30. desember 2015

John Densmore: The Doors Unhinged (2013)

Kva er viktigast? Integritet eller pengar? Integritet eller endå meir pengar? For The Doors var integriteten det viktigaste, i alle fall så lenge vokalisten Jim Morrison var i live. Han vart heilt rabiat då han høyrde at dei tre andre hadde gitt Buick løyve til å bruka "Light My Fire" i ein reklamefilm, til og med med litt endra tekst ("Come on Buick, light my fire"). Det vart aldri noko av den filmen, men bandet får stadig slike tilbod.

Rundt tusenårsskiftet kom Cadillac med eit tilbod bandet ikkje kunne takka nei til - dei skulle få 15 millionar dollar for at Cadillac skulle få bruka ein song i ein reklamefilm. Eller - to av dei attlevande kunne ikkje takka nei. John Densmore hugsa kva Morrison hadde sagt på slutten av 60-åra, og brukte veto-retten sin. Nokre år seinare ville dei to andre ut på turné der dei spelte Doors-songar. Densmore ville ikkje vera med, og vart noko forundra då han såg at dei kalla seg The Doors of the 21st Century, der dei fire siste orda var trykt med langt mindre skrift. I lysingar for konsertane brukte dei eit bilete av Morrison, slik at dei faktisk skapte inntrykk av at det var originalbandet som var på tur. Det var det ikkje, det var to originale og to nye. At Ray Manzarek og Robby Krieger ville turnera utan Densmore var ikkje så overraskande, i sjølvbiografien sin var Manzarek klar på at Densmore var den i bandet som gjekk dårlegast saman med dei andre. Men Densmore fann seg ikkje i dette, han gjekk til sak, og denne boka handlar om den rettssaka.

Densmore vann på alle punkt, og ut frå det som står her verkar det fornuftig, også når ein tek omsyn til at Densmore så til dei grader var part i saka. Og det er bra at integriteten vann, at der faktisk finst nokon som greier å takka nei til mykje pengar. For advokaten til motparten var det heilt uforståelege tankar Densmore kom med, og han prøvde å få juryen til å forstå at Densmore, med ein slik oppførsel, måtte reknast som ein som ville bryta ned alle verdiane Amerika er bygd på.

Så boka endar godt. Det er likevel ikkje noko stort blinkskot, dette, det vert svært mange referat frå avhøyr i retten, med nokre utruleg kjedelege kapittel i mellom.

Guffen er lunken.

Meir The Doors på kulturguffebloggen
The Doors (1991)
Ray Manzarek: Light My Fire (1998)

When You're Strange (film, 2009)

27. desember 2015

Simon Winchester: The Professor and the Madman (1998)

Professoren i tittelen var James Murray, som var redaktør for sjølvaste Oxford English Dictionary. Arbeidet med det verket tok til i 1857, det fyrste bandet kom i 1884, og det siste av dei ti banda kom i 1928. Seinare har det kome i to trykte utgåver til. Eit sentralt grep i verket var at ein ikkje berre skulle lista opp ord, ein skulle òg visa korleis orda hadde vore brukte gjennom åra. Dei knytte til seg svært mange friviljuge, som las bøker for å dokumentera bruken av orda.

Galningen i tittelen var W.C. Minor, ein av dei mest ivrige til å senda inn døme på ordbruken. Han sende inn meir enn 10 000 slike døme, og hadde ei høg stjerne hjå Murray og medarbeidarane hans. Murray prøvde fleire gonger å møta Minor, men det tok nokre år før han fekk det til, og han må ha vorte overraska då han fann ut at Minor budde på eit galehus. Han var plaga av altfor realistiske fantasiar, han trudde at han om nettene vart heimsøkt av både folk og dyr. Han vart innlagt etter at han hadde drepe ein tilfeldig person ei natt, men var såpass ressurssterk at han fekk langt fleire privilegium enn dei andre på galehuset.

Forteljinga om desse to er fantastisk. Livet til Minor er det mest spanande, men Winchester fortel òg mykje om det generelle arbeidet med ordboka. Det i seg sjølv er lærerikt, og det er fascinerande korleis Murray bruker heile livet sitt på dette arbeidet, men det er likevel Minor som er den fargerike i boka.

Guffen tilrår.

26. desember 2015

Hobbiten: Femhærerslaget (2014)

Den tredje filmen i Hobbiten-trilogien stadfestar vel inntrykket eg hadde etter dei to fyrste filmane: Det hadde gått heilt fint å samla denne historia i berre éin film, i staden for å laga ein trilogi. Filmen i midten fungerte greitt; denne var direkte veik.

Det heile opnar akkurat der film to slutta: Draken Smaug massakrerer ein by. Etter at draken vert drepen flyktar folket i byen mot fjellet dvergane har teke, og der samlar òg andre seg - ein alvehær, ein dverghær, ei eller to samlingar med orkar, trollmannen Gandalv, osb. Det meste av filmen handlar om slaget som utspelar seg, og som endar med at dei gode vinn. Kvar einaste scene verkar som noko me har sett før. Eg trur eg duppa av nokre minutt midt i filmen, utan at eg er redd for at eg gjekk glipp av noko. Så sluttar det heile med at hobbiten Bilbo kjem tilbake til heimen sin, der det, i alle fall jamført med den store verda utanfor, er berre velstand og harmoni.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Tolkien på kulturguffebloggen
Hobbiten (1937)
Ringenes herre: Ringens brorskap (2001)
Ringenes herre: To tårn (2002)
Ringenes herre: Atter en konge (2003)
Hobbiten. En uventet reise (2012)
Hobbiten: Smaugs ødemark (2013)

Sharry Wilson: Young Neil (2014)

Eg les mange bøker om eller av musikarar, og nemner ofte at forfattarane legg altfor stor vekt på oppvekståra. Det er ikkje der dei gode historiene ligg, og ofte er det ikkje meir enn ein altfor detaljert gjennomgang av slektshistorie og familiemedlemmar og skulegang og lærarar og slikt. Og så kjem denne boka - som berre handlar om tida fram til Neil Young reiser frå Winnipeg som tjueåring. Boka er eit blinkskot.

Me følgjer Young frå skule til skule, frå skuleår til skuleår. Far hans var journalist, og familien flytta fleire gonger. Young vaks altså opp fleire stader i Canada, både i små og store byar, og gjekk sjølvsagt på fleire ulike skular. Det vart ikkje betre av at han fekk polio, og var fleire månader i det varmare Florida nokre år, til han vart sterkare. Han var skuleflink, i alle fall så lenge han tok skulen på alvor, men var heilt uinteressert i å driva med sport. Det som gjorde han litt populær var at faren etter kvart vart ein landskjent sportsjournalist, og at han fann glede i musikken.

I Winnipeg, der han budde dei siste tenåra, gjorde han stor suksess som gitarist og seinare vokalist i bandet The Squires. Gradvis merka han at han var langt meir ambisiøs enn dei andre, og han tek rolla som bandleiar alvorleg - må nokon ut av bandet, sparkar han dei. Det er ikkje noko liv i velstand, men han greier seg. Etter at foreldra skilde seg budde han hjå mora, men han bad ofte faren, som budde i Toronto, om hjelp med pengar. Det fekk han ikkje alltid, faren var lenge skuffa over at Young nedprioriterte skulen.

Wilson fortel alt dette og meir til på ein glimrande måte. Av og til vert ho for detaljert, til dømes når ho snakkar om gitarar og forsterkarar som vart brukte av andre musikarar i byen, men stort sett var dette vel verdt bryet.

Guffen tilrår.

Meir Neil Young på kulturguffebloggen
Scott Young: Neil and Me (1984)
Jimmy McDonough: 
Shakey (2002)
Sam Inglis: Harvest (2003)
Durchholz og Graff: Neil Young. Long May You Run (2010)
Waging Heavy Peace (2012)
Koengen, Bergen (1.8.2014)
Special Deluxe (2014)

20. desember 2015

Catch Me If You Can (2002)

Ein film eg kjem til å sjå fleire gonger? Neppe. Ein heilt grei film frå sofakroken? Ja.

Filmen er basert på historia om Frank Abagnale jr., ein svindlar utan like. Han vaks opp i New York, og frå han var femten levde han godt på forfalsking av sjekkar og identifikasjonspapir. Han skal ha gitt seg ut for å vera pilot, advokat, dokter og sosiolog, og bløffa seg meir eller mindre gjennom livet. Han vart til slutt arrestert, men fekk eit godt forhold til FBI-agenten som heile tida låg eit lite steg bak han. Etter at han kom ut hjelpte han både FBI og andre med tips om korleis falsknarar arbeidde. Dette fortel han om i ein sjølvbiografi. Problemet med den boka skal vera at mykje av det som står der er reint oppspinn - han er altså ein så notorisk svindlar at han til og med bløffar i sjølvbiografien sin.

Filmen er heilt grei. Det er godt skodespel, ei god historie og eit godt komponert manus.

Guffen tilrår.

19. desember 2015

John Steinbeck: The Wayward Bus (1947)

Det var vel ikkje den mest solide Steinbeck-romanen, dette. Juan Chicoy lever dels av ein liten verkstad/kafé han driv saman med kona, og dels av å køyra buss, Ei lita og brokete forsamling reisande kjem med den gjennomgåande Greyhound-bussen, og Juan skal køyra dei vidare langs ein sideveg. Det er mykje regn, og dei må ta ein dårleg sideveg for å koma forbi ei stor elv. Bussen køyrer seg fast, Juan går for å henta hjelp, og boka sluttar med at han kjem tilbake og får bussen laus sjølv.

Det er ikkje bussturen som er det viktige i boka. Alle på bussen har eller har hatt draumar om noko heilt anna. Nokre er godt kjende frå før, men vert uvener på turen. Nokre vert betre kjende. Nokre trur at dei vert betre kjende. Nokre skjønar alt som skjer, andre skjønar nesten ingenting. Ei ung kvinne er så attraktiv at alle mennene som vil verta kjend med ho er ei plage; ei anna er så normal at det er ei plage at ingen menn vil verta kjend med ho. Nokre har ein drøymetur, andre skriv imaginære brev der dei fortel om kor keisam turen er.

Og det tek aldri heilt av. Det vert ein roman på det jamne, der ein godt kan beundra handverket til Steinbeck, men der det likevel ikkje vert den heilt store leseopplevinga.

Guffen er lunken.

Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
To a God Unknown (1933)
Tortilla Flat (1935)
In Dubious Battle (1936)
The Harvest Gypsies (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Grapes of Wrath (1940, film)
The Moon is Down (1942)
Cannery Row (1945)
The Pearl (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Travels With Charley (1962)
Journal of a Novel (1969)
Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)

Geert Mak: USA. En reise (2012)

Punx (2015)

Ein fjernsynsserie i fire delar om norsk punkhistorie. Det burde fenga meg stort, men eg sit vel att med ei kjensle av at ting kunne vore gjort betre.

Det positive fyrst: Her er enormt mykje bra musikk, og her er mange fjernsynsopptak eg for lenge sidan hadde gløymt, eller aldri hadde sett før. Musikk og intervju med dei tidlege banda, konsertopptak med nyare band - her er mykje som svingar. Det var stas å høyra att band frå Blitz-miljøet i åttiåra, og det var òg stas med musikk av nyare band eg knapt kjenner. Thomas Robsahm, som har laga serien, har intervjua ei lang rekkje av dei sentrale personane, og det er alltid ei god presentasjonsform.

Den store innvendinga går på utvalet Robsahm har gjort, både når det gjeld musikk, men òg litt på intervjuobjekt. Kvifor vert til dømes Jo Nesbø intervjua? Og kvifor vert det gjort så stort nummer av band som ikkje spelte punk, men som anten var sett saman av medlemmar frå tidlegare punkeband, eller som var ein del av det same miljøet? Dei fire middelmådige banda som vert kalla "dei fire store" får alle bra med plass her, men ingen av dei var jo punkeband. Det hadde vore langt meir interessant viss Robsahm hadde brukt meir tid på fanziner, eller på Blitz-miljøet, eller på reine punkeplateselskap, eller på fleire punkeband. Kanskje færre ville sett på serien, kanskje det ville vore vanskelegare å få NRK til å visa han, men eg trur det hadde vorte meir interessant. No vart det altfor mykje på altfor kort tid, og for folk som ikkje kjende denne kulturen frå før må det ha vore vanskeleg å hengja med.

Guffen er lunken.

14. desember 2015

Den store Motorpsychodagen (Trondheim, 12.12.15)

Rockheim opna i oktober ei utstilling om Motorpsycho, og det var ganske opplagt at eg måtte ta ein tur dit for å sjå den. Snedig nok reiste me til Trondheim akkurat den helga Motorpsycho spelte den årlege julekonserten sin, slik at det vart uvanleg mykje Motorpsycho denne dagen.

Utstillinga var svært bra. I eine enden av rommet var det bygd eit studiointeriør, inspirert av Athletic Sound i Fredrikstad. Motorpsycho har spelt inn fleire plater der, og spesielt innspelinga av Trust Us fekk mykje plass i utstillinga. Langs veggane var der montrar med mellom anna trofé, dagbøker, plater, originalteikningar til omslag, frå høgtalarar vart det konstant spelt musikk, og midt på golvet stod det som for meg var sjølve godbiten: Fire skjermar med det same innhaldet: 69 filmar med nye intervju. Eg såg alle saman, og koste meg heile tida.

Intervjua krinsa rundt åtte album. LobotomizerDemon BoxThe TusslerTrust UsLet Them Eat CakeBlack Hole/Blank CanvasHeavy Metal Fruit og The Death Defying Unicorn. Intervjua handla sjølvsagt også om andre plater, men alle desse platene bar med seg ei eller anna form for endring, slik at det var gjort eit godt utval. Her var debutplata, gjennombrotet, det fyrste avviket, den fyrste popplata, den fyrste utan Gebhardt, den fyrste med Kapstad og den fyrste rockeoperaen, pluss altså Trust Us. Eg trur Kai Andersen i Athletic Sound var den einaste ikkje-medlemmen som vart intervjua, kanskje med unntak av nokre arkivklipp. Det var mest nye intervju, der dei fortalde fritt frå si eiga historie.

Det var uvanleg interessant, i farten nemner eg berre dei to sekvensane som gjorde mest inntrykk: Bent Sæther fortalde om då den fyrste trommeslagaren, Kjell Runar Jenssen vart sparka frå bandet. Jensen var inspiratoren, det var han som introduserte Sæther for mykje av musikken som prega han, men han var ikkje god nok musikalsk. Sæther sa mellom anna at han venta med å presentera nokre nye songar for dei andre, av di han visste at Jenssen ikkje ville greia å spela dei slik Sæther ville. Seinare fortel Hans Magnus Ryan om fyrste gong dei to spelte saman med Kenneth Kapstad; dei spelte "Burn" av Deep Purple, og Ryan greier ikkje å stoppa å le når han fortel om korleis alt klaffa. Eg gjekk frå utstillinga etter fem timar, men viss eg brått skal til Trondheim ein gong til dei neste månadene, tek eg turen innom igjen.

Så var det konsert i kveldinga. Det er lenge sidan siste ordinære Motorpsycho-konsert, og dei opna med å seia at dei måtte spela seg varme. Dei fire opningsnummera var tidvis glimrande, og eg tenkte at dette vert ein finfin kveld. Det vart det ikkje, det var høgst ujamt. Etter desse fire songane kom ein fin versjon av "Little Lucid Moments", eit par andre songar, før nedturen kom. Thomas Henriksen, synthspelar mellom anna frå Sugarfoot, kom på scenen, og dei spelte tittelkuttet frå den komande LP-en, Here Be Monsters (som rett nok ikkje er med på LP-en). Det var uvanleg livlause greier, songen var altfor lang, hadde ein altfor lang og monoton intro, med tre synthar og ein trommeslagar. Så kom det eit par andre songar som òg engasjerte lite, og eg gjorde noko så uvanleg som å kjeda meg på ein Motorpsycho-konsert. Det tok seg stort opp på slutten, då dei henta fram tre framifrå songar frå nittiåra ("The Nerve Tattoo", "Nothing to Say" og sjølvaste "The Golden Core"), men feilfri var ikkje denne kvelden. Kanskje det kom av at dei var litt ute av trening, kanskje det rett og slett var ei dårleg komponert speleliste.

Guffen tilrår.

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

13. desember 2015

The Good, the Bad and the Ugly (1966)

Eg skulle ut på reis, og såg at eg ein gong hadde kjøpt ein boks med dei tre spaghettiwesternfilmane til Sergio Leone. Verdt bryet, tenkte eg, og tok med plata merka "disc one". Det viste seg at det var den siste filmen i trilogien, men så lenge dei er relativt frittståande er jo det greitt.

Han gode og han stygge tener pengar på at han gode liksomfangar han stygge, leverer han til ein sheriff, får løysepengane som er utlova, og befrir han stygge. Dei vert blanda inn i ei jakt på nokre pengar, der han onde prøver å koma før dei. Det er midt under den amerikanske borgarkrigen, og dei vert òg innblanda i eit slag - han gode og han stygge er like godt med på begge laga (om enn litt motvillig). Så vert det eit endeleg oppgjer mellom dei tre på gravstaden der pengane er nedgravde.

Det er ein stilfull film, med fabelaktig musikk. Det går roleg og seint, men er heile tida spanande, ikkje minst av di Leone bruker veldig mykje nærbilete. Me veit lite om kva som skjer utanfor biletet. Viss ein vil, kan ein trekkja poeng for at dei to er litt på lag vert fanga og kjem seg laus ei rekkje gonger. Men det vil ikkje eg.

Guffen tilrår.

12. desember 2015

The Decline of Western Civilization. Part three (1998)

Denne siste filmen i trilogien om musikalske undergrunnskulturar i Los Angeles vart visst berre vist på nokre filmfestivalar. Han fekk ikkje kinodistribusjon, uvisst (for meg) av kva grunn, og var heller ikkje tilgjengeleg på video eller DVD. Før han vart teken med då regissøren Penelope Spheeris samla dei tre filmane i ein boks i år.

Det er ein heilt grei film. Han er teken opp i 1996 og 1997, og no er Spheeris tilbake i punkmiljøet. Alle ho intervjuar her er heimlause (med eit unntak), alle drikk for mykje, så godt som alle har altfor mange tatoveringar, så godt som alle vaks opp i ustabile eller valdelege heimar, og så godt som alle har gitt opp. Fleire seier at dei reknar med at dei har drukke seg i hel om fem eller ti år, og sjølv om nokre av dei drøymer om ein jobb og eit stabilt liv, ser dei ikkje ut til å vera sterke nok til å greia det.

Så det er i grunnen ein trist film. Han som ikkje er heimlaus sit i rullestol, etter ei bilulukke der sjåføren hadde drukke for mykje. Filmen sluttar med at to-tre fortel om at ein av dei me har møtt i filmen har mist livet i ein brann, der han var for kanon til å merka at det brann rundt han, og i desse scenene verkar det som om det harde skalet deira mjuknar opp, at dei merkar at livet faktisk har noko for seg. Rett før rulletekstane får me òg høyra at ein av dei me har møtt er død, stukken ned av kjærasten sin, som me òg har møtt.

Guffen tilrår.

Resten av trilogien på kulturguffebloggen
Del 1, 1981
Del 2, 1988

10. desember 2015

Inger Bråtveit: Alice A4 (2015)

Dette er den tredje romanen til Inger Bråtveit. Det sikre, tidvis poetiske språket er til stades her òg. Og til liks med den førre romanen hennar, Siss og Unn, er denne romanen ei slags helsing til unge jenter i andre verk. Siss og Unn er namnet på dei to hovudpersonane i Is-slottet av Tarjei Vesaas; Alice refererer til Alice i eventyrland av Lewis Carroll.

Alice er ei ung jente (fjorten? femten?) som veks opp i Tyskland, saman med mor og syster. Ho møter ein mann på eit tivoli, og mykje av boka handlar om køyreturane deira. Kor gamal han er kjem aldri klart fram, men han verkar langt eldre enn ho, og i alle fall langt meir erfaren. Han er den som styrer både bilen og forholdet deira, og Alice godtek langt meir enn ho burde. Mora likar det dårleg, men ho har ikkje noko ho skulle ha sagt.

Tidvis er det ei glimrande bok, men det vert for ujamnt. Boka vert gåande litt på tomgang i midtpartiet, der det vert for mange repetisjonar. Likevel dukkar det heile tida opp avsnitt og setningar som er finfine, og som viser kor språkleg sterk Bråtveit er.

Guffen er lunken.

Meir Bråtveit på kulturguffebloggen
Munn mot ein frosen fjord (2002)
Dette er også vatn (2018)
Vassarv (2023)

7. desember 2015

Truman Capote: The Early Stories of Truman Capote (2015)

Det er lett å vera skeptisk til utgjevingar som denne, spesielt dei som kjem etter at forfattaren er død. Er boka interessant for andre enn dei som kjem til å tena pengar på ho, og for dei som studerer akkurat denne forfattarskapen? I dette tilfellet er svaret ja, men ofte vil det vera slik at det var ein grunn til at arbeid hamna i skrivebordskuffa.

Her er fjorten noveller i denne boka. Manuskripta vart funne i arkivet til Capote. Dei var alle udaterte, men i eit etterord i boka vert det opplyst at dei ferskaste novellene vart skrivne mellom 1945 og 1947, altså før Capote fylte 23 år. Mange er skrivne før han fylte 20, og rundt halvparten vart publiserte i skuleavisa til Greenwich High School i Connecticut, der Capote var elev.

Det er ungdomsarbeid, men det er ungdomsarbeid som held høgt nivå. Språket er godt, ordforrådet imponerande, og stort sett er novellene godt oppbygde. Nokre av dei lir rett nok av at slutten anten vert for slapp, eller at Capote forklarar litt for mykje mot slutten, men dei fleste sit godt. Hovudpersonane er som regel folk som fell litt utanfor, og påfallande mange er jenter eller kvinner. At den unge Capote skriv godt om barn og unge er greitt, men det er meir overraskande at han så godt kan setja seg inn i korleis eldre kvinner har det.

Guffen tilrår.

Meir Capote på kulturguffebloggen
Breakfast at Tiffany's (1958)
Breakfast at Tiffany's (film, 1961)
In Cold Blood (1966)
In Cold Blood (film, 1967)
First and Last (1995)

Morten A. Strøksnes: Havboka (2015)

At ei bok av Morten Strøksnes er god er ikkje spesielt overraskande. Eg har tidlegare lese og likt fleire av bøkene hans, der han reiser til andre verdsdelar. Denne gongen reiser han til Skrova i Lofoten, men boka tek oss mykje lengre enn det.

Boka har ei oppbygging som kan minna om romanen Moby Dick. I den romanen fortel Herman Melville om kaptein Ahab si endelause jakt på den kvite kvalen Moby Dick, ei jakt som endar med at Ahab misser livet. Innimellom kapitla som fortel om kvaljakta kjem det lange og mange kapittel om kor lenge folk har jakta kval, korleis ein har gjort det, kva reiskap som vert brukt, osb. Den fulle tittelen på den boka er Moby Dick or The Whale, og også denne boka har ein eller-tittel: Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Strøksnes er altså på fleire fisketurar saman med Hugo Aasjord, som er busett på Skrova. Dei prøver med ulikt agn, dei prøver med ulike fiskeutstyr, dei snakkar med røynde fiskarar, og ser ut til å ha gjort det meste rett. Dei er ikkje like besette som Ahab, og ingen av dei misser livet.

Referata frå desse fisketurane kunne vore ei bok god nok, men her er så mykje meir. Enormt mykje meir. Strøksnes kjem på fire turar nordover. Det kjem mange dagar med dårleg ver, og desse dagane bruker Strøksnes til å lesa endå meir om havet. Han skriv om fiskar, om eldre forteljingar om dyr i havet, om ulukker, om det å leva ved kysten, om det å leva langt under havflata, osb. Det er ei formidlingsglede utan like, skrive av ein forfattar utan like.

Guffen tilrår.

Meir Strøksnes på kulturguffebloggen
Automobil (2005)
Rett vest (2009)
Et mord i Kongo (2010)
Tequiladagbøkene gjennom Sierra Madre (2012)
Lumholtz' gjenferd (2022)

5. desember 2015

Morgon og kveld (Nationaltheatret, Oslo, 4.12.2015)

Jon Fosse seier han har slutta å skriva dramatikk. I dei åra han i hovudsak skreiv drama skreiv han òg romanar, og Morgon og kveld (2000) er ein av dei aller, aller beste romanane hans, kanskje den aller beste. Denne romanen har vorte dramatisert, og det var ei vellukka framsyning.

Romanen handlar om fiskaren Johannes. Me følgjer han på dei to sikraste dagane i livet hans - dagen han vert fødd, og dagen han døyr. Slik er det òg her, sjølvsagt. Anne Marit Jacobsen er den einaste skodespelaren på scena, og har ei rein forteljarrolle - ho fortel om desse dagane, og om korleis Johannes tenkte der og då. Nokre gonger les ho direkte frå ei bok, eit grep eg sleit med å sjå logikken bak, all den tid ho også er forteljar dei gongene ho legg frå seg boka.

Benedicte Maurseth er den andre som viser seg på scena, men ho held seg mest i bakgrunnen. Så mykje står og fell på Jacobsen. Ho gjer ein grei jobb, men eg sat att med ei kjensle av at andre kunne gjort dette minst like godt. Dels av di ho aldri briljerer, dels av di ho rett som det er bruker bokmålsord i staden for nynorskorda i manus. Alle andre som var involvert i stykket, medrekna scenograf og regissør, er frå Hardanger, så det burde la seg gjera å finna ein skodespelar frå Vestlandet, i alle fall, som kunne bera dette stykket betre.

Når det er sagt, var det likevel ein strålande kveld. Teksten er fabelaktig, der Johannes snakkar med bestevenen sin, Peter, med kona Erna, og der han, i dei setningane som gjorde sterkast inntrykk i boka, møter dottera Signe på vegen mellom husa deira. Både Peter og Erna er døde, og mot slutten, i nokre like gripande setningar, fortel Peter Johannes at han er sendt ut for å gjera overgangen lettare for Johannes, for å fortelja han kva som ventar han no.

Guffen tilrår.

Meir Fosse på kulturguffebloggen
Raudt, svart (1983)
Stengd gitar (1985)
Blod. Steinen er (1987)
Naustet (1989)
Flaskesamlaren (1991)
Bly og vatn (1992)
To forteljingar (1993)
Prosa frå ein oppvekst (1994)
Gitarmannen (1997)
Eldre kortare prosa (1998)
Morgon og kveld (2000)
Det er Ales (2004)
Melancholia (2004)
Leif Zern: Det lysande mørket (2005)
Andvake (2007)
Cecilie N. Seiness: Jon Fosse. Poet på Guds jord (2009)
Jente i gul regnjakke (2009)
Olavs draumar (2012)
Soga om Fridtjov den Frøkne (2013)
Kveldsvævd (2014)
Eskil Skjeldal og Jon Fosse: Mysteriet i trua (2015)
Det andre namnet (2019)
Eg er ein annan (2020)
Eit nytt namn (2021)
Kvitleik (2023)
I svarte skogen inne (Det Vestnorske Teatret, Bergen, 2.6.2023)