29. desember 2017

Odd W. Surén: Krem med et hint av kuruke (2017)

Dette vart ein liten nedtur. Surén har skrive ei rekkje fine bøker, og eg har likt dei fleste av dei.

I denne boka er forteljaren ein variant av ein person Surén ofte skriv om: Kjell Idar Holter som lever åleine, som (omtrent) ingen andre likar, men som ikkje ser at han sjølv har skuld i det. Han har ikkje levd eit altfor spanande liv. Han drøymer mest av alt om å vinna stort i Lotto, slik at han kan gje vekk pengane og visa seg som ein langt større mann enn han trur at alle ser han som.

Utgangspunktet er meir enn godt nok, slik eg ser det, men det skjer seg fort. Han vinn 54 millionar i Lotto, men får panikk og gjer ingenting med pengane. I staden får me ei forteljing der han fortel altfor langt og mykje om altfor lite interessante ting. Han fortel om to damer. Han fortel om den eine kameraten han hadde i oppveksten. Han fortel om nokre drepande keisame samlingar med dikt einkvan legg anonymt i postkassa hans. Han viser ofte til nokre skrifter av ein hobbyfilosof.

Og så vidare. Det er ikkje like spenstig som vanleg, og det er slettes ikkje den framdrifta som kjenner dei beste bøkene til Surén.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Dødsmåter (2006)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Usynlig for verden (2015)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)

Maria Parr: Keeperen og havet (2017)

I denne boka møter me dei to luringane frå Vaffelhjarte igjen. Dei er framleis ulike - Lena er med på alt som er farefullt og nytt, medan Trille er litt meir usikker på alt det der. Lena tek høgst motviljug keyboard-timar; Trille er litt meir begeistra for pianotimane sine. Lena er målmann på fotballaget på øya; Trille sluttar etter at den nye trenaren stiller krav til spelarane.

Det er eit godt grep å henta fram att dei to, og det er òg eit godt grep at dei no er fem-seks år eldre. Verda deira er større - både geografisk, Lena har vore på sommarferie på Kreta, og den nye nabojenta har flytta hit frå Nederland, men òg kjenslemessig. Trille vert meir enn oppteken av jenta frå Nederland.

Her er hopp i havet, farlege flåte- og fisketurar, ungar som rømmer heimefrå, ein høgst dramatisk runde som jolebukk, og mykje anna stas. Både språket og historia er fullt av gode påhitt, og det er altså nok ei Parr-bok å gle seg over. Og det er heilt på plass når Lena, etter at ho vert vraka frå fotballaget, står att som vinnaren når ho møter dei største og sterkaste gutane i klassen.

Guffen tilrår.

Meir Parr på kulturguffebloggen
Tonje Glimmerdal (2009)
Vaffelhjarte (DNS, Bergen, 18.10.2014)
Tonje Glimmerdal (DNS, Bergen, 9.4.16)

27. desember 2017

Paul Auster: Moon Palace (1989)

Dette var ei av dei fyrste Auster-bøkene eg las, i 1994. Det var ei stor leseoppleving då, og det er alltid spanande å henta fram bøker ein sette høgt for lenge sidan. Har dei stått seg bra? Det kjem gjerne an på kor mykje ein hugsar, og her var det slik at eg berre hugsa delar av historia.

Hovudpersonen, Marco Stanley Fogg, minner om mange andre Auster har skrive om. Han er fødd i slutten av 40-åra, han studerer i New York, han er ikkje altfor velståande, og han er glad i det trykte ordet. Fogg har ingen slektningar, og omtrent den einaste arven hans er 1492 bøker han arva frå onkelen sin. Han sel bøkene når han har lese dei, og når bøkene tek slutt tek òg pengane slutt. Han får seg jobb hjå ein eksentrisk riking, skriv livssoga hans, og når rikingen døyr sender han livssoga til sonen til rikingen. Dei to vert kjende, legg ut på ei reise til det sørvestlege Amerika for å sjekka om alt rikingen fortalde var sant.

To stikkord melder seg med ein gong: Det eine er eit vanleg motiv der - den manglande faren. Her manglar Fogg far, og son til rikingen har heller ikkje kontakt med far sin. Det andre stikkordet er reiser, både små og store. Turen tvers over Amerika er ein ting; dei 1492 bøkene er ein annan, og namnet til Fogg er ein tredje. Månen er òg til stades i heile boka, også i opningssetninga: It was the summer that men first walked on the moon.

Det er ei flott bok. Auster er ein stor historieforteljar, og han skriv jo godt. Det er eit høgdepunkt i forfattarskapen hans - han har skrive nokre bøker som er betre, men det er ikkje mange.

Guffen tilrår.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

25. desember 2017

Erlend O. Nødtvedt: Vestlandet (2017)

Nødtvedt tek oss med på reise på Vestlandet. Reiseruta er like kronglete som Vestlandet kan vera, og reiseselskapet er like fargerikt som Vestlandet kan vera: Forfattaren Erlend og biletkunstnaren Yngve køyrer rundt i ein Toyota Camry, og det endelege reisemålet er Lærdal: I bagasjerommet har dei hovudskallen til lærdølen Anders Lysne, som vart halshogd i 1803. Han var leiar for eit bondeopprør, der bøndene protesterte mot at dei måtte gjera militærteneste - det var dei fritekne for, av dei hadde lagt ned mykje arbeid i vegen over Filefjell.

På vegen dit møter dei mange personar, sjølvsagt. Dei møter mellom anna mange forfattarar, medrekna mange som ikkje lever lenger. Dei møter òg mange andre, og det dei aller, aller fleste har til felles er at dei er glade i å drikka. Det er òg dei to hovudpersonane, og det må reknast som imponerande at dei greier å halda bilen på vegen.

Boka er ei rein hylling av Vestlandet. Ved sida av Lysne er det det temaet dei to heile tida kjem attende til. Alt som er austlandsk er dei skeptiske til, og då Vestlandet byr på eit så vestlandsk vestlandsver at dei må ta vegen om Gol for å koma fram til Lærdal, er det ei strekning boka hoppar glatt over. Og det er heilt som det skal vera når forteljaren, åtte-ti sider før boka er slutt, innser at det har vore feil å fortelja denne soga på bokmål - han går like godt over til nynorsk.

Guffen tilrår.

Meir Nødtvedt på kulturguffebloggen
Mordet på Henrik Ibsen (2021)

18. desember 2017

Christopher Hitchens: God Is Not Great (2007)

Hitchens er ateist, og det er det mange av oss som er. Han tek ateismen lengre enn mange andre - denne boka er eit omfattande og detaljert angrep på religion. Ikkje på ein bestemt religion, men på alle. Han viser korleis religion har ført til tap av liv, til mishandling av ungar og kvinner, til at kampen for likestilling er forverra, og så bortetter.

Han går grundig til verks, og tidvis er det ein fryd å lesa han. Nokre av kapitla vert i saklegaste laget, og då er han ikkje like god. Eg kjenner ikkje Hitchens i det heile, anna enn at eg har fått med meg at han likte seg godt i harde debattar, der han kom med den eine verbale fulltreffaren etter den andre. Slik er han i nokre av kapitla, men av og til manglar denne snerten. Kanskje det er gjort for å overraska, kanskje det er gjort for å få poenga fram tydelegare, kanskje det er andre grunnar.

Uansett - religion er ikkje noko ein kan stilla vitskaplege krav til. Det er ein grunn til at ein kallar det å tru, og ikkje å vita. Likevel viser Hitchens kor meiningslaust mykje av det som står i religiøse skrifter er, og kor rart det er at oppegåande personar trur på det. For Hitchens er det eit gjennomgåande trekk ved alle religionar, og det er nettopp dette han trur er grunnen til at dei står så sterkt: Alle (store) religionar gjev folk ei von om eit godt liv etter døden.

Guffen tilrår.

17. desember 2017

Seven (1995)

Me såg nett fjernsynsserien Mindhunter. Den var regissert av David Fincher, og handla om psyken til massemordarar. Det temaet var han òg innom i filmen Seven, og den hugsa eg som langt betre enn serien.

Det stemde òg, sjølv om filmen tek til med ein rimeleg stor klisje. Brad Pitt spelar ein ung politimann, som tek til i ein ny jobb samstundes som kollegaen, spelt av Morgan Freeman, går inn i den siste arbeidsveka si. Pitt er kjepphøg og irriterande; Freeman har all visdom ein rutinert politimann kan ha. Dei vert kalla inn til ein åstad, og ein ny dagen etter, og skjønar at dei har å gjera med ein massemordar som ser ut til å velja ut tilfeldige offer, for så å gjera ei av dei sju dødssyndene til tema for mordet. Mordaren har opplagt planlagt heile greia grundig, så det verkar litt for dumt at dei kjem på sporet av han av di han har lånt bøker om dødssyndene på bibliotek - ville han ikkje berre ha kjøpt dei? I leilegheita hans, som dei fann via adressa på lånekortet, er det uansett nok av prov på kven han var. Uansett - dei finn i alle fall ut av saka, på sett og vis.

Det er ikkje akkurat favorittsjangeren min, dette, men det er likevel ein fin film. Det aller meste av filmen går føre seg innandørs, i heller mørke rom, og dette står i stor kontrast til sluttscenen, der dei to etterforskarane tek med seg mordaren eit stykke ut på landet. Det er ikkje opplagt kva veg historia tek, og samspelet mellom Freeman og Pitt fungerer godt.

Guffen tilrår.


14. desember 2017

Olav Fjørtoft: Olaus J. Fjørtoft (1921)

Olaus Fjørtoft vert gjerne presentert som ein av dei tidlege rabulistane i den norske målsoga. Han var fødd på Flemsøy på Sunnmøre i 1847. Han var uvanleg oppvakt, med spesielt store kunnskapar i matematikk. Han gjekk på skule i Ålesund og på Molde, før han flytta til Kristiania, der han budde resten av livet. Han livnærte seg som privatlærar i matematikk, og var òg medredaktør av bladet Tiraljøren og redaktør av Fram (1871-73). Han skreiv òg nokre bøker og småskrifter, mellom anna ei lærebok i praktisk rekning.

Politisk låg han langt ute til venstre, og det gjorde at han vart endå meir uglesett. Han var målmann, men kjempa for ei ortofon rettskriving, altså ei rettskriving som minner mest mogeleg om talespråket. Dei som ynskte seg ei sams form for heile landet, mellom anna Ivar Aasen, var usamde i dette. Aasen var likevel ein av få Fjørtoft sett høgt og hadde respekt for livet gjennom. Han kom på kant med sin eigen familie etter at på ein heimtur til Sunnmøre kom i ordskifte med den lokale presten. Han døydde i 1878, 41 år gamal.

Namnet på forfattaren av denne boka kan tyda på at det er ein slektning som har skrive henne. Ynskjet til forfattaren er i alle fall at boka skal vera med på å henta Fjørtoft fram att, han meiner at det er dumt at Fjørtoft alt (i 1921) var i ferd med å verta gløymd. Olav Fjørtoft gjer ein god jobb, han går grundig til verks, sjølv om han ikkje er spesielt kritisk til Olaus Fjørtoft.

Guffen tilrår.

13. desember 2017

Olaug Nilssen: Tung tids tale (2017)

Eg-personen i denne boka har det ikkje så godt. Den eldste guten hennar endra seg i treårsalderen. Han hadde vore heilt frisk frå fødselen, men fekk etter nokre år autisme-diagnose. Ingen er budd på noko sånt, og begge foreldra nektar å innsjå kor sjuk sonen er. Dei ser at dei treng hjelp, men vil ikkje vedgå kor alvorleg situasjonen er.

Mora kjempar sjølvsagt for guten, men ho kjempar òg med han. Han er ni år gamal, men er alt så pass sterk at mora må ta i for å hindra han å gjera alt han vil. Han kan vera valdeleg, han bit og slår, men mora finn seg i det meste.

Det er ei fin, fin bok. Det er lett å leva seg inn i situasjonen til mora, samstundes som det er uråd å gjera det. Ho slit med dårleg samvit for at ho ikkje gjer ting rett, at ho ikkje er flink nok til å leggja til rette for sonen, at ho ikkje er god nok. Men det som sit att etter lesinga er eit fint portrett av ei mor som vil gjera kva som helst for guten sin.

Guffen tilrår.

Meir Nilssen på kulturguffebloggen
Hybrideleg sjølvgransking (2005)
Få meg på, for faen (film, 2011)
Stort og stygt (2013)
Ikkje tenk på det (2019)
Yt etter evne, få etter behov (2020)
Olaug Nilssen les Anne-Cath. Vestly (2020)
Uønska åtferd (2023)

12. desember 2017

Mindhunter (2017)

Denne serien fekk mykje skryt i avisene for nokre månader sidan, og me sette oss ned for å sjå han, dumme som to brød. Dei fyrste episodane venta eg på at det skulle skje noko som tok serien til eit høgare nivå, men gradvis vart det klart at det slettes ikkje kom til å skje. Det vart seigare og seigare.

Me er i USA, sånn midt i 70-åra. To FBI-agentar reiser gjennom landet på kryss og tvers, for å undervisa politifolk. Dei intervjuar ein massemordar i eit fengsel, og då ein professor får høyra om dette, får ho dei med på eit prosjekt for å studera psyken til massemordarar. Dei intervjuar fleire massemordarar, får av og til spørsmål frå politifolk om å assistera dei i vanskelege mordsaker, og det gjer dei gjerne. Dei bruker triks dei har lært frå intervjua dei har gjort, og fakkar nokre bandittar. Så er det litt indre konfliktar i FBI, det er litt konfliktar mellom dei to, og det er litt konfliktar mellom han yngste og kjærasten hans, men ingenting av dette er spesielt interessant. Og det er heller ikkje denne serien - det er ein grunn til at eg aldri ser på påskekrim og slike greier.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

11. desember 2017

Kristofer Visted: Jul i gamle dager (2016)

«Den som blev satt hundre år tilbake i tiden, vilde sikkert ikkje kjenne julen igjen, men snarere tro at han var hensatt til oldtiden.» Slik opnar denne boka, og det kan vera lett å tru at boka fortel om jolefeiringa for hundre år sidan. I dette tilfellet skal me lengre tilbake i tid. Boka inneheld 16 artiklar om jola, skrivne av Kristofer Visted mellom 1928 og 1946, og handlar altså om joleskikkar for nærare to hundre år sidan.

Kristofer Visted (1873–1949) var fødd i Skånevik, og vaks opp i Bergen. Han arbeidde store delar av yrkeslivet ved museum, og hadde stor kjennskap til folkekulturen. Hovudverket hans er Vår gamle bondekultur frå 1907. Boka kom seinare i nye og større utgåver.

Visted skreiv òg ei rekkje artiklar – ein bibliografi i boka viser at han i 1930-åra fekk publisert meir enn 100 små og store artiklar. Han ser ut til å ha hatt ei særskilt interesse for jolefeiring, og artiklane hans om dette emnet er samla her.

Og det er sjølvsagt ei heilt anna jol han skriv om. Visted skriv mest om skikkar og truer knytt til jolefeiringa. Det var vanleg å tru at ein i jola kunne få varsel om kva som skulle skje det neste året – anten det handla om kven ein skulle gifta seg med, eller det var varsel om dødsfall og andre alvorlege hendingar.

Men han skriv òg om dei lysare sidene ved jolefeiringa. Han skriv om joletreet, han skriv om å gå jolebukk, og han skriv om joleleikar. Nokre av desse leikane er svært lite brukte i dag, får ein tru. Det kunne vera «pryleleker, hvor det gjaldt å gjette kven som slo», eller det kunne vera leiken «fuglen som ikke skal dø i hånden», der ein sat i ring og sende ein brennande pinne vidare heilt til nokon «med et skrik kaster den fra sig». Visted legg til at «der var altså rikdom og avveksling nok i julelekene, og selskapet behøvde ikke å kjede sig».


Til slutt i boka kjem det ein grundig biografisk artikkel om Visted, skriven av Bjørn Sverre Hol Haugen. Boka er redigert av Gudmund Harildstad.

Guffen tilrår.

9. desember 2017

Godless (2017)

Det kan godt henda at denne western-serien ikkje er så altfor nyskapande, men det er likevel ein svært solid serie. Historia er godt fortalt, me møter interessante personar, og både skodespel og filming er av høg klasse. I den fyrste episoden er me omtrent midt i handlinga. Samstundes med at resten av historia vert fortalt får me hyppige og tidvis lange tilbakeblikk, slik at det er ikkje før heilt mot slutten at me får sett alt me har fått hint om.

Handlinga er lagt til småbyen La Belle. Alle yrkesaktive menn som budde der døydde i ei gruveulukke, men dei overlevande, som altså stort sett er kvinner, gjev ikkje opp. På ein farm utanfor småbyen har ein kriminell, Roy Goode, søkt tilflukt hjå ei enkje. Han har svike bandeleiaren sin, Frank Griffin, og heile banden hans er på leit etter han. Alle veit at dei som gøymer eller hjelper Goode vert slakta. Det kjem ut at Goode er i eller ved La Belle, og alle personane i serien vert dregne mot småbyen for det som i western-sjargongen vel heiter eit endeleg oppgjer.

Det er ein serie som fungerer godt gjennom alle dei sju episodane. Personane er altså interessante, dei aller fleste av dei har løyndomar - den opnaste er Griffin, som er ein av dei mest fascinerande i serien. Men der er løyndomar. Sheriffen held på å verta blind. Assistenten hans har ein farga kjærast. Syster til sheriffen er lesbisk. Goode har gøymt ein stor pengesum på eigedommen til enkja. Og så bortetter.

Guffen tilrår.

7. desember 2017

Agnes Ravatn: Verda er ein skandale (2017)

Denne boka tek utgangspunkt i essay Agnes Ravatn skreiv for Dag og Tid. Der fungerte ikkje alt like godt, utan at eg heilt hugsar heilt kvifor. Her er essaya omskrivne og forbetra, og det er vorte ei finfin bok.

Ravatn flyttar til Valevåg saman med sambuar og son, for å bu eit halvt år på eit småbruk som høyrer til familien hans. I eitt av nabohusa bur forfattaren Einar Økland, og mykje av boka handlar om forholdet mellom dei to. I mangt og mykje er det ein gamal meister som lærer vekk det han kan, også om daglegdagse ting som fisking og baking. Det vert referert mange samtalar mellom dei to, og her framstår Økland slik han ofte gjer: Som ein som vil framstå som ikkje altfor sjølvoppteken, men som absolutt ikkje får det til.

Samtalane er likevel underhaldande, og det er òg resten av boka. Her vert mykje smiling, mykje humring, og ikkje så reint lite latter. Eit høgdepunkt er då ho søler tran på badegolvet, og ikkje greier å få vekk lukta, same kor mykje ho vaskar. Eit anna høgdepunkt er når ho vert intervjua av ein journalist, som på førehand bed om namn på personar ho kan snakka med. Ravatn vurderer å nemna Økland som ein nær ven, men finn etter mykje tenking ut at det vert feil. Intervjuet sluttar med at journalisten kjem på kor tid dei har snakka saman sjølv - det var då ho intervjua Økland, og han hadde gjeve opp Ravatn som ein nær ven.

Guffen tilrår.

Meir Ravatn på kulturguffebloggen
Veke 53 (2007)
Ikke til hjemlån (2008)
Stillstand (2009)
Folkelesnad (2011)
Fugletribunalet (2013)
Operasjon sjølvdisiplin (2014)
Stoisk uro (2018)
Dei sju dørene (2019)
Gjestene (2022)
Alle mot alle (2023)

5. desember 2017

Mark Lee Gardner: Rough Riders (2016)

Dette er den tredje boka til Gardner. I dei to fyrste tok han føre seg dei amerikanske legendene Jesse James og Billy the Kid, og begge bøkene var gode. Denne gongen handlar det om den seinare presidenten Theodore Roosevelt, og om regimentet Rough Riders. Denne boka er ikkje like vellukka som dei to andre.

Roosevelt var, merkeleg nok, uroleg for at han aldri hadde gått i krigen for landet sitt. Den relativt korte krigen mellom Spania og USA i 1898 endra dette. Der var kampar på Cuba, og Roosevelt samla saman eit regiment av frivillige, som var i krigen to månader sommaren 1898. Soldatane i regimentet var alle sugne på krig, og var ei lett blanding av cowboyar og byfolk. Dei fekk mykje pressedekning, og i avisene kunne det verka som om det var dei som avgjorde heile krigen, i alle fall på Cuba. Dei tok den viktige åsen San Juan Hill, stod det, men det var nok langt rettare å skriva at dei var med på å ta denne åsen - det kom profesjonelle soldatar frå to andre sider av åsen.

I alle fall: Denne krigen var med på å gjera Roosevelt endå meir berømt, og var ein viktig grunn til at han vart visepresident og seinare president nokre få år seinare. Han verkar meir usympatisk enn sympatisk. Han var ein lagspelar, som i intervju og i eigne bøker framheva dei friviljuge han hadde med seg. Men han var òg ein som pressa seg sjølv fram for å verta vidgjeten. Han var djupt vonbroten over at han ikkje fekk noko medalje for innsatsen sin, og hadde truleg eit altfor stort sjølvbilete til å sjå at rolla hans kanskje ikkje var så viktig likevel.

Det svingar altså ikkje like mykje av denne boka. Ein grunn kan vera at historia ikkje er god nok, det handlar om rekruttering, om trening, om båtreisa til Cuba, om dei vanskelege tilhøva der, om slaget på San Juan Hill, og om heimreisa og livet etterpå. Gardner har hatt tilgang til ei rekkje kjelder, også dagbøker og brev, men han bruker litt for mykje av dette, slik at det rett som det er vert for detaljert.

Guffen er lunken.

Meir Gardner på kulturguffebloggen
To Hell on a Fast Horse (2010)
Shot all to Hell (2014)

29. november 2017

Leif Zern: Det lysande mørket (2005)

Leif Zern er ein svensk teaterkritikar og skribent, og det er tydeleg at han har sansen for dramatikken til Jon Fosse. Han går (nokolunde) kronologisk gjennom dei skodespela Fosse hadde skrive fram til 2005, og stoppar ved emne han meiner kjenneteiknar desse teaterstykka.

Eg har ikkje sett så mange teaterstykke av Fosse. Av og til verkar det som om boka er skriven for dei som er på innsida, dei som kjenner alle stykka på rams. Zern refererer heller ikkje berre til teaterstykka, han skriv like gjerne om den og den oppsetjinga av stykka, slik at du verkeleg skal vera på innsida for å få med deg alt. Det går likevel greitt å få med seg poenga hans; det er jo ikkje slik med stykka til Fosse at handlinga alltid er det viktigaste. Når Zern drøftar korleis ulike filosofiske retningar kjem til syne i stykka til Fosse, er det jo nok at han viser til korleis dette skjer der og då; me treng ikkje vita alt stykket handlar om.

For Zern er Fosse påverka av tre tankeretningar - mystisismen, gnostisismen og fenomonologien. Eg skal slettes ikkje påstå at eg kjenner desse tre på rams, og skal heller ikkje påstå at eg nokon gong har tenkt i slike retningar når eg les (eller ser) Fosse. Men Zern argumenterer overtydande, både her og elles i boka. Der peikar han på andre typiske teikn ved stykka til Fosse - ventinga, dei namnlause, repetisjonane - og les også dette opp mot dei store tankeretningane.

Guffen tilrår.

Meir Fosse på kulturguffebloggen
Raudt, svart (1983)
Stengd gitar (1985)
Blod. Steinen er (1987)
Naustet (1989)
Flaskesamlaren (1991)
Bly og vatn (1992)
To forteljingar (1993)
Prosa frå ein oppvekst (1994)
Gitarmannen (1997)
Eldre kortare prosa (1998)
Morgon og kveld (2000)
Det er Ales (2004)
Melancholia (2004)
Andvake (2007)
Cecilie N. Seiness: Jon Fosse. Poet på Guds jord (2009)
Jente i gul regnjakke (2009)
Olavs draumar (2012)
Soga om Fridtjov den Frøkne (2013)
Kveldsvævd (2014)
Eskil Skjeldal og Jon Fosse: Mysteriet i trua (2015)
Morgon og kveld (Nationaltheatret, Oslo, 4.12.2015)
Det andre namnet (2019)
Eg er ein annan (2020)
Eit nytt namn (2021)
Kvitleik (2023)
I svarte skogen inne (Det Vestnorske Teatret, Bergen, 2.6.2023)

26. november 2017

Paul Auster: In the Country of Last Things (1987)

Dette er ei av dei tidlege bøkene til Auster, og det er ei av dei veikare bøkene hans. Når Auster er på sitt beste er han ein framifrå forteljar, men her har han lagt dei gode historiene til sides, og i staden konsentrert seg om å mana fram stemningar. Det lukkast han ikkje med.

Me er i ein ikkje namngitt by i eit ikkje namngitt land. Byen ligg på austkysten, og landet strekkjer seg langt mot vest, så det er ikkje urimeleg å tenkja på New York, som Auster skriv mykje om og frå. Handlinga er lagt til ein gong i framtida, og det er ikkje noko varmt og triveleg samfunn Auster skildrar. Det meste av infrastruktur er vekke, alle andre er (potensielle) konkurrentar eller fiendar, og kvar og ein må altså hjelpa seg sjølv som best dei kan.

Boka har form av eit brev, skrive av Anna Blume. I alle fall det meste av brevet, av og til kjem det ei forfattarrøyst inn. Blume kom til byen for å leita etter broren William. Ho finn han aldri, og ho greier ikkje å koma seg ut av byen att. Ho møter andre, og er av og til trygg, men denne tryggleiken er berre forbigåande. Ikkje uventa sluttar boka med at ho og dei rundt ho går ei endå meir utrygg framtid i møte.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

23. november 2017

Foo Fighters. Back and Forth (2011)

Det er litt rart - eg har ikkje noko forhold til Foo Fighters, anna enn at Dave Grohl, leiaren i bandet, var med i Nirvana. Likevel har eg lese ein biografi (om Grohl), og no sett denne filmen. Musikken eg høyrde i filmen er meir FF-musikk enn eg har høyrt andre stader, til saman.

Og musikken er sånn meh. Nokre lovande takter her, nokre lovande takter der, men stort sett er det rock heilt sånn på det jamne, utan for store sprell og utan det store særpreget.

Filmen er hakket betre, sjølv om det gjerne kunne vore gjort meir ut av dette. Det er høgst tradisjonelt, der medlemmane vert intervjua om historia til bandet, i streng kronologisk rekkjefølgje. Den fyrste halvdelen av filmen vert me introdusert for musikantane, etter kvart som dei dukkar opp, og det verkar òg som om folk kjem og går, inn og ut av bandet. Måten den fyrste trommisen vart sparka på var hjelpelaus, og Grohl er ikkje spesielt høg i hatten når han fortel om det.

Det som bergar filmen er likevel Grohl. Eg har lese intervju der han vert omtalt som the nicest guy in rock, og han verkar bra sjarmerande og triveleg. Både han og dei andre fortel ope om både eitt og hitt, men det tek aldri heilt av. Ei av dei beste scenene i filmen kjem heilt på slutten, når Nirvana-bassist Krist Novoselic kjem inn i studio for å leggja bass på ein av songane. Når han opnar døra er det ingen som kjenner han igjen, og han står der undrande, usikker på om han skal gå igjen, før ein (truleg Grohl) ropar "Krist!", og alle skjønar brått kven det er.

Guffen er lunken.

Meir Nirvana på kulturguffebloggen
Kurt and Courtney (1998)
Everett True: Nirvana (2007)
Paul Brannigan: This is a Call (2011)
Charles R. Cross: Here We Are Now. The Lasting Impact of Kurt Cobain (2014)
Cobain. Montage of Heck (2015)
Nick Soulsby (red.): Cobain on Cobain (2016)
Danny Goldberg: Serving the Servant (2019)
Dave Grohl: The Storyteller (2021)

21. november 2017

Olav Rusti: Norsk tale (1919)

Olav Rusti var fødd i Vanylven på Sunnmøre i 1850. Han budde lenge i Christiania og i Tyskland, men frå 1890-åra budde han i Bergen. Her kom han med i Vestmannalaget, og dette heftet ser ut til å vera eit foredrag han heldt på eitt av årsmøta deira.

Tittelen seier det meste: Det handlar om å utvikla og dyrka eit norsk talemål. Rusti er glad for at landsmålet har kome så langt som det har, men han meiner at det norske talemålet ikkje må gløymast. Det er eit mål som må dyrkast, som ein må trena seg opp i, og som det ikkje er altfor mange som er gode nok i.

Og det er eigentleg alt. Heftet er tynt, eg trur eg fann det på ein loppemarknad ein gong, men innhaldet er, imponerande nok, endå tynnare.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Anton Corbijn: 1-2-3-4 (2015)

Anton Corbijn er ein av dei store rocke-fotografane. Han har òg laga videoar og filmar, men det er fotografia hans som festar seg fyrst. Han tok mellom anna nokre av dei ikoniske bileta av Joy Division, mellom anna det der dei står ved nedgangen til ein undergrunnsstasjon.

Det er litt uventa at denne boka er heilt utan Joy Division-bilete. Det er likevel nok av godbitar her. Nokre artistar går att, artistar han har fotografert mange gonger - John Lydon, Metallica, U2, Siouxsie (av og til med the Banshees), Depeche Mode, Tom Waits, Nick Cave, R.E.M., osb. Det er altså ikkje berre artistar eg set høgt, her er jo òg artistar som er direkte irriterande, men bileta er bra.

Corbijn er ein meister i å bruka kontrasten mellom svart og kvit. Det svarte i bileta hans er verkeleg svart, og det skapar ofte ei kjensle av uhygge. Her er samstundes mykje å smila av, han likar å gje motiva sine løgne hattar eller kostyme. Dei beste bileta er av dei som tek dette med ein gong, som ser at det vil fungera visuelt dersom dei tek på seg dei rare hattane. Slik som Waits, Cave eller R.E.M.

Guffen tilrår.

18. november 2017

Merethe Lindstrøm: Sexorcisten og andre fortellinger (1983)

Det er stas å finna nye forfattarskap å gå inn i. Før eg tok til med denne bloggen hadde eg ikkje lese noko av forfattarar som Espedal, Munro eller Gay, men eg les eller har lese meg gjennom det dei har skrive. Slik er det òg med Merethe Lindstrøm. Eg var innom i Fjærland i oktober, og fann fire av dei tidlege bøkene hennar. Dette er debutboka.

Og det ber boka preg av. Lindstrøm var tjue år då boka kom ut, og sjølv om tjueåringar sjølvsagt kan skriva gode bøker, er det nærliggjande å bruka ordet uferdig om desse 36 forteljingane. Nokre av dei er så enkle at dei kunne vore gymnas-stilar.

Er det fellestrekk ved forteljingane? Javisst - sex, drugs og rock'n'roll. Me møter ei rekkje personar som ikkje har det så bra. Det er dårlege heimar, det er dårlege vener, det er dårleg dop, det er dårleg sex. Heldigvis er musikken god. Språket er ikkje godt, det kan vera at dette var ekte gatespråk i Oslo tidleg i åttiåra, men i dag verkar det berre tullete.

Så dette var ikkje så mykje å skryta av. Men det må ha vore ei viktig bok for Lindstrøm, og då vert det jo òg ei viktig bok for me som gler oss over bøkene hennar i dag. Det var den fyrste boka hennar, og utviklinga ho har hatt er jo enorm.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

15. november 2017

John Keats: You Might As Well Live (1970)

Den andre biografien eg les denne veka, og dei to biograferte kunne knapt vore meir ulike. Kortversjonen er at der Bergfrid Fjose var skikkeleg, var Dorothy Parker uskikkeleg. Begge gjorde opprør, kvar på sin måte, men Parker gjekk mykje, mykje lengre.

Ho var fødd i 1883. Ho hadde ein tøff oppvekst, spesielt etter at mora døydde og faren gifta seg opp att. Ho vart tilsett som journalist i Vanity Fair, og vart etter kvart kjent for sine treffande formuleringar. Ho var grunnleggjar av det vidgjetne lunsjbordet på Hotel Algonquin, der ei rekkje av dei mest profilerte New York-journalistane kom saman kvar dag. Ho gav ut både dikt- og novellesamlingar, som selde godt, av og til svært godt.

Så ho gjorde det godt i yrkeslivet, men ho sleit meir på det personlege planet. Ektemann nummer ein vart sendt til Europa for å kriga i den fyrste verdskrigen, og dei skilde lag kort tid etter at han kom attende. Ektemann nummer to vart sendt til Europa for å kriga i den andre verdskrigen. Dei skilde òg lag, men gifta seg seinare igjen. Det dei to hadde felles var skrivinga, men der ho var glitrande, var han nøgd med å lira av seg dårlege filmmanus. Dei budde lenge i Hollywood, der dei fekk godt betalt for å skriva det Parker såg på som skvip.

Dei hadde òg noko anna felles: Begge drakk mykje. Parker hadde eit stort alkoholproblem, spesielt i dei åra ho ikkje var gift og i ekteskap nummer tre. Ho sleit òg med dårleg sjølvtillit, og prøvde å ta livet sitt minst to gonger. Tittelen på boka er henta frå eitt av dikta hennar - "Razors pain you; / Rivers are damp; / Acids stain you; / And drugs cause cramp. / Guns aren't lawful; / Nooses give; / Gas smells awful; / You might as well live". Diktet er eit rop om hjelp, kamuflert i rein humor.

I USA i 1950-åra ville (så godt som) ingen tilsetja kommunistar, og i alle fall ikkje i Hollywood. Det gav Parker ein god ein i. Ho stod fram som kommunist, og sjølv om dei som stod henne nærast ikkje såg på ho som kommunist i all hennar ferd, vart ho teken alvorleg nok til at ho vart frosen ut av Hollywood. Ho var heile livet ein ivrig forkjempar for likeverd, og gav store summar til afro-amerikanske organisasjonar.

Biografien er uvanleg velskriven. Igjen ei samanlikning med den førre biografien eg las - der var det heile tida mangel på kontekst. Her er det gjort eksemplarisk - nye kapittel opnar gjerne med ei side eller to med bakgrunnsmateriale, slik at me får eit godt innblikk i kva som kan ha endra seg sidan sist.

Guffen tilrår.

9. november 2017

Olav Fjose: Bergfrid (1988)

Om sjølvbiografiar er ein rar sjanger, er kanskje biografiar skrivne av ektefellen til den biograferte endå rarare. Og ekstra rart vert det når ektefellen finn ut at han skal skriva boka frå den biograferte sin synsstad - boka er skriven i eg-form, der forteljaren er Bergfrid Fjose. Sånn sett er setninga "i denne tida møtte eg den store, store kjærleiken" litt rar.

Fjose var fødd i 1915. Ho vaks opp i Lofthus, der faren var folkehøgskulestyrar. Ho gjekk gymnaset på Voss, vart lærar på folkehøgskule i Valdres, flykta til Sverige under krigen, kom attende og busette seg der mannen var prest (tre ulike stader på Vestlandet), var rikspolitikar i åtte år, og slo seg som pensjonist ned på Voss, der mannen var frå.

Boka er òg litt rar, på den måten at ho aldri går spesielt djupt. Me får eit greitt bilete av Fjose, men fleire stader er det omtrent som ein ropar etter meir informasjon. Om lag halve boka handlar om tida Fjose var på tinget og i regjeringa, og der er det mykje som vert teke for gitt. Det burde til dømes stått klart kva parti dei mange politikarane som vert nemnde representerte - av og til står det, som oftast manglar det. Kanskje det var ålmennkunnskap då boka vart skrive, men det er det ikkje i dag. Det er altså ei informativ bok, men livet til Fjose fortener noko langt betre.

Guffen er lunken.

7. november 2017

Garrison Keillor: Lake Wobegon Days (1985)

Byen Lake Wobegon finst ikkje, i alle fall ikkje med det namnet. Byen er oppdikta av Keillor, men det er ikkje vanskeleg å sjå slektskapen med småbyar i Minnesota. Byen er dominert av norsk-amerikanarar, men her er òg familiar med tyske, svenske og sikkert andre anar.

Romanen er eit portrett av denne byen. Keillor vaks sjølv opp i ein liknande by, og ein kan godt lesa bok som ei hylling til den byen. Eller til andre byar. Han skildrar folka med varme, der dei utfører sine daglege gjeremål. Alle har ikkje like store ambisjonar, og mange er skeptiske til alt moderne og alt som skjer i store byar. Keillor får oss til å smila av dei, av og til ler me òg, men han gjer det heile tida slik at me ser kvar sympatien hans ligg.

Boka har ikkje noko eigentleg handling. Det opnar med nokre litt for lange kapittel om historia til byen, så kjem det kapittel om religionsutøvinga, før det kjem fire kapittel om dei fire årstidene. Det meste er relativt lystig, men av og til vert det seigt, og boka hadde nok tent på å ha vore korta ned litt. Likevel er her mange blinkskot, og det er her Keillor legg grunnlaget for mykje av det han seinare har skrive (og sagt).

Guffen tilrår.

Meir Keillor på kulturguffebloggen
Happy to Be Here (1981)
Leaving Home (1987)
We Are Still Married (1989)
Lake Wobegon Summer 1956 (2001)
In Search of Lake Wobegon (2001)
Liberty (2008)
Life Among the Lutherans (2009)

The Keillor Reader (2014)
That Time of Year (2020)
Lake Wobegon Virus (2020)

5. november 2017

Janne Nygård og Vebjørn Sture: Kva skal vi med sidemål? (2013)

Ein av mange gjengangarar i måldebattar er variantar av tittelen på denne boka? Kva i alle dagar skal me med sidemål? Også i dette spørsmålet er sidemål synonymt med nynorsk, og det er òg utgangspunktet til dei to som har skrive denne boka (eller pamfletten). Begge har vore leiar i Norsk Målungdom; Nygård har òg vore nestleiar i Noregs Mållag.

Dei går gjennom dei vanlege klagene: Sidemål tek for mykje plass i norskfaget. Me får aldri bruk for sidemål. Kvifor treng me to nesten like språk (eller målformer)? Haldningane til nynorsk vert betre om det vert valfritt. Nynorsk er i ferd med å døy uansett. Kvifor kan me ikkje heller bruka sidemålstimane til å læra samisk? Osb. Dei argumenterer godt og grundig mot alle desse påstandane. Eg står på same sida av målgjerdet som dei gjer, men det ser ut som om dei er ryddige og truverdige i argumentasjonen sin. Ei hende gong går alarmen, og eg tenkjer at akkurat her vert ståstaden deira for tydeleg, men jamt over er det ryddig og greitt.

Boka kjem òg med nokre framlegg til korleis sidemålsundervisinga kan betrast, og her er òg tre korte artiklar der Øystein Vangsnes, Eli Bjørhusdal og Gunnar Skirbekk skriv om ulike sider ved sidemålsspørsmålet.

Det kan godt henda at ei bok som dette vert flittigare lesen av dei som alt er positive til sidemål. Det er likevel slik at boka burde vore lesen av dei som er meir skeptiske. Det er ikkje sikkert at det hadde hjulpe, men likevel.

Guffen tilrår.

29. oktober 2017

Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden (2005)

Eg-personen i denne romanen er innlagd på sjukehus. Ho har eit dårleg forhold til mat, ho har ikkje lyst til å leggja på seg, og treng hjelp til å koma vidare i livet. For å få det til må ho fyrst få orden på etinga si.

Boka er sett saman av korte tekstar, som skildrar hendingar frå sjukehuset. Eg-personen snakkar med legar og sjukesystrer, ho snakkar med andre pasientar, og ho tenkjer på mykje rart. Ho vil vidare i livet, men veit ikkje om ho får det til. Ho sit ofte i matsalen og ser på det som skjer utanfor, det kan vera båtar på fjorden eller fyrverkeri i lufta. Ho sit i matsalen og ser på den verda ho ikkje er frisk nok til å ta del i. Sjølv om Karlsvik dels skriv om sine eigne røynsler med etevanskar, er det mest ei bok om å ikkje passa heilt inn, om å ikkje greia å finna seg til rette.

For meg vart boka berre delvis vellukka. Her er mange fine tekstar, men òg mange tekstar som ikkje er like gode. Og nokre av dei engasjerer ikkje i det heile.

Guffen er lunken.

Meir Karlsvik på kulturguffebloggen
Flytårn (2007)
Mørkerom (2017)

22. oktober 2017

Odd W. Surén: Dødsmåter (2006)

Forteljaren i denne boka, Jørgen M. Tolo minner om andre Surén-karakterar. Han er ein litt bitter mann, som ser ut til å bu ein stad ved Hordalandskysten. Tolo er forfattar, men slit med å følgja opp den siste og suksessrike boka si. Han prøver å skriva ei bok om merkelege dødsfall, men får det ikkje heilt til.

Ein dag han sit ved skrivebordet får han auga på ein gut som klatrar i eit tre. Treet står like ved ei elv, og Tolo irriterer seg over at guten leikar så nær den farlege elva. Han irriterer seg eigentleg over mykje rart, og i hyppige tilbakeblikk fortel han om korleis han ikkje passar inn, om korleis naboar og andre er kritiske til han, og så bortetter.

Den einaste han kjem litt innpå er Reidun Foldnes. Ho er bibliotekar, og hintar om at ho har levd eit spanande liv med mange løyndomar. Det viser seg at det berre er tull - der han slit med skrivesperre og ikkje kjem vidare med forteljingane sine, trillar det fantastiske historier, den eine etter den andre, ut av henne.

Det er ei fin bok, slik bøkene til Surén oftast er. Han skildrar desse nesten patetiske mennene med både sympati og humor, og det er litt dumt at eg snart er tom for Surén-bøker å lesa.

Guffen tilrår.

Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)

Anders Hovden: Per Sivle. Ei livssoge (1905)

Anders Hovden skreiv korte bøker om to som stod han nær, Ivar Aasen og Per Sivle. Ivar Aasen var ein farsfigur frå heimbygda, som støtta Hovden i studieåra, medan Hovden sjølv var ein farsfigur for Per Sivle. Sivle sleit med litt av kvart, og tok livet sitt i 1904, 47 år gamal. Boka kom ut året etter, og denne utgåva er frå 2000, der barnebarnet Karl-Anders Hovden har skrive eit etterord.

Det skin klart gjennom at Sivle var ein Hovden sette høgt. Nokon biografi over Sivle er det likevel ikkje, Hovden fortel om episodar og hendingar, og som i Aasen-boka er det fare for at alt ikkje er heilt rett. Så er det òg slik at Hovden har ein altfor patosfylt skrivestil, i alle fall i dei to nemnde bøkene, slik at det vert for lite av det som er interessant og for mykje av alt det andre. I 1905 var dette ei velkomen bok, men i dag, etter dei to fine Sivle-bøkene til Bjarte Birkeland og Alfred Fidjestøl, er dette nærmast for ein parentes å rekna.

Etterordet utdjupar mykje av det Anders Hovden skriv om. Karl-Anders Hovden har hatt tilgang til det som er skrive om Sivle gjennom heile 1900-talet, og har like mykje å by på som bestefaren. Likevel er dette ei bok som er fort lesen og fort gløymt.

Guffen er lunken.

Meir Sivle på kulturguffebloggen
Streik (1891)Berre ein hund (1975)
Alfred Fidjestøl: Eit halvt liv. Ein biografi om Per Sivle (2007)

21. oktober 2017

Jon Hustad: 14 menn og 1 kvinne (2004)

Jon Hustad er i dag journalist i Dag og Tid, og er ein av grunnane til at eg bruker mindre tid på den avisa i dag enn for nokre år sidan. Han framstår ofte som meir kunnskapsrik og forståande enn han er, og det kjem rett som det er lesarbrev som fortel kvar han har tenkt eller rekna feil.

I denne boka bryner han seg på personar som stort sett er frå generasjonen før han. Her er journalistar, politikarar, akademikarar - dei fleste av dei frå Noreg. Dei fleste portrettintervjua har stått på trykk i anten Morgenbladet eller Klassekampen. 

I ei bok som dette vil alltid noko vera bra, medan noko anna er mindre bra. Dei beste intervjua er dei der Hustad greier å koma litt innpå den han snakkar med, der han bruker skriveevna si til å skapa eit nærvær. Andre samtalar vert meir intervju enn portrettintervju, og nokre av personane han skriv om er heller ikkje interessante nok.

Intervjua med dei to Lønning-brørne er av dei betre. Eg hadde òg glede av å lesa intervjuet med Atle Kittang, og nokre andre.

Guffen er lunken.

18. oktober 2017

Snøkvit (Det Norske Teatret, Oslo, 14.10.17)

Helgetur til Oslo; eg og Halldis gjekk i teater. Det Norske Teatret har fått Maria Tryti Vennerød og Julian Skar til å dikta ein ny versjon av Snøkvit. Det var ein versjon som fenga både liten og stor.

Mange element frå eventyret er med, men mykje er nytt. Noko av det nye gjer eventyret langt meir aktuelt; det handla mellom anna om korleis nokre er altfor opptekne av korleis dei ser ut, det handla om korleis foreldre bestemmer for mykje over ungane sine, og det handla òg litt om å behandla andre med respekt.

I denne versjonen vil Snøkvit heller vera med ein fattig og ruskete gartnarson enn å liggja som ein pyntegjenstand inne. Ho trivst betre saman med dei sju dvergane enn saman med dei sju hofflakeiane til dronninga. Ho støttar planen deira om å sprengja slottet, og sjølv om dronninga bruker heksetriks greier dei å fella ho. Og så viser det seg at ho ikkje er ei skikkeleg dronning, ho er berre ei vanleg kvinne frå skogen.

Guffen tilrår.

Meir Det Norske Teatret på kulturguffebloggen
Olav Dalgard: Lars Tvinde (1966)
Arthur Klæbo: Edvard Drabløs (1967)
Ivar Eskeland: Du store alpakka. Soga om Gisle Straume (1987)
Innsirkling (9.2.11)
Bikubesong (Det Norske Teatret, Oslo, 23.4.2013)
Alfred Fidjestøl: Trass alt. Det Norske Teatret 1913-2013 (2013)
Haugtussa (Voss kulturhus, 8.5.2015)
Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret, Oslo, 28.1.17)
Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)

Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.22)
Inn frå regnet (Det Norske Teatret, Oslo, 17.9.22)
Tid for glede (Det Norske Teatret, Oslo, 14.10.2022)

15. oktober 2017

Andrew Czezowski og Susan Carrington: The Roxy. Our Story (2017)

The Roxy var den fyrste klubben i London som var punk. Dei som dreiv klubben var punk, det var der punkarane samlast, og det var (stort sett) punkekonsertar der. Klubben hadde ikkje noko langt liv, Czezowski og Carrington dreiv klubben frå midt i desember 1976 til slutten av april 1977. I forteljinga om punk snakkar ein gjerne om dei hundre kveldane på Roxy; i realiteten var altså klubben open noko lenger.

Den offisielle opninga var 1. januar, då The Clash spelte der. Dei neste månadene spelte alt som var av britiske punkeband der, og òg nokre amerikanske. Unntaket var Sex Pistols. Klubben var liten, med plass til 100 personar, men dei tok sjeldan omsyn til dette, og på det meste skal rundt 400 personar ha vore på konsert der. Roxy fekk ord på seg for å stå for noko nytt, og det var ikkje uvanleg at gamle rockegudane dukka opp for å sjå kva dette nye var for noko.

Boka er bygd opp som spoken history, og det fungerer godt. Dei to eigarane snakkar mest, og supplerer med dagboksnotat. Ei rekkje av dei andre som var innom kjem òg til orde, og me får eit godt inntrykk av korleis det var der. Mykje musikk, mykje drikk og dop, og mykje vald. Og lite kontroll og kunnskap om korleis ein driv business. Caezowski og Carrington hadde ein medeigar som gradvis tok kontroll, og dei trekte seg ut etter at han hyra inn band dei ikkje likte.

Guffen tilrår.

12. oktober 2017

Johannes Gjerdåker: Glimesteinar frå islandsk visetradisjon (2017)

Då denne boka kom ut for litt sidan kom det unison ros frå avisene som melde ho. Det er gledeleg å sjå at den rosen er vel fortent.

Johannes Gjerdåker har omsett dikt frå fleire språk. Best kjend er omsetjingane av Burns (frå engelsk) og Horats (frå gresk). Han budde nokre månader på Island for seksti år sidan, og interessa for islandsk kultur og språk har halde seg ved like. I eit etterord fortel Bergsveinn Birgisson om då han vitja Gjerdåker på Voss, og der Gjerdåker tok til orde for å ta opp den nære kontakten mellom Island og Noreg.

Dikta i denne boka er dikta i verseforma ferskeytla, ei gamal islandsk verseform. Det er eit stort spenn i innhald, og det kan godt hanga saman med at dikta er skrivne av ei rekkje diktarar. Dikta er grupperte etter tema, og det er, slik Birgisson peikar på, litt risikabelt å gjera det på den måten: Det kan føra til at lesaren automatisk les diktet som om det handlar om temaet det er gruppert under, medan det godt kan handla om noko heilt anna.

Det er stort sett fabelaktige dikt. Innanfor dei strenge ferskeytla-rammene får diktarane sagt mykje, både om små og store ting. Attdiktinga til Gjerdåker er imponerande, der han verkeleg gjer seg nytte av det rike ordforrådet sitt. Ei fin, fin bok.

Guffen tilrår.

Meir Gjerdåker på kulturguffebloggen
Henrik Krohn: Ei liti ferd fraa Sogndal til Fjerland (1868)
Vidare enn Voss. Johannes Gjerdåker 75 år (Voss, 15.9.11)
Johannes Gjerdåker-kveld (Voss, 24.1.14)

11. oktober 2017

A Beautiful Mind (2001)

John Nash er sylskarp. Målet hans på universitetet er å koma opp med ein teori som er så solid at alle andre matematikarar vil sjå opp til han. Mot slutten av livet får han ein nobelpris, men før han kjem så langt har han vore gjennom litt av kvart.

Eit stykke ut i filmen vert Nash kontakta av ein som arbeider for styresmaktene, og som treng hjelp til å knekka nokre russiske kodar. Nash vert beden om å sjå etter spor i eit utval amerikanske vekeblad, og det han finn legg han i ei halvgodt gøymt postkasse. Akkurat her verka det som om filmen vart heilt absurd, heilt til det vart klart at mykje av det Nash opplevde berre skjedde i sinnet hans. Han vert innlagt, og greier etter kvart å leva med desse indre demonane.

Filmen fekk Oscar for beste film. Det er det mange skrale filmar som har fått, og denne filmen var heller ikkje mykje å skryta av. Han skal ha pluss for å skjula sjukdomen til Nash lenge; det tok litt tid før eg skjønte at dette berre var innbilt. Men etter at den katten er ute av sekken vart det altså ein film me har sett variantar av før: Ein person får stor suksess, trass i store sjukdomsproblem.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

8. oktober 2017

The Heroes of Telemark (1965)

Denne historia er velkjend. Eg har dei siste åra både sett ein fjernsynsserie og ein norsk film om tungtvassaksjonen, og kjende jo litt til det heile frå før òg. Under ryddinga på gamleskulen sin tok Marit med seg nokre DVD-ar, mellom anna denne, som er den engelske versjonen.

Også dette er based on a true story, men her tek dei seg langt større fridomar med kva som eigentleg skjedde. Sabotørane har oppdikta namn. Det vert dikta opp ein romanse, der storsjarmøren som er ein av dei to sentrale sabotørane møter eks-kona igjen. Den same sabotøren vert med på turen med ferja Hydro, for å redda nokre ungar som var ombord. Flyet og seglflyet som var fulle av engelske soldatar, og som skulle landa på Hardangervidda, styrta berre nokre meter frå landingstripa sabotørane hadde laga. Og så bortetter.

Mykje av filmen verkar som venstrehandsarbeid. Skodespelet er ujamt, replikkane kan vera dårlege. Dei kjem seg til England ved å kapra ein passasjerbåt som er på veg frå Oslo til Kristiansand, og etter at kapteinen vert overmanna og gjev ordre om å setja kursen mot sør-sørvest, svingar båten til høgre. Det kan godt henda at det var ein slik film det britiske publikummet ville ha midt i sekstiåra, men dette var ikkje mykje å skryta av.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Relatert på kulturguffebloggen
Knut Haukelid: Det demrer en dag (1947)
Kampen om tungtvannet (film, 1948)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren (2011)
Kampen om tungtvannet (fjernsynsserie, 2015)