23. april 2022

Vi flytter Munch (2022)

 

Munchmuseet er eitt av dei mest omtalte norske musea dei siste åra. Til liks med eit anna stort kunstmuseum i hovudstaden har dei vore på flyttefot, og etter fleire utsetjingar opna dei hausten 2021. Sjølve bygget fekk mykje (velfortent) kritikk før opninga, og etter opninga får også dei innvendige romløysingane fått kritikk. Det var i alle fall inntrykket mitt, og eg trur alle andre eg har snakka med har vore samde. Det er trongt, mykje plass i kvar etasje går med til rulletrapp og gangar, det er lågt under taket - det heile var middels og vel så det.

Denne NRK-serien fortel om flyttinga frå Tøyen til Bjørvika, og sluttar med opninga. Kritikken etter opninga vert ikkje nemnt med eitt ord, og det vert ikkje sagt mykje om sjølve bygget heller. Det einaste som kjem av kritikk i den retninga er at dei tilsette er misnøgde med at dei skal sitja i ope kontorlandskap.

Den einaste som er nøgd med det er direktøren, Stein Olav Henrichsen. Han er nøgd med alt, bortsett frå dei mange utsetjingane. I serien følgjer me nokre av dei tilsette, i tillegg til Henrichsen er det kuratorar, konservatorar, og flyttarar. Den siste gruppa er den mest solide, ei dansk kvinne har full kontroll på alt som skal flyttast. Ein av medhjelparane hennar, ein kunstnar som pakkar og pakkar kunst, gjer også eit svært godt inntrykk - han gjer ein god jobb, men viser òg kor stort det er å få lov til å pakka ned og flytta dei mest vidgjetne Munch-bileta. Diverre sluttar han midt i serien, av di han har fått jobb på Slottet.

Målerikonservatorane er òg ei fascinerande gruppe, der dei sit med lykt og lupe for å sjå etter skader før og under flyttinga. Ei av kuratorane, ho som har ansvar for ei utstilling med den britiske kunstnaren Tracey Emin, er kanskje den som oppfører seg rarast: Slik det vert framstilt her er Emin-utstillinga langt viktigare enn opninga av museet. Ho er aldeles starstruck kvar gong ho snakkar med Emin.

Det er ein finfin serie, i alle fall for oss museumstilsette. Det er fascinerande å sjå alle ressursane dei har, både før og under og etter flyttinga, og konserveringslokala i nybygget såg langt meir ut som fulltreffarar enn utstillingssalane.

Guffen tilrår. 

21. april 2022

Per Petterson: Månen over Porten (2004)

 

Dette er den fyrste sakprosaboka til Petterson. Den er ikkje heilt ulik Mitt Abruzzo, som kom i fjor. Det handlar mykje om bøker og forfattarar også her, men der er ein opplagt skilnad: Dette er artiklar skrivne i ulike samanhengar, Abruzzo er ei dagbok. 

Stort sett er dette finfine tekstar. Nokre er lange, nokre er korte. I nokre tekstar er Petterson sjølv ein synleg aktør, andre gonger er han berre forfattar. Han skriv om bøker og forfattarar som har vore viktige for han, og han skriv mykje om korleis litteraturen var og er viktig for han. 

Ein av dei finaste tekstane er "Ei bru i Toronto", som ser ut til å vera eit foredrag han heldt på årsmøtet i 2000. (Alle tekstane er daterte, men me får ikkje vita kvar dei er henta frå.) I denne teksten fortel Petterson om korleis han vart forfattarar (og nokre andre ting). Det same temaet møter me i "Du veit åssen det er". Slik han framstiller det her, vart han nesten pressa til å gjera alvor av skrivedraumane. Og det kan godt henda at det er sant, han presenterer seg sjølv som ein litt forsiktig og nesten sjenert kar, ein som eigentleg ikkje vil visa seg i det heile.

Slik er det òg med draumen om å vitja Raymond Carver i USA. Petterson fekk eit stort stipend han ikkje hatt søkt på, og saman med ein kamerat bestemmer han seg for å vitja Carver. Han greier ikkje reisa det året, men kjøper billett til året etter. Kameraten ringjer til Carver og gjer avtale og greier, men før dei reiser døyr Carver. 

Petterson skriv godt om forfattarar eg kjenner og om forfattarar eg ikkje kjenner. Delar av boka kan altså lesast som gode lesetips, og eg prøver nok å gjera meg kjend med fleire av desse i framtida.

Guffen tilrår. 

Meir Petterson på kulturguffebloggen
Aske i munnen, sand i skoa (1987)
Ekkoland (1989)
Det er greit for meg (1992)
Til Sibir (1996)
I kjølvannet (2000)
Ut og stjæle hester (2003)
Jeg forbanner tidens elv (2008)
Jeg nekter (2012)
Menn i min situasjon (2018)
Ut og stjæle hester (film, 2019)
Mitt Abruzzo (2021)

20. april 2022

Motorpsycho (Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022)

Av og til vert det tydeleg at eg dreg på åra. I mars var det tretti år sidan den fyrste Motorpsycho-konserten eg var på. Eg har ikkje budd i Bergen sidan 1998, men eg rekna meg fram til at dette var det niande lokalet i Bergen eg har vore på Motorpsycho-konsert. Det er nok ikkje eit heilt ideelt lokale - scena var altfor låg, og gitarist Snah var like godt plassert delvis bak nokre høgtalarar som hang ned frå taket. Lyden var ikkje krystallklar, men det kan jo henga saman med at eg dreg på åra.

Dei er ein kvartett igjen på denne turneen. Reine Fiske er med, og han spelte uventa ofte tangentar. Når han drog fram gitaren vart det av og til for mykje lyd, nyansane forsvann.

Men nok klaging: Det var ein enorm konsert, og her var enormt mykje å gle seg over. Den fyrste halvdelen av konserten låg tyngdepunktet på dei ferskaste albuma. Her var "The Transmutation of Cosmoctopus Lurker" eit høgdepunkt. Så jobba dei seg gradvis tilbake i tid - ikkje i eit rett line, her kom òg relativt ferske songar her, men det kom fleire frå gamle dagar. LLM-suiten var finfin, men høgdepunktet kom rett etterpå: Ein vidunderleg versjon av Plan #1. Klump i halsen, igjen. Som ekstranummer kom nesten like gamle "Fool's Gold", i ein versjon der Motorpsycho både er dei mjukaste mjuke og dei hardaste harde. 

Så dette var stas. Bandet var i kjempehumør, det var mykje smil og latter (eg trur til og med at Reine Fiske smilte litt ein gong). Før ein av dei siste songane ropte ein i publikum "DEMON BOX", og Bent Sæther lo berre og sa "Ja, særleg". Ein fin kveld.

Guffen tilrår. 

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)

Dette er ei aldeles fabelaktig bok. Ho kom ut hausten 1945, og handlar om det alle var opptekne av då: Krigen som nett var over. Her er korkje skyting eller (direkte) vald, men Vesaas får likevel klart fram korleis krig kan påverka eit samfunn. Boka er evig aktuell, diverre.

Det står ingen stad at det handlar om Noreg, men det handlar om eit land som er okkupert av andre. I romanen vert landet omtala som huset, og det er mykje biletbruk i boka, men det er ein biletbruk som er svært grei å skjøna. 

Me møter personar som har litt ulike roller. Motstandsmannen Stig, som alle veit at er ein heiderskar. Den passive Martin, som berre sit med frimerkesamlinga si og vonar at det heile skal gå over. Pilpussaren, som arbeider for okkupantane, og som vert så skuffa over at Stig ikkje vil vera ven med han at han melder Stig til okkupantane. Medhjelparane til Stig tek hemn. Dei to borna til Pilpussaren vert i utgangspunktet frosne ut, men ein av medhjelparane til Stig går gjennom gatene saman med dei to borna, slik at alle skal skjøna at dei ikkje har noko skuld i det faren har gjort.

Handlinga, språket, framdrifta - alt er slik det skal vera. Det er ei av dei aller, aller beste Vesaas-bøkene.

Guffen tilrår. 

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

17. april 2022

Jimmy Savile. A British Horror Story (2022)

 

Jimmy Savile var ein rimeleg populær mann. Han var ein stor britisk fjernsynskjendis, han var mellom anna programleiar for Top of the Pops og Jim'll Fix It. Han samla inn store summar til gode føremål, og var på nikk med alt og alle. Han gjekk i feil klede og var aldeles feil på håret, men det var berre ein del av sjarmen. Alle likte han. Men svært mange ignorerte òg rykta som gjekk om han. Nokre hinta om det, slik Johnny Rotten gjorde på BBC i 1978. Det var kanalen Savile jobba for, og Rotten meiner sjølv at BBC lyste han i bann i mange år på grunn av det han hadde sagt.  

Rotten eller kommentarane hans er ikkje med i denne dokumentaren, men dei kunne godt vore det. Den fyrste episoden fortel om korleis Savile vart stjerne, men der er heile tida ein ubehageleg undertone. Det vert tydelegare i den andre episoden, og ubehaget er ikkje berre knytt til det dei no vaksne kvinnene fortel. Politiet fekk fleire gonger rimeleg handfaste tips om at Savile var pedofil, men desse sakene kom aldri til retten. 

Savile døydde i 2011, og to år etterpå eksploderte det. Hundrevis av personar stod fram og fortalde at Savile hadde misbrukt dei. Nokre var elevar på internatskular, andre var pasientar på sjukehus. Savile hadde samla inn pengar til desse institusjonane, han gjorde mykje gratisarbeid for dei, og sa sjølv at han gjorde dette av di han ville hjelpa dei svake i samfunnet. 

Guffen tilrår. 

16. april 2022

Erika Fatland: Grensen (2017)

 

Undertittelen på denne boka, "En reise rundt Russland" røpar kva som skal skje. Ho er innom alle nabolanda på veg rundt Russland, eller nesten rundt Russland - av uklare grunnar droppar ho austkysten, utan at det er så veldig viktig. Ho skriv mykje om historia til dei ulike landa, men det det handlar mest om er tilhøvet deira til den store naboen. Det er eit greitt grep, og her er mykje forvitneleg og interessant, men boka tek likevel ikkje heilt av.

Boka opnar med båtreisa frå nordaust til nordvest, og det er den minst spanande delen av turen. Det kjem seg når ho reiser på landjorda, frå det søraustlege til det nordvestlege Russland. For meg, som er sånn middels interessert i asiatisk historie, vert det meir interessant jo lenger vest ho kjem. 

Alle landa har sine særtrekk, sjølvsagt, men det verkar som om Fatland opplever mykje av det same i det. Det er ofte spaning knytt til å kryssa grenser, det er svært ofte forseinkingar, og ho møter ofte folk som ikkje vil stå fram med eige namn. Ho er ofte heim til folk, der ho heile tida får tilbod om meir og meir mat. Eg kunne tenkt meg fleire avbrot frå dette - eg saknar dei verkeleg uventa vendingane, eg saknar det kuriøse, og eg kunne i alle fall tenkt meg nokre små drypp av humor. 

Guffen er lunken.

14. april 2022

Franz Kafka: Prosessen (1925)

 

Skald forlag held heldigvis fram med dette tiltaket: Dei gjev ut storverk frå verdslitteraturen på nynorsk. Denne gongen er det Jon Fosse som er omsetjar, og ikkje uventa er det storveges litteratur.

Boka handlar om Josef K., som ein dag får vita at han er skulda for eit brotsverk. Korkje han eller lesarane veit kva brotsverket er, og det finn me heller ikkje ut på veg gjennom boka. Josef møter stadig nye folk, kjem stadig inn i nye hus, på leit etter ei forklaring og med von om ei frifinning. Alle stader er litt merkelege, og det verkar som om alle andre veit kven Josef er, og det verkar som om dei òg veit kva han er skulda for. Han møter andre som òg er skulda for noko, sjølv om det er litt uklart om dei faktisk er det, eller om dei seier at dei er det for at Josef skal seia ting han ikkje burde seia.

Det er ei fascinerande bok. Samfunnet Josef lever i er ikkje så tiltrekkande, det er eit samfunn der nokre folk på toppen gjer som dei vil med dei lengre nede. Det er eit samfunn der folk ikkje har mange rettar, der dei manglar fridom. Men dette samfunnet er glimrande skildra, og det same ordet kan brukast om omsetjinga.

Guffen tilrår. 

Meir Kafka på kulturguffebloggen
Forvandlinga og andre forteljingar (1915)

12. april 2022

Jessica Chiccehitto Hindman: Sounds Like Titanic (2019)

 

Filmen Titanic, frå slutten av 90-åra, vart rimeleg populær. Mange populære filmar får ein eller fleire oppfølgjarar, men det var rimeleg vanskeleg her. Musikken i filmen fekk derimot ein slags oppfylgjar. Ein rimeleg uinteressant amerikansk musikar såg at det var ein marknad for slik svulstig musikk, og gav ut ei lang rekkje CD-ar som han selde uventa mykje av. I denne boka vert han berre kalla The Composer, men ein skal vera rimeleg dårleg på googling for å ikkje finna musikken hans. Og ein skal ha rimeleg dårleg musikksmak viss ein greier musikken hans i store mengder.

Han samla saman nokre unge musikarar, og saman reiste dei gjennom USA på kryss og tvers. Dei fleste konsertane var på handlesenter, der dei møtte kjernepublikummet sitt. Hindman, ein halvgod fiolinist, var med i nokre år. Både ho og dei andre musikarane faka alt saman, ho omtalar seg sjølv som Milli Violini. I boka fortel ho om desse turneane, men òg om oppvekst og ungdomstid. Det er ei svært fornøyeleg bok, der ho òg seier mykje om dagens Amerika. Og om andre land - dei gjorde stor suksess i Kina, der dei vart presenterte som orkesteret bak filmmusikken i Titanic.

Hindman vaks opp ute på landet, i eit område der det var lite fiolinspel. Ho ville likevel læra seg instrumentet, og foreldra var velviljuge - kvar veke køyrde dei ho til ein fiolinlærar fire timar vekke. Ho var rimeleg flink, men då ho flytta til New York for å utdanna seg vidare merka ho at ho vart heilt på det jamne, og at ho aldri kom til å verta retteleg god. Løysinga var The Composer. Han vil ha det så smilande og sterilt som råd, og for å sikra seg mot dårleg lyd og eventuelle feil frå musikarane, sit dei altså berre og mimar. Den einaste gongen The Composer vart sint på ho, var den gongen ein streng rauk og ho slutta å spela. Musikken heldt sjølvsagt fram.

Guffen tilrår.

10. april 2022

Toril Moi leser A.O. Vinje (2016)

 

Nasjonalbiblioteket inviterte nokre utvalde personar til å halda foredrag om ein forfattar dei ikkje kjende frå før. Ideen er god, og sjølv om det er nokre år sidan vonar eg at dei held ideen ved like, eller at dei hentar han fram att. Bakpå boka står det grunnleggjande spørsmålet: Har bøkene fremdeles appell, eller har de gått ut på dato?

Toril Moi les ikkje heile forfattarskapen til Vinje, ho konsentrerer seg om Ferdaminni, som jo ikkje er noko dårleg val. Ho er absolutt imponert over det ho les, sjølv om ho òg er skeptisk til noko av det, som kvinnesynet hans. Kvinnene står i bakgrunnen i denne boka (med eitt velkjent unntak), og Vinje var heller ikkje vidare imponert over den intellektuelle kapasiteten til kvinner.

Moi kosar seg gjennom boka. For ho handlar ferda til Vinje mykje om Noreg - kva er dette landet for noko? Kvar går me, kvar har me vore? Slik spørsmål er det kanskje folk utanfrå som kan svara på, og Moi meiner at Vinje er den rette til å gjera det. Sjølv om han var norsk, var han heile tida på utsida. Han er ikkje heime nokon stad, korkje i by eller bygd. Han trivst best som einsam vandrar.

Det er ikkje så lang bok, men Moi tek seg òg tid til å snakka om andre som har skrive om Vinje. Ho har stor sans for Jon Haarberg (Vinje på vrangen, 1985), men er langt meir skeptisk til Sigmund Skard (A.O. Vinje og antikken, 1938). Om Skard, som framleis har skrive den einaste doktoravhandlinga om Vinje, bruker ho uttrykk som "desperat gammeldags", om ei av dikt-tolkingane hans skriv ho at ho oppfattar det som "det rene vanvidd".

Guffen tilrår.  

Meir Vinje på kulturguffebloggen
Ferdaminne frå sumaren 1860 (1861)
Vetle Vislie: Aasmund Vinje (1906)
Idar Handagard: Aasmund Vinje i Staalediktet (1909)
Lyriske dikt (1910)
Olav Midttun: A. O. Vinje (1960)
Langslet og Rydne: Villmann, vismann og veiviser (1993)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Ottar Grepstad: Vinje-bibliografien (2017)

9. april 2022

Jan Roar Leikvoll: Forkynnaren (2015)

Jan Roar Leikvoll døydde altfor tidleg. Han vart berre førti år, og då han døydde han gjeve ut fire romanar. Han hadde skrive mange uferdige tekstar, og Forkynnaren er ein av desse. I samråd med familien har forlaget redigert teksten ørlite - det vil seia at teksten ikkje er vorten slik Leikvoll ville, men det er i høgste grad ein leikvollsk tekst.

Dei fire fyrste romanane hans var både vakre og dystre. No, står det i føreordet, ville han laga ein roman som berre var vakker. Slik er det, men det er òg noko melankolsk over det heile. Slik det òg står i føreordet minner denne romanen både om Morgon og kveld og om Fuglane. Døden er aldri langt vekke.

Hovudpersonen, Hans, kjenner at han får eit kall. Han må ro ut mot storhavet, utan at han greier å forklara kvifor. Han ror gjennom eit landskap han har kjent heile livet, men som likevel er noko ukjent for han. Han møter folk, han tek med seg ei ung kvinne og ein litt eldre mann, og saman får dei overnatta i ei hus dei ror forbi. Om natta reiser han frå dei, og ror vidare mot kallet sitt.

Det er ei fin bok. Leikvoll skriv uendeleg vakre setningar, og det er ei fin forteljing det er lett å verta rørt av. Det er ei forteljing som strekar under kor stort tap det var at Leikvoll døydde.

Guffen tilrår.

Meir Leikvoll på kulturguffebloggen
Eit vintereventyr (2008)
Fiolinane (2010)
Bovara (2012)
Songfuglen (2013)
Heimatt (2019)

5. april 2022

Eugene O'Neill: Long Day's Journey into Night (1956)

 

Etter mange år med planlegging og att og fram og alt det der fekk endeleg Voss eit nytt kulturhus i januar 2011. Me hadde flytta til Voss to år tidlegare, og var litt skuffa over at her ikkje lengre var scener som var store nok for Riksteatret. Det var ekstra surt i 2010, då Riksteatret samla eit stjernelag til denne framsyninga - Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Victoria Winge. Det vart endå surare då kulturhuset opna, og det viste seg at heller ikkje der var scena stor nok for Riksteatret.

Dette skodespelet er eit av hovudverka i amerikansk drama. Eugene O'Neill ville ikkje at det skulle framførast før 25 år etter at han var død, men enkja hans ville det annleis. Manuskriptet vart publisert eit par år etter at O'Neill døydde, og stykket vart fyrste gong framført i Stockholm i 1956. På premieren skal skodespelaren ha fått applaus i ein halvtime. 

Grunnen til at O'Neill ville venta med publisering var at stykket var reint sjølvbiografisk. Det handlar om eit døger i livet til ein familie med to søner, der alle skuldar alle andre for alt mogleg, der mennene drikk for mykje og mora tek for mykje dop. Av og til viser dei varme og gode kjensler for kvarandre, stort sett er det krangling og baksnakking.

Det er eit intenst drama, som eg gjerne skulle ha sett framført ein gong. Det finst jo fleire stjernelag, og det finst bygder der ein byggjer store nok kulturhus.

Guffen tilrår. 

3. april 2022

Cormac McCarthy: Blood Meridian (1985)

Denne boka vert ofte nemnt som eit høgdepunkt - ikkje berre i forfattarskapen til McCarthy, men i amerikansk litteratur generelt. Den kjensla fekk ikkje eg under lesinga. Det kan henda at dette er ei bok som tener på å verta lesen fleire gonger, men denne fenga berre tidvis.

Me er i den villaste delen av den ville vesten. Den største delen av boka skjer rundt 1850, før me får eitt kapittel til slutt der handlinga er lagt til tretti år seinare. Hovudpersonen, The Kid, vert med ein gjeng revolvermenn som jaktar på indianarar, under leiing av Glanton. Dei får betalt for kvar skalp dei tek med seg, og gjennom det meste av boka er dei på farten, stadig på leit etter nye indianarar dei kan skamfara. Skildringane av desse slaga er rimeleg brutale, men det kan ikkje måla seg mot skildringane av The Judge, ein av dei som sluttar seg til Glanton. The Judge er skummel, nådelaus og ein mann som alle er redde for, med god grunn. Både The Judge og The Kid overlever alle massakrane, og det som skjer tretti år seinare er at dei møtest igjen.

Javisst er det ei brutal bok, og javisst er skildringa av The Judge gjennomført ekkel, men likevel: For meg vart dette sånn midt på treet. Det er ordrikt og omfattande, og det er ikkje fritt for at det vert nokre repetisjonar i den delen av boka der dei fartar gjennom området som i dag er det sørvestlege USA og det nordlege Mexico.

Guffen er lunken. 

Meir McCarthy på kulturguffebloggen
The Orchard Keeper (1965)
Outer Dark (1968)
Child of God (1973)
Suttree (1979)
All the Pretty Horses (1992)
The Crossing (1994)
The Stonemason (1995)
Cities of the Plain (1998)
No Country for Old Men (2005)
The Road (2006)
The Sunset Limited (2006)
No Country for Old Men (film, 2007)
The Road
 (film, 2009)
The Passenger (2022)
Stella Maris (2022)