29. november 2015

Hobbiten: Smaugs ødemark (2013)

Det er for så vidt underhaldande greier, dette, sjølv om det fort kan verta i meste laget. Dei mange slosskampane mellom orkar og heltar er heller like, og sjølv om kulissane er fine og flotte og alt det der, vert det i meste laget av det òg. Det er altså del to av ein filmtrilogi, der alle filmane er basert på ein roman på under 300 sider.

Bilbo og dei 13 dvergane han reiser saman med er på veg til Einsamfjellet, som eingong tilhøyrde dvergane, men som no vert kontrollert av den enorme draken Smaug. På veg dit må dei gjennom Myrkskog, der dei vert tekne til fange av alvar. Dei greier å rømma, takka vera Bilbo. To av alvane følgjer seinare etter dverglaget til ein by like ved Einsamfjellet, der dei sloss med ein del orkar. Bilbo og dvergane kjem seg inn i Einsamfjellet, vekkjer den sovande draken, sloss med han, og gjer han så irritert at han finn ut at han vil angripa byen i staden.

Det er eit eventyr, altså. Og som eit eventyr fungerer det heilt greitt, utan at eg vert like fascinert som av Ringenes herre-filmane.

Guffen tilrår.

Meir Tolkien på kulturguffebloggen
Hobbiten (1937)
Ringenes herre: Ringens brorskap (2001)
Ringenes herre: To tårn (2002)
Ringenes herre: Atter en konge (2003)
Hobbiten. En uventet reise (2012)
Hobbiten: Femhærerslaget (2014)

Marit Eikemo: Samtidsruinar (2008)

I denne boka reiser Marit Eikemo rundt til relativt nye bygningar som ikkje er i bruk meir. Ho held seg stort sett til reisemål i Noreg, men reiser òg til den norske kolonien i Spania, der ho finn den merkelegaste ruinen: Eit byggverk ho ikkje eingong skjønar kva er, eller skal vera - eit uferdig bygg av ein meisterarkitekt.

Det er ei bok med glimrande essay. Eikemo skriv om korleis ruinane har vore brukte, men skriv mykje meir enn det. Ho skriv om dei som arbeidde eller budde i bygningane, og det går ei kjensle av tap gjennom dei fleste essaya. Størst inntrykk gjorde stykket om kyrkjegarden ved Valen sjukehus i Sunnhordland, der det handlar mest om lobotomi. Og om overlegen som styrte det heile, og som bad om å verta gravlagd på kyrkjegarden pasientane hans vart send til.

Så det er mykje vemod i denne boka, men det er òg litt av kvart å smila av. Eikemo reiser til dømes til Ekofisk-feltet, der ho ser på den enorme Ekofisktanken. Dei fyrste åra vart olje frå Ekofisk mellombels lagra der, etter at det kom oljeleidningar til fastlandet vert ikkje tanken brukt meir. Men det er ingen planar om å hogga han opp, han skal få stå der til han søkk i havet. Inntil vidare er han heim for ein koloni selar.

Guffen tilrår.

Meir Eikemo på kulturguffebloggen
Mellom oss sagt (2006)
Arbeid pågår (2009)
Samtale ventar (2011)
Alt inkludert (2015)
Gratis og uforpliktande verdivurdering (2018) 
Hardanger (2019)

Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)

Denne boka har tre delar - ein historisk, ein der Sandberg intervjuar og/eller fortel om nokre utvalde fjellfolk, og ein del der ho skriv om eigne røynsler med fjellet. Det aller meste krinsar om den spissaste delen av Jotunheimen, og boka kunne godt fått tittelen Frykt og jubel i Hurrungane.

Dette er eit område det har vore skrive mykje om, og ei vinkling som har vore brukt ofte. Det som gjer denne boka ulik det meste av den andre litteraturen om Jotunheimen, eller Hurrungane, eller andre fjellområde i Noreg, er at Sandberg skriv mest om kvinnene. Ho hentar fram dei tidlege kvinnene i Jotunheimen, både dei mange namnlause som arbeidde der, og dei tidlegare tinderanglarane. Ho skriv t.d. godt om Therese Bertheau, der ho (gledeleg nok) nemner at Bertheau var på nikk med sjølvaste Ivar Aasen, noko som ofte vert underkommunisert.

Når ho intervjuar Astrid Drægni, som dreiv Turtagrø i ein manns... i ein kvinnealder, er det òg med det same kvinnelege blikket. Kva vart det forventa av ei kvinne på Turtagrø - var det noko anna enn det som vart forventa av ein mann?

I dei to fyrste delane av boka er språket litt stivt, med for mange korte setningar. Skrivestilen til Sandberg kjem meir til sin rett når ho skildrar korleis ho igjen vitjar Storen Skagastølstind. Ho er ikkje like tøff som før, ho er redd for at ho ikkje er i god nok form, men ho kjem seg opp, og den turskildringa er det høgt nivå over.

Guffen tilrår.

Meir Sandberg på kulturguffebloggen
Ro (2022)

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

28. november 2015

Breaking Bad, sesong 5 (2012-13)

Det mest fantastiske med denne serien er at han berre vart betre og betre. Og med eit høgt nivå alt i opningssesongen seier det seg sjølv at dette var stas.

Kort resymé: Sesong fire slutta med at Walter White (og Jesse Pinkman, for så vidt) tok knekken på Gustavo Fring. I denne sesongen tek dei til på nytt, og verksemda går så det susar. Heilt til ein av assistentane deira tek livet av ein ung gut. Jesse kjenner at han ikkje vil meir, og etter kvart får han Walter med på det.

Sesongen kom i to delar, og den siste episoden i del ein har ein av desse cliffhangerane serien spesialiserer seg på: Både Jesse og Walter har slutta med meth-produksjon, og familien White er samla til familieselskap. Stemninga er så god at det nesten vert for mykje av det gode, heilt til svogeren hans, narkotikapolitimannen Hank Schrader, går på do, finn ei diktbok av Walt Whitman, og skjønar at Walter er den mystiske og mytiske Heiselberg.

Resten av sesongen er ei klappjakt mellom dei, der Walter viser nye sider ved seg sjølv. Han er framleis ekstremt kreativ, han legg gode planar for å få det som han vil, han er aldeles nådelaus, og i den siste scena mellom han og kona seier han det som det er: Han har ikkje gjort alt dette for familien, han har gjort det for seg sjølv. Han har likt livet som kriminell.

Så det var stas, dette òg. Det er høgst uvanleg at ein serie held eit så høgt nivå så lenge, og sjølv om eg ikkje har sett altfor mange fjernsynsseriar, har eg ikkje sett noko i nærleiken av dette. Den beste serien gjennom tidene, med andre ord. Og det dempar jo ikkje entusiasmen min at det heilt til sist, berre eit par minutt før det heile er over, dukkar opp ein Marx Brothers-referanse.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Breaking Badsesong 1 (2008)
Breaking Badsesong 2 (2009)
Breaking Badsesong 3 (2010)
Breaking Badsesong 4 (2011)
Better Call Saulsesong 1 (2015)
Better Call Saulsesong 2 (2016)
Better Call Saulsesong 3 (2017)
Better Call Saulsesong 4 (2018)
Alan Sepinwall: Breaking Bad 101 (2018)
El Camino (2019)
Better Call Saulsesong 5 (2020)
Better Call Saulsesong 6 (2022)

26. november 2015

Arthur Miller: Death of a Salesman (1949)

Eit par gonger det siste året har eg henta fram att bøker eg las på engelsk grunnfag for altfor mange år sidan. Denne var ei av bøkene eg likte best då, og stykket fengar framleis.

Hovudpersonen i stykket, Willy Loman, syng på siste verset. Heile livet har han streva for å henga med i det amerikanske velstandskappløpet, han har lånt og lånt og kjøpt og kjøpt. No er han så godt som gjeldsfri, men samstundes er han òg så godt som jobbfri. Han får ikkje selt så mykje som i glansdagane (og han selde visst ikkje så ekstremt mykje då heller), og då han ber sjefen om ei anna stilling i firmaet, ei som ikkje fører med seg så mykje reising, får han like godt sparken. Dei to sønene hans, Biff og Happy, som han har hatt store voner til, greier heller ikkje å klatra på karrierestigen, så han kjenner seg meir og meir som ein tapar.

Stykket er ei fantastisk skildring av korleis det er å vera i eit samfunn der alt handlar om velstand, der dei økonomiske verdiane er dei viktigaste. Den eigentlege handlinga varer i eit døger, omtrent, frå Loman kjem heim frå den siste handelsreisa si, til han døyr i hagen utanfor huset, men her er hyppige flashbacks, der den eine etter den andre av familien vert avkledd, og der dei heile tida vert samanlikna med den meir suksessrike broren til Loman.

Guffen tilrår.

22. november 2015

Ragnar Hovland: Norske gleder (2002)

I teksten på baksida av denne boka står det at favorittgledene til Ragnar Hovland vert presenterte med "mykje humor og ein passe dose nostalgi". Eg opplevde boka motsett, altså at her er mykje nostalgi og ein passe dose humor. Her er ikkje så mykje å le høgt av, men her er likevel mykje å smila av. Og her er mykje nostalgi, i dei fleste tekstane skriv Hovland om ting han hugsar frå ungdomen.

Det finst sjølvsagt mange grunnar til at ein forfattar skriv ei bok, og ein skal sjølvsagt halda seg for god til å spekulera i kvifor ei bok vert skriven, og ein skal endå meir sjølvsagt vera varsam med å dra koplingar mellom liv og verk, men likevel: Denne boka kom året etter Ei vinterreise, der Hovland delvis fortel om sin eigen kreftsjukdom. Det kan vera ein samanheng mellom den sjukdomen og denne boka, her skriv han om ting han likar, om gode minne, og om ting som gjer livet verd å leva. Eller det kan vera at det ikkje er nokon samanheng.

Tekstane handlar om mykje rart. Det kan vera køyreturar på Autobahn, det kan vera leiker han hugsar frå barndomen, det kan vera jenter og forelsking, det kan vera musikk, det er litteratur, det er fiske, og det er mykje anna. Tekstane eg likte best handla begge om jol - den eine handla om det årlege ritualet i Hovland-familien - kvar natt til andre joledag samla alle dei fem syskena og mora seg rundt og eit bord for å spela seksmannsludo; eit spel som omtrent aldri tek slutt. Og den nest siste teksten handlar om korleis nye joletradisjonar kan vera meir meiningsfulle enn dei gamle. Eg tok meg i å tenkja at den teksten godt kunne ha avslutta heile boka, den siste teksten (om pannekaker) vart eit lite antiklimaks.

Guffen tilrår.

Meir Hovland på kulturguffebloggen
Alltid fleire dagar (1979)
Vegen smal og porten trong (1981)
Sveve over vatna (1982)
Under snøen (1983)
Bussen til Peking (1984)
Professor Moreaus løyndom (1985)
Utanfor sesongen (1988)
Sjølvmord i skilpaddekafeen (1989)
Mercedes (1989)
Love Me Tender (1989)
Konspirasjonar (1990)
Paradis (1991)
Gjest Bårdsen døyr åleine ved Nilens breidd (1991)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Langs kvar ein veg (1992)
Over Bali og Hawaii (1992)
Eline og Julie tar ferja (1994)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Vegen til Navan (1995)
Dr. Munks testamente (1996)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Waterloo (1997)
Halve sanninga (1997)
Åleine i Alpane (1999)
Psst! Kubanske notat (2000)
Ei vinterreise (2001)
1964 (2006)
Fredlaus (2006)
Dr. Munks popleksikon (2008)
Kunsten å komme heim (2011)
Stille natt (2011)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly (2011)
Ragnar Hovland - 60 år i svevet (Bergen, 22.3.12)
Folgerø/Tokvam: Ler dei no, så har eg vunne. Eit møte med Ragnar Hovland (2012)
Frå Ragnar til alle (2013)
Om noko skulle skje (2016)
Litt betyr det no likevel (2019)

Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)

OK, det kan henda at det ikkje er så mykje nytt å læra om Paul McCartney, i alle fall ikkje for ein som har lese så pass mange intervju med mannen, og så mange bøker om The Beatles. Denne boka fungerer likevel godt, og var vel verdt bryet.

Premissane er greie: Du Noyer har intervjua McCartney jamleg frå 1979, og boka er sett saman av utdrag frå desse intervjua, både publiserte og upubliserte. Det er ikkje ei rein samtalebok, Du Noyer skriv introduksjonar til kvart kapittel, og skriv òg mykje av kapitla. Det meste er likevel reine McCartney-sitat.

Fyrste halvdel av boka handlar om karriera hans, der Wings og solokarriera får meir plass enn The Beatles. Det er eit godt grep; tida fram til 1970 vil vera den som er best kjend for dei som les denne boka. Den siste delen av boka er meir tematisk, der Du Noyer får McCartney til å snakka om musikk, om låtskriving, om medmusikantar, om Linda, om John, og om mykje meir.

Det er stort sett lesverdig, alt saman. McCartney er jo McCartney, på godt og vondt - han var der då det skjedde, og har mykje å fortelja. Men samstundes er han ikkje like sjarmerande og interessant som han sjølv ser ut til å tru. Og det hemmar òg boka litt når det viser seg at Du Noyer også har jobba mykje for McCartney, mellom anna med turnéprogram, og det kan forklara kvifor det meste av det McCartney har gjort får plusspoeng frå Du Noyer.

Guffen tilrår.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)

15. november 2015

Odd W. Surén: Usynlig for verden (2015)

Eg har skrive mykje fint om andre Surén-bøker eg har lese, og eg må visst gjera det igjen: Når Surén er i slag, og det er han verkeleg i denne boka, gjev han oss lesarar suverene opplevingar.

Usynlig for verden er ei samling tekstar, han kallar det monologar og noveller, som heng saman. I siste del av boka er der ein gjennomgåande eg-person (eller du-person), ein mann som bur i ei vestlandsbygd, der han er vorten forfattar av di han ikkje kunne brukast til anna. Han siglar under falskt flagg, han gjev ut bøker under pseudonym, han bruker andre namn enn sitt eige også i andre samanhengar, og er veldig oppteken av kva naboane trur om han. Slik sett kan han minna om andre Surén har skrive om før.

Her er mykje å smila av, og her er òg mykje å le høgt av. Mest komisk er novella "I embeds medfør", der eit eldre par får besøk av ein son som arbeider som pengeinnkrevjar, og som no er komen for å krevja inn noko gjeld foreldra ikkje har betalt. I den andre halvdelen av boka, der det altså handlar mykje om ein forfattar i ei vestlandsbygd, er "Ingen forteller ham noe" eit høgdepunkt, sjølv om det der er like mykje alvor som skjemt. Men heile vegen, gjennom absolutt alle tekstane, er der setningar og avsnitt å gle seg over. Den lange sluttnovella, "Synlig", treng litt tid på å koma i gang, men den siste delen der er òg glimrande.

Så dette var eit høgdepunkt, i ein bokhaust der det har vore mange gode bøker.

Guffen tilrår.

Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Dødsmåter (2006)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)

14. november 2015

Julie Hamill: 15 Minutes With You (2015)

Det verkar jo som ein god idé. Ein forfattar intervjuar tjuefem personar som alle har eit forhold til ein og same person, og saman kan dei tjuefem intervjua forma eit bilete av personen dei snakkar om. Men det ordnar seg ikkje av seg sjølv - det stiller store krav til dei det vert snakka med, og det stiller store krav til intervjuaren. Og det er her det går heilt gale i denne boka. Spørsmåla vert for dårlege, og mange av samtalane går heilt på sida av det boka burde handla om.

Boka handlar om Morrissey. Hamill, som har vore fan av både The Smiths og Morrissey sidan 1983, snakkar med musikarar som har spelt med Morrisey, teknikarar som har arbeidd med han, og folk som likar musikken hans. Intervjua med dei som har arbeidd med Morrissey er dei mest interessante, men også her bommar Hamill - ho bruker altfor mykje plass på å snakka om kva desse har drive med i andre samanhengar. Eit avsnitt eller to ville vore heilt greitt; tre sider eller fire vert altfor mykje.

Og den feilvinklinga vert endå tydelegare når ho intervjuar fansen. I desse intervjua burde ho heller spurt om samhaldet mellom fans, og meir om kor viktig musikk kan vera for folk, til alle tidspunkt i livet. I staden handlar om det om livet og arbeidet til folk som er totalt uinteressante. Og alle intervjua har òg med ei rekkje spørsmål om favorittar - kva er favoritt-isen din? Kva pizza likar du best? Kva var favorittleika di då du var liten? Hamill fortel at dette er meint som ein referanse til eit turnéprogram The Smiths laga i 1985, men det vert diverre ikkje spesielt meir meiningsfylt av den grunn.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir The Smiths på kulturguffebloggen
Simon Goddard: Mozipedia (2009)
Frode Grytten: Dronninga er død (2010)
Tony Fletcher: A Light That Never Goes Out (2012)
Morrissey: Autobiography (2013)
Johnny Marr: Set the Boy Free (2016)

8. november 2015

Mad Men, sesong 7 (2014-15)

Tre-fire episodar før slutt vert SC&P lagt ned, og dei fleste av dei tilsette får jobb i eigarselskapet McCann. Don Draper er ein av dei, han er truleg den McCann er mest interessert i, men då han ser korleis McCann arbeider, der det møter opp femten personar for å ha møte med klientane, skjønar han at dette ikkje er plassen for han. Han forlet både møtet og firmaet, utan å seia frå til nokon kvifor han går, hentar bilen, pakkar nokre småting i ein plastpose, og køyrer på måfå vestover i USA.

Denne køyringa utan mål og meining passar bra på heile sesongen. Det er berre trist å sjå korleis nivået har tapt seg. Dei fire fyrste sesongane var glimrande, og så har det berre vorte verre. I heile denne sesongen, som var den siste, er det svært lite å gle seg over. Ein god replikk her, nokre fine bilete der, og det er omtrent alt. Her kjem berre ei lang rekkje scener som ikkje engasjerer.

Det kanskje verste av alt er slutten. At Draper, som har levd under falsk namn i heile serien, søkjer etter noko ekte, er heilt greitt. Verre er det at fleire av dei andre sentrale karakterane i serien - Pete Campbell, Joan Harris og Peggy Olson - alle står på trappa til eit nytt liv. Det luktar at her kan det koma spinoff-seriar, og viss dei ligg på dette nivået er det noko fjernsynssjåarar bør sparast for.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Mad Men på kulturguffebloggen
Sesong 1 (2007)
Sesong 2 (2008)
Sesong 3 (2009)
Sesong 4 (2010)
Sesong 5 (2012)
Sesong 6 (2013)

7. november 2015

Jørn Stubberud: Dødsarkiv 1984-1998 (2015)

Det er travle tider for oss som både likar å høyra musikk, og å lesa om musikk. Berre den siste månaden har eg lese fire bøker om norske grupper; sist veke kom det ei pakke frå Amazon, der seks av sju bøker handla om musikk. Nokre av bøkene les eg av di eg vil lesa meir om band eg likar, andre gonger, som i dette tilfellet, handlar det om ei meir generell musikkinteresse.

For eg har verkeleg ikkje noko forhold til Mayhem. Eg har aldri vore på Mayhem-konsert, eg har ingen plater med dei, eg har knapt høyrt noko av musikken deira. Men eg har høyrt om dei, og veit at dei var ein av pionerane i den norske dødsmetallen. Og eg veit sjølvsagt òg at her finst både ein mordar, eit mordoffer og ein sjølvmordar blant dei tidlegare medlemmane.

Boka handlar om dei ti fyrste åra til bandet, og inkluderer altså både mordet og sjølvmordet. Det fyrste får ikkje mykje omtale, det står meir om det andre. Mest står det likevel om korleis bandet prøver å finna ut kven dei er, kva slags musikk dei skal spela, osb. Tekstane er enkle og ikkje spesielt velskrivne; bileta (som tek mest plass i boka) er ofte privatfoto av dårleg kvalitet, men dei viser korleis det visuelle ved bandet endrar seg på desse ti åra.

Det er ikkje den mest fascinerande boka eg har lese, dette, men her var ting av interesse likevel. Og ting eg kjende meg att i - Stubberud fortel til dømes mykje om utveksling av musikk via kassett og brev til folk over heile verda.

Guffen er lunken.

5. november 2015

Breaking Bad, sesong 4 (2011)

Den fjerde av fem sesongar, og det er alt opplagt at denne serien vert ståande som ein favoritt. Det er ekstremt velskrivne manus, serien er eit glitrande døme på korleis spaning skal byggjast opp. Sist sesong slutta med at det bygde seg opp mot eit oppgjer mellom Gustavo Fring på den eine sida, og dei to hovudpersonane i serien, Jesse Pinkman og Walter White på den andre.

Fring styrer meth-handelen med jarnhand, samstundes som han framstår som ei solid og sympatisk samfunnsstøtte. Han er ekspert på å spela folk opp mot kvarande, han har eit steinansikt som ikkje røper kjensler, og han går gjerne over lik for å få det som han vil. Og det går bra heile vegen, heilt til han møter Walter White. White har ikkje det same apparatet, han har slettes ikkje dei same røynslene med å spela med livet som innsats, men han er hylande intelligent, og kan koka opp planar som kan måla seg med planane til Fring. Måten han sigrar over Fring på er glitrande, til dels uventa, og viser ikkje berre kor god planleggjar han er, men òg at han vert stadig meir og meir herda. I den siste episoden tek han livet av to personar direkte og tre indirekte.

Den gjennomgåande historia er altså ein tvekamp mellom Fring og White. White jobbar lenge for Fring, og det er einaste grunnen til at Fring let han leva. Men her er framleis fascinerande bihistorier. White og kona Skyler kjøper ein bilvask for å kvitvaska pengane han tener på meth-kokinga si. Mange av personane er innom den rav galne advokaten Saul Goodman. Svogeren til White sit i rullestol i denne sesongen, men arbeider likevel nok til at han nesten finn ut korleis alt heng saman. Det gjer han ikkje, men sjølv om slutten på sesongen kunne vore ein grei slutt på heile serien, kjem det altså ein siste sesong, og det ligg vel an til at svogeren finn ut at White er i narkobransjen.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Breaking Badsesong 1 (2008)
Breaking Badsesong 2 (2009)
Breaking Badsesong 3 (2010)
Breaking Badsesong 5 (2012-13)
Better Call Saulsesong 1 (2015)
Better Call Saulsesong 2 (2016)
Better Call Saulsesong 3 (2017)
Better Call Saulsesong 4 (2018)
Alan Sepinwall: Breaking Bad 101 (2018)
El Camino (2019)
Better Call Saulsesong 5 (2020)
Better Call Saulsesong 6 (2022)

3. november 2015

Sindre Kartvedt: DumDum Boys. En vill en (2015)

Wannskrækk - der har du eit glimrande band. Viss eg hugsar rett, såg eg dei fem gonger på trekvart år i 1984-85, og dei slo meg i bakken kvar gong. Enormt fengande, enormt energisk, enormt bra. Så skifta dei namn til DumDum Boys i 1985, og det tok ikkje lang tid før eg mista interessa. Det var ikkje like fengande, det var ikkje like energisk, og det var ikkje like bra. Eg såg dei live to-tre gonger, mellom anna på Roskilde i 1989 (ein konsert som i denne boka nærmast vert omtala som eit høgdepunkt i norsk rockehistorie), men har ingen plater med dei. Det eg høyrde andre stader var stort sett keisamt. Bandet såg ut til å trivast godt med stilen dei hadde funne; der var ikkje mykje endring å spora frå plate til plate.

Det inntrykket vert forsterka i denne boka. Kvar gong dei skulle i studio var det viktig å prøva eit nytt studio, slik at dei ikkje skulle stagnera heilt. Nye byar, etter kvart òg andre land. Der andre band ville leitt meir aktivt etter eit nytt musikalsk uttrykk, var det altså studioet som måtte endrast for DumDum Boys.

Kartvedt har intervjua alle i bandet, og ei rekkje personar rundt dei - kjærastar, produsentar, crew, osb. Bortsett frå eit føreord er heile boka sitat frå desse intervjua. Kartvedt kunne godt spandert på seg nokre utdjupande avsnitt her og der, for å setja ting i samanheng, og boka kunne godt hatt ein faktadel, til dømes med ein komplett diskografi. Men sett bort frå den innvendinga har han skapt ei svært underhaldande bok, i alle fall fram til, ja, nokre år inn i dette årtusenet. Alle snakkar fritt, både om seg sjølv og andre, og mange situasjonar vert sjølvsagt hugsa ulikt av dei som var med. Ein slik situasjon er sparkinga av bassist Persi Iveland i 1993, til dømes, der det slettes ikkje er semje om kva som skjedde. Usemjer som den gjer berre boka meir fargerik. Av og til vert bandmedlemmane litt for teite, dei snakkar mykje om bilulukker og nestenulukker, om vindfulle flyturar, om drikking og doping, og om liknande ting. Det var sikkert artig der og då; det er ikkje like artig å lesa om det.

Guffen tilrår.