30. august 2012

Frå arkivet: My Bloody Valentine: Loveless (1991)

Sommaren 1987: Eg er på Hultsfred-festivalen i Sverige, fyrst og fremst for å intervju det glimrande svenske punkbandet Puke. Men festival er festival, og der var fleire gode konsertar. I festivalavisa vart det irske bandet My Bloody Valentine hypa opp i skyene, så eg la vegen innom teltet dei spelte i. Der vart eg ikkje lenge - lydnivået var ekstremt høgt, og eg fekk absolutt ingenting ut av det. Det var berre lyd.

Eg tok omtrent same vegen inn i denne plata. Loveless kom i 1991, men det tok mange år før eg kjøpte ho, truleg på grunn av den dårlege opplevinga i Sverige. Lydnivået kunne eg justera sjølv fyrste gong eg høyrde plata, men dei fyrste gongene var det berre gitarar. Høge gitarar. Vokalen låg lengre ned i lydbiletet, det var gitarane som dominerte. Men etter kvart som eg høyrde meir på plata, skjedde det som gjerne skjer. Fram frå alle gitarane trilla det fram den eine fengande melodien etter den andre. Trilla? Nja, eg sa trilla, eg kunne like gjerne sagt trylla, i alle fall viss eg hadde skrive om resten av setninga litt. Etter kvart som melodiane kom fram, likte eg plata meir og meir.

Musikken er gjerne gyngande, i mangel på eit anna ord. Aller best er gynginga på den siste songen på plata, "Soon". Her gyngar alt - trommer, bass, og dei mange gitarane på toppen. Det gyngar, det svingar, det fengar, og "Soon" er ein av desse songane som er perfekte som avslutning på ei plate: Du har ikkje lyst til å høyra på noko anna - du har berre lyst til å høyra den same plata ein gong til. Og før me kjem til "Soon" igjen, har me gynga oss gjennom ei rekkje andre fengande songar.

Kva skjedde etterpå? Fint lite. Det vart vanskeleg for bandet å følgja opp eit slikt meisterverk, og etter seks år med sporadiske konsertar og lite vellukka turar til studio, tok bandet ein pause i 1997. Dei kom saman igjen ti år seinare, og turnerer av og til. Men sjølv om det jamleg går rykte om at no er dei snart klare med oppfølgjaren, har dei enno ikke gitt ut oppfølgjaren til Loveless.

Guffen tilrår.

26. august 2012

Ulzana's Raid (1972)

Eg må snart slutta med å sjå desse western-filmane NRK2 sender om laurdagskveldane. Kvar for seg er nokre av dei greie nok, men når ein ser fleire slike i løpet av nokre månader, ser ein at det er ein sjanger med liten variasjon.

Saman med seks-sju andre stel apachen Ulzana med seg nokre hestar frå reservatet dei bur på. Målet deira er dels å ta attende fridomen dei hadde før, dels å ta livet av så mange kvitingar som råd. Den ferske løytnanten Garnett DeBuin tek med seg 25-30 soldatar for å stoppa dei, og har med seg to speidarar, apachen Ke-Ni-Tay og kvitingen MacIntosh. Dei får omsider kontakt med indianarane, og etter ein del skyting er alle dei fiendlege indianarane drepne.

Filmen handlar altså om den gamle usemja mellom indianarar og kvite, men spenninga mellom DeBuin og dei to speidarane er meir interessant. Han er nyutdanna, kristen, og har ikkje heilt teke inn over seg at dei han jaktar på er svært brutale. Dei to andre skjønar langt betre korleis Ulzana og mennene hans tenkjer, og korleis ein bør oppføra seg på indianarjakt. Etter nokre dagar i felten vert DeBuin gradvis meir nervøs og oppstemt, der han får sett haldningane sine på prøve.

Og elles? Her er fint skodespel, og dei to rollefigurane MacIntosh (Burt Lancaster) og DeBuin (Bruce Davison) står godt til kvarandre. Lancaster ser akkurat så rutinert ut som han skal, og det same gjer Davison - han ser ut som ein konfirmant.

Guffen tilrår.

25. august 2012

Jakten (1959)

Mot slutten av 1950-åra vart det laga to filmar om ungdomar som reiser på hyttetur, og som begge endar med eit dødsfall. De dødes tjern, som er ein heilt ordinær film, får klassikarstatus; den andre, Jakten, er langt mindre kjend. Det er rart - dette er ein langt, langt betre film.

Det heile er ein trekanthistorie, som vert fortalt på ein god og original måte. Tre personar er på jakttur i eit fjellområde ved Gudbrandsdalen. Begge mennene, Bjørn og Knut, vil ha Guri. Ho er gift med Bjørn, men er ikkje uinteressert i Knut. Filmen hoppar i tid, og me får gradvis vita meir om det som har skjedd før denne fjellturen. Dei snakkar lite med kvarandre i filmen, dei kommuniserer langt betre med forteljaren. Han kan godt føra samtalar med dei medan dei er ute og går, og då er han den einaste som høyrer det som vert sagt. Dei tre snakkar òg mykje i voice-overs, og der kan dei godt kommentera sine eigne replikkar. Knut seier til dømes "Hva var det for noe sprøyt jeg satt og skravlet om", etter at han har sagt noko til Guri.

Filmen er visuelt finfin. Det går i svart-kvitt, men naturen er likevel til stades, i høgste grad. Himmelen er stor, landskapet er ope, og alt dette står i god kontrast til dei tre, som kjenner seg innesperra i trekanten.

Det er fornøyeleg å sjå ein film som er så sikker, der det aller meste er heilt rett. Filmen er regissert av Erik Løchen, som leikar seg der han kan leika seg. Heilt til slutt, etter at fjellturen er over og dei to overlevande er tilbake i sivilisasjonen, vert ein av dei to stoppa av fem-seks personar, som presenterer seg som filmpublikum, og som meiner at dei har krav på å vita kva som skjedde vidare. Og endå meir heilt til slutt kjem det nokre scener som anten viser ein draum, eller som viser at heile filmen har vore ein draum.

Guffen tilrår.

Meir Løchen på kulturguffebloggen
Motforestilling (1972)

16. august 2012

Paul Auster: Winter Journal (2012)

Paul Auster har skrive ei rekkje gode romanar, men han har òg skrive god sakprosa. Boka The Invention of Solitude, som kom alt i 1982, er ei bok om det å ha far og det å vera far, og er ei av dei finaste Auster-bøkene. Denne boka vart marknadsført som ein oppfølgjar. Det kan kanskje forsvarast, men Winter Journal er langt frå like gripande som The Invention of Solitude.

Boka er skriven i du-form. Auster skriv nærmast til seg sjølv, men det er òg ein måte å gjera det han skriv om meir personleg for lesaren. Alt i det fyrste avsnittet skriv Auster at sjølv om me alle gjerne tenkjer at me er den einaste personen som ikkje kjem til å oppleva akkurat dette, er det slik at dei fleste opplever det same. Det er ein rar påstand, men det er kanskje noko i det likevel.

Boka opnar ein januarkveld i Brooklyn. Han set seg ned for å skriva, og dei neste månadene skriv han korte eller lengre avsnitt om ting han hugsar frå livet sitt, ting han har opplevd. Mønsteret vert brote minst to gonger - i nokre lengre avsnitt fortel han om mora, og om kona. I tillegg vender han av og til tilbake til skrivesituasjonen, der han sit og skriv i ein vinterleg by. Dei gjennomgåande emna han er innom er dei store - det handlar om livet, døden, kjærleiken og kunsten. Han fortel om oppturar og nedturar, men verkar i det heile å vera nøgd med livet sitt. Han er sekstifem år, og han ser tilbake på eit godt liv.

Det er ei ujamn samling minne. Nokre er varme og gripande, andre er meir tilfeldige. Han skriv tidleg at han vil leggja vekk fiksjonen og skriva om det han har opplevd, om det kroppen hans har opplevd, men han held seg ikkje heilt til denne planen. Auster skriv godt, og her er altså mykje fint i boka, men eg sit vel att med ei kjensle av at dette er eit kvileskjer, og at han kjem sterkare attende neste gong han skriv fiksjon.

Guffen er lunken.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

15. august 2012

Johannes Arneson: År eg minnest, menn eg møtte (1961)

Johannes Arneson var 97 år gamal då denne boka kom ut. Han hadde opplevd mykje, sjølvsagt, og har eit uvanleg godt minne. Det som skjedde i barndomen tidfestar han lett til det rette året, ser det ut til, og han hugsar mykje om både seg sjølv og andre.

Boka hadde tent på ei langt strammare redigering. Det er uklart kva og kvar han vil med dette. I den fyrste delen av boka er han lokalhistorikar, og kjem med forteljingar og anekdotar frå heimbygda si i Ryfylke. Så fortel han sporadisk om hendingar frå dei fyrste tiåra han sjølv levde, då han fyrst går på skule i Stavanger, og deretter studerer i Oslo. Til slutt kjem det ein lang bolk om Sigbjørn Obstfelder, som Arneson vart kjend med i Stavanger.

Den siste delen er den mest interessante. Den lokalhistoriske delen har avgrensa interesse for oss som ikkje er derfrå, og når han fortel om sitt eige liv burde han vore langt meir presis. Eg sakna i alle fall nokre klargjerande avsnitt av og til, til dømes nokre som fortel kva år dei ulike hendingane skjedde. Og av og til kjem han med setningar om at han var lærar histen og pisten, utan at det kjem fram om det var seint eller tidleg i livet.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Arneson på kulturguffebloggen

14. august 2012

Tormod Haugland: Under (1994)

Endå ei debutbok, men denne gongen av ein forfattar eg ikkje har lese noko av før. Eg burde kanskje fletta inn orda "skammeleg nok" i setninga over - Haugland er ein forfattar eg garantert kjem til å lesa meir av. Dette er ei finfin bok.

Hovudpersonen kjem til ei lita bygd ved kysten, for å hjelpa til på ein gard. Bonden har skada seg i eit fall frå eit tak, og kona og faren treng hjelp. Han hjelper til etter beste evne, og nyttar elles tida til å drikka litt, til å prøva seg på nokre lokale damer, og - ja, det er vel det heile. Det er ein kort roman, på rundt hundre sider, og det skjer ikkje allverda, men likevel er det ei bok det er vanskeleg å leggja frå seg.

Språket er enkelt og daglegdags, men det hintar heile tida om noko som ligg bak. Kvar kjem hovudpersonen frå? Kva har han gjort før? Korleis er eigentleg forholdet mellom bonden og kona, og faren? Dette ukjende, det ikkje-fortalte, er det som driv boka framover, og det gjer boka spanande.

Guffen tilrår.

Meir Haugland på kulturguffebloggen
Varmare (1995)
Heller (1997)
Orden (1999)
Verd (2000)
To stykke (2002)
Inkarnasjon (2004)
I den sjette verda (2005)
No mar (2007)
Romberg. Kvinner og kriminalitet (2010)
Om dyr og syn (2017)

Tomas Espedal: En vill flukt av parfymer (1988)

Det er sjølvsagt dumt med alle desse bibliotekfilialane som vert nedlagde rundt om. I Gjemnes på Nordmøre, der eg rett som det er er på tur, er det no berre eitt bilbiotek (trur eg). Etter at dei andre avdelingane vart nedlagde for ein del år sidan fann Øre Bygdelag ut at dei ville ha bøker til utlån i eit greitt eigna lokale, men då dette huset vart selt for nokre år sidan, vart òg dette uoffisielle biblioteket nedlagt. Det er dumt, men har òg nokre gode sider: Bøkene vart selde på billegsal, og me nytta høvet til å kjøpa endå fleire kasserte bibliotekbøker.

Denne boka, som er debuten til Tomas Espedal, var ei av dei. Det siste året (og vel så det) har eg lese tre av dei nyare bøkene hans, og eg har likt dei, alle. Denne er ikkje like god.

Hovudpersonen er ein wannabe-forfattar som bur nokre månader i Roma. Det vert lite skriving, det vert stort sett drikking og damer. Det er fleire lause forhold, men han vert forelska i ei av damene han møter. Dei er litt i lag, dei bur litt i lag, men der er heile tida ei kjensle av det ikkje kjem til å vara så lenge. Han skjønar òg at ho har nær kontakt med andre menn, og det er her det sentrale i romanen er. Espedal skriv om tilhøvet mellom kjærleik og sjalusi, om korleis det at andre vil ha ei du eigentleg har gått lei av kan gjera deg så sjalu at du likevel vil ha ho.

Espedal skriv godt, og her er mange fine setningar og avsnitt. Alt i alt vert det likevel berre sånn midt på treet. Her er mange dialogar, kanskje for mange, og mot slutten kjem det nokre sider der han prøver ut skrivestilar som ikkje passar han. Nokre avsnitt står utan punktum (men med stor bokstav der neste setning tek til). Nokre stader skriv han berre nokre ord på kvar line - teksten kan likevel lesast meir som prosa enn poesi. Desse variantane verkar berre malplasserte.

Guffen er lunken.

Meir Espedal på kulturguffebloggen
Hun og jeg (1991)
Biografi (glemsel) (1999)
Dagbok (epitafer) (2003)
Brev (2005)
Gå. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) (2006)
Imot kunsten (2009) 
Litteratursymposiet i Odda, 2010

Imot naturen (2011)
Bergeners (2013)

Mitt privatliv (2014)
Året (2016)
Elsken (2018)
Lyst (2022)

13. august 2012

Rob Smyth & Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)

Nostalgi, nostalgi, nostalgi. Dei to britiske journalistane Smyth og Turner lengtar attende til den gongen fotballen hadde sjel. Dei tidfestar krisa til 1992, då både Meisterligaen og den engelske Premier League vart oppretta. Det førte altfor mykje pengar inn i fotballen, og det har igjen ført til at det dei sakna med fotballen manglar.

Spelarane er ikkje lojale lenger; dei går til klubbane som kan betala mest. Å sjå fotball på fjernsyn er ikkje spesielt lenger; no er det fotball i alle kanalar døgeret rundt. Draktene har ikkje sjarm lenger. Det er altfor mange kampar i EM- og VM-sluttspel. Spelarane er ikkje sjarmerande lenger; no er dei stort sett hjernedaude nissar som trur dei er verdas navle, men som knapt er i stand til å skifta ei lyspære. Dei lengtar etter ein spelar som Matthew le Tissier, som var lojal mot Southampton, som aldri bad om meir enn minsteløn, som var litt rund i kantane (ein gong åt han så mykje gatekjøkenmat på veg til trening at han besvimte), og som i tillegg til alt dette var aldeles genial med ballen.

Det vert ein del klaging i denne boka, men det gjer ingenting. Kritikken er på sin plass, og det er eit stort pluss for boka at ho er skriven med store mengder humor. Eit par gonger lo eg høgt, og det skjer ikkje altfor ofte. Boka sluttar med nokre framlegg til kva som kan gjerast for å retta opp alle feila i fotballen, og det er her dei misser kontrollen: Det er sjølvsagt utenkjeleg at ein går attende til fotballen slik han var for tjue eller førti eller endå fleire år sidan. Dei er i tillegg langt meir truverdige og lesbare når dei skriv om det som er gale i fotballen, enn når dei kjem med framlegg til løysingar.

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

5. august 2012

Ken Auletta: Googled (2010)

Google er eit rimeleg unikt tiltak. Til liks med mange Internett-relaterte selskap vart det grunnlagt i ein garasje. Grunntanken var at Internett-søk skulle gjerast lettare. Brukarane skulle få dei mest relevante treffa øvst, og for å oppnå dette indekserte dei heile Internett, og ordna det heile slik at sider som alt hadde fått mange treff ville koma øvst.

Dei fyrste åra gjekk det sånn måteleg bra, men dei store overskota kom ikkje med ein gong. Men dei kom, og Google vart etter kvart både stort og mektig, med filialar fleire stader, og med tusenvis av tilsette. Grunnleggjarane, Larry Page og Sergey Brin, leiar framleis Google.

Det er lett å lika Google. I motsetnad til andre søkemotorar kan ein ikkje kjøpa seg høgare opp på søkelistene deira. (Ein kan kjøpa annonser som kjem høgt opp, men då står det tydeleg at dette er ei betalt plassering.) Dei har uvanleg gode, i alle fall i amerikansk samanheng, ordningar for dei tilsette. Gratis mat og lange fødselspermisjonar, like viktig er det at alle ingeniørane som jobbar der kan nytta ein dag i veka til eigne prosjekt - nokre av desse vert til slutt gjennomførte, andre vert lagde vekk. For Page og Brin er spørsmålet "kvifor det?" viktig - alle ting kan i teorien gjerast på ein betre måte. Og det overordna målet deira er at brukarane skal finna truverdig informasjon fort og greitt.

Men det er òg lett å mislika Google. Den store misnøyen kom etter at dei vart børsnoterte i 2004, og folk såg at dei faktisk tente store pengar. Inntektene kjem i hovudsak frå annonsesal. Google lanserte òg ei rekkje nye produkt og prosjekt, og nokre av desse, som planane om å digitalisera alle bøker som nokon gong har vore utgitt, utan å henta inn løyve frå forlag og forfattarar, var ikkje like godt gjennomtenkte.

Etter å ha lese denne boka er eg nok framleis positiv til Google. Auletta gjev oss ei grei innsikt i historia til selskapet, men han skriv òg mykje om konsekvensane av at Internett er vorte ein dominerande mediekanal. Det vert for detaljert, og han bruker for mykje tid på ting som verkar opplagt. Når folk bruker meir og meir tid på Internett, og når annonsørar kjøper reklameplass på Internett, vil tida dei bruker med aviser og framfor fjernsynet verta mindre, og inntektene til dei tradisjonelt sterke mediaorganisasjonane vil minka.

Kanskje eg ville hatt meir utbytte av boka viss eg las ho i eitt, og ikkje brukte ho som sporadisk ferielitteratur, men det vart altså litt midt på treet, dette.

Guffen er lunken.

2. august 2012

Peter Hook: The Hacienda. How Not to Run a Club (2009)

Alt det musikalske som skjedde i Manchester dei siste tiåra av 1900-talet var ikkje like bra, men det skjedde mykje stort der. Fleire store band kom frå byen, og nokre år rundt 1990 var det like viktig at det var der nattklubben Hacienda heldt til. Der spelte dei den nyaste dansemusikken, og folk kom til klubben frå heile England, og gjerne frå utlandet òg.

I glansdagane gjekk Hacienda med stort overskot. Det normale var likevel store underskot. Klubben opna i 1982, og medlemmane i New Order var medeigarar. Dei gjekk heile tida inn med store summar for å redda nattklubben, og Hook, som var bassist i New Order, vil helst ikkje tenkja på kor mykje dei betalte for å halda Hacienda i live dei femten åra klubben eksisterte.

Her er oppturar og nedturar. Dei fyrste åra var Hacienda fyrst og fremst konsertarrangør, men seinare vart det langt mellom konsertane. DJ-ane tok over; klubben vart sterkt inspirert av klubbar dei hadde vitja i New York, og Hacienda vart ein stad som spelte den nyaste musikken, og som svært tidleg plukka opp dei nyaste trendane.

Klubben var heller dårleg drive, og hadde ein tendens til å dra til seg tvilsamt klientell. Dei tilsette stal som ravnar, det var ikkje uvanleg at dei tok med seg ei kasse drikkevarer heim etter arbeidsøkta, sjølvsagt utan å betala. Gjengar med kriminelle hadde fritt spelerom i klubben, dei hadde sine område der dei dreiv med dealing, og dei var ekstremt valdelege. Korkje politi eller vaktar kunne gjera noko med dette, og den hyppige valdsbruken vart, saman med dei store underskota, den viktigaste grunnen til at klubben vart lagt ned i 1997.

Boka vert etter kvart heller kjedeleg. Det vert litt som når russen fortel om russetida si, det er ikkje måte på drikking og festing, og slike anekdotar har avgrensa verdi for dei som ikkje var med der. Tidvis tek det seg opp, sjølvsagt, men det vert langt mellom høgdepunkta. Og poenget om at New Order finansierte det heile tek ein tidleg i boka; Hook repeterer det altfor ofte.

Guffen er lunken.