26. juli 2019

Truman Capote: Breakfast at Tiffany's (1958)

Eg har lese litt av Capote dei siste åra - ikkje mykje, men nok til at eg har likt det. Denne korte romanen vart filmatisert kort tid etter at han kom ut, og filmen var ikkje noko stor oppleving for meg. Eg tok likevel sjansen på denne boka, og det var det verdt.

Kort fortalt: Eg-forteljaren fortel om den korte tida han kjende Holly Golightly. Ho kastar glans over det meste, men skjuler ei fortid som ikkje er heilt stoverein. Ho vert òg, kanskje av di ho er altfor naiv, blanda inn i noko narkokriminalitet. Forteljaren bur i etasjen over ho, og prøver å hjelpa der han kan, men det går ikkje like greitt alltid. Holly styrer med alt og alle, akkurat som ho vil, og det viser seg vel at ingen kjenner ho spesielt godt. Ho legg opp falske frontar i alle retningar.

Boka er svært velskriven. Capote bruker akkurat dei rette orda, og han bruker akkurat nok av dei. Både forteljaren, Holly og eit par av dei andre som er innom er spanande figurar, som ein gjerne skulle ha lese meir om.

I Penguin-utgåva eg las var det med tre noveller av Capote. Alle er fine.

Guffen tilrår.

Meir Capote på kulturguffebloggen
Breakfast at Tiffany's (film, 1961)
In Cold Blood (1966)
In Cold Blood (film, 1967)
First and Last (1995)

23. juli 2019

Mark E. Smith: Renegade (2008)

The Fall var litt slitsame, musikalsk sett. Eg kjenner dei ikkje altfor godt, men har ingen plater med dei, og kan heller ikkje nemna opp altfor mange av songane deira. Det seier kanskje litt at songen deira eg kjenner best er ein cover-versjon av "Victoria".

Dei kan vera det engelske bandet som har hatt flest medlemmar. Dei vart skipa i 1976, og dreiv på fram til 2018. Då døydde leiaren i gruppa, Mark E. Smith, og han var den einaste som var med i alle 42 åra. Kor mange som var innom er litt uklart, men det er snakk om rundt 66 personar, kanskje endå fleire. Smith song, spelte av og til nokre instrument, skreiv tekstar og musikk, og styrte bandet slik han ville. Det har alltid vore stas å lesa intervju med han, og det var òg stas å lesa denne boka.

Nokon biografi er det ikkje, i vanleg forstand, og det anar meg at mykje av det som står her ville vorte lagt fram annleis av ein nøytral forfattar. Dette er Smith sin versjon, og han sparar ikkje på krutet. Det er få som får godkjent karakter av han, han slaktar omtrent alle han har vore i kontakt med. Bandmedlemmar, andre musikarar, journalistar, fotballspelarar, folk i London, folk i Manchester (der han kjem frå), osb. Han skriv varmt om nokre, og han skriv ofte varmt om drikking. Han er open om at han drikk for mykje, og i eit avsnitt om kvifor han ikkje har ungar står det at han er typen til å gløyma ungen og at han i staden ville vera på puben, "engrossed in a conversation when I should be home because the baby's in frontof the fire getting slowly roasted. I'm that type of fellow".

Han skriv òg om korleis han berre har tre stolar der han bur - ein til seg sjølv, ein til kona, og ein til ein gjest. "No more. One guest at a time - that's my philosophy. You don't want your house turning into a hippie commune". Boka er nokolunde kronologisk. Det er jamt over bra, men det tek seg likevel opp mot slutten, der det kjem nokre svært underhaldande kapittel.

Guffen tilrår.

15. juli 2019

Merethe Lindstrøm: Ingenting om mørket (2003)

Tilhøvet mellom foreldre og born er eit tema Merethe Lindstrøm har vore innom fleire gonger. Slik er det også i denne romanen, i dobbelt forstand. Stein, forteljaren i boka, har kome for seint til ein avtale med sonen Mathias. Utover kvelden og natta leitar han etter sonen, og samstundes får me vita mykje om korleis Stein hadde det med sin eigen far.

Det er ikkje så lystig lesing. Mathias har tidlegare prøvd å ta livet sitt, og det er sjølvsagt det som pregar Stein denne natta. Gradvis kjem det fram meir om faren, som sleit meir og meir, og som (truleg) var schizofren. Han var lokomotivførar, men fekk seg ein jobb i billettluka i staden, han vart for redd for at han skulle køyra på nokon med toget. Stein prøver å ta seg av Mathias åleine, mora er ambisiøs og jobbar eller har jobba i London, men han greier det ikkje. Me skjønar etter kvart at han langt ifrå er så god far som han trur han er, eller som han burde vera.

Det er ei historie som gjev inntrykk, og det er fascinerande korleis Lindstrøm fortel så sterke saker i eit så forsiktig språk. Samstundes er det litt å trekkja for, etter ein glitrande opning på boka vert det litt stilleståande i midtpartiet. Når han endeleg finn Mathias vert det òg eit lite antiklimaks.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

13. juli 2019

Marion Davies: The Times We Had (1975)

Marion Davies var skodespelar. Mellom 1917 og 1937 laga ho i overkant femti filmar. At ho laga så mange filmar fortel oss fleire ting. Ho har populær. Ho må ha vore ein habil skodespelar. Mange av filmane var relativt korte. Og det vart ikkje lagt altfor mykje arbeid i produksjonen. På det meste spelte ho inn fem filmar i året.

Eg har ikkje sett nokon av desse filmane. Eg har derimot sett ein film som dels handlar om ho, og det er grunnen til at eg las denne boka. Citizen Kane er i stor grad basert på livet til aviskongen William Randolph Hearst. I filmen møter Kane ein kveld Susan Alexander, ei kvinne som har ambisjonar om å verta songar. Ho er aldeles taalentlaus, men Kane bruker både tid og pengar på å gjera henne stor, dels gjennom altfor rause omtalar i avisene sine. Dette er inspirert av forholdet mellom Hearst og Davies. Hearst var gift då han møtte Davies. Kona nekta han skilsmisse, og Hearst og Davies budde i lag i meir enn tjue år, fram til han døydde. Davies var meir talentfull enn Susan Alexander. Framstillinga i Citizen Kane har skapt eit feilaktig inntrykk av at ho ikkje hadde mykje å by på.

Hearst døydde i 1951. Det same året las Davies inn livshistoria si på band, og det er dei opptaka som er grunnlaget for denne boka. Opptaka er transkriberte, og dei to redaktørane har lagt mykje arbeid i å binda det heile saman - her er ei rekkje oppklarande avsnitt og fotnotar. Davies skildrar eit liv i ekstrem luksus, og stiller seg ikkje i eit altfor positivt lys. Ho er naiv, ho forstår ikkje det som skjer rundt seg. At ho tonar ned det som måtte vera av kontroversar er forståeleg, det er jo noko i retning av ein sjølvbiografi, dette.

Guffen er lunken.

12. juli 2019

Vidar Kvalshaug: Juling og andre kjærtegn (2000)

Ei tidleg Kvalshaug-bok, og den fyrste novellesamlinga hans. Dei tolv novellene er i slekt - mange personar dukkar opp fleire gonger, og det meste skjer i det same landskapet, ein stad ute på landsbygda.

Der er fellestrekk i novellene, og det vert det hinta om alt i tittelen på boka. Det handlar mykje om forhold som ikkje heilt fungerer. Perspektivet kan variera frå novelle til novelle, forteljaren kan godt vera ein mann som meiner at han har gjort sitt. For oss som les boka er det likevel slik at det som regel er mannen si skuld. Mennene i denne boka er flinke til å gå på jakt, dei veit mykje om bilar, og dei er glade i å drikka.

Kvalshaug skriv fine noveller i dag, og det gjorde han òg for tjue år sidan. Boka er ein fin inngang til resten av forfattarskapen hans.

Guffen tilrår.

Meir Kvalshaug på kulturguffebloggen
Ingen landevei tilbake (1996)
Nesten som på film (1998)
Komme hjem og reparere hus (2005)
Den første av dine aller siste sjanser (2009)
Trampolineland (2012)
Alt på stell (2016)
Blodbøksommer (2017)


10. juli 2019

Flannery O'Connor: Wise Blood (1952)

Dette er den fyrste boka O'Connor gav ut, og det er den eine av dei to romanane ho skreiv. Ikkje uventa er religion eit sentralt tema i boka.

Hazel Motes kjem attende til heimstaden sin etter å ha vore med i andre verdskrigen. Han har ingen attlevande slektningar, og reiser til den nærmaste byen. Han har bestemt seg for at han ikkje er truande meir, og gjer eit nummer av det kvar gong han snakkar med nokon. Etter å ha høyrt ein profet snakka til publikum på eit gatehjørne finn han ut at han òg vil verta profet, og reknar seg som grunnleggjar av Church Without Christ. Det er ei relativt mislukka karriere. Den einaste som tek han på alvor er Enoch Emery, ein heller enkel gut.

Det er ei god bok. O'Connor er ikkje heilt på topp enno, men det glimtar til ofte, både i dei gode replikkane, dei absurde situasjonane, og i dei mange dyre-metaforane ho bruker for å skildra folk. Det er mykje å smila av, men er likevel ikkje noko direkte lystig bok. O'Connor var djupt religiøs sjølv, men i denne boka er ho tydeleg kritisk til mykje av det som vart presentert av små og store kyrkjesamfunn.

Guffen tilrår.

Meir O'Connor på guffekulturbloggen
A Good Man is Hard to Find (1955)
The Violent Bear It Away (1960)
Everything That Rises Must Converge (1965)
The Complete Stories (1971)
Mystery and Manners (1972)
Wise Blood (film, 1979)
The Habit of Being (1979)
Rosemary Magee (red.): Conversations with Flannery O'Connor (1987)
Brad Gooch: Flannery (biografi, 2009)
The Cartoons (2012)

8. juli 2019

Alf van der Hagen: Dialoger II (1996)

It does exactly what it says on the tin: Som i Dialoger set Alf van der Hagen seg ned med ein forfattar, og snakkar lenge med vedkomande om forfattarskapen sin. I denne boka er det åtte intervju. Tidvis er det bra, av og til vert det diverre altfor lite engasjerande.

Dei åtte er Paal-Helge Haugen, Hans Herbjørnsrud, Tone Hødnebø, Axel Jensen, Jan Kjærstad, Sigmund Mjelve, Tove Nilsen og Tor Ulven. Eg har ikkje lese spesielt mykje av nokon av dei, det einaste måtte vera at eg las litt av Ulven for lenge sidan. At eg ikkje er altfor godt kjend med forfattarskapane er nok ein grunn til at det ikkje vert så spanande. Men det må òg vera andre grunnar - intervjua med Haugen, Kjærstad og delar av Herbjørnsrud var interessante, sjølv om eg altså ikkje kjenner det dei har skrive altfor godt. Då kan det altså vera andre grunnar - kanskje får ikkje intervjuar og forfattar god nok kjemi, kanskje er ikkje spørsmåla og/eller svara gode nok.

Intervjuet med Ulven er bra. Det er eit vidgjete intervju, det var den einaste gongen han vart intervjua. Han svarar klokt og godt, både om eigne og andre bøker.

Guffen er lunken.

Meir van der Hagen på kulturguffebloggen
Dialoger (1993)
Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013)
Kjell Askildsen. Et liv (2014)

7. juli 2019

Timothy Snyder: Om tyranni (2017)

Timothy Snyder er professor ved Yale. Han er ein av mange som ser ei relativt uheldig utvikling, både i heimlandet USA, men òg i resten av verda. Denne boka er rimeleg effektfull - Snyder listar opp tjue punkt som alle kan følgja, og som vil gjera verda til ein betre stad.

Det heile handlar om korleis me kan kjempa for demokratiet, og  unngå nye tyranni. Punkta hans vert etterfylgde av døme frå historia, og døme frå samtida. Dei to tyrannane det oftast vert referert til er Stalin og Hitler. Men det er ein tredje person som òg dukkar opp heile tida, og det er kanskje det som gjer at boka er både skremmande og aktuell. Snyder bruker aldri namnet på denne tredje mannen, han omtalar han berre som "presidenten".

Nokre av råda hans ville ha vore like aktuelle for femti eller hundre år sidan, medan andre heng saman med korleis nettet er vorte ein stad der alle kan seia kva som helst. Det er ei tynn og lettlesen bok, men ho renn over av gode poeng, og er ei lærebok i korleis ein skal oppføra seg som folk.

Guffen tilrår.

6. juli 2019

Waco: Madman or Messiah (2018)

Det finst haugevis med religiøse sekter. Nokre er små, nokre er halvstore. Eg er litt i utkanten av eige fagfelt her, men har ei kjensle av at fleire sekter har leiarar som ser seg sjølv som ein reinkarnasjon av ein religiøs helt, eller at dei presenterer seg som ein profet som er eit direkte talerøyr for ein gud. Det er heller ikkje direkte uvanleg at dommedag er rett rundt hjørna.

Slik var det med sekta Branch Davidians, som heldt til i Waco i Texas. Leiaren deira, som tok namnet David Koresh, var overtydd om at han var var ein stor profet. Han fekk/tok makta i sekta, og skal ha vore ein karismatisk talar, med enorme kunnskapar om Bibelen. Sekta bygde opp store våpenlager, slik at dei kunne forsvara seg. Han sa òg, med bakgrunn i Bibelen og i eigne studiar, at i framtida skulle 24 personar styra verda etter at Kristus hadde kome tilbake. Dei 24 måtte ha ein profet som far, og mødrene deira burde ikkje ha ungar frå før. Då vart det snedig nok slik at Koresh fekk ungar med ei rekkje av dei unge jentene i sekta.

I 1993 fekk amerikanske styresmakter tips om at sekta hadde store mengder ulovlege våpen. ATF (Bureau of Alcohol, Tobacco & Firearms) planla eit raid, men sekta fekk tips om det, etter at ein fjernsynsreporter køyrde seg vil, og spurde ein postmann om vegen. Postmannen var tilfeldigvis medlem i sekta, og melde frå. Då ATF kom fram, fekk dei ikkje sleppa inn. Dei prøvde å ta seg inn, det vart skyting, og etter kvart gjekk situasjonen over til ei beleiring som vara 51 dagar. Nokre born og nokre andre slapp ut, men då ATF på ny gjekk til angrep vart det meir skyting, før huset vart sett i brann, truleg frå innsida. I alt døydde 76 personar, 21 av dei var under 14 år. Alle borna til Koresh miste livet, han ville ikkje at dei skulle forlata huset.

Denne dokumentaren får godt fram kor grufullt det heile var. Her er film frå både innsida og utsida, også frå sjølve beleiringa. Dei på innsida sende ut videokassettar, og her er òg mange opptak frå telefonsamtalar med Koresh. Det heile er så meiningslaust, og noko av det mest meiningslause er at fleire av dei overlevande frå sekta ikkje greier å ta heilt avstand frå det. For det kan ikkje vera tvil om at Koresh slettes ikkje var ein Messias, han var klin galen.

Guffen tilrår.

5. juli 2019

Joe Koenig: Getting the Truth (2018)

Eit par gonger det siste året har eg kome over referansar til flykapraren D.B. Cooper. Han vart vidgjeten etter ei kapring i november 1971. Han sa at han hadde med seg ei bombe, og flyet gjekk ned i Seattle. Der fylte dei drivstoff, og før dei andre passasjerane fekk sleppa ut fekk han fire fallskjermar og 200 000 dollar inn til seg. Flyet tok av att, og etter ei lita stund hoppa han ut, truleg ein stad over staten Washington. Det var myrkt, det var dårleg ver, og ingen veit sikkert kva som skjedde med han. Mange har leitt etter han, mange har leitt etter pengane (og dei har funne litt), og så vidt ein veit har ingen brukt setlane han fekk med seg - alle nummera vart registrerte.

Mange har sjølvsagt hevda at dei veit kven D.B. Cooper er, eller at dei er D.B. Cooper. (Kapraren sjekka inn under namnet Dan Cooper, det var visst ein journalist som feilaktig brukte D.B. fyrst, og det festa seg.) Denne boka er stort sett eit transkribert intervju med Walt Reca, som seier at det er han som var Cooper.

Det kunne i teorien vore fengslande lesing, men det er det diverre ikkje. Boka er aldeles forferdeleg. Intervjuet er ikkje redigert, alt av lydar er teke med. Layouten i boka er det dårlegaste er har sett nokon gong, og sidene er nesten uleselege. Her er brukt fleire ulike fontar, spørsmåla står med mørk skrift, svara med lys. Ordet "I" (altså "eg") vert brukt mykje, sjølvsagt, og det er konsekvent kursivert og har grå trykk. 

Målet mitt var eigentleg å verta betre kjend med heile saka; denne boka gjorde det stikk motsette. Makan til skvip.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

4. juli 2019

Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)

Hovudpersonen i denne boka, Max Klein, er privatdetektiv i New York. Han får besøk av George Chapman, som ein gong var den største stjerna i amerikansk baseball. For fem år sidan miste han ein fot i ei bilulukke, men er framleis i rampelyset, dels av di han snart skal prøva å verta senator. Han har fått eit utpressingsbrev, og vil ha hjelp av Klein. Klein gjer sitt beste, han snakkar og grev, han får litt juling, han pressar og vert litt pressa, etter at Chapman vert funnen død kastar han seg like godt over den ikkje altfor triste enkja. Han treng å tenkja på noko anna nokre timar, tek med seg sonen sin på ein baseballkamp, der spelet på bana får han til å sjå kva som har skjedd, og han løyser saka.

Det er ikkje heilt min type litteratur, dette. Grunnen til at eg las boka er at ho vart gjeve ut under pseudonym, og det er den fyrste skjønnlitterære boka Paul Auster gav ut. I dei påfølgjande åra gav han ut New York-trilogien, og der er absolutt slektskap mellom desse bøkene. I opningsboka av trilogien er hovudpersonen privatdetektiv i New York, men det er berre ein av mange likskapar. Denne boka er velskriven, truleg langt meir velskriven enn andre bøker i same sjanger. Auster overdriv rett nok litt, her er mange billige metaforarar, og replikkane er noko klisjeprega. Dessutan er det her som mange stader elles - Auster er ikkje nokon stor komikar, og får ikkje heilt til å skriva lystige replikkar.

Guffen tilrår.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

2. juli 2019

Free Solo (2018)

Eg har lese ei bok om Alex Honnold, eg har sett nokre korte filmar om han på nettet, og trudde eg visste litt om kva som venta meg her. Det gjorde eg for så vidt, men filmen gjorde eit langt sterkare inntrykk enn eg rekna med. Eg har aldri klatra, men eg har stått på mange fjelltoppar, eg har stått på toppen av mange stup, og reknar meg som rimeleg trygg i høgda. Likevel var dette av og til hårreisande å sjå på.

Honnold er den beste friklatraren i verda. Friklatring vil seia at ein klatrar utan tau og utan sikring, altså utan å ha sjanse til å overleva dersom noko går gale. I alle fall er det slik i dei veggane Honnold klatrar, dei veggane han likar seg best - det er høge veggar. Denne filmen handlar om då han bestemte seg for å klatra El Capitan i Yosemite, ein 900 meter høg stupbratt vegg. Veggen var lenge sett på som ei av dei store utfordringane i Yosemite (som er ein fabelaktig flott dal), men der går mange ruter opp veggen. Saman med ein annan klatrar har Honnold rekorden opp, hårfint under to timar.

Då klatra han i tau. Det gjer han òg store delar av denne filmen. Der kjem det nokre ekle scener - han veit veldig godt kvar dei fem-seks vanskelegaste punkta er, og spesielt eitt av dei verkar heilt umogleg. Han prøver og dett, prøver og dett. Likevel vågar han seg på veggen utan tau. Han er heilt avslappa, han vinkar litt til kamera og kamerafolk. Det er annleis for dei som står heilt nede i dalen og filmar - ein av dei snur seg vekk når Honnold er ved dei verste punkta. Eitt høgdepunkt er forresten når han passerer to stykk som har overnatta på ei hylle oppe i veggen - dei vert omtrent vekte av at Honnold småjoggar forbi dei, utan klatreutstyr eller tau. Ein av dei to har på seg ei kanindrakt, ser det ut til.

Det er mykje som gjer at filmen fungerer godt. Musikken er heilt perfekt. Samtalane mellom Honnold og kjærasten er intense - ho forstår ikkje kvifor denne klatreturen er viktigare for han enn det ho er. Han har ikkje noko greitt svar på det, anna enn at han har drøymt om veggen heile livet. Han framstår som ein egoist, men han er ein sympatisk og sjarmerande egoist, og sjølvsagt er dette òg med på å gjera filmen gpd.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

1. juli 2019

Johan Harstad: Max, Mischa & Tetoffensiven (2015)

Dette. Dette var ei fabelaktig bok. Ho har stått ulest i hylla mi lenge, sjølv om ho fekk mykje ros då ho kom ut har eg vegra meg litt for å ta til - boka er på godt og vel tusen sider. Det er ikkje ofte eg les ei så lang bok og tenkjer at ho kunne vore mykje lengre. Det er ikkje ofte eg les ei så lang bok, og der det fyrste eg gjer etterpå er å fundera på når eg kan lesa ho om att. Det er eit meisterverk, rett og slett.

Det er ikkje gjort i ei handvending å skriva kva boka handlar om, men eg prøver: Hovudpersonen er Max Hansen. Han veks opp utanfor Stavanger. Faren er flygar, og mot slutten av 1980-åra flyttar familien til Long Island utanfor New York. Han finn seg ikkje heilt til rette, men gjennom den eine nære venen han får, Mordecai, møter han biletkunstnaren Mischa. Dei to vert eit par. Både Max og Mordecai er dregne mot teater og skodespel - Max vert regissør, Mordecai vert skodespelar. Alle tre gjer det godt, Mischa gjer det svært godt. Ei tid bur Max og Mischa saman med onkelen til Max, Ove, som flytta frå Noreg seint i 1960-åra, som verva seg til Vietnam-krigen for å få amerikansk statsborgarskap, og som gjennom den handlinga i praksis braut med både familie og dei venene han hadde i Noreg.

Og det referatet verkar kanskje ikkje som det mest spanande. Det skjer sjølvsagt mykje meir. Boka handlar om venskap, om å ha eit heimland, om kunst, om krig (og fred), om nyare amerikansk historie, osb. Harstad skriv glitrande, der spesielt dei mange samtalane er så til dei grader midt i blinken. Det er ein fantastisk flyt i språket. Boka er òg finfint komponert, der me vekslar mellom ulike tider og ulike forteljarar. For ei bok.

Guffen tilrår.

Meir Harstad på kulturguffebloggen
Herfra blir du bare eldre (2001)
Ambulanse (2002)
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (2005)
Hässelby (2007)
Bsider (2008)
Darlah (2009)
Osv. (2010)
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet (fjernsynsserie, 2011)

Motorpsycho. Blissard (2012)
Manifest for folk flest (2013)
Ferskenen (2018)