31. mars 2011

O Brother, Where Art Thou? (2000)

Denne filmen avslutta ei rekkje med tre svært sterke Coen-filmar. Den er ikkje like god som Fargo eller The Big Lebowski, men det er ikkje mykje om å gjera.

Filmen er liksom laust basert på Odysseen av Homer. Tre rømlingar frå ein lenkegjeng, spelt av George Clooney, John Turturro og Tim Blake Nelson, er på leiting etter nokre pengar Clooney hevdar å gravd ned etter eit ran. På vegen møter dei mange utfordringar - vakter, politi, hundar, sirener, John Goodman, Ku Klux Klan, men dei kjem seg unna heile vegen. Undervegs vert dei frifunne for alt dei måtte ha gjort av guvernøren i Mississippi, men ei av gruppene som leiter etter dei har ikkje fått det med seg, og førebur seg på å hengja dei tre. Den påfølgjande scena er ei av dei heilt store Coen-scenene - enorme mengder vatn skoler dei vekk frå galgene og fyller heile dalføret. Dei får omsider hovudet over vatnet, i ei scene som minner litt om då to bandittar rømmer frå eit fengsel i Raising Arizona.

Langs vegen har dei òg, utan å vita det, vorte popstjerner. For å tena pengar har dei gått inn til ein blind radio-platepratar, der dei har spelt inn "I'm A Man Of Constant Sorrow". Songen vert populær, og då dei, litt tilfeldig, framfører songen på eit valkampmøte, haustar dei stor fagnad. Dei er eit godt liveband, og har forkledninga som minner litt om då tre menn prøvde å koma seg inn i USA i A Night At The Opera. Musikken er strålande gjennom heile filmen.

Dette er fyrste gong Clooney er med i ein Coen-film, og han greier seg svært godt. Fleire av dei andre skodespelarane var òg med i tidlegare Coen-filmar, i alle fall Turturro, Goodman, og Holly Hunter. Her er meir enn nok å le av, det er (ikkje uventa) ein film eg har sett ei rekkje gonger, men likevel lo eg fleire stader så høgt at skituristane i setet ved sida av snudde seg for å sjå kva eg heldt på med.

Guffen tilrår.

Mykje meir Coen på kulturguffebloggen
Blood Simple (1984)
Raising Arizona (1987)
Miller's Crossing (1990)
Barton Fink (1991)
The Hudsucker Proxy (1994)
Fargo (1997)
The Big Lebowski (1998)The Man Who Wasn't There (2001)

Ethan Coen: The Drunken Driver Has the Right of Way (bok, 2001)
Intolerable Cruelty (2003)
William Rodney Allen: The Coen Brothers Interviews (bok, 2006)
No Country for old Men (2007)
Burn After Reading (2008)
A Serious Man (2009)
True Grit (2010)

Jenny M. Jones: The Big Lebowski (bok, 2012)
Inside Llewn Davis (2013)
Hail, Caesar! (2016)
The Ballad of Buster Scruggs (2018)

Aina Basso: Fange 59. Taterpige (2010)

Dette er ei fin bok. Taterjenta Maria er i Trondheim, og kjem vekk frå familien sin. Ho vert sett i fengsel, og etter å ha vore der eitt års tid, kjem ho i teneste hjå ein prost.

Maria er på sett og vis i fengsel heile tida, også når ho er i teneste hjå prosten. Ho kan ikkje gjera som ho vil, det er det prosten og kona som bestemmer, og også den vitjande teologistudenten kan gjera som han vil med Maria. Det er eit samfunn med eit klart rangsystem, der menn står over kvinner, og der tenarane står aller nedst. Ho vert likevel verande der, men i draumane sine er ho ofte andre stader. Ho er hjå familien, ho er hjå kjærasten ho hadde før ho kom i fengsel, men aller mest tenkjer ho på vatn.

Ho vil gjerne sjå havet, i fengselet lengtar ho etter å bada, og i fleire av kapitla der ho tenkjer seg vekk er ho ved eller i vatn. Slik er det òg då ho kjem ut frå fengselet: "Kroppen er underleg lett, som er han i vatn". I eitt av dei siste kapitla står ho ved ein brønn, og ser ned i det kalde vatnet. På same måte som ho er det vatnet fanga.

Boka har ei rekkje korte kapittel, der Basso fortel historia med eit stramt og godt språk. Ho sløsar ikkje med orda, men får likevel sagt mykje med dei ho bruker. Eg likar uttrykk som "tynne smell" og "tung lukt".

Guffen tilrår.

Atle Berge: Muntergang (2010)

Det går ikkje heilt bra med Pål Stordalen, hovudpersonen i denne boka. Han vert saman med Katrine, og utover i det forholdet raknar det meste for han. Han misser jobben, kroppen forfell, han vert kasta ut frå hybelen sin, og han får ikkje lenger følgja med på fjernsynsserien "Lost". Det ser ut til å retta seg litt mot slutten, men gjennom boka er han altså på veg mot undergangen. Eg tippar tittelen er meint som eit ordspel på dette, altså at han smiler på veg mot undergangen, for Stordalen tek det meste med godt humør.

Boka er ikkje spesielt munter. Ho er skriven i eit lett og greitt språk, men her er langt mellom det som kan reknast som morosamt. Med ein slik tittel venta eg meg litt å le av, men det kom aldri, eg trur ikkje ein gong eg smilte - det kom aldri lenger enn at eg somme stader tenkte at akkurat dette er bra. For her er både setningar og avsnitt som er gode, og sjølv om Berge legg inn nokre kapittel med ein annan skrivestil enn den som dominerer i boka, gjer han ikkje desse variasjonane til eit så stort poeng at det irriterer.

Guffen er lunken.

Meir Berge på kulturguffebloggen

30. mars 2011

Trygve Mathiesen: Sid's Norwegian Romance: Sex Pistols Exiled to Trondheim (2011)

I engelske musikkmagasin som Q og Mojo kjem det rett som det er artiklar som utelukkande er bygd opp rundt sitat frå dei som var til stades ved ei spesiell hending. Det kan vera ei plateinnspeling, det kan vera ein konsert, det kan vera ein heil konsertturné, osb.

Trygve Mathisen brukte dette grepet med hell i boka Banned in the UK, som handlar om ein konsert Sex Pistols heldt i Oslo sommaren 1977. Dagen etter spelte dei i Trondheim, og Mathisen fortel ein liknande historie her. Boka var ikkje planlagt, skriv Mathisen, og det verkar som om han la meir arbeid i Oslo-boka. Her er det mange repetisjonar, og det heile vert drege ut meir enn historia har godt av.

Det som gjer denne boka ulik er at ho i stor grad er bygd opp rundt forteljinga til Teddie, ei seksten år gamal jente som fungerer som tolk, og som får eit godt forhold til bassisten Sid Vicious dei to dagane bandet er i Trondheim. Dette gjev boka ei eiga vinkling, men likevel - er det interessant nok til å bera ei heil bok? For meg vert det for mange detaljar, det er ikkje veldig spanande å lesa om at Teddie saman med eit par av bandmedlemmane et pizza og soft-is.

Med litt strammare redigering kunne boka altså vore betre. Boka har ei rekkje bilete, og her er det mange blinkskot. Mange av desse er uskarpe, eller burde hatt eit anna utsnitt, men det gjer eigentleg ingenting. Bileta viser korleis det såg ut då punken kom til Noreg - heller ikkje i Trondheim var det mange i publikum som såg ut som punkarar.

Guffen tilrår.

Meir Mathiesen på kulturguffebloggen
Banned in the UK (2010)
Norsk postpunk 1980-1985. Fra hardcore til a-ha. (2011)

Meir Sex Pistols på kulturguffebloggen
Glen Matlock: I was a Teenage Sex Pistol (1990)
Jon Savage: England's Dreaming (1991)
John Lydon: Rotten (1993)
The Filth and the Fury (film, 2000)
David Nolan: I Swear I Was There. The Gig That Changed The World (2006)
Trygve Mathiesen: Banned in the UK (2010)
Jon Savage: The England's Dreaming Tapes (2010)
John Lydon: Anger Is an Energy (2014)
Johan Kugelberg (red.): God Save Sex Pistols (2016)
Steve Jones og Ben Thompson: Lonely Boy (2016)
Mal-One & The Punk Collective: Worlds End (2020)
Pistol (fjernsynsserie, 2022)

Mad Men, sesong 4 (2010)

Etter fire sesongar er dette framleis ein aldeles glimrande fjernsynsserie. Det aller meste er akkurat slik det skal vera - manus, dialogar, skodespelarar, tidsbileta, osb. Det er nesten trist at me må venta så lenge på neste sesong.

Opninga på kvar episode er finfin. Ein dresskledd mann kjem inn på eit kontor, og set frå seg kofferten sin. Deretter går alt til pisis - bilete dett ned frå veggane, møblane dett frå kvarandre, og deretter dett han. Det er langt ned, på vegen passerer han bilete av lettkledde damer, annonser som viser fram det gode amerikanske draumelivet, forbi glas med alkohol, forbi familiebilete. Han dett gjennom Amerika, og det er like mykje Amerika som dett. Handlinga er lagt til 60-åra, eit tiår då det amerikanske storsamfunnet møtte intern motstand frå ulike grupper som kjempa for rettane sine, og ekstern motstand frå andre land.

Den fallande mannen kan godt vera Don Draper. Han var hovudpersonen i dei tre fyrste sesongane, og no vert han endå meir sentral. Han er den amerikanske draumen, han er velståande, attraktiv, høfleg, klok, veltalande, flott og stram. Han vert spelt av Jon Hamm, som ofte minner om ein yngre Robert DeNiro. Draper har arbeidd seg opp frå ingenting, og har no ein suveren posisjon i reklameverda.

Ved inngangen til denne sesongen er mykje endra. Draper er nyskilt, og saman med Sterling, Cooper og Pryce har han laga eit nytt firma. Dette firmaet er svært avhengig av han, det er han som er den viktigaste magneten for nye kundar. Firmaet har likevel mange nedturar, og dette slit på Draper, som vert meir og meir oppfarande, han drikk (endå) meir, og han vert ein endå større rundbrennar. Han roterer mellom fleire kvinner, og at ei av dei liknar på eks-kona hans er ikkje spesielt overraskande. Det er heller ikkje spesielt uventa at ein gong dei to er ute til middag, møter dei eks-kona og den nye mannen hennar.

Draper reflekterer òg ofte over kven han er, og kva han gjer med tida si. Må han verkeleg jobba så mykje? Må han sjå så lite til borna sine? Kan han nokon gong stå fram som den han verkeleg er, og ikkje som Don Draper (som altså ikkje er det eigentlege namnet hans)?I fleire av episodane er der lange, rolege scener der han sit på kontoret sitt om kvelden, der han kikar ut vindauga med eit glas alkohol i handa. Dette er fantastisk fine scener.

Det går altså opp og ned med firmaet. Dei har få kundar, og då den største kunden deira finn seg eit anna reklamebyrå, luktar det oppseiingar lang veg. Måten Draper prøver å løysa dette på, utan å rådføra seg med dei andre eigarane, er strålande.

Så det er altså framleis ein aldeles glimrande fjernsynsserie. Eg er nesten overraska over at eg er så begeistra for ein serie som hentar handlinga frå eit reklamebyrå, men eg er hekta og vel så det. Eg vil ha meir, og eg vil gjerne ha det fort, men eg veit at eg må venta ei stund. Innspelinga av den femte episoden har ikkje teke til enno, det er visst noko usemje om pengar og alt det der. Eg ser difor ikkje vekk frå at eg hentar fram att den fyrste sesongen, og tek ein ny runde medan eg ventar.

Guffen tilrår.

Meir Mad Men på kulturguffebloggen
Sesong 1 (2007)
Sesong 2 (2008)
Sesong 3 (2009)
Sesong 5 (2012)
Sesong 6 (2013)
Sesong 7 (2014-15)

29. mars 2011

True Grit (2010)

Omsider fekk eg sett denne. Som alltid venta eg at Coen-brørne ville imponera meg, og det eg hadde lese om filmen før var lovande. Mykje av det stemde. Fleire av skodespelarane held høgt nivå, og bileta er tidvis glimrande.

Likevel vart ikkje dette den heilt store opplevinga, i alle fall ikkje målt opp mot andre Coen-filmar. For ein gongs skuld er ikkje sjølve historia god nok. Her er nokre overraskande vriar, men ikkje spesielt mange, og det heile vert for tradisjonelt. Det kan ikkje ein god dialog, godt skodespel og flotte bilete retta opp. Eg trur dette er andre gongen Coen-brørne har laga ein ny versjon av ein gamal film. Den fyrste gongen dei gjorde det, med filmen The Ladykillers, var resultatet langt skralare enn her.

Ein mann vert drepen, og den fjorten år gamle dotter hans hyrar inn ein alkoholisert marshall for å ta mordaren. Dei rir etter mordaren, saman med ein Texas ranger. Dei tek han (sjølvsagt) til slutt, etter å ha teke livet av nokre andre bandittar på vegen. Hailee Steinfeld spelar den unge jenta glimrande, medan Jeff Bridges er jamt over bra som marshallen.

Handlinga er lagt til eit finfint landskap, og det er ikkje uventa at det i ein Coen-film er ei rekkje flotte naturbilete, spesielt mot slutten av filmen er der mange blinkskot. True Grit er ein skuffande Coen-film, men det er likevel ein betre film enn mykje anna. Det er òg gjerne slik med filmane deira at dei vert betre for kvar gong dei ser dei.

Guffen tilrår.

Mykje meir Coen på kulturguffebloggen
Blood Simple (1984)
Raising Arizona (1987)
Miller's Crossing (1990)
Barton Fink (1991)
The Hudsucker Proxy (1994)
Fargo (1997)
The Big Lebowski (1998)
O Brother, Where Art Thou? (2000)

The Man Who Wasn't There (2001)
Ethan Coen: The Drunken Driver Has the Right of Way (bok, 2001)
Intolerable Cruelty (2003)
William Rodney Allen: The Coen Brothers Interviews (bok, 2006)
No Country for old Men (2007)
Burn After Reading (2008)
A Serious Man (2009)

Jenny M. Jones: The Big Lebowski (bok, 2012)
Inside Llewn Davis (2013)
Hail, Caesar! (2016)
The Ballad of Buster Scruggs (2018)

27. mars 2011

Aasmund Olavsson Vinje: Ferdaminne frå sumaren 1860 (1861)

Noko av det mest imponerande med denne boka er at ho kom så tidleg. Den fyrste grammatikken til Aasen kom i 1848, i 1850 kom den fyrste ordboka, og den fyrste boka på landsmål kom i 1853. Ferdaminne kom i 1861, og Vinje skriv så glimrande landsmål at det er vanskeleg å tru at språket var så ungt.

For det er ein fryd å vera på ferd med Vinje. Han fer frå Christiania til Trondheim, for å vera med på kruninga av ein ny konge i Nidarosdomen. Han skriv ikkje så nøye kvar han fer, og er heller ikkje så oppteken av at det han skriv om kan knytast direkte til folk eller stader han er innom. Han kan ta store omvegar, både i tid og rom, og dei han snakkar med kan gjerne vera personar frå fortida.

Vinje er kunnskapsrik, og dreg støtt linene attende til eldre norsk historie. Han vekslar mellom ulike sjangrar, i teksten er det til dømes fletta inn ei rekkje dikt. Kapitlet om "Stortingsmannen på Møre" er ein samtale mellom Vinje og ein lokal kar; dette kan godt vera av di Ola-boka, boka som gjorde denne stortingsmannen, altså John Neergaard, kjend, òg hadde samtaleform. Men språket og skrivestilen er altså det som fengar mest. Eg humra fleire gonger under lesinga, og det er noko godt og leikande over det heile. "Ein tredje ny rett som på sin måte var likså god, fann eg også i Sverike, og det var eit slag sildesalat som var blanda i hop av småhakka sild, rørd saman med rjome og eggeplome, og alt steikt som ei tjukk eggekake. Eg kan ikkje gjeva opp kor mykje det i denne blandinga skulle vera av kvart slag til jamning, så kvar må prøva seg fram sjølv, om han skulle taka til ettertanke denne rettleiinga mi i matvitskap."

Kjartan Fløgstad har skrive ei fin innleiing, og denne utgåva har ei rekkje merknader av Olav Midttun og nokre av Jon Severud. Alt er så bra at det heller får vera at forlaget har funne det for godt å ha eit bilete av Glittertind - ein fjelltopp som ikkje er nemnd i boka - på framsida.

Guffen tilrår.

Meir Vinje på kulturguffebloggen
Vetle Vislie: Aasmund Vinje (1906)
Idar Handagard: Aasmund Vinje i Staalediktet (1909)
Lyriske dikt (1910)
Olav Midttun: A. O. Vinje (1960)
Langslet og Rydne: Villmann, vismann og veiviser (1993)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Toril Moi leser A.O. Vinje (2016)
Ottar Grepstad: Vinje-bibliografien (2017)

23. mars 2011

A Streetcar Named Desire (1951)

Filmen opnar med at Blanche DuBois kjem til New Orleans for å vitja systera, Stella, og mannen hennar, Stanley Kowalski. Ho slår seg ned i husværet deira, og vert der i fleire månader. Ho er ikkje heilt i balanse når ho kjem, og det er heller ikkje eit altfor harmonisk hus. Her er mykje alkohol, her er mykje roping og skriking, og her er litt vald.

Utover i filmen vert det berre verre. Blanche og Stanley finn absolutt ikkje tonen, og Stella vert dregen mellom dei to. Blanche vert òg meir og meir ubalansert, og filmen sluttar med at ho vert henta av ein dokter.

Ho diktar fritt når ho snakkar med folk. I nokre samtalar har ho hatt mange forhold, andre gonger har ho vore gift, og ho kan òg hevda at ho har gamaldagse verdiar, og at ho er så godt som urørt. Både Stanley og kameraten hans, Mitch, har sjekka i fortida hennar og meiner at ho meir eller mindre vart kasta ut frå heimbyen sin i Mississippi, sjølv meiner ho at det ikkje stemmer. Det er altså uklart kva som finst i fortida hennar, og det er heller ikkje det viktigaste. Ho er lettare forstyrra, og dreg med seg desse forstyrringane inn i liva til dei andre.

Skodespelet er aldeles glimrande. Marlon Brando spelar Stanley, medan Vivian Leigh spelar Blanche, og samspelet mellom desse to er suverent. Brando skal vera både hard og mjuk; medan Leigh skal verta gradvis meir forstyrra, og slik framstår dei òg. Skodespelet er sjølvsagt prega av at filmen vart spelt inn for seksti år sidan, det er av og til tendensar til overspeling, men det gjer altså ingenting. Her er mange nærbilete, gjerne når nokon av karakterane ropar. Og det gjer dei ofte - det er ein film med temperament.

Guffen tilrår.

19. mars 2011

Motorpsycho (Byscenen, Trondheim, 18.3.11)

Etter mange år på Sunnmøre har eg omsider igjen busett meg i nærleiken av stader Motorpsycho gidd å spela. Denne våren ville tilfellet at eg var vekke frå Hordaland den veka dei spelte tre konsertar der, og det var jo nedtur. Men tilfellet ville òg at eg fekk høve til å sjå dei i Trondheim den veka dei spelte to konsertar der, og det var jo opptur.

Motorpsycho gjer jamt som dei sjølve vil. Ingen konsertar er like, ein ting er at dei vekslar mellom kva songar dei spelar, ein annan ting er at dei improviserer mykje på scena. Dei omtalar musikken sin som dynamisk, og er klar over at det rett som det er kan gå på trynet. Slik var det diverre nokre gonger i kveld, eit par av improvisasjonspartia vart for diffuse og nærmast kjedelege. Minst eitt av dei var òg malplassert, mot slutten av ein aldeles fabelaktig "Manmower" kom der eit langt instrumentalparti som ikkje fungerte i det heile. Rett etterpå omtalte bassist/vokalist Bent Sæther det som ein bærtur.

Dei har gitt ut bortimot tjue CD-ar, og har såleis ei rekkje songar å velja mellom. I kveld låg tyngdepunktet på dei tre-fire siste platene, og her er det mykje godt å ta av. Høgdepunkta for meg var likevel nokre eldre songar. Midt i konserten kom der eit Kings of Convenience-parti, der både Sæther og gitarist Snah fann fram akustiske gitarar, og spelte "Feel", "Come On In" og "Upstairs - Downstairs". Finfine versjonar heile vegen.

Det absolutte høgdepunktet var likevel ein annan song. Ein av grunnane til at eg røysta på Demon Box før Øyafestivalen i fjor var at eg ville høyra "Mountain" igjen. Det er ein monumental song, og var den fyrste Motorpsycho-songen som verkeleg imponerte meg på konsert. I 1993/94 var songen eit relativt fast innslag på konsertane deira, men etter 1995 spelte dei han sjeldan, før dei henta han fram att i fjor. Fy fasan kor stas det var å høyra opninga på den songen igjen, og vita at no kjem det nokre massive minutt.

Alt i alt var det ein ujamn konsert, der dei altså ikkje trefte heilt med jamminga. Eg er likevel godt nøgd, her var nok av godbitar, og når Motorpsycho er bra, er det ikkje mykje som kan måla seg med det.

Guffen tilrår.

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

15. mars 2011

Arne Hjeltnes: Ivar Nimme (2010)

Arne Hjeltnes er best kjend som ein gladgut frå fjernsynet. Han kan minna ein smule om Smørbukk, der han smiler og ler og er på talefot med alle som finst. Han har gjeve ut fleire bøker, mellom anna nokre diktbøker der det er eit stykke mellom dei heilt gode poenga.

Det er difor gledeleg at han i denne romanen ikkje prøver å drepa lesarane med halvgode vitsar og ordspel. Sjølve historia er sånn passeleg lystig, men boka er likevel skriven i eit passeleg seriøst språk.

Ivar Nimme handlar i alle fall om noko passeleg seriøst. Nimme er ein grisebonde som ikkje tek omsyn til alle reglar og direktiv frå Brüssel, og som difor får melding frå byråkratiet om at han må slutta som grisebonde. Han leverer like godt alle grisane direkte på lensmannskontoret, og det fører til så mykje oppstyr at han vert frådømt gard og grunn. Dei som har hatt noko med han å gjera vert òg straffa på ulikt vis, og dei rottar seg saman for å ta knekken på det hemmelege Rådet, ei samling prominente personar i Bergen som tek seg av dei personane som tek kampen opp med velferdsstaten og sosialdemokratiet. Det heile endar sjølvsagt godt for Nimme og medhjelparane hans.

Historia er enkel og grei, sjølv om ho ikkje er spesielt truverdig. Det er fort gjort å lesa boka, slik at me får ikkje god tid til å verta kjend med dei mange personane som er involverte, og dei aller fleste av desse framstår difor som relativt eindimensjonale. Likevel er ikkje boka bortkasta tid, ho er godt skriven, og det er jo stas med bøker som sympatiserer sterkt med grisebønder.

Guffen er lunken.

13. mars 2011

Levi Henriksen: Snø vil falle over snø som har falt (2004)

Sist veke var eg i Ålesund, og kom inn i ein bokhandel to minutt før dei stengde. Ho bak disken masa så mykje om at ho hadde det travelt, og at eg måtte bestemma meg på minuttet om det skulle verta nokon handel, slik at eg ikkje fann noko eg eigentleg hadde lyst på. I Kiwi-butikken ved sida av fann eg denne, og slo til med ein gong. Eg har vore sånn halvlysten på å lesa ho heilt sidan ho kom ut, og endeleg var timen der.

Diverre var ikkje boka verdt å venta på, for meg var dette ei bok heilt på det jamne. Dan Kaspersen kjem attende til barndomsheimen etter to år i fengsel. Broren har nett teke livet av seg, og Dan prøver å finna ut av kvifor han gjorde det, samstundes som politiet mistenkjer han for eit brutalt overfall på ein storbonde i bygda. Frå dette utgangspunktet ser me både framover og bakover, me vert kjend med fortida til Dan, og kor nært han stod broren, og me ser korleis han vert godt kjend med ei ung kvinne frå bygda, korleis det heile tida ser ut til å vera nokon som vil banka han opp, og korleis det viser set at han slettes ikkje hadde noko med overfallet å gjera, og at broren vart drepen.

Eg greier ikkje å sjå det originale i denne boka. Historia er ikkje så spesiell, og Henriksen skriv heller ikkje spesielt bra. Her er mange skrantande omgrep og haltande metaforar, det er i det heile lite som er direkte imponerande.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

10. mars 2011

Fantasia (1940)

Berre tre år etter at Disney hadde laga den fyrste animerte langfilmen, Snøkvit og dei sju dvergane, kom Fantasia. Filmen er bygd opp som ein konsert med eit symfoniorkester, og der kvart nummer vert illustrert med animasjon. Det var eit svært ambisiøst prosjekt. Og det er ein svært vellukka film.

Orkesteret framfører åtte nummer, av komponistar som Beethoven, Stravinsky og Tchaikovsky. Til kvart nummer er det laga ein animert film. Filmane har gjerne ei heilt enkel handling, men det er ikkje det viktige her. Det er animasjonen som gjer at filmar fengar slik han gjer. Tidvis er bileta nesten hypnotiske, og det vert spesielt imponerande når ein tenkjer på at dette er ein sytti år gamal film. Visuelt sett er filmen glimrande.

Filmen er altså lagt opp som ein konsert, og då er det som det skal vera når konferansieren midt i filmen annonserer at det vert ein pause på femten minutt. Både her, og dei gongene konferansieren introduserer nye nummer, ser me musikarane. Det er altså litt veksling mellom vanleg film og animasjonsfilm, og dei to møtest ein gong, då Mikke Mus lurer seg opp til dirigenten og nappar han litt i frakken.

Alt er sjølvsagt ikkje like bra. Av og til vert det litt for enkelt, det vert litt for likt vanlege animasjonsfilmar. Men stort sett er det bra, og vel så det. Eg såg filmen på ein liten dataskjerm. Det fungerer greitt, men det er sjølvsagt ei langt større oppleving å sjå filmen i ein kinosal.

Guffen tilrår.

9. mars 2011

The Grapes of Wrath (1940)

Denne filmen er basert på ein av den finaste av romanane til John Steinbeck. Det seier ikkje så lite, og denne filmatiseringa er òg fin. Filmen gjer likevel ikkje så sterkt inntrykk som boka, kanskje mest av di slutten er endra. I boka går alt gale på slutten, her er det lys i tunnelen.

Det handlar om familien Toad, ein jordbruksfamilie frå Oklahoma. Dei må flytta frå garden dei leiger, og satsar på ei framtid i California. Dei er i alt ti-tolv personar som pakkar seg saman i ein skral lastebil, og dei fleste kjem seg heilt fram. Der er det ikkje lett å få seg jobb, dette er i 1930-åra, og svært mange andre har tenkt same tanken som dei. Dei arbeider litt som streikebrytarar, før Tom, sonen i familien, slår ned og drep ein kar. Han er ute på prøve, og dei flyktar vidare. Frå denne leiren, som minner om ei blanding av ein konsentrasjonsleir og ein flyktningeleir, finn dei litt tilfeldig vegen til ein leir der alt er velstand. Her er det ingen sjefar, her er det ikkje noko politi, det er reint, det er innlagt vatn, ungane kan gå på skule, osb. Det er omtrent som eit sosialistisk paradis.

Filmen er regissert av John Ford. Av og til bruker han den amerikanske naturen like godt som i dei beste westernfilmane sine, andre gonger er det altfor tydeleg at utescenane er spelt inn i studio. Her er ei rekkje gode skodespelarar, alle har dette redde eller desperate blikket som gjer at du trur på dei, du føler at dei verkeleg har mist det meste av det dei eig. Det er ei god og trist stemning i filmen, spesielt i den fyrste halvdelen.

Guffen tilrår.

Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
To a God Unknown (1933)
Tortilla Flat (1935)
In Dubious Battle (1936)
The Harvest Gypsies (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Moon is Down (1942)
Cannery Row (1945)
The Pearl (1947)
The Wayward Bus (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Travels With Charley (1962)
Journal of a Novel (1969)
Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)

Geert Mak: USA. En reise (2012)

Meir John Ford på kulturguffebloggen
The Searchers (1956)
The Man Who Shot Liberty Valance (1962)

7. mars 2011

Jon Krakauer: Into Thin Air (1997)

Alle som klatrar på Mount Everest er klar over at faren for å døy er stor. Same kor godt ein førebur seg er det uråd vera budd på alt. Denne boka handlar om ein gong det gjekk heilt gale.

Jon Krakauer er journalist og klatrar. Han var med på ein organisert Everest-ekspedisjon, altså ein ekspedisjon der røynde klatrarar tek med seg klatrarar som gjerne vil ha hjelp til toppen. Desse er ikkje utan røynsle med fjellklatring, men har gjerne ikkje vore på så høge fjell før. I 1996, då Krakauer var med, var der to store slike grupper, og den lette rivaliseringa mellom dei to venene som leia desse turane kan ha vore ein av grunnane til at det gjekk gale. Den av dei som hadde størst suksess ville truleg sikra seg flest kundar i framtida.

Den viktigaste grunnen til at ting skar seg var likevel veret. Det blas opp til storm medan mange framleis var på toppen, og i alt miste åtte personar livet dagen dei skulle til topps. Nokre døydde mellom den øvste leiren og toppen, nokre døydde i sjølve leiren. Ni klatrarar som kom ned til leiren etter at det var vorte myrkt, fann ikkje leiren, og slo seg ned der dei fann ly, bak ein stor stein. Då vinden stilna utpå natta, såg dei kvar leiren var, og sju av klatrarane tok seg fram til leiren.

To klatrarar låg att, og dette er kanskje det mest utrulege i heile boka. Dei to var dekte av is då dei vart funne dagen etter, men var hårfint i live. Dei andre vurderte det slik at det var nyttelaust å redda dei, og lot dei berre liggja. Seinare same dag kom den eine av dei to stabbande inn i leiren med store frostskader, og han fekk plass i eit telt, der dei andre meinte at han kunne få dø i fred. Natta etter vart det igjen storm, og for å redda livet tok dei ut tidleg om morgonen. Teltet til han med frostskadene var rivna, soveposane han låg i hadde blese av han, og med frostskadde hender greidde han ikkje å få soveposane på plass igjen. Likevel levde han, og dei greidde å få han ned i live.

Boka er svært godt skrive. Det er sikkert ein klisje, men det verkar nesten som om ein er på eller ved Everest når ein les. Krakauer får godt fram slitet, kameratskapet, frykta og gleda, og kor vanskeleg det er etterpå. Han ser ut til å vera i kjempeform, han er alltid blant dei fyrste som kjem opp til den neste leiren, og på sjølve toppturen sit han lenge og ventar på dei andre, slik han hadde lova turleiaren. På veg ned att, spesielt ved Hillary Step, det siste klatrepunktet før toppen, er der store køar, og alt då skjønar han at dette kjem til å gå gale. Likevel er både han og dei andre sterkt reduserte og prega av kor høgt oppe dei er, det er velkjent at den tynne lufta gjer at både kropp og sjel reagerer seinare.

Eg har lese mange bøker om fjell og fjellturar. Dette er ei av dei beste.

Guffen tilrår.

Meir Krakauer på kulturguffebloggen
Eiger Dreams (1990)
Into the Wild (1996)
Into the Wild (film, 2007)
Where Men Win Glory (2009)
Three Cups of Deceit (2011)
Under the Banner of Heaven (2011)
Missoula (2015)
Under the Banner of Heaven (fjernsynsserie, 2022)


Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

5. mars 2011

W.L. Rusho: The Mystery of Everett Ruess (2010)

For ikkje lenge sidan såg eg filmen Into the Wild, og noko seinare las eg boka òg. Ein av stadene vart Everett Ruess nemnt, så det låg litt i korta at det ikkje ville ta lang tid før eg las litt om han.

Der er mange likskapar mellom Ruess og Christopher McCandless, hovudpersonen i Into the Wild. Begge kjem frå ressurssterke familiar. Begge framstår som svært sjølvstendige og oppegåande. Begge slit med å finna seg til rette i storsamfunnet, og vil greia seg åleine, helst i ein natur relativt fri for folk. Begge brukte dekknamn då dei var i naturen. Men der er òg ulikskapar. Der McCandless braut heilt med familien, heldt Ruess kontakten med dei, og fekk jamleg ettersynt forsyningar.

Ruess var hakket yngre enn McCandless då han forsvann. Siste gongen familien høyrde frå han, var han berre tjue år. Då hadde han vore i ørkenområda sørvest i USA store delar av dei siste fire åra. Dette området fascinerte han uendeleg. I brev og dagbøker skriv han ofte om denne jakta på beauty. I boka er ei rekkje av breva hans trykte, og der er ei rekkje flotte passasjar. Breva er innsiktsfulle og velskrivne, det er nesten vanskeleg å gå med på at dei er skrivne av ein så ung mann. Han fortel om folk han møter, om stader han reiser, men det han likar best er å skriva om naturen han ser. Det var den som drog han dit. Dette var før det vart så godt tilrettelagt som det er i dag, det var før det vart lagt store vegar gjennom fleire av dei dei flottaste områda, som Monument Valley, så han kom der i rett tid. For han var det dette som var livet, og han skriv fleire stader at han ikkje kan tenkja seg eit anna liv.

Det fekk han heller ikkje, han forsvann i 1934. Dei to muldyra hans vart funne, og der vart funne nokre inskripsjonar ein reknar med var laga av han, men det var omtrent alt. Det vart arrangert nokre leiteaksjonar, utan resultat. Fleire hypotesar vart kasta fram - han kunne ha vorte rana og drepen, han kunne ha gifta seg med ei indianarjente og slege seg saman med stamma hennar, eller han kan ha valt å bryta kontakten med storsamfunnet. Etter å ha trykt (og kort kommentert) breva Ruess skreiv, fortel Rusho om leiteaksjonane i ettertid, og om dei ulike hypotesane som dukka opp. Boka kom første gong ut i 1982, og i denne oppdatera versjonen tek han med den siste utviklinga. Mykje har vore påstått, men slik Rusho legg det fram, er det klart mest sannsynlege at Ruess hadde eit uhell, og datt ned ein stad det var vanskeleg, kanskje uråd, å finna han.

Guffen tilrår.