31. desember 2014

Blind (2014)

Eg likar filmar der ting vert avklara etter kvart. Denne filmen er slik, tidleg i filmen er eg berre sikker på at Ingrid er blind. Dei andre ter sentrale karakterane i filmen kan ikkje plasserast med ein gong. Fyrste gong me møter Einar trudde eg at han var mannen til Ingrid, og det var han jo ikkje. Fyrste gong me møtte Einar og Elin trudde eg at dei var reelle, men det var dei jo heller ikkje. Fyrste gong me møtte Ingrid verka det som om ho var langt meir passiv og innestengt enn ho er.

Eller, ho er jo innestengt, men ho er aktiv. Ho vart blind etter ein sjukdom, og går aldri ut frå den store og luftige leilegheita ho deler med mannen Morten. Likevel får ho gjort noko; ho diktar opp ei forteljing om Einar og Elin, der mannen hennar etter kvart får ei rolle, og ei forteljing som òg tek opp i seg element frå hennar eige liv.

Filmen har eit godt og leikande manus, der me altså aldri er heilt sikre på kva som er draum og røyndom. Einar og Elin er oppdikta, men Ingrid diktar òg opp historier og scener frå eiga leilegheit.

Guffen tilrår.

26. desember 2014

Bergsveinn Birgisson: Soga om vêret (2003)

Dette er debutboka til Birgisson. Handlinga er lagt til Geirmundarfjord, nordvest på Island, der omtrent alle lever av fiske. Eg-personen i boka, Halldor, skriv dagbok. Ordføraren i bygda finn denne dagboka, legg til litt der lesaren treng litt bakgrunnsstoff, og sender manuskriptet inn til eit forlag.

Bygda er dominert av menn, for å seia det forsiktig. Dei fleste av personane i bygda er ungkarar, som stort sett berre fiskar og klagar på lover og reglar. I litt Kardemommeby-ånd finn dei ut at dei må ha ei kvinne til å stella for dei, og dei set inn ei lysing i ei avis nærare sivilisasjonen. Den fyrste som kjem held ut i to veker, den andre vert litt lenger.

Det er ei fin bok. Tittelen viser til korleis veret styrer kvardagen deira - er veret for dårleg, går dei ikkje ut på havet. Det er dei dagane Halldor har tid til å skriva dagbok. Både i dagboka, og gjennom møta med ein diktar og ein filosof og ein prest viser han at både han og fleire av dei andre tenkjer på mangt og mykje. Dei drøftar religion, dei drøftar litteratur, dei drøftar kjærleik, men mest av alt drøftar dei hav og fisk.

Guffen tilrår.

Meir Birgisson på kulturguffebloggen
Svar på brev frå Helga (2010)

23. desember 2014

Fargo, sesong 1 (2014)

OK, eg vedgår at eg var ein smule skeptisk til dette. Ein heil fjernsynsserie basert på ein Coen-film? Filmen er ein kanonfilm, men det er ein film der fleire av dei sentrale personane vert drepne.

Serien hentar handlinga frå det same området og det same miljøet som filmen gjer. Ingen personar er med begge stader, men der er nok av referansar til filmen. Her er ein gravid politibetjent, som løyser heile saka. Her er den same kjenningsmelodien (eller ein som liknar). Her er vald - mykje vald - og humor. Her er snø, me er i det rurale Minnesota, så her er òg nok av folk som seier "ja" for "yes". Og her er mindre ting, som ei statue av ein tømmarhoggar, og ein hovudperson som går i ei stor, raud boblejakke. Og nesten som ein bonus får me òg vita kven som fann kofferten med pengar frå filmen.

Lester Nygaard, ein pusling av ein forsikringsagent, kjem tilfeldigvis i kontakt med Lorne Malvo, eit monster av ei drapsmaskin, på legevakta. Nygaard nemner at ein gamal skulekamerat plagar han, og vert pressa av Malvo til å seia at han gjerne skulle sett skulekameraten død. One thing lead to another - snart er skulekameraten død, og i forbifarten har Nygaard teke livet av kona si òg. I god Coen-stil prøver han å dekkja over det, og får politiet til å tru at broren er mordaren. Både denne og komande dekkhistorier vert avslørte av Molly Solverson, ein politibejent som aldri gjev opp, men før me kjem så langt at Nygaard vert teken og Malvo vert drepen, har ei mengd liv gått tapt.

Det er ein finfin serie. Det er passeleg med stemning, det er godt med humor, det er glitrande dialogar, og så bortetter. Personane i filmen er fascinerande, og det er godt skodespel over heile fjøla. Litt overraskande var det rett nok at det var ein avslutta serie, sidan fleire sesongar er tinglyste, men ut frå det eg finn på nettet vil kvar sesong handla om ei avslutta historie, til ulike tider ein stad i den amerikanske midtvesten.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Fargo (film, 1997)
Fargo, sesong 2 (2015)
Fargo, sesong 3 (2017)
Fargo, sesong 4 (2020)
Fargo, sesong 5 (2023)

21. desember 2014

Kjersti Annesdatter Skomsvold: 33 (2014)

Eg-personen i denne boka, ei 33 år gamal kvinne som presenterer seg som K, har det ikkje heilt godt. I nesten heile boka er ho åleine, og tenkjer eller snakkar med seg sjølv. Ho diktar opp samtalar, ho leikar at hunden hennar er eit lite barn, ho tenkjer altfor mykje på den døde eks-kjærasten Ferdinand, og kanskje litt for lite på Samuel, ein irsk forfattar.

Det er ei bok om sinnet og sinnstilstanden hennar. Her er ikkje mykje ytre handling, det meste skjer altså i hovudet hennar. Ho arbeider rett nok som matematikklærar, men er stort sett sjukmeld, og mot slutten av boka seier ho òg opp. Då føder ho òg dottera Maeve, og der kjem nokre sider der stemninga er hakket lystigare enn i resten av boka.

Det er ei fin bok, der særleg midtpartiet var ekstremt fengande. Portrettet av ei litt usikker og/eller forstyrra kvinne er truverdig. Dei siste setningane er òg slik at heile boka kanskje burde vore lesen ein gong til. Det kan henda eg er på tynn is, men slik eg les det siste avsnittet vert det heile ei bok om å skriva romanar, ei bok om å vera forfattar, ei bok om å skapa illusjonar. Barnet K har fødd er ikkje lengre eit barn, det er i staden orda og setningane i boka.

Guffen tilrår.

Meir Skomsvold på kulturguffebloggen
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009)
Monstermenneske (2012)
Kjersti Annesdatter Skomsvold leser Aksel Sandemose (2017)
Barnet (2018)
Den andre forsvinninga (2019)
I dag jeg, i morgen du (2020)
Agnes natt og dag (2021)
Syke søster (2023)

19. desember 2014

Nathan Wiseman-Trowse: Nick Drake. Dreaming England (2013)

Denne boka opnar veldig rart. Forfattaren meiner at det Nick Drake stod for var noko essensielt engelsk, og prøver å stadfesta det gjennom fleire sitat. Her vert Drake omtala som engelsk, utan at dei siterte har sagt at han stod for noko som var engelsk. Tekstane til Drake er så godt som frie for referansar til stadar i England, det han skriv om er menneske, og i alle fall for meg er det det vesentlege i tekstane. Eg kan ha tenkt på England når Drake syng, men ikkje av andre grunnar enn at han var engelsk, og at han song på engelsk.

Utover i boka vert ikkje argumentasjonen betre. Det verkar som om Wiseman-Trowse gjer det han kan for å finna moment som kan stø opp om den sjanglande hypotesa hans, utan å imponera noko større. Heile boka er altså skriven med eit altfor snevert utgangspunkt.

Men likevel - her er mykje å gle seg over. Innimellom alle freistnadene på å knyta Drake tett til England kjem det fine omtalar av musikken hans, både nyskrivne av Wiseman-Trowse, og omtalar skrivne av andre.

Guffen er lunken.

Meir Nick Drake på kulturguffebloggen
Jason Creed: Nick Drake. The Pink Moon Files (2011)
Gorm Henrik Rasmussen: Pink moon (2012)

Cally Callomon og Gabrielle Drake (red.): Nick Drake. Remembered For A While (2014)
Richard Morton Jack: Nick Drake. The Life (2023)

Curb Your Enthusiasm, sesong 6 (2007)

Her går det unna, ferdig med ein ny sesong. Denne er ikkje av dei beste, samla sett, men her er mange høgdepunkt likevel. Dei to siste episodane var til dømes glitrande.

Som vanleg er det ti frittståande episodar, med nokre fellestrekk som går att. Gjennom heile sesongen er tilhøvet mellom David og kona dårleg. Ho meiner at han berre tenkjer på seg sjølv, og at ingen skjønar kvifor ho er gift med ein som er så sjølvoppteken. For å bøta på dette inntrykket let han seg overtala til å la ein familie som har mist alt dei eigde i flaumen i New Orleans bu hjå dei.

Mot slutten har Cheryl fått nok, og flyttar heimefrå. I dei to siste episodane, som altså er framifrå, prøver han å bøta på dette, og gjer det han kan for å få ho til å flytta heim att.

Guffen tilrår.

Meir Curb Your Enthusiasm på kulturguffebloggen
Sesong 1 (2000)
Sesong 2 (2001)
Sesong 3 (2002)
Sesong 4 (2004)
Sesong 5 (2005)
Sesong 7 (2009)
Sesong 8 (2011)
Sesong 9 (2017)
Sesong 10 (2020)
Sesong 11 (2021)

17. desember 2014

Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin (2014)

Til liks med svært mange andre var Agnes Ravatn prega av dette behovet for å heile tida vera oppdatert. Me sjekkar e-post, me er på nett, me er på Twitter, det er direktesendingar i media frå hendingar som ikkje fortener det (som t.d. dette manglande steinraset i Romsdalen), og me oppfører oss som om me ikkje lenger veit kva tolmod er. Me kan ikkje venta, alt skal gjerast med ein gong.

Til liks med mange andre var Ravatn lei av dette, og til liks med relativt få andre fann ho ut at ho måtte gjera noko med det. Ho las ei rekkje bøker om korleis ho betre kunne kontrollera livet og arbeidsdagen sin, og vart klokare på korleis ho kunne få betre sjølvdisiplin. Dette deler ho med lesaren i denne boka, som er bygd på ein artikkelserie i Dag og Tid.

Eg fekk aldri heilt sansen for den artikkelserien, og er berre sånn mellomnøgd etter å ha lese boka òg. Det sprudlar ikkje så mykje av dei språklege påfunna til Ravatn denne gongen. Det vert òg ein del repetisjon. Tidvis er det artig og innsiktsfullt, men eg har lese langt betre av Ravatn.

Guffen er lunken.

Meir Ravatn på kulturguffebloggen
Veke 53 (2007)
Ikke til hjemlån (2008)
Stillstand (2009)
Folkelesnad (2011)
Fugletribunalet (2013)
Verda er ein skandale (2017)
Stoisk uro (2018)
Dei sju dørene (2019)
Gjestene (2022)
Alle mot alle (2023)


Meir Dag og Tid på kulturguffebloggen
Nils Rune Langeland: Noreg (2008)

Morten A. Strøksnes: Rett vest (2009)
Asbjørn Aarnes: Troll i ord (2009)
Erling Lægreid: Nærgåande skisser (2011)
Erling Lægreid: Fleire nærgåande skisser (2012)

Morten A. Strøksnes: Tequiladagbøkene gjennom Sierra Madre (2012)

15. desember 2014

Den andre mannen i meg (2014)

Då me opna Ivar Aasen-tunet i 2000 var det eitt arrangement opningshelga eg verkeleg ville ha med meg: Det skulle vera førpremiere på dagbøkene til Olav H. Hauge, og det var ein glimrande time, der Henrik Mestad las utdrag frå bøkene. Han har arbeidd vidare med Hauge, for fire-fem år sidan framførte han eit liknande program under Poesifestivalen i Ulvik. Programmet denne filmen byrjar på trur eg er ein lett omarbeidd versjon av framsyninga i Ulvik. Han har framført det på teater og på radio, trur eg, og her er det filma. Det er ein fabelaktig film.

Mestad er den einaste personen som viser seg, og han er med i omtrent kvar scene. Det er kronologisk lagt opp, og Mestad tek oss gjennom sjukdom, fruktdyrking, dikting, kjærleik og død. Dagbøkene til Hauge er ei fantastisk kjelde, sjølvsagt, men Mestad har gjort eit svært godt utval av tekstar, og framfører dei godt. Innimellom kjem det dikt, også her har han gjort gode (om enn ikkje uventa) utval - både "Gullhanen" og "Det er den draumen" kjem, til dømes.

Guffen tilrår.

Meir Olav H. Hauge på kulturguffebloggen
Kjære Olav. Kjære Bodil (Ulvik, 18.4.2012)

Atle Nielsen og Kjell Jørgen Holbye (red.): Den store boka om Morgan Kane (2014)

Eg las mange Morgan Kane-bøker i gamle dagar. Då eg las denne boka, kom eg til å fundera på om ikkje Kane-bøkene var av dei fyrste bøkene eg kjøpte sjølv. Til saman hadde sikkert Torstein og eg over halvparten av bøkene. Kvar dei er no, anar eg ikkje.

Denne boka passar truleg aller best for dei som las endå meir Kane enn meg. Det er ei bok der tittelen stemmer godt. Her er referat frå alle bøkene om Kane, men det er den svakaste delen av boka. Det er langt meir spanande å lesa bakgrunnsartiklane, og best likte eg artiklane om Kjell Hallbing, som skreiv bøkene under pseudonymet Louis Masterson. Han realiserte forfattardraumen sin, men verka ofte mest interessert i å tona det ned. Han la aldri skjul på at han masseproduserte bøker, og skrytte nærmast over at han berre brukte eit par veker på kvar bok.

I bøkene skreiv han ofte Kane inn i historiske hendingar. Fleire av desse får eigne, korte artiklar i boka. Og her er oversyn over våpen, kvinner, personar Kane drap, stader han vitja, og så bortetter. Som referanseverk er det heilt greitt, men det vert aldri meir enn det.

Guffen er lunken.

Meir Morgan Kane på kulturguffebloggen
Der ørnene dør (1974)

7. desember 2014

Rosens navn (1986)

Endå ein mellomalderfilm - det var då svært. Marit hadde lånt med seg nokre filmar heim, for å finna ein som passa i ein skuletime, og no har eg altså sett to av dei. Denne såg eg då han gjekk på kino, og hugsa han som ein grei film. Då hadde eg òg lese romanen, som eg òg hugsar som ein grei roman - langt meir lesverdig enn det andre eg har lese av Umberto Eco.

Filmen er framleis heilt grei. Handlinga er lagt til eit kloster, og mellomalderen er akkurat slik han ofte vert framstilt: Alle er skitne, husa er gamle, livet er ein kamp for å overleva, og så bortetter. Her har dei i tillegg framstilt dei langt fleste munkane som ekstremt groteske - det manglar tenner, her er ein pukkelrygg eller to, og det aular av mindre vellukka ansikt.

Til dette klosteret kjem den kloke munken William frå Baskerville, saman med ein læregut. Han skal eigentleg vera med på ein religiøs konferanse, der to ulike trusretningar skal drøfta teologi med ein paveutsending, men opphaldet vert prega av at fleire mordar er eller vert drepne. Han løyser mysteriet, utan at det er så veldig viktig. William er ein bokglad kar, og han kosar seg når han og læreguten lurer seg inn i det enorme og eigentleg stengde biblioteket til klosteret.

Guffen tilrår.

6. desember 2014

Da Vinci-koden (2006)

Filmen er basert på ei bok eg ikkje har lese, men som eg likevel kjenner litt til. Eg visste vel sånn omtrent kva eg gjekk til - ein historie der ein finn spor etter eit eller anna i kunsten til Leonardo da Vinci, og der det handlar om ein hemmeleg religiøs organisasjon som prøver å kontrollera heile verda. Eller noko slikt. Då boka kom ut fekk ho kritikk frå mange hald for å ikkje vera historisk korrekt, og den same kritikken vart, for alt eg veit, retta mot denne filmen.

Det er ei meiningslaus innvending, sjølvsagt. Ein roman er ein roman, og ikkje ei historiebok. Problemet med filmen, som eg går ut frå er tru mot boka, er heller ikkje at det som vert sagt her ikkje er sant, problemet er at det er så drepande keisamt. Filmen er lang, altfor lang, og den siste halvdelen er seig å koma gjennom. Då har det alt vore nokre nær døden-opplevingar for dei to i hovudrolla, og fleire kjem det. I midtpartiet er det heller ikkje måte på kor mange personar som har spelt under falskt flagg, og klimaks i filmen kjem minst ein halvtime før han er ferdig.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

3. desember 2014

Devon Alexander: The Quotable Groucho Marx (2014)

Nøkternt sett burde dette vera ei god bok. Groucho Marx var hylande morosam, både når han improviserte, og når han framførte liner som (opphavleg) var skrivne av andre. Der finst fleire nettsider fulle av Groucho-sitat, så det skulle altså vera lett å fylla ei bok.

Desse utgjevarane har ikkje greidd den testen. Ein ting er at sitata kjem heilt usystematisk. Ein annan ting er at berre eitt av sitata har kjeldetilvising, slik at eg funderer på om den eine tilvisinga er ein glipp. Ein tredje ting er at fleire sitat kjem fleire gonger (i ei tynn bok på berre førti sider. Ein fjerde ting er at alle bileta er utan bilettekstar, der er ikkje eingong årstal. Og som om alt dette ikkje er nok - nokre av sitata er til og med feil.

Viss ein ser vekk frå dette, er der jo nok av gullkorn. "Outside of a dog, a book is a man's best friend. Inside of a dog it's too dark to read". "Whatever it is, I'm against it". "Those are my principles, and if you don't like then ... well, I have others". Osb. Men alt dette kan ein jo finna i andre bøker. I alle fall dei av oss som har hyllemetrar med Marx-bøker.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

1. desember 2014

Sopranos, sesong 6 (2006-07)

Det drog litt ut før eg vart ferdig med den sjette og siste sesongen av Sopranos, men det er ikkje av di serien har vorte dårlegare. Langt derifrå. Eg skuldar heller på sommar, og på at den sjette sesongen er dobbelt så lang som dei andre sesongane. Dette er framleis framifrå, og eg kan knapt hugsa at eg har sett ein fjernsynserie som har vore like fengande heile vegen.

Det strammar seg til i denne sesongen. Junior, onkelen til Tony, vert meir og meir øren, og tidleg i sesongen skyt han Tony, som ligg lenge på sjukehuset. Fleire av dei nærmaste medarbeidarane til Tony Soprano misser livet. Familien hans raknar endå meir enn før - det toppar seg då sonen prøver å ta livet sitt. Og tilhøvet til dei andre mafia-familiane vert verre og verre. Den aller siste episoden er glimrande - me anar at no skjer det noko snart, men episoden er bygd opp på ein måte Hitchcock ville vore stolt av: Me ventar og ventar, det vert meir og meir tydeleg at noko snart skjer, og me ventar og ventar.

Endå meir enn før er det tydeleg at dette er ein amerikanske serie, og at serien handlar om Amerika. I denne siste sesongen er det mykje nostalgi, både for eit Amerika som ikkje finst lenger, eit Amerika som var tryggare enn samfunnet i dag. Men her er òg mykje samfunnskritikk, og denne vert gjerne formidla av son til Tony, som, kanskje av di han veks opp i ekstremt luksus, er dregen mellom viljen til å gjera noko med alle problema som tårnar seg opp, og den totale apatien.

Så det var stas, dette. Slutten er såpass open at det i teorien kunne kome meir, men etter at James Gandolfini døydde for litt sidan, seier det seg sjølv at det aldri kjem meir. Og det er heilt greitt - det er flott med seriar som gjev seg medan leiken er god.

Guffen tilrår.

Meir Sopranos på kulturguffebloggen
Sesong 1 (1999)
Sesong 2 (2000)
Sesong 3 (2001)
Sesong 4 (2002)
Sesong 5 (2004)
The Many Saints of Newark (2021)

24. november 2014

John Williams: Stoner (1965)

Mot slutten av denne romanen ligg William Stoner for døden. Han er stort sitt i si eiga verd, han får ikkje med seg alt som skjer rundt han, og han tenkjer på det han har fått gjort. Fleire gonger stiller han seg sjølv spørsmålet "what did you expect?".

Kva venta eg meg av denne boka? Ho har fått eit nytt liv, nærmast, om lag femti år etter at ho kom ut. Boka har fått mykje skryt, både i Noreg og andre stader, så eg venta meg mykje av boka. Langt meir enn det eg faktisk fekk. Tidvis er boka bra, andre gonger er ho berre kjedeleg.

Det handlar om livet til William Stoner, frå vogge til grav. Han veks opp som odelsgut og einebarn på landsbygda i Missouri, og planen er å ta over garden. Han flyttar til den nærmaste byen for å studera jordbruk, men skiftar til litteratur, og legg vekk planane om å verta farmar. Han får seg jobb på universitetet han har studert ved, og vert der livet ut. Han giftar seg med ei han ikkje skulle ha gifta seg med, han har få vener, og heile livet hans handlar etter kvart om arbeidet. Han kjem på kant med ein av kollegaene, får ikkje lenger undervisa i dei mest spanande emna, og då han vert pressa til å gå av med pensjon er han ikkje ein kollega dei andre vil sakna noko større.

Stoner er ein mann som går andre vegar enn det som er venta av han, men som likevel framstår som ein som ikkje får gjort så mykje, og som ofte let andre bestemma for han. Den eine gongen han verkeleg kjempar for noko han trur på, er då ein av studentane hans heilt opplagt ikkje er kvalifisert for studiet. Kollegaen han er på kant med kjempar for at studenten skal få halda fram, Stoner vil ha studenten ut, og kapitla om denne konflikta er velkomne. Her skjer det noko, her er det engasjement. Det same gjeld kapitla der Stoner har eit forhold til ein av studentane sine, der skjer det noko utanom det vanlege. Elles er det daglegdagse historier, som vert skildra i eit høgst nøkternt språk. Kanskje det er gjort for å visa at det er slik livet er, at det går an å leva i kvardagen òg, men for meg vart det litt for stilleståande.

Guffen er lunken.

23. november 2014

Django Unchained (2012)

Texas 1858. Dusørjegeren King Schultz slår seg saman med slaven Django, for å finna tre ettersøkte brør Django kan identifisera. Django vert løyst frå slaveriet, som takk for hjelpa, men dei vert samde om å samarbeida eit halvt år til, før dei prøver å befri kona til Django. Det viser seg at ho er slave hjå Calvin Candie, ein svært brutal plantasjeeigar. Dei greier å få ein invitasjon til Candie, og planen deira går bra. I alle fall ei stund.

Mykje med denne filmen er typisk for Quentin Tarantino. Det er gode dialogar, det er ein god historie, og det er mykje vald. Den siste tredelen av filmen flyt det mykje blod - eller, flyt er kanskje ikkje det heilt rette ordet. Det vert nesten som ei teikneserieskotveksling, der ein mann har full kontroll mot titals andre. Her er mykje humor. Filmen er smakfullt filma, der Tarantino ser ut til å villa visa slektskapen med spaghettiwesternfilmane. Det er òg ein film der Tarantino legg sympatien hjå dei farga - ikkje berre er det ein farga i hovudrolla, men han vitsar òg enormt med rasehatarane i det sørlege USA.

Guffen tilrår.

Meir Tarantino på kulturguffebloggen
Reservoir Dogs (1992)
Pulp Fiction (1994)
From Dusk till Dawn (1996)
Jackie Brown (1997)
Kill Bill 1 (2003)
Kill Bill 2 (2004)
Inglourious Basterds (2009)
The Hateful Eight (2015)
Once Upon a Time in Hollywood (film, 2019)
Once Upon a Time in Hollywood (roman, 2021)

21. november 2014

Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)

Sulheim er ei av dei store Jotunheim-slektene. Dei har drive fjellstova Spiterstulen sidan 1836, då Stener Sulheim vart den fyrste støleigaren i Jotunheimen som bygde husrom for turistar. Hytta ligg fint til for turar til Galdhøpiggen, og til ei rekkje andre toppar. Eg har vore der fleire gonger, og trivst godt der.

Eiliv Sulheim var styrar på Spiterstulen i mange år, og verkar som ein særdeles fornuftig kar. Han var fjellførar, og ser ut til å ha greidd å ha formidla gode haldningar til dei han hadde med seg. Han har eit godt språk, han har respekt for naturen, han er djupt skeptisk til monarkiet, han bruker nynorsk - gode haldningar heile vegen.

Mellom anna difor er det dumt at han har fått ei så hjelpelaus bok som denne. Det er ei bok som er heilt utan mål og meining, der Møller skriv om det som fell han inn, som klipper og limer frå andre kjelder (ofte utan å oppgje kjelde), som av og til er "jeg" sjølv og som av og til let Sulheim vera "jeg", utan å skilja mellom dei. Dette burde vore gjort heilt annleis, no er det mest av alt ei bok som irriterer.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Møller på kulturguffebloggen
Gjendine (1976)
Jotunkongen (1991)

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

Curb Your Enthusiasm, sesong 5 (2005)

Dette var ein rar sesong. Dei fyrste tre fjerdedelane var glimrande, men så gjekk det bratt nedover mot slutten. Dei to siste episodane var ikkje noko å skryta av i det heile. Rart, kanskje serien er over toppen, og alt herfrå er berre ein nedtur?

Ein grunn kan vera at det vert litt for likt. Me kjenner mønsteret, me veit at Larry David kjem til å koma inn i ein situasjon der han kjem til å fornærma nokon, der den til tider motbydelege veremåten hans kjem til å føra han inn i situasjonar han ikkje såg at han var på veg inn i. Me veit at kona hans kjem til å verta irritert, me veit at David bed om orsaking, me veit at manageren hans er den som har størst tolmod med han.

Ein annan grunn kan vera at den gjennomgåande historien vert litt uforløyst i denne sesongen. Eller - der er vel to. Den eine, den om at David hyrar ein privatdetektiv for å finna ut om han er adoptert, får dei ikkje gjort nok ut av. Den andre, den om at venen Richard Lewis treng ei nyre, fungerer betre.

Likevel - trass i desse innvendingane er det mykje å le av. Ei av scenene er kanskje den beste så langt, i alle fall ei eg lo ekstremt mykje av: David er med på ein pokerkveld, då verten får beskjed om at svogeren ligg på sjukehus. Vertskapet reiser med ein gong, men dei som sit att veit ikkje heilt kva dei skal gjera. Minuttet der dei går frå djup sorg til å overtyda kvarandre om at det rette er å spela vidare, og til dei kjem i kjempehumør er stort. Også andre scener eller replikkar er framifrå, så alt i alt får sesongen godkjent. Men eg er usikker på vegen vidare.

Guffen tilrår.

Meir Curb Your Enthusiasm på kulturguffebloggen
Sesong 1 (2000)
Sesong 2 (2001)
Sesong 3 (2002)
Sesong 4 (2004)
Sesong 6 (2007)
Sesong 7 (2009)
Sesong 8 (2011)
Sesong 9 (2017)
Sesong 10 (2020)
Sesong 11 (2021)

14. november 2014

Bjørn Bjørnson: Aulestadminner (1973)

Av og til har eg tenkt at eg burde lesa den massive Bjørnson-biografien til Edvard Hoem. Bjørnson hadde mangt rart for seg, men han var såpass sentral i norsk kulturliv mot slutten av 1800-talet at ein burde vel kjenna meir til han. Eg er i København denne helga, og då kan det jo passa bra med livsminne knytt til ein av dei mest framståande som skreiv på dansknorsk.

Boka opnar med eit kort føreord, der Else Bjørnson (truleg er i slekt med Bjørn Bjørnson) seier at denne boka inneheld alt han har skrive om livet på Aulestad i livsminna sine. Mange har etterlyst den utselde boka Hjemmet og Vennene, ikkje minst dei som vitjar Aulestad, og denne boka er meint som eit tilbod til dei.

At teksten er sett saman av tekst frå andre bøker treng ikkje vera noko negativt. Men det føreset gjerne litt ekstra innsats frå redaktøren - det kan vera greitt å setja til nokre årtal, leggja inn førenamn der det manglar i denne teksten (men truleg ikkje gjorde det fyrste gong personen vart nemnd i boka teksten er henta frå), og det kan vera greitt å fjerna setningar som peikar fram mot noko som ikkje er med her. To gonger skriv Bjørnson noko slikt som "men dette var før målstriden". Optimist som eg er, rekna eg med at det kom noko om målstriden, der jo Bjørnson datt ned på feil side av gjerdet, men det kom ikkje.

I staden kom det mykje anna rart, fortalt i eit språk som er uventa fargerikt. Det er ei brokete samling minne - samtalar med foreldra, samtalar mellom foreldre, samtalar mellom faren og mor hans, skildringar av kvardagslivet på Aulestad, osb. Bjørnstjerne Bjørnson ser ut til å vera dominerande som ein skulle tru, han styrte det meste på garden, og verkar som ein som òg ville styra livet til dei andre som budde der. Frå boka er det to hendingar som sit att - den eine då sonen nesten drap faren då han fyrte av ein uladd revolver som var ladd likevel, og då den samla norske kultureliten kom til Aulestad for å feira tjuefemårsdagen for utgjevinga av Synnøve Solbakken.

Guffen er lunken.

10. november 2014

Amy Lawrence: Invincible (2014)

Sesongen 2003/04 var, i alle fall for oss Arsenal-supporterar, ein sesong utan like. Arsenal gjekk gjennom heile ligaen utan eit einaste tap, og spelte tidvis fabelaktig fotball. For eit halvt år sidan las eg ei heller hjelpelaus bok om den sesongen, det har lett for å verta mange klisjear og lite ull. Likevel, då eg høyrde om denne boka, var det heller opplagt at eg ville ha ho. Ein ting er at Amy Lawrence, som vanlegvis skriv for The Guardian, er ein framifrå journalist og skribent; ein annan ting er at boka er basert på intervju med dei aller fleste som var involverte i det gladåret.

At ho har intervjua fotballspelarar er sjølvsagt ikkje det same som at det kjem gullkorn etter gullkorn. Det er nok av ureflekterte fotballspelarar der ute, og det finst òg døme på fotballspelarar som vart skjerma frå media, av di dei var tilnærma stokk dumme. Slik er det ikkje med desse, i alle fall ikkje alle. Fleire av dei kjem med gode analysar av kva som skjedde, mange av dei har humor, og det er tidvis ein fryd å lesa. Desse kampane vart spelte før eg vart far, slik at eg såg dei fleste av kampane på fjernsyn, og det var merkeleg korleis minna kom tilbake. Ein av kampane Lawrence skriv mest om er heimekampen mot Liverpool, som eg følgde på ein uvanleg måte (for meg): Eg var i London, men fekk ikkje billett, og såg kampen saman med nokre andre på gata utanfor Highbury, med god utsikt til den øvste delen av North Bank.

Det er altså ei god bok, dette, men samstundes er det noko trist ved det heile. For ti år sidan var Arsenal eitt av dei aller beste laga i verda; i dag er dei knapt nok av dei beste laga i England.

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

9. november 2014

Ove Røsbak: Alf Prøysen. Blåklokkeviku og slipsteinsvæils (2014)

Eg var innom det nye Prøysenhuset tidlegare denne veka. Sjølve huset var uferdig, utstillingane deira er ikkje ferdige før til sommaren, men me snakka ein del om Alf Prøysen. Eg såg litt av filmen dei viser om han, var innom i Prøysenstua (der Prøysen vaks opp), og fekk lyst til å vita meir om mannen. Vegen var ikkje lang til museumsbutikken, der denne biografien låg framme.

Boka kom fyrste gong ut i 1992, men er no revidert og oppdatert. Det er ei bok som utvidar respekten eg har for Prøysen, sjølv om alt ikkje er like godt i boka. Det vert mange repetisjonar, spesielt om korleis Prøysen hadde sympati med dei svake i samfunnet, korleis han heile tida var knytt til husmannsplassen han vaks opp på, korleis han var nær knytt til mora, korleis han var familiekjær, og korleis han hadde eit lyrisk talent nesten utan sidestykke.

Røsbak er god når han skildrar dei fyrste leveåra, og best når han skildrar dei siste. Då hadde Prøysen budd lenge i Nittedal, men to-tre år før han døydde kom han oftare attende. Ein gong var han i heimtraktene ei god veke, vitja gamle kjenningar, og opplevde heime-naturen på nytt. Her er altså Røsbak god, men han er ikkje like god elles. Ting som ser viktige ut vert nemnde i ei bisetning, medan andre ting og episodar dvelar han lengre ved. Boka er bygd opp strengt kronologisk, kanskje hadde ho vorte betre om han hadde sortert litt, og skrive samla om dei ulike sidene til Prøysen. Altså sider som diktaren, songaren/artisten, prosaforfattaren, fjernsyns- og radiomannen, og evt. familiemannen og alt det der.

Guffen er lunken.

6. november 2014

From Dusk till Dawn (1996)

Hm. Eg var litt overraska over at filmen var såpass gamal som 1996. Då budde eg i Bergen, og såg det meste som gjekk på kino - eg trudde at grunnen til at eg ikkje hadde sett denne var at han var langt ferskare, og at "kinoen" i Volda ikkje viste han. Midt i filmen slo det meg at eg truleg droppa å sjå han, av di eg må ha skjønt av omtalen at dette var langt på sida av det eg likar.

Den fyrste halvdelen av filmen er grei nok. George Clooney og Quentin Tarantino spelar to kriminelle brør, som etter å ha drepe nokre politifolk prøver å koma seg over grensa til Mexico. Den fyrste kvinna dei tek som gissel vert drepen, og dei kidnappar i staden ein prest og dei to borna hans, som er på ferie i ein bubil. Dei kjem seg over grensa, og køyrer til ein bar litt utanfor hovudvegen, der dei to brørne skal møta den meksikanske kontakten sin.

Så langt er det altså greitt. Det er mykje vald, men det er godt laga, det er spanande, og det er passeleg humoristisk. Men etter ei stund inne på baren viser det seg at baren er full av vampyrar, og den siste halvdelen av filmen er ein kamp mot desse. Og det skal vera veldig godt laga for at eg ikkje skal missa interessa, og denne filmen er ikkje veldig godt laga.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Tarantino på kulturguffebloggen
Reservoir Dogs (1992)
Pulp Fiction (1994)
Jackie Brown (1997)
Kill Bill 1 (2003)
Kill Bill 2 (2004)
Inglourious Basterds (2009)
Django Unchained (2012)
The Hateful Eight (2015)
Once Upon a Time in Hollywood (film, 2019)
Once Upon a Time in Hollywood (roman, 2021)

5. november 2014

John Lydon: Anger Is an Energy (2014)

John Lydon gav for rundt tjue år sidan ei bok om livet i Sex Pistols. Denne boka er langt meir omfattande, og langt meir reflektert - her skriv han om heile livet sitt. Han er ikkje lenger den som skal slengja drit i alle retningar, her er han til dømes langt meir positiv i omtalen av Glen Matlock, den fyrste (og siste) bassisten i Sex Pistols. Lydon har alltid vore god med ord, og her er mange gode uttrykk, mange gode setningar, og mange gode historier. Ein av dei beste er frå 1987. Taxien Lydon sit i står fast i bilkø i London. Paul og Linda McCartney kjem ut frå ein butikk, ser taxien, spring bort til bilen og bankar på ruta: "John! John! It's me, Paul!" Lydon veit ikkje heilt kva han skal gjera, og ropar til drosjesjåføren at han må koma seg vekk, og svinga inn på ei sidegate. Drosjesjåføren gjer det, medan han mumlar "Bleedin' hell, I've seen it all now". Ein annan god historie er då Lydon og kona skal fly frå London til USA, men ligg så dårleg an med pakkinga at dei, ein time før flyavgang, endrar billettane til dagen etter. Flyet dei skulle vore på vart sprengt over Lockerbie.

Sjølvbiografiar skapar ofte inntrykk av at forfattaren er viktigare enn han kanskje er. Lydon/Rotten er ein av dei viktigaste i musikkhistorien, som vokalist i Sex Pistols, det viktigaste punkebandet, men alt han har gjort etter det har ikkje vore like viktig, slik ein kan få inntrykk av når ein les boka. Det er greitt, og det er òg greitt at Lydon har mange (uskrivne) reglar han lever livet sitt etter: Det er ekstremt viktig for han å styra sitt eige liv. Det er ekstremt viktig at folk er ærlege og modige; dei andre har han ikkje tid til. Familien er ekstremt viktig for han; både familien han vaks opp i, og den (barnlause) familien han har no, saman med kona Nora i California. Han skriv eit par stader at han håpar at han døyr fyrst av dei ho, sidan han ikkje skjønar korleis han kan klara seg utan ho.

Det er ei underhaldande bok, som likevel av og til går på tomgang. Han skriv godt om Sex Pistols, både fram til dei vart oppløyst i 1978, og om gjenforeiningane. Om det andre bandet sitt, PiL, skriv han ikkje like godt, der er han meir oppteken av å prøva å få fram at dei òg er eit fantastisk band. Det kunne dei vera, men er det langt frå alltid.

Guffen tilrår.

Meir Sex Pistols på kulturguffebloggen
Glen Matlock: I was a Teenage Sex Pistol (1990)
Jon Savage: England's Dreaming (1991)
John Lydon: Rotten (1993)
The Filth and the Fury (film, 2000)
David Nolan: I Swear I Was There. The Gig That Changed The World (2006)
Trygve Mathiesen: Banned in the UK (2010)
Jon Savage: The England's Dreaming Tapes (2010)
Trygve Mathiesen: Sid's Norwegian Romance (2011)
Johan Kugelberg (red.): God Save Sex Pistols (2016)
Steve Jones og Ben Thompson: Lonely Boy (2016)
Mal-One & The Punk Collective: Worlds End (2020)
Pistol (fjernsynsserie, 2022)

2. november 2014

12 Years a Slave (2013)

Ein Oscar-stauett er ei rar utmerking. Av og til går prisen til filmar som fortener det, filmar som kan hentast fram att mange gonger, og mange år etter at dei fekk prisen. Av og til går prisen til møl som dette.

Det er heilt fint med filmar som peikar på det forferdelege med slaveriet. Det er heilt fint med filmar som tek eit standpunkt, og som vil påverka dei som ser på. Det er òg heilt fint med filmar der skodespelet er godt. Men det er ikkje heilt fint at det er omtrent det einaste ved filmen. Då vert det jo kjedeleg, slik tilfellet er med denne filmen.

Me er i 1841. Solomon Northup er ein framifrå fiolinist, som bur i staten New York. Han er ein fri mann, men på ein konserttur til Washington DC vert han kidnappa og selt som slave. Me følgjer livet hans på ein plantasje i sydstatane, heile tida vel vitande om at filmtittelen røper at han vert sett fri att. I filmen er nokre kvitingar snille, nokre er onde, osb. Det er ikkje originalt i det heile, diverre.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

1. november 2014

Fahrenheit 9/11 (2004)

Ja, eg veit at Michael Moore fekk mykje kritikk etter denne filmen, og at han vart skulda for å endra faktiske hendingar, og for å gje Bush og administrasjonen hans skulda for ting dei kanskje ikkje kan skuldast for. Men det er likevel ein fin film, og det meste i filmen stemmer.

Utgangspunktet er greitt - Moore går rett inn i noko av det mest kontroversielle Bush var innblanda i. Ved presidentvalet i 2000 måtte røystene i Florida teljast på nytt, men høgsterett stoppa omteljinga, og det opphavlege resultatet, som gav sigeren til Bush vart ståande. Svært mykje tyder på at det var feil, og det var òg mykje kluss med røystesetlane. Men kjennskap og venskap, indikerer Moore, gjorde at omteljinga vart stoppa, og Bush vart president.

Kjennskap og venskap er òg sentralt vidare i filmen. Kvifor fekk mange i bin Laden-familien forlate USA i dagane etter 11. september? Kvifor gjekk Bush til angrep på Irak, som ikkje hadde noko med 9. september å gjera - var det berre for å fullføra det faren ikkje greidde der? Var det berre for å sikra at folk i det inste nettverket til Bush skulle tena usømelege mengder dollar?

Moore bruker dei verkemidla han er kjent for - det er mykje humor, men utover i filmen vert filmen tristare og tristare. Der er mange intervju med soldatar i Irak, som ikkje skjønar kvifor dei er der, og som (forståeleg nok) heller ikkje trivst med å ta livet av ungar. Det er intervju med foreldre som har mist ein son i Irak, og som gradvis har skjønt at heile Irak-invasjonen vart gjort på oppdikta premiss. Weapons of mass destruction, anyone?

Guffen tilrår.

Meir Moore på kulturguffebloggen
Bowling for Columbine (2002)
Capitalism. A Love Story (2009)
Where to Invade Next (2015)

Ian Curtis: So This Is Permanence (2014)

Det er berre ein knapp månad sidan eg skreiv at Joy Division er eitt av dei banda eg les kva som helst om. Her er endå ei ny JD-relatert bok, men dette er absolutt ikkje kva som helst. Den røynde (og solide) skribenten Jon Savage har saman med Deborah Curtis, som var gift med Ian Curtis, samla tekstane hans i ei bok. Det seier seg sjølv at det er solide saker.

Ian Curtis var vokalisten i bandet, og var den som prega bandet mest. Han var veldig synleg på scena, dels av di han hadde ein intensiv, nesten magisk måte å dansa på, dels av di han hadde epilepsi, og fleire gonger fekk anfall på scena. Men han var òg veldig synleg utanfor scena, tekstane hans var på eit heilt anna nivå enn tekstane til andre band på den tida. På den tida vil seia dei siste av 70-åra; bandet vart starta etter ein av Sex Pistols-konsertane i Manchester i 1976, og vart berre betre og betre. Heilt til Curtis tok livet sitt i mai 1980.

Dei andre i bandet har fleire gonger sagt at dei i ettertid ser at tekstane til Curtis var djupt personlege. Dei tenkte aldri over det medan han levde. No er det uråd å lesa tekstane utan å tenkja på dei konfliktfylte siste åra hans - han var gift og hadde ei ung dotter, og sleit med å godta at han ikkje greidde å ta det ansvaret som følgde med på kjøpet. Han hadde eit nært forhold til ei belgisk kvinne - sjølv seier ho at det berre var platonisk, andre tvilar på det. Men alt dette sleit på han, og ein av dei sterkaste tekstane hans (og ein av dei sterkaste Joy Division-songane), "Love Will Tear Us Apart", ser ut til å handla om dette. Andre tekstar fortel om eit sinn med store vanskar. I "Isolation" skriv Curtis "But if you could just see the beauty / These things I could never describe", og det minner litt om korleis Olav H. Hauge omtala stemmene i hovudet sitt, det han kalla "den andre mannen". Hauge var både redd for og glad i den andre mannen, slik verkar det òg som om Curtis er. I "Dead Souls" er han ikkje glad i det han høyrer - "Someone take these dreams away / That point me to another day / A duel of personalities / That stretch all true realities / That keep calling me / They keep calling me".

Curtis skreiv ikkje berre om indre konfliktar. Dei eldste tekstane er fulle av referansar til krig, til militæret og til vald, men dette vert tona ned med åra. Det er dei siste tekstane som er dei beste, og det gjer tapet endå verre. Kor gode tekstar kunne han ikkje skrive viss han hadde levd lenger?

Den siste halvdelen av boka er full av kopiar frå notatbøker. Dei som les kvart einaste ord der (og det gjorde ikkje eg) finn tidlege versjonar av tekstar, og tekstar det aldri vart noko av. Så kjem det nokre faksimilar av tidlege intervju, det kjem nokre plakatar, og nokre fanbrev han fekk. Ein heilt grei måte å fylla ut boka på, men ikkje noko meir.

Guffen tilrår.

Meir Joy Division/New Order på kulturguffebloggen
Here are the Young Men (konsertfilm, 1982)
Chris Ott: Unknown Pleasures (2004)
Control (film, 2007)
Peter Hook: The Hacienda. How Not to Run a Club (2009)
Kevin Cummins: Joy Division (2010)
Peter Hook: Unknown Pleasures. Inside Joy Division (2012)
Bernhard Sumner: Chapter and Verse (2014)
Kevin Cummins: New Order (2015)
Peter Hook: Substance. Inside New Order (2016)
Jon Savage: This Searing Light, The Sun and Everything Else (2016)
Stephen Morris: Record Play Pause (2019)
Stephen Morris: Fast Forward (2020)
Kevin Cummins: Joy Division, Juvenes (2021)

30. oktober 2014

Marte Michelet: Den største forbrytelsen (2014)

Med fare for å dra konklusjonar på altfor tynt grunnlag: Dei siste åra har det vore ei fin endring i vinklinga av norske bøker om krigen. Det er ikkje lenger like viktig å skryta av kor flinke gutta på skauen var; det handlar minst like mykje om å fylla ut biletet, og skriva om dei mindre heltemodige nordmennene. Ei av dei fyrste bøkene eg skreiv om på denne bloggen var Tyskerjentene av Helle Aarnes, ei fin bok som viste kor skammeleg handsaming desse jentene fekk. Denne boka dreg fram noko anna skammeleg, og tittelen på boka er heilt presis. Kva slags brotsverk skulle vera verre enn Holocaust?

Hovudpersonane i boka er Benzel og Sara Braude, som flytta frå Litauen til Kristiania tidleg på 1900-talet. Dei vert ein del av det veksande miljøet av jødar i byen. Dei får fire born. Foreldra og to av ungane dør i Auschwitz. Innimellom denne historia følgjer me ein norsk nazist, som kjempar på austfronten før han vert ein av dei verste torturistane, og ein tysk nazist, som får ei høg stilling i Oslo under krigen. Det er krevjande å følgja alle desse gjennom boka, men Michelet består denne prøven med glans. Det er òg nokre fascinerande liv ho skriv om. Ein av Braude-sønene er boksar i nasjonal toppklasse. Den norske nazisten vert støytt ut frå sin eigen familie, etter eit mislukka utpressingsforsøk mot sin eigen far.

Men det ho skriv mest om er altså måten jødane vart handsama i Noreg. Aviser skreiv mykje om dette før krigen, og under krigen fekk dei fleire signal om kva som skulle skje. Ikkje minst frå utlandet, der jødar vart massakrerte fleire stader, mellom anna i områda der Braude utvandra frå. Michelet viser òg at nordmenn var aktive i jødeutdrivinga, og, uventa nok, at leiarar i det jødiske miljøet var naive nok til å levera frå seg lister over alle jødene som fanst i Oslo. Boka får fram mykje som var nytt, i alle fall for meg, og det er ei bok det er vanskeleg å leggja frå seg.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? (2018)
Den største forbrytelsen (2020)
Berggren, Bruland og Tangestuen: Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (2020)
Espen Søbye: Hva vet historikerne? (2021)
Marte Michelet: Tilsvar (2021)

26. oktober 2014

Bernie (2011)

Litt usikker på korleis eg skal opna dette: Eg har lyst til å seia at filmen var overraskande bra, men samstundes har eg jo sett (og likt) mange filmar av Linklater, så det burde ikkje vera så overraskande likevel. Det var i alle fall ein film eg ikkje hadde store voner til, uvisst av kva grunn.

Bernie Tiede arbeider i eit gravferdsbyrå i ein småby i Texas, og er ein person mange vil ha vondt for å lika. Enkjene etter mange han har gravlagt, og stort sett alle andre i småbyen, likar han derimot godt - han er høfleg, hjelpsam og omtenksam, sjølv om han ikkje ser ut som om han meiner det når han snakkar om kor kristen han var då han studerte. Han kjem på godfot med ei av enkjene, ho skriv han inn som einearving, han drep ho, og sjølv om han i mange månader greier å dekkja over at ho er død, vert han til slutt teken. Og han vedgår kva han har gjort.

Delar av filmen har eit liksom-dokumentaristisk preg, der ein intervjuar som aldri viser seg snakkar med folk i byen om Tiede. Det er i denne delen mykje av sjarmen til filmen ligg - det er så til dei grader heilt vanlege folk som uttalar seg, dei ser normale og tilgjort sminka ut, dei har aldeles forferdelege klede, dei snakkar av og til i store ord og med store fakter. Det er slik dei er, mange av dei eg har møtt då eg har reist i det rurale Amerika. Men mykje av sjarmen ligg òg i måten Jack Black framstiller Tiede på. Utan å dra samanlikninga for langt, er det omtrent som når Jason Alexander framstiller George Constanza i Seinfeld - dei framstiller begge ein person som er stas å sjå på, men som ikkje er ein eg ville hatt nærkontakt med.

Guffen tilrår.

Meir Linklater på kulturguffebloggen
Before Sunrise (1995)
Dazed and Confused (2003)
Before Sunset (2004)
Me and Orson Welles (2008)
Before Midnight (2013)
Boyhood (2014)