20. februar 2024

Challenger. The Final Flight (2020)

Challenger-ulukka var ei av dei hendingane alle fekk med seg. I ein av episodane her seier ein amerikanar at han fekk assosiasjonar til Kennedy-mordet, og det kan godt vera noko i det. Alle sju om bord omkom kort tid etter avgang - både dei seks astronautane og ho lærarinna som var invitert med. 

Ein av grunnane til at ho vart med var at NASA ville ha meir merksemd om romferjereisene sine. Dei trong meir pengar, og følte at interessa for aktiviteten deira var så låg at dei frykta at løyvingane ikkje ville auka. Dei pressa òg på for å få mange avgangar, og presset deira var hovudgrunnen til at Challenger eksploderte. Mange rundt NASA åtvara mot pakningar som var dårlege; NASA ignorerte det og skaut ut romferja sjølv om det var ei kald dag.

Det er eigentleg berre dette denne miniserien handlar om. Me vert kjende med dei sju, me vert kjende med prosedyrane dei gjekk gjennom, osb. Alt dette vert vist i arkivopptak. I tillegg er det mange nye intervju med sentrale folk, og her er det vel ein av sjefane for det heile som fascinerer mest: Han meiner at han ikkje gjorde noko gale, og skuldar på alle under seg. Serien er sikkert informativ nok, men det hadde vore greitt om dei faktisk òg hadde fått noko nytt på bordet. 

Guffen er lunken.

15. februar 2024

The Sting (1973)

Paul Newman og Robert Redford gjorde det godt saman i filmen Butch Cassidy and the Sundance Kid, og fire år seinare laga dei igjen film saman. Også denne gongen kosar dei seg på den andre sida av lova. Filmen har ikkje den same sjarmen som Butch..., men har til gjengjeld eit meir originalt manus.

Dei svindlar litt histen og pisten, kvar for seg. Etter eit vellukka triks vert ein kompanjong av Redford drepen, og Redford slår seg saman med Newman for å ta hemn. Dei finn ut at den beste måten å gjera det på er å lura motstandaren, og dei (eller fyrst og fremst Newman) kokar saman ein rimeleg sikker plan. Det mest imponerande er korleis så mange statistar vert med, og korleis dei innreier fleire lokale for å unngå at motstandaren skjønar at han vert lurt. 

Handlinga er lagt til 1936, og slik ser det òg ut. Det er stilreint og vel så det. Skodespelet er suverent, der fleire i biroller er heilt på høgd med dei to store stjernene. 

Guffen tilrår. 

13. februar 2024

Priscilla (2023)

Elvis kunne velja og vraka. Han fekk alt og alle han peika på, og gjorde stort sett som han ville. Slik var det òg med Priscilla. Han var ti år eldre enn henne, og dei møtte kvarandre då han var i militæret i Tyskland. Far hennar var yrkesmilitær. Elvis likte det han såg, men han hadde òg eit visst utbyte av å snakka med ho. Foreldra hennar likte kontakten dårleg, men han snakka godt for seg og fekk lov til å treffa ho av og til. Merkeleg nok gjekk dei òg med på at ho skulle flytta inn på Graceland for å gå det siste året på high school. 

Det var ikkje nokon dans på roser for Priscilla. Her merka ho kven som var sjefen, og at ho (og alle ja-mennene hans) måtte gjera som han ville. Han reiste på turné og vassa i damer, han reiste til Hollywood og vassa i damer; ho sat heime og kjeda seg. Dei gifta seg, fekk ei dotter, og glei lengre og lengre frå kvarandre.

Dette vert fortalt på ein heilt grei måte. Me ser det heile frå hennar side, der glansbiletet av Elvis falmar meir og meir. Samstundes er ho glad i han, og lét seg overtala til å halda fram litt til. Sjølv om det vert i meste laget då Elvis trur at han kan lesa seg til eit betre liv. Slik sett er filmen ei god motvekt til Elvis-filmen frå året før.

Guffen tilrår. 

Meir Elvis på kulturguffebloggen
West, West og Hebler: Elvis, What Happened? (1977)
Gail Brewer-Giorgio: Is Elvis Alive? (1988)
Peter Guralnick: Last Train to Memphis (1995)
Peter Guralnick: Careless Love (1999)
Alanna Nash: The Colonel (2003)
Elvis (2022)

11. februar 2024

Makta, sesong 1 (del 2, 2024)

Gro har fått makta, og serien handlar om tida fram til Arbeidarpartiet tapar valet i 1981. Det er ein litt ujamn serie, men eit par av episodane er så glimrande at dette høgst truleg er den beste norske fjernsynsserien nokon gong. 

Den viktigaste grunnen til det er at det heile er leikent. At serieskaparane har eit litt avslappa forhold til kva som eigentleg skjedde er heilt greitt, men det er ikkje det viktigaste. Det er viktigare at dei leikar med sjølve sjangeren, slik som når Thorbjørn Harr (som spelar Kåre Willoch) presenterer seg for Kathrine Thorborg Johansen (som spelar Gro Harlem Brundtland) på sminkerommet før dei skal i gang med filminga. Då har han vanleg stemme; litt seinare har han den knirkete Willoch-stemma. 

Det er altså mykje å smila av, medan det er djupt alvor andre stader. Då handlar det ofte om Reiulf Steen, som vart pressa ut av toppleiinga. Episoden om landsmøtet der akkurat det skjedde var finfin, og det absolutte høgdepunktet i heile serien var då Steen er på Utøya og held eit spontant og uformelt foredrag om Chile og sosialisme, saman med nokre AUF-arar i strandkanten. 

Guffen tilrår. 

Meir Makta på kulturguffebloggen
Sesong 1 (del 1, 2023)

10. februar 2024

Cormac McCarthy: The Sunset Limited (2006)

Eg las ein stad at dette stykket fungerte dårleg som teater, av di det berre er to menn som sit og snakkar ved eit bord. For meg er det ein merkeleg ting å seia - eit slikt stykke kan fungera godt, så lenge samtalen deira er interessant. Her er samtalen aboslutt interessant.

Dei to, Black (ein farga) og White (ein kvit) møtte kvarandre for litt sidan. Eller møtte kvarandre - White prøvde å kasta seg framfor ekspresstoget Sunset Limited; Black stoppa han. Under heile stykket sit dei i den litt lugubre leilegheita til Black. Det er han som stiller spørsmål og driv samtalen vidare, White er litt meir reservert. 

Dei snakkar mykje om religion - Black er truande; White er avvisande. Dei snakkar mykje om velstand - Black bur i ein fattig del av byen; White er ein noko meir velståande professor. For Black er livet heilag; White har ikkje så mykje tru på det.

Og slik går no dagan. Dei er aldri oppøste eller sinte, men dei er usamde om det meste. Det fengar, det er spanande. Det er stort sett korte replikkar, men av og til kjem Black med lengre historier frå fortida si. Eg skulle gjerne sett dette stykket.

Guffen tilrår. 

Meir McCarthy på kulturguffebloggen
The Orchard Keeper (1965)
Outer Dark (1968)
Child of God (1973)
Suttree (1979)
Blood Meridian (1985)
All the Pretty Horses (1992)
The Crossing (1994)
The Stonemason (1995)
Cities of the Plain (1998)
No Country for Old Men (2005)
The Road (2006)
No Country for Old Men (film, 2007)
The Road
 (film, 2009)
The Passenger (2022)
Stella Maris (2022)

John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)

Debutboka til John Lennon, In His Own Write, vart, noko uventa, ein storseljar. Denne boka kom året etterpå. Det handlar sjølvsagt litt om å smi medan jarnet er varmt, men sjølv om dei to bøkene har mykje felles er det ikkje ein rein kopi.

For noko har endra seg. Boka er vel omtrent like omfangsrik, men her er det fleire lange tekstar. Nokre av desse lange tekstane er fulle av langt fleire ordspel enn sist, og her er påverknaden frå Lewis Carroll endå tydelegare. Og av og til verkar det litt om Finnegan's Wake, smak til dømes på "I find it recornered in my nosebook that it was a dokey and winnie day towart the end of Marge in the ear of our Loaf 1892..." Det verkar òg som om teikningane får meir plass her, og dei er òg større. Og betre.

Samstundes er det òg mykje felles. Her er mykje å le av. Alt er ikkje like løye, det kan skuldast at tidene har endra seg eller at eg ikkje plukkar opp det som kan ha vore samtidige referansar; det kan òg henda at det vert i meste laget å lesa boka ut på ein kveld.

Guffen tilrår. 

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)

9. februar 2024

Annie Ernaux: Sommeren 58 (2016)

Annie Ernaux skriv sjølvbiografiske romanar som handlar om noko langt meir enn ho sjølv. Spørsmåla ho tek opp angår mange, og sjølv om ho kan verka utleverande er det ikkje akkurat det ho er.

Denne gongen tek ho utgangspunkt i ein sommar ho arbeidde på ein barneleir. Ho var 18 år, ho var fri for fyrste gong, og ho var nyfiken på dette med seksualitet. Ho prøvde seg fram, eller rettare: Andre prøvde seg fram på ho. Ho fekk eit stempel som rundbrennar, der andre fekk omtrent fritt spelerom. 

Ho skriv at ho lenge har hatt lyst til å skriva noko om dette, men at ho ikkje har fått det til. Det verkar som om ho, i alle fall i ettertid, såg at ho vart brukt. Det er vonde minne, må ho skriva om attenåringen i tredje person. Dette endrar seg halvveges i boka - ho er nokre månader eldre og arbeider ei tid som au pair i England. Då kan Ernaux skriva om den unge seg som "eg". 

Det er altså ikkje (berre) ei bok om å debutera seksuelt. Det handlar langt meir om å finna ut kven ein er og kva ein vil, og om korleis kjønnsrollene har endra seg til noko betre sidan 1958.

Guffen tilrår. 

Meir Ernaux på kulturguffebloggen
Hendelsen (2000)
Årene (2008)
Far. En kvinne (2021)

8. februar 2024

Fargo, sesong 5 (2023)

Velkomen tilbake! Etter den litt tafatte og ikkje altfor vellukka fjerde-sesongen er Fargo tilbake på gamle høgder. Dette var finfine greier. Stort skodespel, rette skodespelarar, godt manus, god humor, god filming, osb. Det er til og med ein altfor aktuell serie - nokre av hovudpersonane har laga sin eigen milits i Nord-Dakota, der dei absolutt ikkje respekterer det som skjer i hovudstaden og på nasjonalt nivå.

I tillegg er her òg ei rekkje referansar til filmen Fargo, og til andre Coen-filmar. Hovudpersonen er ei kvinne som har skifta identitet. Eks-mannen, den rabiate sheriffen i Nord-Dakota, sender ut to luringar for å kidnappa ho. Scena når dei kjem til huset er som henta frå filmen - ho sit i stova og ser to maskerte menn nærma seg huset. Den eine av dei er nihilist, så der går Lebowski-alarmen. Han har òg nokre mystiske og merkelege band til Europa for mange hundre år sidan, så der går A Serious Man-alarmen. Han er òg ein rabiat og nådelaus valdsmann, så der går No Country-alarmen. 

Det er altså strålande greier. Ti episodar; eg såg dei fleste på eit par dagar. Juno Temple er glimrande som kvinna; Jon Hamm er like god som sheriffen. Her er andre politifolk, både lokale og nasjonale, som snører nettet saman rundt Hamm og farmen han har bygd om til ein festning, og det heile sluttar med ein del skyting der. Eller, det gjer det jo ikkje - skal me trekkja for noko, må det vera at spaninga vert utløyst litt for tidleg i den siste episoden. Sjølv om det avsluttande måltidet er koseleg og greitt.

Guffen tilrår. 

Relatert på kulturguffebloggen
Fargo (film, 1997)
Fargo, sesong 1 (2014)
Fargo, sesong 2 (2015)
Fargo, sesong 3 (2017)
Fargo, sesong 4 (2020)

6. februar 2024

Alice Munro: Runaway (2004)

For ein fin forfattar Alice Munro er. Dette var den eine boka eg ikkje hadde lese av ho, og det har vore solid heile vegen. Ho skriv noveller, og det finst ingen andre som skriv så gode noveller som ho gjer. 

I denne boka har Jonathan Franzen skrive eit føreord. Han heng ikkje altfor høgt hjå meg, men her skriv han mykje klokt. Han seier noko om at det er vanskeleg å seia noko klokt om novellene hennar, av di det er uråd å sjå kva ho gjer. Historiene verkar enkle, språket er enkelt, mykje kan verka unødvendig, men vips: Mot slutten skjer det noko som gjev alt meining, noko som viser at alt ho har skrive så langt faktisk har vore nødvendig.

Slik har eg òg hatt det under lesinga. Og det verkar som om Munro er klar over det sjølv. Den beste novella i denne samlinga heiter "Tricks", og det er ikkje lett å sjå kva triks ho bruker. Men dei siste sidene her var så sterke at eg omtrent fekk tårer i augene. 

Det handlar om ei kvinne, slik det som oftast gjer hjå Munro. Det handlar om ei kvinne på landsbygda, slik det som oftast gjer. Det handlar om ei kvinne som likar kunst, slik det som oftast gjer. Denne gongen skal ho til byen for å sjå Shakespeare, slik ho gjer kvar sommar, og då møter ho tilfeldigvis ein mann. Dei vert kjende, han inviterer ho heim på litt mat, han låner ho pengar så ho kan koma seg heim att. Han er innvandrar frå Montenegro, og skal snart reisa vekk. Kanskje dei kan møtast neste sommar, når ho igjen kjem for å sjå Shakespeare? Kjempeplan. Ho gler seg, ho finn ein kjole som liknar, ho reiser til butikken hans, men då ho bankar på endrar alt seg. Og så kjem det ein epilog frå mange år seinare, slik det ofte gjer, og forklaringa er like brutal som ho er overraskande. Tricks, indeed.

Guffen tilrår.

Meir Munro på kulturguffebloggen
Dance of the Happy Shades (1968)

Lives of Girls and Women (1971)
Something I've Been Meaning to Tell You (1974)
Who Do You Think You Are? (1978)
The Moons of Jupiter (1982)
The Progress Of Love (1986)
Friend Of My Youth (1990)
Open Secrets (1994)
The Love of a Good Woman (1998)
Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001)
The View from Castle Rock (2007)
Too Much Happiness (2009)
Dear Life (2012)

5. februar 2024

James Joyce: Dubliners (1914)

Nja. Eg trur eg likte denne betre då eg las ho for mange, mange år sidan. No var det tidvis så seigt at eg nesten ikkje kom meg framover.

Det er ei novellesamling. Joyce var 25 år då boka kom ut, og det handlar om folk i heimbyen hans. Eller kanskje det berre handlar om heimbyen hans. I dei 15 novellene møter me folk med ulike ambisjonar og ulike mål. Nokre skjønar kva som skjer, andre er meir uvitande.

Nokre av novellene er gode, men det er for mange der det ikkje skjer så mykje. Eg saknar dei uventa vendingane, dei små eller store grepa som verkeleg vert imponert.

Så det er litt opp og ned, men så kjem den fabelaktige "The Dead" til slutt. Det er den suverent lengste novella i boka, og her skjer det verkeleg noko mot slutten. Det handlar stort sett om eit selskap, men mot slutten fylgjer me eit ektepar som skal overnatta på hotell. Han drøymer om noko hankypanky; ho tenkjer på ein gut ho møtte då ho var heilt ung, og som døydde kort tid etterpå. Ein aldeles meisterleg slutt på novella og novellesamlinga.

Guffen er lunken. 

Meir Joyce på kulturguffebloggen
Dei døde (1914)

4. februar 2024

The Greatest Night in pop (2024)

Snakk om ambisiøs tittel. Det handlar om innspelinga av singelen "We are the World" i 1985, der mange av dei største amerikanske stjernene var samla ei natt i eit studio i Los Angeles. Dei som var der hadde det (stort sett) kjekt, og replikken til Paul Simon råka blinken: Viss ei bombe eksploderer her no, er John Denver tilbake på topp. 

Filmen er heilt grei. Den fyrste delen handlar om ideen, og om dei logistiske utfordringane med å samla så mange på ein gong, og å få skrive ein song på relativt kort tid, omtrent på kommando. Så vart heile innspelinga dokumentert, og det er det resten av filmen handlar om. Nokre tullar, nokre tek det på alvor, nokon har drukke litt for mykje, dei fleste er i godt humør.

Det kjem ingen augneblinkar som gjev meg gåsehud, men det kan jo henda skuldast at sjølve songen er aldeles forferdeleg, og at det ikkje er spesielt mange av dei som syng eg har noko større sans for. Og sjølv om filmen sluttar med ein triumferande tekst om at singelen samla inn enormt mange millionar dollar til naudhjelp, er det lett å tenkja at fleire av dei som er med kunne gitt (nesten) like mykje åleine.

Guffen er lunken.