30. september 2012

The Loneliness of the Long Distance Runner (1962)

Filmen er i svart-kvitt, og noko anna ville ha verka heilt uaktuelt: I etterkrigsåra mangla det nordlege England fargar. Det er eit liv der alle drikk, dei fleste kranglar, og dei færraste passar heilt inn.

Filmen opnar med at nokre unge menn vert køyrde til ein fengselsliknande institusjon. Ein av dei, Colin Smith, peikar seg raskt ut som den mest sjølvstendige og opposisjonelle. På ein idrettsdag viser det seg at han har eit stort talent for springing, og han vert teken ut på terrengløplaget som skal konkurrera mot ein kostskule i nabolaget. Der er han suveren det meste av løpet.

Etter at talentet hans er oppdaga, får han det ganske fritt. Han får lov til å springa lange turar, og medan han spring tek han med oss til livet sitt før han kom i fengsel. Familien fungerte dårleg - dagen etter at faren døydde flytta kjærasten til mora inn. Dei fekk nokre forsikringspengar etter at faren døydde, og det trong dei, men han ser med avsky på korleis mora bruker desse pengane på unødvendig luksus. Han får seg kjærast. Han ville helst ikkje arbeida, men trong pengar, og etter eit innbrot i eit bakeri vart han teken av politiet.

Filmen har sine manglar. Det er altfor tydeleg kven som skal verta fienden til Colin i fengselet. Det er opplagt at når han som slepper dei ut av bussen gjev beskjed om at alle tilsette skal tiltalast med 'sir', kjem Colin til å gløyma det fyrste gongen. Det er litt rart at Colin spring heile dagen utan å ta med seg niste eller drikke, og utan å sveitta ein drope. Men dette er berre pirk. Det er ein finfin film, mest takka vera Tom Courtenay, som spelar hovudrolla. Han har eit godt fjes, han kan minna litt om namnebroren Mark E. Smith i The Fall, og han har den same gje faen-haldninga som han har. Colin er grunnleggjande kritisk, og likar dårleg at han, på grunn av treningsfordelane han får, vert rekna som ein av gullungane til fengselsdirektøren. Men han er sjølvstendig nok til å gjera som han vil.

Guffen tilrår.

29. september 2012

Kevin Cummins: Manchester. Looking for the Light through the Pouring Rain (2009)

Manchester - so much to answer for, og alt det der. Manchester var den fyrste byen London-punken vart eksportert til, og i dei følgjande tiåra kom det ei rekkje interessante band frå byen - Buzzcocks, The Fall, Joy Division, New Order, the Smiths, The Stone Roses, Happy Mondays, Oasis. Nokre var kanongode, andre var meir interessante av di dei framstod som trendsetjarar, både musikalsk og motemessig. Fotografen Kevin Cummins har vore med heile tida, og har i denne boka samla bilete av band og artistar, og bilete frå byen.

Det er mange bra bilete her. Bilete frå konsertar, bilete frå øvingslokale, portrett ute og inne, osb. Cummins er på innsida, banda ser ut til å stola på han, slik at han får rimeleg fritt spelerom. Nokre av bileta er velkjende, som bileta av Joy Division i øvingslokalet og på veg rundt i byen, bileta av Morrissey som slangar seg i ein park, bileta av Stone Roses dekte av maling, osb. Bileta av Joy Division, og spesielt nokre portrett av Ian Curtis, er dei som gjer sterkast inntrykk. Den mest spooky opplevinga kjem etter det ekstremt intense biletet av Curtis, der han ser inn i kamera samstundes som han tek eit trekk av sigaretten sin. Eg blar om, og på neste oppslag er det eit bilete av dottera Natalie, teke 23 år seinare. Ho har arva augene til faren, og ser nesten like intens ut som han.

Innimellom bileta kjem det fleire essay. Nokre av desse er skrivne av journalistar, som fortel historien til bileta. Dei er stort sett verd å lesa, men nokre av dei er altfor, altfor ordrike. Då er det langt meir underhaldande å lesa kortare essay av tre musikarar - Peter Hook, Johnny Marr, og Mark E. Smith. Johnny Marr har alltid fornuftige ting på hjarta; Peter Hook har sansen for gode formuleringar ("I don't regret being involved in the Hacienda. But it was like sending the village idiot out with the whole government budget for the year. What's he gonna do? He's only gonna come back with six magic beans, isn't he?"), og Mark E. Smith er jo ein av dei beste intervjuobjekta nokosinne (... it was Paranoid by Black Sabbath which well that says a lot don't it this was when it first came out of course and I just bought it because of the name really I was getting into books then too 'paranoid' was like a newish word and I thought Black Sabbath what's that about something to do with witchcraft or something I was reading a lot of horror books at the time like you do when you're fourteen hur hur hurgh it wasn't something I thought I could do not particularly I remember seeing a picture of Black Sabbath and they were drinking beer in a garden and hahahahahaha I thought that would be all right for a job hahahahahahahaha ....").

Guffen tilrår.

Meir Cummins på kulturguffebloggen
Joy Division (2010)
New Order (2015)
Joy Division. Juvenes (2021)


Relatert på kulturguffebloggen
Here are the young Men (konsertvideo, 1982)
David Nolan: I swear I was there (2006)
Control (film, 2007)
Peter Hook: The Hacienda. How not to run a Club (2009)
Simon Goddard: Mozipedia (2009)

21. september 2012

125: 125. Ei lita jubileumsgåve frå Det Norske Samlaget (1993)

Det er ikkje den mest krevjande boka, dette, men ei grei bok å lesa likevel. Det Norske Samlaget runda 125 år i 1993. 25 år tidlegare gav dei ut ei grundig forlagssoge; dette litt mindre runde jubileet vart markert med ei bok der 125 personar skreiv kort om 125 bøker Samlaget hadde gjeve ut. Skal ein vera litt pirkete, burde dei ha teke ei bok frå kvart av dei 125 åra, men slik er det ikkje. Og det gjer eigentleg ikkje så mykje.

Det er ei fin bok, som fyrst og fremst viser mangfaldet i utgjevingane til Samlaget, og som får godt fram korleis Samlaget har utvikla seg. Dei fyrste fire-fem tiåra var det eit forlag som famla seg fram - innimellom verk som førte det nynorske språket inn på ulike område, og som framleis vert omtala med klump i halsen, kom der bøker som ikkje hadde spesielt lang levetid. Så kom det ei tid der ein utvida horisonten radikalt, og gav ut ei rekkje storverk frå verdslitteraturen. I etterkrigstida har det vore ei auka satsing på lærebøker, og ikkje minst på skjønnlitteratur, der mange nye og viktige forfattarar har gjeve ut bøker på Samlaget.

Alt var ikkje betre før. Med meg er det likevel ofte slik når eg les historiske oversyn over den nynorske historia, at eg finn det mest interessant å lesa om pionerane. Slik er det her òg. Bokomtalane, som sjeldan er lengre enn ei side, handlar ofte like mykje om forfattarane som om bøkene. Når Magne Skodvin skriv om Norigs soga av Steinar Schjøtt, til dømes, skriv han ikkje noko om kva boka handlar om før i den aller siste setninga. Resten handlar om at boka vart ein suksess, og om Schjøtt. Andre personar, som er nesten like gløymde som Schjøtt, får òg ein omtale som gjer at ein gjerne vil vita meir - Embrik Strand voks opp i Ål, vart professor i Riga, og til 60-årsdagen i 1936 fekk han eit festskrift på 3500 sider, der forfattarar frå 25 land hadde skrive tekstar. Strand er nemnt her av di han i 1901 gav ut boka Norske fuglar.

Å skriva slike korte bokomtalar er ein krevjande sport. Nokre greier det dårleg, dei fleste greier det godt. Ein av dei beste er Stephen Walton, som på tre korte avsnitt får sagt det meste om Heimsyn, ei bok sjølvaste Ivar Aasen gav ut i 1875.

Guffen tilrår.

16. september 2012

Arnfinn Kolerud: Kom ikkje inn i mitt hus (2012)

Kom ikkje inn i mitt hus er bok to i ein trilogi. Opningsboka i denne trilogien, Når ein først skal skyte nokon, er ei av dei bøkene eg har ledd mest av dei siste åra. Forventningane var store til denne boka, kanskje litt for store. Det er ikkje like bra som i opningsboka. Det er likevel ei veldig artig bok.

Handlinga krinser denne gongen om Bendik Uføre. Han er frå Vassbygda, den einaste staden i landet der ein framleis bruker nynorsk. Typisk nok er bygda delt mellom dei som likar a-mål og dei som likar i-mål. Uføre er på i-sida, er knallhard målmann, og er spesielt oppteken av at alle offentlege etatar kan tilby nynorske skjema (eller skjemi, som han kallar det). Alt i opningskapitlet vert tonen sett - her prøver han å overtala den 76 år gamle mora til å søkja på ein del høgskular på Austlandet, for å sjekka om ho får alle papira på nynorsk.

Sjølv reiser han rundt på kontora på Nord-Vestlandet, for å dryssa støv over bokmålsskjema, slik at brukarane ikkje skal få inntrykk av at berre nynorskskjema samlar støv. Der oppdagar han at nokon har bytt ut dei eigentlege skjema med nokre køddeskjema. Der det på bokmålsskjema står om trygderettigheter, står det om trygderettar på nynorsk, og der har dei lista opp nokre matrettar som passar for dei som er trygda, t.d. vassgraut. Dette vil han finna ut av, og, underleg nok, det greier han lett.

Men viktigaste måten han vil auka bruken av nynorsk på, er gjennom salet av nynorske diktarkort. Han har sett korleis skuleelevar samlar på monsterkort, der dei ulike monstera har kvar sine supereigenskapar. Han vil laga noko liknande med nynorske diktarar, sjølv om han innser at det vert vanskeleg å finna relevante eigenskapar. Men heilt tomt er det ikkje, Tarjei Vesaas må til dømes ha vore rask på badet om morgonen, sidan han ikkje hadde hår. Og Olav H. Hauge gav ut bøkene sine på Samlaget, men gifta seg med ei som heitte Cappelen. Og dette må òg vera den einaste nye romanen denne hausten der Einar Økland vert tildelt eit nytt etternamn. Ein av personane i romanen ringjer for å sjekka om det er greitt, men sidan ingen forstår heilt kva anekdoten Økland fortel har med spørsmålet å gjera, finn dei ut at det berre er å stå på.

Gjennom det meste av boka er det altså mykje å le av. Det er òg stas med ei bok der sympatien så til dei grader ligg hjå Aasen og nynorsken. Ein stad vert til dømes språkvandringane til Aasen samanlikna med sydpolekspedisjonen til Amundsen. Aasen ville noko med denne vandringa, skriv Kolerud; Amundsen ville jo berre verta kjent.

Og det er heller ikkje ei bok der alt berre er tull. At Vassbygda er del mellom i-brukarar og a-brukarar er jo eit godt bilete på korleis målrørsla fraksjonerer seg. Og her på Voss er det rimeleg aktuelt - om eit par dagar skal det lokale mållaget ha eit møte der dei drøftar ei mogleg utmelding av Noregs Mållag, i protest mot at Mållaget på eit landsmøte var ufine nok til å takka for den nye nynorskrettskrivinga. Kva dei vil oppnå gjennom ei utmelding, bortsett frå å seia endå ein gong kva dei meiner om den nye rettskrivinga, er framleis høgst uklart.

Guffen tilrår.

Meir Kolerud på kulturguffebloggen
Langt frå bambus (1999)
Den som ikkje har gøymt seg no (2004)
Zommarferien (2007)
Når ein først skal skyte nokon (2010)
Snillionen (2017)
Gamle menn i syningom (2021)

15. september 2012

Odd W. Surén: Adgangstegn (2007)

Endå ei brukt bibliotekbok eg plukka opp på Fretex for omtrent ingenting, og endå ei brukt bibliotek som var verdt å lesa.

Surén er ein god forfattar, og i denne novellesamlinga konsentrerer han seg om menn som gjerne vil inn i ein fellesskap, men som av ulike grunnar ikkje klarar det. Det kan vera alvorlege grunnar til at dei står utanfor, dei kan vera dømt for mord, eller dei kan ha mist kona si. Men det kan òg vera andre grunnar, slik det er i opningsnovella, "Et par sko".

Den handlar om ein forfattar som har reist til Oslo for å vera med på hagefesten til Aschehoug, men som på veg til hotellet om natta oppdagar at han går utan sko. Han anar ikkje kvar det er vorte av dei, og opplever det som svært pinleg å vera den einaste i verda som går på sokkane. Han kjenner det som om alle ser ned på føtene hans og merkar at han går utan sko, og han kjenner det som om alle ser ned på han på grunn av det.

Surén er ein stor humorist, men har tona det ned her. "Et par sko"er den mest humoristiske av dei fem i boka, men også i den er det ei grunnleggjande trist stemning. I resten av boka vert det tristare, i alle dei fire siste novellene har eit dødsfall påverka personane han skriv om. Det er gode noveller, skrivne på eit godt språk. Det er alltid eit godt teikn når eg, etter å ha lese ut ei bok, tenkjer at dette kunne eg gjerne lese meir av. Slik er det her.

Guffen tilrår.

Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Dødsmåter (2006)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)

12. september 2012

Sigmund Falch: Ingen fridde i Jølster (2012)

For eit par år sidan kjøpte eg med meg den fyrste boka i denne serien, Ho peika på Ceylon og viste ein pupp, på billegsal i ein bokhandel i Bergen. Eg las boka på toget heim - det gjekk ganske raskt, det kan godt henda at eg var ferdig før eg kom til Arna. Eg likte boka godt, og skreiv ein kort omtale. Overraskande nok er det ein av dei ti-tolv mest lesne omtalane på bloggen så langt.

I går fekk eg denne boka frå leiaren i museumsstyret, som ei velkomsthelsing. Heller bøker enn blomar, sjølvsagt. Rett etter møtet tok eg toget til Bergen, og denne gongen var eg i alle fall ferdig med lesinga lenge før eg kom til Arna.

Boka er bygd opp på same måte som den fyrste. Bilete frå gamle dagar, henta frå fotosamlingane til Norsk folkemuseum, vert trykte saman med ein kort og oftast morosam tekst. Det er altså ikkje den mest originale ideen, men Falch kjem godt frå oppgåva. Det gjeld om å velja ut gode bilete, og det gjeld å sjå den detaljen i biletet som er eit godt utgangspunkt for ein god replikk. Det greier Falch godt, slik at det vert mykje smiling og ein del humring. Ein sjeldan gong får han til og med inn ein fulltreffar som resulterer i latter.

Guffen tilrår.

Meir Falch på kulturguffebloggen:
Ho peika på Ceylon og viste ein pupp (2008)

Erik Bye: Å skyte en teddybjørn (1987)

Det er godt å lesa bøkene til Erik Bye. Han skriv godt, og han skriv varmt. Han har gode haldningar, han sympatiserer som regel med dei svakaste, og han trivst gjerne best når han er saman med dei som ikkje har det så bra. sjølv om han er på nikk med folk frå alle lag.

I denne boka skriv han om hendingar frå sitt eige liv. Mykje, kanskje litt for mykje om oppveksten, ein del om krigsåra, og meir sporadisk om yrkeskarriera si. Det er ei meiningsfull inndeling, åra han var ein offentleg person må ha vore betre kjende for ålmenta enn dei fyrste tiåra av livet hans.

Han voks stort sett opp i eit pensjonat i Oslo. Han omtalar det gjerne som Huset, og i ei minnebok som denne gjev han Huset menneskelege eigenskapar. Han snakkar med det, og han omtalar det som ein nær ven. Foreldra hans dreiv pensjonatet, og det vart heimen til mange tyskarar under den andre verdskrigen. Bye skriv godt om korleis han sleit i ein slik situasjon, han hata alt tyskarane stod for, og det var vondt at han og foreldra levde godt av inntektene dei fekk frå å måtta leiga ut til tyskarar.

Etter krigen var han rastlaus og reiste mykje, både som student to stader i USA, og i yrkeskarriera som journalist. Frå denne tida skriv han mest om utvalde personar han har møtt eller samarbeidd med, og det er som oftast gode portrett.

Det er ikkje ei bok utan plett og lyte, dette. Ein ting er at omslaget ser ut som om det er laga i ein barnehage; noko anna er det at han, spesielt i kapitla om oppveksten, har lett for å skriva for mykje om ting som ikkje er interessante nok. Men boka er oftare god enn mindre god.

Guffen tilrår.

Meir Bye på kulturguffebloggen
Munnspill under åpen himmel (1966)
Spinn, mitt hjul (1971)
Arvid Bryne: Hildringstimer (2001)
Asbjørn Bakke: Erik Bye (2017)

9. september 2012

Junot Diaz: The Brief Wondrous life of Oscar Wao (2007)

Oscar Wao passar ikkje heilt inn. Han er dominikansk-amerikanar, busett i New Jersey. Han har ingen nære vener, han er litt for tjukk, og - verst av alt - han får ikkje napp hjå jentene. Denne romanen fortel om oppveksten hans, om studietida hans, og om dei to skjebnesvangre turane han tok til Den Dominikanske Republikk.

Eller - hadde det berre vore så vel. Når romanen handlar om Oscar, er han glimrande. Også dei delane som handlar om systera hans, Lola, er gode. Det er når romanen fortel om oppveksten til mora og bestemora i Den Dominikanske Republikk at nivået søkk. Her gjev Diaz oss like mykje ei skildring av korleis livet var der under diktatoren Trujillo, og her vert det for mykje historieskriving og for lite roman for meg. Akkurat desse delane var seige å koma gjennom.

Men slik var det ikkje då eg las om Oscar. Romanen vert fortalt av Yunior, som budde saman med oscar på college, og som òg ei tid budde saman med Lola. Når det handlar om livet i USA, er språket godt, og teksten er morosam. Oscar trur fleire gonger at han er ved eit vendepunkt, men slik går det ikkje før han vert kjend med ei langt eldre prostituert kvinne på ein ferietur til heimlandet til mora. Det var ikkje så lurt; ho hadde òg eit forhold til ein leiande politimann, og han tok det ikkje akkurat greitt. Men Oscar fekk i alle fall prøvd det han hadde lengta etter.

Guffen er lunken.

Meir Diaz på kulturguffebloggen:
Drown (1996) 

8. september 2012

Kon-tiki (2012)

Det var eit spørsmål eg funderte meir og meir på utover i denne filmen: Kvifor har dei valt å laga ein spelefilm basert på ein flåtetur over Stillehavet? På sjølve turen skjer det jo minimalt; det meste må ha vore sterkt rutineprega, så der var ikkje altfor mykje dramatikk å henta der. Det er greitt at ein kan skriva inn nokre konfliktar, og henta fram nokre ekstra haiar, men likevel. Til og med med desse tilsette ingrediensane sat eg tidvis og kjeda meg. Så kvifor? Eg ser ingen anna forklaring enn at Kon-Tiki og Thor Heyerdahl framleis er godt kjende, både her til lands og i utlandet, og at dei reknar med at filmen vil verta vist i mange land.

Det fortener han knapt. Filmen er ikkje så mykje å skryta av. Historia er velkjent - Thor Heyerdahl er ein eventyrar, som vert fiksert på å prova at folk kan ha sigla over Stillehavet, frå Sør-Amerika til Polynesia. Einaste måten han kan gjera det på er å sigla same ruta sjølv, på ein flåte laga på same måte som det vart gjort for mange hundre år sidan. At det er forskjell på å visa at noko let seg gjera, og å prova at det faktisk skjedde slik, ser ikkje ut til å ha plaga han nevneverdig.

Filmen opnar med nokre minutt frå Fatu Hiva i Polynesia. Her får Heyerdahl høyra at dei innfødde meiner at øyane vart busett frå aust, og ikkje frå vest, slik all vitskap hevda. Han vil prova dette. Han slit med å få pengar, slit med å få mannskap, men alt ordnar seg, og båten legg frå hamn. Så langt er filmen heilt grei - relativt tradisjonell, men heilt grei. Men ute på havet går alt gale med filmen. Det vert mange solnedgangar, det vert altfor mange haiangrep, og sjølv om dei slit med å styra flåten vestover dei fyrste vekene er dette noko alle veit kjem til å ordna seg. Mellom mannskapet er det nokre konfliktar, fyrst og fremst mellom den optimistiske, men litt feige leiaren Heyerdahl, den pessimistiske og redde nestleiaren Watzinger, og den militære og høgrøysta Knut Haugland. Men sjølve flåteferda, som jo er det filmen handlar, vert stort sett langdryg og kjedeleg. Mykje himmel og mykje hav. Himmel og hav.

Filmskaparane har fått kritikk for å endra reine fakta undervegs på flåteturen. Kritikken er urettvis; i ein spelefilm kan dei sjølvsagt gjera omtrent som dei vil. Problemet med filmen er ikkje at Watzinger her er heilt ulik den verkelege Watzinger, problemet er at dei har dikta for lite. Hadde det skjedd meir, ville òg filmen engasjert meir. Der er nok av moglege hendingar dei kunne skrive inn - fleire konfliktar, slagsmål, dødsfall, matmangel, skadar på båten, blindpassasjerarar, sjørøvarar, og så vidare. Det gjorde dei ikkje, og resultatet vert deretter.

Skodespelet er derimot finfint. Både Pål Sverre Valheim Hagen (Heyerdahl) og Anders Baasmo Christiansen (Watzinger) er glimrande, og det er ikkje noko overrasking. Spesielt er Valheim Hagen bra, han skapar ein Heyerdahl som kan sjarmera alle med smilet sitt, men som likevel er reservert og inneslutta.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Relatert på kulturguffebloggen
Kon-Tiki (dokumentarfilm, 1950)

3. september 2012

Sara Johnsen: Han vet om noe hun kan prøve (2004)

 
Fretex på Voss har rett som det er mykje godt i bokhyllene sine. Nyleg må dei ha fått inn ei stor sending frå eit bibliotek i nabolaget, som har rydda i hyllene sine og fjerna ei stor mengd med bøker ingen ville låna. For oss som ikkje er så nøgne på om der er eitt eller fleire bibliotekstempel i bøkene våre er dette godt nytt. Denne boka er ei av bøkene eg plukka med meg for ei god veke sidan; fleire andre relativt nye bøker ligg og ventar inne i stova.

Eg hadde ikkje fått med meg at Sara Johnsen skriv bøker, i tillegg til å vera filmregissør. Dette er ei flott bok. I boka er det rundt tjue korte forteljingar, som samla gjev eit bilete av ein ikkje altfor harmonisk oppvekst. Eg-personen, Amalie (som oftast vert kalla Po), er ei jente som ikkje har det så bra. Faren er død, og ho har problem med fleire av lærarane på skulen. Saman med dei to venene Kai og Henrik finn ho på ein del ting ho kanskje ikkje burde. Forteljingane hoppar i tid, gjennom boka ser dei ut til å vera sånn mellom ti og fjorten-femten år.

Det er ein oppvekst med vald, mobbing, incest, pubertetsproblem og usikkerheit. I fleire av historiene anar ein at snart skjer det noko ekkelt. Av og til gjer det det, andre gonger bles det forbi, men det skapar ei særeiga stemning gjennom det meste av boka. Den einaste personen Amalie stolar heilt og fullt på er mora, men også det endrar seg mot slutten av boka. Framtida hennar ser ikkje akkurat lys ut då boka sluttar.

Guffen tilrår.

Filmar av Johnsen på kulturguffebloggen
Vinterkyss (2005)
Upperdog (2009)

2. september 2012

Modig (2012)

Animasjonen i animasjonsfilmar vert betre og betre. Her er det aldeles glimrande, ting ser ekte ut og vel så det. Spesielt på lyssida er framgangen tydeleg, lyset ser ut som det skal, både på dagtid, nattetid, og ikkje minst i skodde. Og det er kanskje grunnen til at dette 3D-peset irriterer så mykje. På Voss går denne filmen berre i 3D, og det er komplett uråd å sjå kvifor. I heile filmen er det knapt ein einaste 3D-effekt som gjer inntrykk. Det er nesten som om ein lengtar etter å sjå filmen på DVD seinare.

Og det kjem sikkert til å skje. Både Ivar og Aslak likte det dei såg; det fyrste Ivar sa etter filmen var (som vanleg) at denne må me kjøpa på DVD. Hovudpersonen er prinsessa Merida, som skal giftast vekk til ein prins frå ein av dei tre andre skotske klanane. Ho vil ikkje gifta seg, i staden for å vera ei passiv kone vil ho vera aktiv - det ho likar best er å ri fort gjennom skogen, samstundes som ho skyt med pil og boge på blinkar ho har sett ut. Ho stikk av frå seremonien der ein av dei tre friarane skal få ho, slumpar til å treffa ei heks, og får hjelp frå heksa til å justera ned gifteambisjonane mora har. Det går ikkje heilt etter planen, sjølvsagt, og det heile utviklar seg til ei eventyrliknande historie.

Den historia er godt fortalt, og det heile går føre seg i eit flott landskap og i ei fin og fantasirik borg. Det går sjølvsagt an å tippa mykje av det som skjer i historia, men der er òg nok av uventa vendingar. Og det er flott at filmen har ei jente i hovudrolla; det skjer ikkje altfor ofte.

Guffen tilrår.