25. juni 2016

Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)

Denne fann eg i ein bruktbutikk i Molde. Noko storverk er det ikkje, men eg fekk vel om lag det eg venta meg.

Spiterstulen er ei av dei store hyttene i Jotunheimen. Det er meir enn éi hytte, det er etter kvart vorte eit anlegg med ei rekkje små og store bygningar. Det er familien Sulheim som eig og driv Spiterstulen, og boka er eit tingingsverk frå deira side. Det er både godt og gale - ein vert jo alltid skeptisk til at det vert lagt vekk på dei gode sidene frå historia, og at det som måtte vera av negative ting vert utelate. Samstundes gjev det innsikt i alt som måtte vera av kjeldemateriale, og spesielt biletmaterialet i boka er glimrande. Unntaka er nokre av bileta av unge og gamle i slekta - her vert det igjen tydeleg at boka er eit tingingsverk.

Boka presenterer historia til Spiterstulen. Det handlar mykje om utviding og utbetring av tilbodet deira. Det mest dramatiske er ein brann i 1978, der fleire bygningar gjekk tapt. Like tragisk var det at svært mykje kjeldemateriale brann opp. Her står òg om andre som har arbeidd der, og her er utdrag frå gjestebøker. Av fjella rundt Spiterstulen handlar det mest om Galdhøpiggen og Glittertind; for min del kunne det òg stått meir om andre toppar og turar ein kunne ta.

Guffen er lunken.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

Jan Roar Leikvoll: Songfuglen (2013)

Jan Roar Leikvoll fekk berre skrive fire bøker før han døydde i 2014. Eg har lese to av bøkene hans før, og likte begge svært godt. Denne var ikkje like fengande.

Handlinga er lagt til ein by, der både personnamn og skildringar av byen sender tankane i retning av det gamle Aust-Europa. Det er kaldt, det er relativt dystert, og det er lite av materiell velstand. I byen bur det berre kvinner og jenter; alle menn og gutar vert forviste til eit liv utanfor bymurane. Om nettene prøver dei å koma seg inn i byen, men vert drivne attende.

Jakoba bur saman med mor si. Ho er eigentleg ein gut, og det gjer ho sjølvsagt alt ho kan for å skjula. Ho har ei uvanleg fin songrøyst, og tek songtimar hjå ei eldre dame. Jakoba vert forelska i tenaren til songlæraren, men dei får ikkje noko langt og godt forhold. Jakoba kjenner seg redd, ho kjenner seg trua, og rømmer frå byen.

Språket er framleis godt, sjølv om eg gjerne kunne tenkt meg betre korrekturlesing. Det er sjølve forteljinga som ikkje fengar, eg vert ikkje dregen like sterkt inn i forteljinga som i dei to andre bøkene.

Guffen er lunken.

Meir Leikvoll på kulturguffebloggen
Eit vintereventyr (2008)
Fiolinane (2010)
Bovara (2012)
Forkynnaren (2015)
Heimatt (2019)

23. juni 2016

Ingar Sletten Kolloen: Berre kjærleik og død. Ein biografi om Tor Jonsson (1999)

I år er det 100 år sidan diktaren Tor Jonsson vart fødd. Eg las denne biografien for mange år sidan, men fekk lyst til å lesa han om att no. Eg hugsa det som ei god bok, og det inntrykket står seg, sjølv om det vert litt omstendeleg til tider.

Jonsson vaks opp i Lom. Han vart relativt tidleg farlaus, og det var lite av økonomisk velstand i oppveksten. Jonsson var skuleflink, skreiv litt for aviser og blad, og debuterte som lyrikar i 1943. Han levde eit liv på farten, han arbeidde for aviser på Otta og på Ål, der han var redaktør i Hallingdølen i nokre månader, men han kom heile tida tilbake til Lom, der mora lenge låg sjuk. Etter at ho døydde i 1950 flytta Jonsson til Oslo, der han tok livet sitt i 1951.

Då hadde han omsider kome på god økonomisk fot. Bøkene hans selde godt, og han fekk fleire prisar og stipend. Likevel sleit han med tankar som hadde prega han heile livet, og som han ofte skreiv om: Det tok lang tid før han fekk seg kjærast, og han sleit med å halda fast ved ho. Tungsinnet hans var eit gjennomgåande tema, og dei siste månadene han levde var han urovekkande open om eigne sjølvmordsplanar. Bygdefolket si manglande evne til å inkludera dei som fall litt utanfor var òg eit tema han ofte kom tilbake til, kanskje spesielt i dei mange artiklane han skreiv.

Kolloen skriv godt om dette vanskelege livet. Han har snakka med ei rekkje folk som kjende Jonsson, gått langt inn i skriftlege kjelder, og har samla inn mykje stoff. Av og til vert det litt for mykje, og poenget med at Jonsson skriv mykje om bygdementalitet kjem til dømes svært ofte fram.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Sparre Olsen: Tor Jonsson-minne (1968)
Inger Heiberg: Drøm mot virkelighet. En bok om Tor Jonsson (1984)

Teigen og Ottesen (red.): Meg kan ingen grava ned. Artiklar om Tor Jonsson (2017)
Pedro Carmona-Alvarez leser Tor Jonsson (2021)

21. juni 2016

Harper Lee: Go Set a Watchman (2015)

Nokre bøker kjem med stor og tung ballast. Harper Lee, som døydde tidlegare i år, nesten 90 år gamal, hadde berre gjeve ut ein roman, To Kill a Mockingbird. Det er ein av dei store amerikanske romanane frå etterkrigstida, ein roman alle kjenner. I fjor vart det kjent at ein ukjent roman av Lee skulle gjevast ut. Omstenda rundt utgjevinga vart gradvis kjent, og forventningane blanda seg med ei kjensle av utnytting: Lee var redusert etter eit slag i 2007, ho hadde sterkt redusert syn og høyrsel, men syster hennar hadde verna om rettane hennar. Systera døydde, og andre pressa på for å gje ut boka. Lee gav etter, og boka kom ut.

Boka handlar om dei same personane me møter i Mockingbird. Då boka kom ut, vart det sagt at boka var skriven før Mockingbird, og at handlinga var lagt til den same småbyen, tjue år seinare. Etter kvart kom det fram at Go Set a Watchman var eit tidlegare utkast til Mockingbird, altså at dette manuset vart forkasta, med beskjed om at mykje måtte endrast. Slik sett har boka sin verdi, og kan godt brukast som døme på kor mykje eit manus kan endra seg fram mot ferdig bok.

I denne boka er Jean Louise vaksen. Ho bur i New York, og reiser på to vekers ferie til heimbyen i Alabama. Her møter ho familie og andre ho kjenner frå gamle dagar, og nokre kapittel er reine flashback, der Jean Louise tenkjer tilbake på viktige hendingar, anten det er frå barndom eller ungdom. (Mockingbird handlar om barndommen hennar.) Ho vert overraska og vonbroten når ho merkar at faren, advokaten Atticus Finch, er med på rasistiske møte, der dei drøftar problema knytt til at nordstatane vil gje negrar like rettar. Jean  Lousie konfronterer fleire med dette møtet - liksomkjærasten Henry, onkelen sin, og faren, og desse kapitla viser meir enn noko anna kvifor boka ikkje kom ut i denne forma. Det er livlause ordskifte, der Lee viser altfor tydeleg kva side ho står på i rasespørsmålet. Slik sett er slektskapen mellom dei to bøkene tydeleg, også i Mockingbird tek opp rasespørsmålet, men der vert det gjort på ein langt betre og overtydande måte. Også andre kapittel i boka er veike, men her finst òg mykje godt. Det andre gjennomgåande spørsmålet i boka er kjønnsroller, der den ferierande Jean Lousie framstår som langt meir frigjort og sjølvstendig enn barndomsveninnene hennar, som ikkje har gjort så mykje anna enn å gifta seg, få born, og smalltalka om ingenting.

Guffen er lunken.


Meir Harper Lee på kulturguffebloggen
To Kill a Mockingbird (film, 1962)

18. juni 2016

Bill Watterson: Exploring Calvin and Hobbes (2015)

I Ohio i USA ligg museet Billy Ireland Cartoon Library and Museum. Ohio er heimstaten til Bill Watterson, og han har donert ei stor samling Calvin and Hobbes-originalar til museet. I 2015 stilte dei ut eit utval av desse, og i samband med denne utstillinga laga dei denne utstillingskatalogen.

Katalogen er todelt. Den siste halvdelen viser ei rekkje teikneseriestriper, som presenterer dei sentrale karakterane i serien, og som òg tek opp sentrale tema i serien. I denne delen er det ikkje så mykje nytt - det er framleis gode striper, sjølvsagt, men det vert ikkje sagt så mykje nytt. Den annoterte samlinga med godbitar som kom i 1995, The Calvin and Hobbes Tenth Anniversary Book, var meir omfattande, og tok altså opp liknande emne.

Den fyrste halvdelen er derimot glimrande. Watterson er ikkje så glad i å verta intervjua - der finst intervju med han, men ingen som liknar på dette. På rundt tretti sider snakkar han om arbeidsmåtar, om inspirasjonskjelder, om utviklinga av karakterane, om det han laga av teikningar og seriar før Calvin and Hobbes, og han opnar seg opp på ein måte ikkje kan hugsa å ha sett før,

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Bill Watterson: Calvin and Hobbes. Sunday Pages 1985-1995 (2001)
Nevin Martell: Looking for Calvin and Hobbes (2009)
Dear Mr. Watterson (2013)

17. juni 2016

Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)

Ringo Starr var trommeslagar i The Beatles. Han kom inn rett før den fyrste plateinnspelinga deira, han var altså den siste som kom i gruppa, og han var òg den dei lettast kunne funne ein erstattar for, viss nokon av dei fire skulle ha slutta. Han var ein habil trommeslagar, meir stødig enn spektakulær, med ein stil som var prega av han spelte på eit høgrestilt slagverk, trass i at han var venstrehendt. Sosialt sett var han eit blinkskot, han hadde gode replikkar, og var ein triveleg kar.

Denne boka er den fyrste reine Ringo-biografien. Forfattaren, som ikkje er i slekt med Ringo, har intervjua ein haug med folk, men ingen som stod eller står Ringo nær. Det går greitt så lenge han skriv om tida fram til Beatles vart oppløyst i 1970, det er ikkje vanskeleg å finna kjelder som fortel om dei åra. Så langt er boka heilt grei, inkludert kapitla der Starr fortel om oppvekståra til Ringo.

Problema med boka tek til etter at Beatles går i oppløysing. Ein ting er at det ikkje skjer så mykje av interesse, ein annan ting er at Starr ikkje formidlar det på ein god måte. Han ramsar opp alle plater som vert spela inn, han nemner alle filmane hans, han nemner det han finn av store og mindre skandalar, han siterer frå sladrespalter i amerikanske vekeblad om damer Ringo skal ha prøvd seg på, og så bortetter. Både plater og fuilmar verkar heilt uinteressante, men Starr skriv og skriv om dei. Den siste halvdelen av boka vert altså eit slit å koma gjennom. Hadde denne delen vore sterkt komprimert, kunne dette vore verdt bryet; no er det seige saker.

Guffen er lunken.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)

13. juni 2016

Haruki Murakami: What I Talk About When I Talk About Running (2007)

Eg har ikkje lese noko av Murakami før. Det burde eg sikkert ha gjort, og eg burde sikkert ha lese noko av skjønnlitteraturen hans. Den er det mange som rosar. Denne boka her, derimot, var ikkje mykje å skriva heim om.

Murakami er oppteken av springing. Han prøver å jogga kvar dag, og minst ein gong i året spring han maraton. Han har òg sprunge nokre lengre løp, og han har prøvd seg i triathlon, men det er maraton han trivst best med. I denne boka skriv han om alt dette, om korleis han tok til med å springa, korleis han lærte kroppen å kjenna gjennom det, korleis han omtrent er avhengig av det i dag, korleis han merkar at han ikkje kan springa like fort meir (han var 59 år då boka kom ut), og han samanliknar jogginga med det å skriva. Det vert aldri spesielt interessant.

Eg ser jo at for dei som er levande opptekne av litteraturen hans vil ei bok som dette vera meir interessant, men eg er altså ikkje ein av dei. Murakami sjølv verkar veldig sjølvoppteken, språket er ikkje spesielt godt, slik at det kan henda at det å lesa verka mot si eiga hensikt: Eg tenkte at dette kunne vera ein inngang til Murakami, men dette var så triste greier at eg ikkje er spesielt lysten på å prøva meg på noko anna han har skrive.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Garrison Keillor: Lake Wobegon Summer 1956 (2001)

Dette er den tredje Keillor-boka eg les i år. Eg vart positivt overraska over den fyrste, og også den andre hadde definitivt sine lyse sider. Begge dei bøkene var samlingar av tekstar frå ulike tider og kjelder, og opningskapitlet i denne romanen meiner eg var med i begge dei andre bøkene, i lett komprimert form.

Denne boka er diverre ikkje like god som dei to andre, og er mange nivå under Lake Wobegon Days, som vel var gjennombrotsromanen til Keillor. Eg-personen i denne boka heiter Gary, og det heile ser ut til å vera basert på Keillor sin eigen oppvekst. Gary er fjorten år, han er veldig oppteken av jenter, han er veldig oppteken av baseball. Han får skriva litt om baseball for lokalavisa, og trivst godt med det, men er eigentleg meir interessert i å skriva popsongar, slik dei meir uskikkelege ungdomane i byen gjer.

Keillor skildrar ein amerikansk småby der jantelova pregar bybiletet. Ingen skal skilja seg ut, idealet er å vera lik alle andre. Alt som er framand og ukjent er farleg, og alt var betre før popmusikken og fjernsynet kom. Det er ikkje altfor originalt, og her er heller ikkje så mykje å le av.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Keillor på kulturguffebloggen
Happy to Be Here (1981)
Lake Wobegon Days (1985)
Leaving Home (1987)
We Are Still Married (1989)
In Search of Lake Wobegon (2001)
Liberty (2008)
Life Among the Lutherans (2009)

The Keillor Reader (2014)
That Time of Year (2020)
Lake Wobegon Virus (2020)

11. juni 2016

Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)

Denne boka har eg visst om lenge, men aldri kjøpt. Eg trudde det var ei rein oversikt over trykte Marx-kjelder, og sjølv for ein marxist som meg var det litt i overkant av kva eg ville utsetja meg for. Så las eg eit eller anna om at boka var obligatorisk lesnad, så eg slo til likevel. Det angrar eg ikkje på.

Boka er firedelt. Ho opnar med ein lang og god biografisk artikkel, der Gehring skriv om livet til dei fem Marx-brørne, både før, under og etter at dei laga filmar saman. Størst vekt legg han sjølvsagt på dei tre sentrale brørne, altså Chico, Harpo og Groucho, men han gløymer ikkje dei andre to, altså Gummo og Zeppo. Gehring skriv uvanleg innsiktsfullt, han veit kva han skal ta med, han veit kva han skal hoppa over, og resultatet vert ein artikkel det var ein fryd å lesa. På vegen tek han òg livet av nokre myter, han argumenterer til dømes overtydande for at den vidgjetne brevvekslinga mellom Groucho og Warner Brothers, i samband med lanseringa av filmen A Night in Casablanca (1946) var eit planlagt marknadsføringstriks.

Den neste artikkelen er òg god. Gehring går meir akademisk og analytisk til verks, og plasserer Marx-brørne i den amerikanske komediefilmhistoria. Artikkelen er langt kortare, men også denne var stas. Så fell nivået litt - fyrst kjem det ein bolk med to artiklar av Groucho og eit intervju med Gummo. Til slutt kjem det eg altså trudde boka handla om - ein oversikt over dei viktigaste Marx-kjeldene. Han opnar med å skriva om bøkene om eller av Marx-brør, og sidan eg har lese dei fleste av desse var dette interessant. Favorittane våre var nokolunde overlappane, og det er jo eit godt teikn. Men den siste delen av boka, der det handlar om sentrale artiklar og filmmeldingar, vart for seig for meg. For studentar og forfattarar er det eit nyttig kjeldeskrift, men sjølv om Gehring heile tida kommenterer kjeldene han skriv om, vert det litt for mykje.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

7. juni 2016

Helge Ingstad: Landet under leidarstjernen (1959)

Dei norrøne busetnadene på Grønland, igjen. Dei siste månadene har eg lese to andre bøker om dette emnet. Dette er den suverent beste. Begge dei to andre (George W. Sejersted og Heyerdahl/Lillieström) hadde klare og rare målsetjingar med bøkene sine: Dei ville prova at nordmenn var store og viktige og modige oppdagarar. Sejersted analyserte og tolka lite; dei to andre prøvde på det, men fekk fyrst og fremst vist at dei ikkje forstod seg på å bruka kjeldene rett.

Ingstad går langt grundigare til verks. Rammeforteljinga er ein båttur på Grønland i 1950, der han, saman med kona Anne-Stine og ein sunnmørsk skipper, siglar opp og ned langs vestkysten av Grønland. (Båten deira er kalla opp etter dottera Benedicte, som på den tida var sju år gamal.) Dei går i land mange stader, vandrar på tun og gardar som er kjende frå litteraturen, og fortel om det som er kjent frå dei ulike områda. Han skriv om dei mange turane grønlendingane tok til det amerikanske kontinentet, men vågar ikkje å vera sikker på kvar Vinland faktisk låg: "Helt sikre spor etter vinlandsfarerne er således ennå ikke funnet i Nord-Amerika, men så er det heller ikke foretatt systematiske undersøkelser. Det er nå på tide at de blir gjort". Boka kom ut i 1959; året etter var ekteparet i gang med systematiske utgravingar på L'Anse aux Meadows.

Ingstad skriv òg godt om det store mysteriet kring busetnadene på Grønland: Kvar vart det av folket? Ingstad konkluderer ikkje, han er altfor ryddig til det, men han argumenterer likevel godt for at folket i Vestbygda flykta, kanskje til Amerika, kanskje til Island, medan folket i Austbygda vart plaga av røvarar og bandittar frå andre land at dei òg flykta. Kanskje, skriv Ingstad, flykta folket frå Austbygda nordover til Vestbygda, og forteljingane deira om bandittar kan, saman med dårlege år, ha ført til at folket valde å flykta/flytta,

Guffen tilrår.

Meir Ingstad på kulturguffebloggen
Helge Ingstad: Pelsjegerliv (1931)
Helge Ingstad: Øst for den store bre (1935)
Helge Ingstad: Klondyke Bill (1941)
Helge Ingstad: Nunamiut (1951)
Helge Ingstad: Vesterveg til Vinland (1965)
Benedicte Ingstad: Eventyret (2009)
Benedicte Ingstad: Oppdagelsen (2010)

6. juni 2016

The Hateful Eight (2015)

Wyoming, ikkje altfor lenge etter den amerikanske borgarkrigen. I ein snøstorm søkjer ti personar ly på ein skysstasjon langt frå andre folk. Nokre kjenner kvarandre frå før, nokre veit kven andre er, dei fleste ber på minst ein løyndom.

Det som heilt frå opninga av filmen er opplagt og sant, er at John Ruth har fanga den etterlyste Daisy Domergue, og skal frakta ho til byen Red Rock for å få utbetalt finnarløna. På veg til Red Rock, i ei privat diligence, tek dei opp to passasjerar - Marquis Warren og Chris Mannix. Warren og Ruth har treft kvarandre før; Manniz seier at han er den nye sheriffen i Red Rock. På skysstasjonen møter dei fire andre, som alle veit meir enn dei seier.

I tillegg til desse åtte er der ein diligence-kusk og ein til. Her er mange konfliktliner. Så kort tid etter borgarkrigen er ikkje tonen god mellom den farga Warren og to som kjempa for sørstatane i borgarkrigen. Ruth er på kant med dei fleste, og Domergue er òg utan allierte.

Det er ein Tarantino-film, dette, så det er ikkje uventa at det vert valdeleg. Det er litt som And Then There Were None (Ten Little Niggers); det er litt som The Shining. Det er heller ikkje uventa at det dukkar opp overraskingar. Det er ikkje uventa at dialogen er framifrå og levande. Og det er sjølvsagt ikkje uventa at Samuel Jackson er ein fryd å sjå på, i rolla som Warren.

Guffen tilrår.

Meir Tarantino på kulturguffebloggen
Reservoir Dogs (1992)
Pulp Fiction (1994)
From Dusk till Dawn (1996)
Jackie Brown (1997)
Kill Bill 1 (2003)
Kill Bill 2 (2004)
Inglourious Basterds (2009)
Django Unchained (2012)
Once Upon a Time in Hollywood (film, 2019)
Once Upon a Time in Hollywood (roman, 2021)