18. juli 2017

Paul Auster: The Invention of Solitude (1982)

Dette var den fyrste boka Auster gav ut under eige namn. Eg las ho fyrste gong midt i 90-åra, då eg oppdaga Auster og las alt eg kom over av han. Det var ikkje ei bok som fenga meg altfor mykje då; no likte eg ho langt betre.

Boka er todelt. Den fyrste delen opnar med at Auster får melding om at faren er død. Saman med kona si må han rydda i huset til faren, og han skriv om kor lite han kjende far sin, og kor lite faren delte av seg sjølv. I eit fotoalbum kjem han over eit familiebilete, der bestefar til Auster er riven vekk. Grunnen til det, viser det seg, er at han fann seg ei anna kvinne, og kona hans drap han. Dette var ukjent for Auster og generasjonen hans. Far til Auster delte altså lite av seg sjølv; far til Auster delte ingenting om far sin.

Den neste delen spinn vidare på desse emna. Her er det litt om forholdet Auster har til son sin, det er litt om forholdet han har til folk han møtte i Paris, som vert som farsfigurar for han, og det er mykje om litteratur. Som i seinare bøker kan han godt bruka tid på å referera andre verk, og her handlar det mykje om Pinocchio, og om Jonas i kvalen.

Boka er full av tema Auster skriv om seinare. Forholdet mellom fedre og søner er eit opplagt slikt, men det er òg andre døme. "I learned the story of my grandfather's death some time ago. If not for an extraordinary coincidence, it never would have become known." Manglande fedre og ekstraordinære tilfeldigheiter - det går knapt an å oppsummera forfattarskapen til Auster betre i éi setning. Når han skriv om far sin, skriv han at "at times I have the feeling that I am writing about three or four different men, each one distinct, each one a contradiction of all the others". 4 3 2 1, anyone? I den andre delen av boka kjem det mange døme på tilfeldigheiter. Den beste er den om han som gjekk i dekning i Paris under andre verdskrigen, før han flykta og kom seg over til USA. Tjue år seinare flytta son hans til Paris, leitte lenge etter ein stad å bu, før han fann ein liten hybel. Det viste seg å vera nøyaktig same rommet som faren hadde gøymt seg i.

Det er ei fin bok. Det går litt tregt i andre delen, men stort sett er det stas.

Guffen tilrår.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The New York Trilogy (1987)
Smoke (film, 1995)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee; Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar