26. september 2023

Truman Capote: A Christmas Memory (2020)

Denne boka inneheld fem noveller. Jol er eit gjennomgåande tema, i alle fall til ei viss grad. I nokre noveller spelar jolehøgtida ei rolle, andre stader er det meir tilfeldig. Fire av novellene er finfine.

Dei tre fyrste verkar alle å vera bygde på eigne opplevingar. Forteljaren er ein gut som veks opp hjå slektningar. Han har berre ein nær ven, den langt eldre og noko enkle slektningen han kallar Sook. I den fyrste novella bakar dei jolekaker. I den andre overtalar ho han til å invitera ein klassekamerat som plagar han til Thanksgiving-selskapet dei skal ha. I ei tredje må han reisa til New Orleans for å feira jol saman med far sin. Desse tre novellene er flotte, flotte - dei er bygde opp perfekt, det er nett passeleg med jolestemning, og dei sluttar alle på ein uventa og uvanleg varm måte.

Så kjem det ei fin novelle om ei ung kvinne som flyttar til New York for å skapa seg eit betre liv, utan at ho får det heilt til. Og til slutt kjem den veikaste av dei fem, der alle ungane i småbyen er opptekne av ein konkurranse der det gjeld å tippa kor mykje pengar som ligg i ei stor glaskrukke.

Eg har lese nokre bøker av Capote. Det er stort sett stas heile vegen, og det kan henda eg må få tak i meir. Ein fin forfattar.

Guffen tilrår.

Meir Capote på kulturguffebloggen
Breakfast at Tiffany's (1958)
Breakfast at Tiffany's (film, 1961)
In Cold Blood (1966)
In Cold Blood (film, 1967)
First and Last (1995)
The Early Stories of Truman Capote (2015)

25. september 2023

Siri Hustvedt: The Blazing World (2014)

Det handlar om identitet og identitetar. Kven er me, kven trur andre at me er?

Kunstnaren Harriet Burden har berre fått sånn middels respons på kunstverka sine. Ho vil prøva ut om dette skuldast at ho er kvinne, og avtalar med tre andre kunstnarar at ho skal laga utstillingar i deira namn. Responsen vert langt betre, og ho er nøgd med at ho har fått fram poenget sitt. Heilt til den siste kunstnaren, Rune, ikkje vil vera med på leiken meir: Han står fast på at det er han som laga verka i den siste utstillinga hennar.  

Romanen er ei rekkje tekststykke, samla av professor I.V. Hess. I føreordet fortel han korleis han har samla inn stoff. Noko har stått på trykk før. Noko er henta frå notatbøkene til Burden. Noko er intervju han har gjort. Noko er tekstar andre har skrive for denne boka. Det er altså ei rekkje stemmer som fortel, og dei som har levert skrivne tekstar møter ikkje den same motstanden intervjuobjekta kan få. Det er altså litt ulike forteljingar som kjem fram, og me veit ikkje alltid kven me skal tru på. Nokre av dei som fortel verkar stabile, andre meir ustabile. At Harriet ofte vert omtala under klengenamnet Harry strekar under dette.  

Det er ei ambisiøs bok, og Hustvedt greier seg godt. Det var vanskeleg å sjå korleis nokre av tekstane, kanskje spesielt midt i boka, passa inn og kva dei fortalde oss, men mange nok av puslebitane fell på plass til at me skjønar kva som (truleg) har skjedd.

Guffen tilrår.

Meir Hustvedt på kulturguffebloggen
The Blindfold (1992)
The Enchantment of Lily Dahl (1996)
What I Loved (2003)
The Sorrows of an American (2008)
The Summer Without Men (2011)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen, 2.2.13)
Memories of the Future (2019)

Motorpsycho (Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023)

Motorpsycho igjen, for andre gong på ei veke, og denne gongen var dei så til dei grader på heimebane. Eg var ikkje altfor imponert over konserten i Bergen, mest av di eg veit kor strålande Motorpsycho kan vera på scena. Der var likevel nok av høgdepunkt. Slik var det ikkje denne gongen, dette var ein noko veikare konsert.

Det handlar dels om mannskap; heller ikkje no vart eg overtydd om at dei har med seg ein trommeslagar som passar for dei. Det vert for lite trykk, det vert ingen overraskingar, og det kjem ingen påfunn frå trommeslagaren som gjer at eg sperrar augene opp.

Verre var det at lyden vart dårlegare og dårlegare utover kvelden. Dei hadde problem med litt av kvart, men det verka som om løysinga var å skru det meste opp til elleve. 

Men det var sjølvsagt noko som bra. Det akustiske settet var bra denne gongen òg, Dei spelte "Sunchild", ein godbit eg ikkje har høyrt på lenge, og både "Lady May" og "The Maypole" var bra. På "Big Surprise" var, overraskande nok, allsongen langt veikare enn i Bergen. Høgdepunktet for meg kom nokre songar inn i det elektriske settet - "Sinful, Wind-borne" var solid, og den einaste gongen eg fekk ein slags klump i halsen. Kanskje det var nostalgi, kanskje det berre var bra. Den neste songen, "Überpilgrim" får òg meir enn godkjent. 

Så er det òg noko bra med mannskapet: Reine Fiske var i kanonform, og viste kvifor han stadig vert invitert med - det er vel rundt ti år sidan han fyrste gong var med dei på tur. 

Den norske delen av turneen er nesten over, det står att to konsertar på Nordvestlandet. Om nokre veker held dei fram i utlands-Europa, med ein ny trommeslagar. Eg vonar han passar betre.

Guffen er lunken.

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

24. september 2023

Ida Hegazi Høyer: Kirurgen (2022)

Det raknar for Henrik Wold. Han er kirurg på eit stort sjukehus, og han er ein dyktig kirurg - i alle fall i eigne auge. Han har eit altfor stort sjølvbilete, han tek altfor lite omsyn til folk rundt seg, og reknar med at resten av livet kjem til å gå slik det har gjort til no: Han lukkast med alt. 

Slik går det ikkje. Det raknar for han. Etter ein rutineoperasjon slurvar han litt med stinga i tarmen, og niåringen det går ut over slit med store smerter. Wold prøver å finna ut av det, og trur han har gjort det, men det har han ikkje. Det er ikkje tvil om at niåringen døydde på grunn av slurvet hans. Han oppdagar at ein eks-kjæraste leiar undersøkingskommisjonen, og prøver å smiska seg inn på ho. Det går heller ikkje, dels av di han omtalar forholdet deira som dating (og ikkje noko meir). Spesielt mykje flinkare er han ikkje i måten han behandlar ho han er lag med akkurat no - ho vil gjerne at dei skal flytta saman, medan han stortrivst slik han har det no: Dei kan overnatta saman, anten heime hjå ho eller han, dei gongene det passar for han. Viss ikkje det passar, diktar han opp bortforklaringar. Slik handsamar han òg faren. 

Det er ei finfin bok. Høyer skriv godt, og ho får gradvis fram kor roten Wold er, kor sjølvoppteken han er, og kor lite han eigentleg bryr seg om andre. 

Guffen tilrår.  

Meir Høyer på kulturguffebloggen
Ut (2013)
Fortellingen om øde (2015)

19. september 2023

Christina Crimari: Jowe's House (2021)

Av og til burde eg undersøkt litt meir. For litt sidan las eg ei bok om TV Personalities, og truleg var det der eg las noko om denne boka. Undertittelen, "Inside the World of Jowe Head", tyda på at me her kunne verta betre kjende med Jowe Head, som spelte bass i TVP i ti år frå 1983. Eg såg det bandet to gonger, og Head hadde stil, også verbalt: Eg såg dei i London same helga som Reading-festivalen var, sånn omtrent i 1989, og Head spurde publikum:
- Are you ready to rock?
Mange ropte ja, slik skikken var. Howe svara:
- Well, get the fuck out to Reading, then.

Men denne boka var noko heilt anna. Crimari er fotograf, og ho har gått rundt i husveret til Head for å ta bilete av likt og ulikt. Så puslar ho litt med bileta digitalt, slik at det liknar meir på måleri enn på foto. Og det er alt - i boka er det om lag 40 slike bilete. Som ikkje er altfor spanande.

Guffen kan ikkje tilrå dette. 

Meir TVP på kulturguffebloggen
Benjamin Berton: Dreamworld (2022)

17. september 2023

Motorpsycho (USF, Bergen, 16.9.2023)

Det er alltid stas å vera på Motorpsycho-konsert. Eg hadde likevel litt lågare forventingar enn vanleg denne gongen. Sidan sist har tromme-fenomenet Tomas Järmyr slutta, og han lét seg ikkje erstatta i ei handvending. På denne haust-turneen bruker dei to ulike trommeslagarar: På Noregsdelen har dei med seg Olaf Olsen (Big Bang, m.m.), på Europa-turneen har dei med seg Ingvald André Vassbø (Kanaan). Då dette vart gjort kjent for nokre månader sidan var eg ikkje spesielt entusiastisk. Eg får sett to konsertar på Noregsturneen, og det er alt. Eg skulle gjerne sett Motorpsycho med Vassbø, som er ein langt meir spanande trommeslagar enn Olsen. Motorpsycho plar treffa blink år dei inviterer med seg nye leikekameratar; det er til dømes alltid kjekt når Reine Fiske er med, slik han var her. Dei trefte ikkje blink med Olsen.

Konserten opna finfint, med fem akustiske songar. Det var spesielt flott å høyra "Mad Sun" og "Big Surprise" - på den siste var allsongen tilnærma perfekt. Eit lite høgdepunkt kom òg etter tre-fire songar. Nokon i salen ropte på "She Used To Be A Twin", og Bent Sæther såg nesten overraska ut: "Good call! Den hadde me gløymt. Neste gong!" Kanskje det var spel for galleriet; kanskje han dukkar opp utover i turneen. 

Utvalet av akustiske songar viste òg kva tidsperiode dei har henta materiale frå. Éin av dei fem var frå den nye Yay!-plata, éin var frå 2017, og resten frå før 2000. Utover i konserten spelte dei berre to songar frå perioden 2003-2022. Ingen frå platene med Kapstad; berre to frå Järmyr-platene. Den eine av dei to var altså akustisk, slik at me fekk ikkje den massive Järmyr-kjensla. Det kom heller ingen lange improvisasjonar, slik at det var noko som mangla. Isolert sett var dei fleste songane greie og vel så det, men det mangla noko for at dette skulle verta ein heilt maksimal Motorpsycho-konsert. 

Var her høgdepunkt? Sjølvsagt. Når fire av dei fem siste songane er "Nerve Tattoo", "Kill Some Day", "Mountain" og "Plan #1" kan ein vel ikkje klaga for mykje. Dei to siste kom som ekstranummer, og begge er jo glimrande. Bandet var i godt humør, og eg ser fram til konserten i Trondheim, men kanskje litt mindre enn eg vanleg gjer. For det er jo alltid stas med Motorpsycho.

Guffen tilrår. 

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

13. september 2023

Merethe Lindstrøm: Vinterhest (2022)

Lindstrøm vekslar mellom romanar og noveller, og dette er den fyrste novellesamlinga hennar sidan 2013. Det er ei flott, flott samling.

Dette er (heldigvis) ikkje slike noveller der det er lett å referera kva dei handlar om, eller der det er viktig å gjera det. Novellene er meir som glimt inn i nokre episodar i liva til dei Lindstrøm skriv om. Nokre gonger er det svært lite som skal til, og Lindstrøm manar fram stemningar som festar seg. 

Her er sjølvsagt nokre fellestrekk. Der er vel ein eg-person i alle novellene, og nokre av desse minner så mykje om kvarandre at dei kanskje er same kvinne. I nokre av novellene er me på reise sørover i Europa. Forteljaren er ikkje alltid like gamal, og nokre av novellene handlar om ting som skjedde då forteljaren var barn eller svært ung.

Nivået er jamt over høgt, og det toppar seg mot slutten. Dei to siste novellene var av dei eg likte best. I den eine, "Relikvie", skal eg-personen møta ei dotter ho adopterte vekk for lenge sidan. I den andre, "Hittegods", er forteljaren og kjærasten på tur nordover gjennom Europa. Dei tek på to haikarar, som politiet nektar å kryssa den fyrste grensa dei kjem til.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)

Richard Morton Jack: Nick Drake. The Life (2023)

Til neste år er det femti år sidan Nick Drake tok livet sitt. Han vart berre 26 år gamal. I år er det altså 75 år sidan han vart fødd, og denne boka er ein strålande måte å heidra minnet hans på. Boka er fabelaktig.

Det har vore skrive gode bøker om Drake før, men Jack tek det heile til eit nytt nivå. Den opplagte samanlikninga er å nemna Mark Lewisohn. Jack går grundig til verks, og når han i tillegg har fått tilgang til kjelder ingen andre har brukt, vert resultatet ei bok som vert ståande. Boka er fabelaktig.

Musikken til Nick Drake er òg fabelaktig. Den fyrste av dei tre LP-ane han gav ut kom i 1969. Den selde ikkje spesielt mykje, og det gjorde heller ikkje LP nummer to, som kom året etter. Ein viktig grunn, som Jack kjem tilbake til fleire gonger, er at Drake slutta å spela offentleg rundt 1970. Han hadde ei høg stjerne hjå mange av dei som høyrde platene hans, men han var stort sett usynleg. Det kan ha vore dette som knekte han. Han slutta ved Cambridge, der han rett nok ikkje hadde lagt altfor mykje vekt på studiane, og gjekk nesten i isolat. Han vart sjukare og sjukare, budde mykje heime hjå foreldra utanfor Birmingham, og fekk mindre og mindre kontakt med vener og kjende. Den tredje plata hans kom i 1972, og stemninga på plata var så tung at fleire vart sjokkerte. Plata er likevel fabelaktig. 

Jack går grundig gjennom heile livet til Drake. Den siste delen av boka er tung å lesa; dei mange sitata frå breva hans og dei endå fleire sitata frå dagbøkene til faren viser kva veg det gjekk. Fleire gonger sat eg med klump i halsen. Drake var ein stor musikar, men sjukdomen (truleg ein variant av schizofreni) hemma han så mykje at han ikkje fekk det til meir. Og det at han ikkje fekk det til meir gjorde òg at livet hans vart endå vanskelegare. Andre bøker og journalistar har undra seg om dødsfallet hans kanskje var eit uhell; denne boka viser at det var planlagt. 

Boka har undertittelen "The Life". Andre biografiar har gjerne undertittelen "A Life", for å opna opp for at det kan finnast fleire tolkingar av livet dei skriv om. Å bruka "The Life" kan verka litt ambisiøst og sjølvsikkert, men akkurat her gjev det meining. For ei fabelaktig bok.

Guffen tilrår. 

Meir Nick Drake på kulturguffebloggen
Jason Creed: Nick Drake. The Pink Moon Files (2011)
Gorm Henrik Rasmussen: Pink moon (2012)

Nathan Wiseman-Trowse: Nick Drake. Dreaming England (2013)
Cally Callomon og Gabrielle Drake (red.): Nick Drake. Remembered For A While (2014)

9. september 2023

Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)

I 1930-åra gav Tarjei Vesaas ut sju romanar. Sandeltreet var den einaste heilt frittstaånde av desse. Det kom fire romanar om Klas Dyregodt, og to om Per Bufast. Dette er den andre om Bufast, og boka er ein rein oppfølgjar av Det store spelet. Det store spelet er ein av dei store Vesaas-romanane, denne boka er diverre langt veikare.

I den førre romanen vart Per Bufast knytt til Signe. Åsne, som han eigentleg ville ha gifta seg med bestekameraten hans, Olav. Mostera, som heile tida har vore eit fast punkt på Bufast, gifta seg med Bjørn. Så det går slik det må gå: Den fyrste delen av boka aular det av nyfødde ungar og skvettande brystmjølk. Det vert i meste laget og vel så det. Innimellom alt dette vert garden driven vidare, med dei faste årlege gjeremåla og med dei faste økonomiske sorgene. 

Bror til Åsmund har flytt til byen. For Per vert det meir og meir fjernt. Han vert klar over at det er på Bufast han skal vera all sin dag, og det trivst han godt med. Han ser det store i det små. Det er prisverdig og alt det der, men det vert ikkje stor litteratur av det.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Tarjei Vesaas: Is-slottet (1963)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

4. september 2023

Agnes Ravatn: Alle mot alle (2023)

Agnes Ravatn er løgnast når ho er spaltist og/eller journalist. I denne boka får me servert rundt 60 tekstar ho har skrive for ulike aviser og blad og tidsskrift. Tekstane er frå 2007 til 2022, og dei kjem i kronologisk rekkjefølgje. Det gjer at me kan følgja utviklinga til Ravatn. 

For her er ei tydeleg utvikling. Dei fyrste tekstane er litt prega av at ho prøver seg fram, men det tek ikkje lang tid før godbitane står i kø. Dei neste, ja, tre fjerdedelane av boka er glimrande. Der er heile tida noko å le av, men det ligg likevel mykje alvor i botn. Ho skriv om seg sjølv, men ho skriv meir om folk ho møter. Og dei folka møter ho som regel i heilt ulike samanhengar. Ein slik samanheng er ein av dei lengre tekstane i boka, "Iskald vinter". Den stod på trykk i Samtiden, og handlar om då Ravatn skulle verta ny, som det heiter. Her er òg seriar frå Dag og Tid, anten heile eller halve. Den heile handlar om då ho fekk ein sekssifra skattesmell, og korleis ho prøver å leva så rimeleg som råd.

Den siste fjerdelen av boka er ikkje like lystig. Her er det ofte litt meir seriøse tema, og språket boblar ikkje like mykje. Kanskje det er av di ho skriv for eit anna publikum; kanskje det er av di ho vil prøva andre måtar å skriva på. Her vert det òg noko repetisjon, det handlar ofte om prokrastinering.

Guffen tilrår. 

Meir Ravatn på kulturguffebloggen
Veke 53 (2007)
Ikke til hjemlån (2008)
Stillstand (2009)
Folkelesnad (2011)
Fugletribunalet (2013)
Operasjon sjølvdisiplin (2014)
Verda er ein skandale (2017)
Stoisk uro (2018)
Dei sju dørene (2019)
Gjestene (2022)