31. juli 2021

Mare of Easttown (2021)

 

Dette var ein fin serie. Det er ikkje ofte eg ser eller les krim, men av og til fungerer det visst godt. 

Hovudpersonen i serien er Mare Sheehan, som arbeider i politiet. Ho er under eit visst press av di ho ikkje har greidd å løysa saka der ei ung kvinne forsvann for eit år sidan. Ei endå yngre kvinne vert funnen drepen, og presset mot Sheehan aukar. Kombinert med stort press på heimebane (son hennar tok livet sitt for eit par år sidan; han hadde ein son med ei narkoman kvinne, slik at sonen no bur hjå Mare; ho kranglar heile tida med mor si, som ho bur saman med; eksmannen bur i nabohuset, og han skal snart gifta seg på nytt) vert det for mykje for Mare, og ho prøver seg på eit triks som gjer at ho vert suspendert frå jobben sin. Ho greier likevel å løysa både forsvinningssaka og mordsaka.

Det er ikkje sjølve mordmysteriet som gjer serien verd å sjå. Serien er eit fint portrett av ein amerikansk småby, der det sjølvsagt finst mykje drit under overflata. Det er ikkje mykje harmoni i heimane me er innom. Dialogane er finfine, og episodane og serien er godt bygd opp. Dei fleste episodane sluttar med ein cliffhanger, og historia tek heile tida uventa vendingar. Og Kate Winslet er aldeles fabelaktig i hovudrolla. 

Guffen tilrår. 

29. juli 2021

Espen Søbye: Hva vet historikerne? (2021)

 

Bok tre av fire (så langt). Det opna med Hva visste hjemmefronten? av Marte Michelet, som kom i 2018. I 2020 kom Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?, av Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mads Tangestuen. Michelet skreiv at heimefronten kunne gjort langt meir for å hjelpa til med å få dei norske jødane til Sverige hausten 1942. Berggren, Bruland og Tangestuen plukka det heile frå kvarandre, og meinte at Michelet hadde plukka sitat og kjelder som passa inn i ein konklusjon ho hadde på førehand, i staden for å la kjeldene visa vegen.

Espen Søbye går ikkje heilt uhilda inn i denne debatten. Han har vore med på å gje Michelet to prisar for boka som starta det heile, og han skreiv òg føreordet til andreutgåva av Hva visste hjemmefronten?. Dette er han heilt open om, noko som er ryddig og greitt. 

Denne boka er litt rart bygd opp, og det verkar nesten som om det er skrive etter innfallsmetoden. Alt er relevant, men det er ikkje like lett å fylgja han heile tida. Mellom anna av den grunn burde boka sjølvsagt hatt eit namneregister til slutt. Men hovudinntrykket etter denne boka er at Michelet har ei rekkje gode poeng, og at Berggren, Bruland og Tangestuen ikkje har vore så ryddige som dei gjev inntrykk av. Søbye skriv fleire stader om spørsmål dei burde ha stilt, og han nemner kjelder dei burde brukt eller brukt betre (slik dei altså skreiv om Michelet). Mot slutten av boka skriv han "Finnes det noen annen forklaring på at Berggren, Bruland og Tangestuen roter seg inn i så mange selvmotsigende resonnementer enn at de er besatt av å markere mest mulig uenighet med Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?" Og det er det inntrykket som sit att etter denne boka: Konklusjonane til Michelet står.

Guffen tilrår. 

Relatert på kulturguffebloggen
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (2014)
Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? (2018)
Den største forbrytelsen (2020)
Berggren, Bruland og Tangestuen: Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (2020)
Marte Michelet: Tilsvar (2021)

23. juli 2021

Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen: Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (2020)

 

Det skjer ikkje kvart år at ei sakprosabok skapar så stor debatt at det kjem eit motinnlegg i bokform. Etter at Marte Michelet gav ut boka Hva visste hjemmefronten? i 2018, kom det mange motinnlegg i avisene. Dag og Tid bad to (som vart til tre) historikarar gå kritisk gjennom boka, for å sjå om det var hald i konklusjonane til Michelet. Det heile var tenkt utgitt i avis-form; til slutt vart det så omfattande at det vart ei bok av det. 

To av dei tre forfattarane, Bruland og Tangestuen, har gjeve ut bøker som Michelet refererer til. Berggren var masterstudent då ho gjekk inn i dette arbeidet. Alle kjenner altså fagfeltet godt. Dei finn absolutt feil og manglar hjå Michelet, og den grovaste er måten Michelet har omtalt Carl Fredriksens Transport. Dei hjelpte svært mange jødar over til Sverige, og Michelet har måtta beklaga at ho skriv at alt CFT tenkte på var pengar. 

Der er òg ei rekkje formelle feil. I fotnotane har sitat fått feil sidetali originalkjelda, slik at det ikkje kan etterpøvast. Dei meiner at i nokre sitat er viktige ord utelatne, slik at meininga vert endra (til fordel for Michelet sine konklusjonar). Dei meiner at ho ikkje har brukt dei mest relevante kjeldene. Dei meiner at sjølv om det kom hint om at ein jødeaksjon var rett rundt hjørna, var ikkje dette eit presist varsel som heimefronten burde respondera på (slik Michelet meiner at dei burde ha gjort). 

Så ja, det er ikkje tvil om at boka til Michelet har sine manglar. Likevel sit eg att med ei kjensle av at dei er for opphengte i formelle feil og ujamn sitatbruk, og at hovudpoenget til Michelet, altså at heimefronten kunne ha gjort meir for å redda jødane, framleis står. Samstundes er det jo slik både desse forfattarane og Michelet er inne på, at jødane ikkje stod så veldig høgt i kurs i samtida, og at heimefronten i stor grad måtte prioritera å få eigne medlemmer over til Sverige.

Guffen tilrår. 

Relatert på kulturguffebloggen
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (2014)
Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? (2018)
Den største forbrytelsen (2020)
Espen Søbye: Hva vet historikerne? (2021)
Marte Michelet: Tilsvar (2021)

18. juli 2021

Ragnar Hovland: Konspirasjonar (1990)

Ragnar Hovland har med ujamne mellomrom gjeve ut samlingar med tekstar skrivne for aviser, tidsskrift o.l. I denne boka har han kalla desse tekstane "stykke". Han skriv mykje om musikk, han skriv om seg sjølv, han skriv om norsk og utanlandsk litteratur, og undervegs er han innom mange andre emne. Med unntak av stykka om franske forfattarar, som eg diverre har altfor liten kjennskap til, var dette både godt og artig.

I dei to fyrste stykka, den nyskrivne innleiinga "Omskriving" og "Einaste løysinga var å bli forfattar", som var skrive for boka Å skrive for barn (1984), skriv han om korleis han kom inn i litteraturen, og korleis han les og skriv. Eg er gamal nok til å skjøna at ein må stå klar med ei klype salt når ein les Hovland, men det verkar som om han er er rimeleg sannferdig. Begge tekstane er av dei beste i boka.

Stykka varierer stort i lengd. Nokre er svar på enquetar knytt til skriving og lesing; andre er lengre artiklar henta frå tidsskrift. Han skriv til dømes godt om Captain Beefheart og om Lewis Carroll.

Her er òg, som vanleg, mykje å le av. I samband med 125-årsjubileet til BT i 1988 er han beden om å skriva ein tekst om avisa. Her ser han òg framover, for å varsla om kva som kjem på trykk det året BT fyller 150 år - det kjem mellom anna ein "artikkel i samband med lanseringa av Sissel Kyrkjebø si nye plate, der artisten m.a. seier at ho berre er seg sjølv". Ein annan stad kallar han Jan Erik Vold for norsk litteraturs Harald Are Lund. Og etter den lange teksten "Husene preller av veggene", som handlar om norsk kortprosa mellom 1967 og 1986, kjem denne fotnoten: 

"Dette er ein artikkel som skulle omsetjast til tysk og leggjast fram i ein eller annan samanheng på bokmessa i Frankfurt i 1986, derav alle greie forenklingar. Eg har aldri sjekka om den verkeleg blei brukt. Forfattaren Cindy Haug veit truleg noko om dette, men eg har aldri spurt og kjem aldri til å spørje."

Guffen tilrår.

Meir Hovland på kulturguffebloggen
Alltid fleire dagar (1979)
Vegen smal og porten trong (1981)
Sveve over vatna (1982)
Under snøen (1983)
Bussen til Peking (1984)
Professor Moreaus løyndom (1985)
Utanfor sesongen (1988)
Sjølvmord i skilpaddekafeen (1989)
Mercedes (1989)
Love Me Tender (1989)
Paradis (1991)
Gjest Bårdsen døyr åleine ved Nilens breidd (1991)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Langs kvar ein veg (1992)
Over Bali og Hawaii (1992)
Eline og Julie tar ferja (1994)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Vegen til Navan (1995)
Dr. Munks testamente (1996)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Waterloo (1997)
Halve sanninga (1997)
Åleine i Alpane (1999)
Psst! Kubanske notat (2000)
Ei vinterreise (2001)
Norske gleder (2002)
1964 (2006)
Fredlaus (2006)
Dr. Munks popleksikon (2008)
Kunsten å komme heim (2011)
Stille natt (2011)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly (2011)
Ragnar Hovland - 60 år i svevet (Bergen, 22.3.12)
Folgerø/Tokvam: Ler dei no, så har eg vunne. Eit møte med Ragnar Hovland (2012)
Frå Ragnar til alle (2013)
Om noko skulle skje (2016)
Litt betyr det no likevel (2019)

17. juli 2021

Jan Roar Leikvoll: Bovara (2012)

Dette er den tredje romanen til Leikvoll, og det er lett å sjå slektskapen til dei to fyrste bøkene. Det er dystert, hovudpersonen er ein ung mann som lengtar etter noko meir, og her er både død og anna vondskap.

Handlinga er lagt til eit kloster. Eg-personen i boka, gartnaren Frrok, går mykje for seg sjølv og vert sett på som ein raring, men har ei så flott songstemme at han likevel vert vist ein viss respekt. Den einaste han har eit nært forhold til, Flori, har isolert seg i tårnet sitt for å skriva av ei bok. Dei to har arbeidd saman i hagen, men no må Frrok arbeida åleine. Ein dag oppdagar han ei ung jente som tek seg over gjerdet inn i klosterhagen. Ho ser etter Flori, og Frrok gøymer henne i kjellaren. Han seier heile tida at Flori snart kjem, men det gjer han jo ikkje. Gradvis oppdagar Frrok at han har makt over jenta, og det er ei kjensle og ei erfaring han set pris på.

Det er ei flott bok. Det er dystert, her er fleire scener som kan vera ubehagelege å lesa, men det er skrive så klokt og fint. Det vakre språket står i stor kontrast til innhaldet, og eg vert igjen minnt på kor tragisk det er at Leikvoll ikkje vart eldre enn førti år. 

Guffen tilrår.

Meir Leikvoll på kulturguffebloggen
Eit vintereventyr (2008)
Fiolinane (2010)
Songfuglen (2013)
Forkynnaren (2015)
Heimatt (2019)

15. juli 2021

Maren Uthaug: Der det finst fuglar (2017)

Denne boka kom på norsk i fjor, og fekk jamt over gode meldingar. Det er ikkje så lett å skjøna.

Handlinga er lagt til trøndelagskysten. I dei tre delane i boka står ulike karakterar sentralt. Det er dels den same historia som vert fortald om att, med ulik vinkling, slik at me gradvis får vita meir og meir.

Johan vil ha jobb på fyret. Han vil helst ha Hannah, men gifter seg med Marie, av di fyrvaktarar må vera gifte. Dei får dottera Darling og sonen Valdemar. Av og til får dei besøk av danske Gudrun. På land styrer Feite, og son hans, Fredrik, som på si side både hatar og likar Darling. Det viser seg at dei fleste har løyndomar for dei andre, og det viser seg at mange av desse løyndomane knyter seg til sex. 

Dei er ei heller kjedeleg bok. Karakterane er ikkje spesielt interessante, historia er ikkje spesielt engasjerande, og språket er ikkje spesielt vellukka. Det verste er at då eg kjøpte denne boka, kjøpte eg òg ei anna bok av Uthaug. Det er fare for at den vert ståande ulest ei stund.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Uthaug på kulturguffebloggen
Ein lykkeleg slutt (2019)

14. juli 2021

Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)

Denne boka er ein oppfylgjar til Grindegard, og det er ei langt betre bok. Grindegard slutta med at Toremun vart dømd til fengsel for å ha drepe Vesle-Brit, den beste veninna si. Han var gal i gjerningsaugneblinken, men vart altså likevel dømd.

I den fyrste delen av denne boka sit Toremun i fengsel. Han er like mykje på sjukestova som på cella, og det vert klarare og klarare for alle at han er sjuk, og at han òg var sjuk då han drap Vesle-Brit. Denne delen av boka er finfin, og det kan godt vera det beste Vesaas hadde skrive til dess. Han får godt fram korleis Toremun slit med det han har gjort, og korleis han ikkje er frisk.

Den andre delen av boka er ikkje like vellukka. Toremun kjem heim til garden sin, og prøver å gå tilbake til det vanlege livet der. To frå fengselet kjem for å treffa han og for å slå seg til der - sjukesystera Lis og ein annan fange, Hauk. Utan Hauk ville nok Toremun og Lis fått det bra, i alle fall viss Toremun hadde greidd å fri seg frå tankane om Vesle-Brit, men Hauk går i vegen, og eggar dei litt opp mot kvarandre. 

Mot slutten kjem det eit dødsfall, slik det gjerne gjorde i dei tidlege Vesaas-bøkene, og det viser seg òg at Hauk er far til Vesle-Brit (noko ho ikkje er klar over). Begge dei hendingane senkar nivået på boka. Her er likevel mykje bra, språket vert betre og betre, og boka var langt betre enn eg hugsa ho.

Guffen tilrår. 

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

13. juli 2021

Snorre Valen: Utøyakortet (2021)

 

Det er ti år sidan, og det er framleis like vondt å tenkja på det. Eg hugsar godt sjokket, eg hugsar godt korleis sjokket vart større då kom nytt frå Utøya, eg hugsar korleis det var å gå att og fram med ein månad gamle Halldis og sjå på fjernsyn utover kvelden, og eg hugsar korleis eg vakna tidleg og sjekka telefonen, og såg dei oppdaterte tala. Og eg hugsar det som skjedde etterpå, då grunnane til terroren ikkje skulle snakkast høgt om, og korleis dei som tok det opp kunne verta skulda for å spela ut dette Utøya-kortet.

I månadene etterpå skulle alt verta betre, og me skulle stå samla mot kreftene som dreiv terroristen. Slik har det ikkje vorte, som me veit, i staden er det slik at det er lett å finna døme på dei som rører i det same grumsete vatnet som terroristen - nokre av dei lever til og med på statstilskot.

Det er liknande tankar som har fått Valen til å skriva denne boka. Han fortel om eigne røynsler, og han snakkar med fleire som overlevde Utøya. Det er ei fin bok, der han viser korleis ingen parti har vore lystne (nok) på å ta debatten om kva som skjedde, og korleis parti langt ute på høgrevingen gjev sentrale verv til politikarar som ser ut til å tru på mange av dei same konspirasjonsteoriane som terroristen. Boka sluttar med ei sterk oppmoding om å betra den politiske debatten, og det er ei fornuftig oppmoding. Måtte boka få mange lesarar.

Guffen tilrår. 

11. juli 2021

Marit Eikemo: Gratis og uforpliktande verdivurdering (2018)

 

Hanne drøymer om å flytta ut av ei leilegheit ho ikkje likar. Ho leitar heile tida etter attraktive hus på finn.no, og finn omsider drøymehuset. Ho får med seg sambuaren Andreas på at dette er huset dei skal ha, sjølv om det er noko dyrare enn dei har råd til. Dette er omtrent alt ho kan tenkja på - ho skulkar jobben, ho ser ikkje ungane sine, ho berre skal ha det huset. Alle andre har fått det til, alle andre har betre liv enn ho, og ho er overtydd om at berre dei vinn bodrunden vil alt i livet hennar betra seg.

Me får aldri vita om dei vert huseigarar; boka har ein heilt open slutt. På vegen dit kjem det eit par uventa vendingar, der forholdet mellom Andreas og Hanne vert sett på prøve. Det er dels den gamle utsegna om livsløgn og livslyst, det er dels Who's Afraid of Virginia Woolf.

At det dukkar opp uventa hendingar er sjølvsagt fint, men her er òg mykje i boka som er mindre fint. Det vert litt overtydeleg, ting vert forklart for grundig. Mange av samtalane har lite truverdige replikkar.

Guffen er lunken.

Meir Eikemo på kulturguffebloggen
Mellom oss sagt (2006)
Samtidsruinar (2008)
Arbeid pågår (2009)
Samtale ventar (2011)
Alt inkludert (2015)
Hardanger (2019)

10. juli 2021

Ingenmannsland. Nye nynorske noveller (2020)

Dette er den fyrste boka i ein årleg novelleantologi frå Samlaget. Det er eit prisverdig tiltak, noveller er jo ein finfin sjanger. I slike antologiar vil det jo gjerne vera ei blanding av nye og røynde forfattarar, og det er jo òg prisverdig - det kan vera med på gjera oss lesarar kjende med nye skrivarar. Her er ni noveller, og om lag halvparten er skrivne av forfattarar eg har lese noko av frå før. Eit par namn var heilt ukjende for meg. 

Novellene varierer (sjølvsagt) i kvalitet. Det opnar godt, med eit bidrag av Vidar Kvalshaug (som kanskje debuterer på nynorsk her?) - antologien er kalla opp denne novella. Andre gode noveller er "Ålen i glaset" av Lars Petter Sveen, "Ettersøk" av Hilde Myklebust, og "Skiene" av Ingrid Senje. Best likte eg "Over fjell" av Sigrid Merethe Hansen, der ho skildrar to personar som er på flukt etter ei katastrofe. 

Guffen tilrår. 


9. juli 2021

Odd W. Surén: Høvlingsmonn (2021)

Ein veit litt kva ein får når ein les Odd W. Surén. Denne boka inneheld sju forteljingar, og hovudpersonen i desse forteljingane er ein vanleg karakter hjå Surén: Han er litt bitter, han er langt meir kritisk til andre enn til seg sjølv, han stiller ikkje altfor sterkt på det sosiale planet, og han likar betre å skriva enn å snakka med folk. 

Me møter mellom anna forfattaren Odd Aker, og får òg to smaksprøvar frå det han har skrive. Spesielt vellukka er teksten om fallgrensa i hoppsporten, der han mellom anna fortel at det tidleg i hopp-historia ikkje var noko fallgrense, slik det er i dag. Viss ein hoppar var nedi med handa fleire månader etter ein hoppkonkurranse, kunne det føra til at stilkarakterane hans vart endra.

Surén er i leikande humør her. Både personar og uttrykk går igjen frå forteljing til forteljing, og han skriv òg uventa mange sider om at han ikkje skal verta ein av dei forfattarane som gjer noko så fantasilaust som å skriva om korleis koronaen påverkar oss. Han leikar seg òg med språket, og her er mange ordspel. Eg-personen i ei av forteljingane skriv mellom anna at han skreiv fleire artiklar for Allkunne (slik Surén òg har gjort), og han meiner at sidan Allkunne på den tida berre handla om nynorsk kulturhistorie, burde det skifta namn til Halvkunne.

Guffen tilrår. 

Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Dødsmåter (2006)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Fall (2023)

7. juli 2021

Cormac McCarthy: Child of God (1973)

Det er ikkje så veldig lystig lesnad, dette, men likevel: For ei sterk bok. McCarthy har ord på seg for å kunna skriva valdelege scener og skapa utrivelege karakterar, og me finn begge delar her.

Boka handlar om Lester Ballard, ein litt enkel mann frå dei mindre urbane delane av Tennessee. Han har korkje fast arbeid eller fast inntekt, men greier seg på sett og vis likevel. Han lever på utsida av samfunnet, men kikar ofte inn. Det han ser fører til litt av kvart. Han ranar folk, han drep dei, han viser seg å vera nekrofil, og han viser seg å ha ein rar samlemani: Av og til bur han i ei hole, og i eitt av romma i hola har han plassert lika til sju av personane han har drepe. Han vert fanga, men greier å flykta, og vert etter kvart plassert der han høyrer heime: På eit galehus.

Han er ikkje den einaste avvikaren: Ein av dei han av og til er innom valdtek dotter si, og det vert òg hinta om andre tilfelle av incest. 

Så er mange tunge tema og ekle situasjonar, men boka er altså glimrande. McCarthy skriv så vakkert, det er som om han har skore vekk alle ord og setningar som ikkje er viktige, slik at alt som står att er relevant og viktig. Eg har berre lese sju av dei ti romanane til McCarthy. Der har vore mykje bra, men denne kan vera den beste så langt.

Som eg har nemnt før: Det er tydeleg at William Gay er inspirert av McCarthy. Det legg han heller ikkje skjul på, romantittelen Provinces of Night er henta frå ein setning i denne romanen. 

Guffen tilrår.

Meir McCarthy på kulturguffebloggen
The Orchard Keeper (1965)
Outer Dark (1968)
Suttree (1979)
Blood Meridian (1985)
All the Pretty Horses (1992)
The Crossing (1994)
The Stonemason (1995)
Cities of the Plain (1998)
No Country for Old Men (2005)
The Road (2006)
The Sunset Limited (2006)
No Country for Old Men (film, 2007)
The Road
 (film, 2009)
The Passenger (2022)
Stella Maris (2022)

6. juli 2021

Frode Grytten: Gut, jente, juni, juli (2021)

Ei sommarbok frå Grytten. Alle novellene hentar handlinga si frå sommaren, i alle novellene er det nokon som badar eller sym. Det meste er godt og fint, men av og til har eg kjensla av at Grytten burde prøvd seg på litt djupare vatn. Han går langs vegar han har gått før, til dømes med dei mange referansane til populærmusikk og film. Det er fine vegar, og det er fint å gå desse vegane saman med Grytten, men her er òg ei kjensle av at me har vore her før.

Her er ei fin blanding av leik og alvor. Av og til handlar det om ungdom som er på veg inn i eit forhold, slik det gjerne kan vera om sommaren. Andre gonger kan det vera langt meir alvorlege tema, som når eit par vitjar Asbury Park for å få gjort det før ho døyr. Novella om ei ung jente som er lei livet, samstundes som mora mest av alt vil at dottera skal læra seg å symja, er òg fin. 

Ei av novellene, "Nattsvømming", hentar (truleg) tittelen sin frå "Nightswimming", ein R.E.M.-song. Den songen er utprega nostalgisk, der vokalisten lengtar tilbake til ei tid då han bada om nettene. Det ligg ei nostalgisk stemning over denne boka, ei fin og nostalgisk stemning.

Guffen tilrår. 

Meir Grytten på guffekulturbloggen
Dans som en sommerfugl, stikk som en bie (1986)
Langdistansesvømmar (1990)
80 
° aust for Birdland (1993)
Meir enn regn (1995)
Bikubesong (1999)
Popsongar (2001)
Dublin (2002)
Hallo? (2008)
Norge og andre dikt (2009)
50/50 (2010)
Det norske huset (saman med Jens Hauge, 2010)
Dronninga er død (2010)

Saganatt (2011)
Bikubesong (Det Norske Teatret, 23.4.2013)
Brenn huset ned (2013)
 

Vente på fuglen (2014)
Her er Harold (film, 2014)
Sånne som oss (2015)
17. mai Bergen (saman med sju fotografar, 2015)
Meter over havet (saman med Sune Eriksen, 2015)
Menn som ingen treng (2016)
Det norske biblioteket (saman med Jo Straube, 2017)
Deilig er jorden (saman med Helge Skodvin, 2018)
Landet bortanfor landet. Område 51 (2019)
Garasjeland (2020)
Inn frå regnet (Det Norske Teatret, 17.9.2002)
Den dagen Nils Vik døde (2023)

5. juli 2021

Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? (2018)

 

Dette må vera den boka som har skapt mest debatt i Noreg dei siste åra. Eg er berre sånn middels interessert i krigen, men kvart nytt debattinnlegg og etter kvart kvar ny bok har gjort meg nyfiken på kva boka (og debatten) handlar om. Eg var innom i bokhandelen for litt sidan, kjøpte denne boka og dei to motbøkene, for å gjera meg betre kjend med alt dette.

Boka er finfin. Michelet går uredd inn i eit tema som har vore lite framme, truleg av di det har vore ubehageleg. Tittelen seier det meste - boka handlar om kva heimefronten visste om planane for utryddinga av jødane i Noreg. Alt tyder på at dei visste om aksjonane i god tid før dei skjedde, og alt tyder òg på at dei aller fleste såg ein annan veg. Dei hadde fluktruter til Sverige og kunne ha redda mange av jødane, men engasjerte seg ikkje i saka. Resultatet vart, som me veit, at i november 1942 vart meir enn 500 jødar sendt med båt frå Oslo til Auschwitz, og nokre månader seinare vart rundt 150 andre sendt same vegen. I Auschwitz vart så godt som alle drepne.

Boka er glimrande oppbygd. Me får høyra om mange som gjer sitt for å redda tyskarane, men svært få av dei er knytte til heimefronten. Tre av dei viktigaste er tyske. Etter krigen vart det lagt lok på dette, både i bøker og ved heimefrontmuseet. Med støtte i kjeldene sine viser Michelet at heimefronten ikkje var interesserte i å redda jødar. Dei var ikkje åleine om dette, det mest ubehagelege i boka er korleis eit negativt syn på jødar var svært utbreitt. Det var sjølvsagt ikkje slik at folk ynskte at jødane skulle utryddast, men for mange var det slik at jødane ikkje var norske nok - der var norskare nordmenn som burde reddast fyrst. I etterkrigsåra vart dette ei ubehageleg sanning, og Michelet viser korleis dette vart noko som ikkje skulle snakkast om.

Er det noko å trekkja for? Eg dreg gjerne fram den vanlege kjepphesten min: Det er tungvint å lesa ei bok der det står mykje informasjon i sluttnotane. Eg ser fram til den dagen eit forlag finn ut at reine kjeldetilvisingar gjerne kan samlast bak i boka, medan notar med informasjon vert gjort om til fotnotar. 

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (2014)
Den største forbrytelsen (2020)
Berggren, Bruland og Tangestuen: Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (2020)
Espen Søbye: Hva vet historikerne? (2021)
Marte Michelet: Tilsvar (2021)