Merethe Lindstrøm: Vinterhest (2022)

Lindstrøm vekslar mellom romanar og noveller, og dette er den fyrste novellesamlinga hennar sidan 2013. Det er ei flott, flott samling.

Dette er (heldigvis) ikkje slike noveller der det er lett å referera kva dei handlar om, eller der det er viktig å gjera det. Novellene er meir som glimt inn i nokre episodar i liva til dei Lindstrøm skriv om. Nokre gonger er det svært lite som skal til, og Lindstrøm manar fram stemningar som festar seg. 

Her er sjølvsagt nokre fellestrekk. Der er vel ein eg-person i alle novellene, og nokre av desse minner så mykje om kvarandre at dei kanskje er same kvinne. I nokre av novellene er me på reise sørover i Europa. Forteljaren er ikkje alltid like gamal, og nokre av novellene handlar om ting som skjedde då forteljaren var barn eller svært ung.

Nivået er jamt over høgt, og det toppar seg mot slutten. Dei to siste novellene var av dei eg likte best. I den eine, "Relikvie", skal eg-personen møta ei dotter ho adopterte vekk for lenge sidan. I den andre, "Hittegods", er forteljaren og kjærasten på tur nordover gjennom Europa. Dei tek på to haikarar, som politiet nektar å kryssa den fyrste grensa dei kjem til.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)
Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)