29. november 2011

Rosemary M. Magee (red.): Conversations with Flannery O'Connor (1987)

Flannery O'Connor er, slik sikkert eg har skrive før, ein av forfattarane eg set høgast. Aller best er ho i novellene sine, der ho blandar djupt alvor med strålande komikk. I denne boka er det mange døme på begge delar.

O'Connor døydde i 1964, 38 år gamal, og var ei av desse som fekk meir merksemd etter at ho døydde. I denne boka har Magee samla alle intervjua som vart gjort med O'Connor. Det vert difor ein del repetisjon, i mange av artiklane kjem til dømes ein kort biografi - kvar ho var fødd, kvar ho studerte, og kvar ho bur no. Ho budde på ein gard utanfor Milledgeville, Georgia, saman med mor si og ein del fuglar. "I write every day for at least two hours, and I spend the rest of my time largely in the society of ducks."

Det er stort spenn i artiklane i boka. Nokre er reine spørsmål/svar-artiklar, gjerne gjort for skuleaviser. Her er spørsmåla heller enkle, men svara er, ikkje uventa, glimrande, til dømes klassikaren om den gongen ho fekk eit brev frå ei eldre dame som klaga på at boka til O'Connor "left a bad taste in her mouth". O'Connor skreiv tilbake og sa at "you weren't supposed to eat it". Andre artiklar er lengre og grundigare, og nokre artiklar er utskrift frå paneldebattar med andre forfattarar.

I desse lengre artiklar er det to merkelappar som jamleg vert klistra på O'Connor - ho er frå sørstatane, og ho er katolikk. Det ligg ofte i korta at dette kan vera med på å gjera bøkene hennar vanskelege for folk utan denne bakgrunnen. Ho svarar godt på desse spørsmåla, men vert etter kvart like lei av dei som eg vart av å lesa dei. Ein treng ikkje vera frå Odda for å lesa Frode Grytten.

Guffen tilrår.

Meir O'Connor på guffekulturbloggen
Wise Blood (1952)
A Good Man is Hard to Find (1955)
The Violent Bear It Away (1960)
Everything That Rises Must Converge (1965)
The Complete Stories (1971)
Mystery and Manners (1972)
Wise Blood (film, 1979)
The Habit of Being (1979)
Brad Gooch: Flannery (biografi, 2009)
The Cartoons (2012)

26. november 2011

George Harrison. Living in the Material World (2011)

Eg kjenner Beatles-historia godt, og har rimeleg god oversikt over kva McCartney og Lennon har teke seg til etter at bandet vart oppløyst. Eg veit mindre om livet til Harrison, og rekna med at denne filmen kunne gjera meg litt klokare.

Eg er sjølvsagt ikkje den einaste som kjenner Beatles godt, og det er den store utfordringa for ein som skal laga ein dokumentar om Harrison. Korleis kan ein fortelja om Harrison i 60-åra på ein ny måte? Martin Scorsese gjer det enkelt, han viser filmklipp, han spelar musikk, han let folk snakka om tida Beatles eksisterte, men han gjer det ikkje i detalj. Her er mange bilete og filmar eg ikkje har sett før, og han nyttar òg brev Harrison sende til foreldra som kjelde. I tillegg vert sjølvsagt det heile vinkla rundt Harrison. Ei rekkje personar fortel om Harrison, og det er dei ein kunne venta - McCartney, Starr, Pattie Boyd, Eric Clapton, enkja Olivia, sonen Dhani, Terry Gilliam og Eric Idle, og nokre til.

Det vert grundigare etter 1970. Her har Scorsese valt ut nokre sentrale hendingar i livet hans. Den fyrste soloplata (1970). Bangladesh-konserten (1971). Life of Brian (1979) og Handmade Films. Mordet på Lennon (1980). Travelling Wilburys (1988-90). Beatles-antologien (midten av 90-åra). Kreft (1997-2001). Knivangrep (1999). Årstala har eg funne på nettet, det er eit minus med filmen at ingenting vert tidfesta. Av og til, som i arbeidet med Beatles-antologien, må ein òg vita på førehand at det er grunnen til at Harrison brått er i same rom som McCartney og Starr. Innimellom desse sentrale hendingane er det litt religion, ørlite musikk, og ein del hagearbeid på Friar Park, godset der han budde.

Harrison var 28 år då Beatles vart oppløyst. Då hadde han alt brukt mykje tid på religiøse funderingar, og han var djupt religiøs det meste av livet. Han var overtydd om at det kom eit liv etter dette, og for han var døden berre eit avskil med den kroppen ein hadde på jorda. Etter knivangrepet i 1999 brukte han mykje tid på å førebu seg på akkurat dette, altså å ta farvel med sin eigen kropp og gå over i neste fase.

Han var seriøs og alvorleg, men hadde òg ekstremt god sans for humor. To dagar før Monty Python skulle ta til med filminga av Life of Brian ville ikkje EMI betala filmen. I mangelen på andre utvegar snakka Idle med Harrison, som sa at han skulle skaffa pengane. Det gjorde han ved å pantsetja godset sitt. Han var òg morosam, i to alvorlege situasjonar kom han med gode replikkar. Etter knivangrepet vart han boren ut på båre, og ved utgangsdøra til Friar Park stod to tilsette som berre hadde arbeidd der nokre dagar. Han kika på dei, og sa "how do you like the job so far?" Nokre veker før han døydde snakka han med Ringo Starr for siste gong, på eit sjukehus i Sveits. Harrison var svak, alle visste at han låg for døden, men Starr måtte likevel reisa, av di dottera skulle gjennom ein hjerneoperasjon på eit sjukehus i Boston. Det siste Harrison sa til Starr var "Do you want me to come with you?"

Så her er mykje godt, men eg hadde venta meg meir. Kanskje filmen rett og slett burde hatt ein forteljar, som oppsummerte og kom med nokre fakta histen og pisten, kanskje filmen burde vore mindre oppramsande. Eller kanskje det berre kom av at eg visste meir om livet til Harrison enn eg var klar over, her var ikkje så mykje nytt for meg.

Guffen er lunken.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)

25. november 2011

The Apartment (1960)

C.C. Baxter arbeider i eit enormt forsikringsselskap. I god amerikansk ånd er han oppteken av å koma seg opp og fram, og har kokt saman ein lur plan: Han har ei fin leilegheit som han låner ut til avdelingssjefar i selskapet, slik at dei kan ta med seg uoffisielle damer dit. Han tek ikkje betalt for det, men reknar med at han får nokre plusspoeng som kan koma godt med seinare.

Slik går det òg, han vert tilrådd for opprykk. Problemet er at personalsjefen ikkje berre vert skeptisk til alle lovorda han har fått frå dei andre, han har i tillegg så stor kontroll over alt som rører seg i firmaet at han veit at Baxter låner ut ein nøkkel til dei andre. Han vil vita kva som skjer, og det endar med at han òg får tilgang til leilegheita, når han har bruk for det.

Alt går altså etter planen for Baxter, heilt til det viser seg at personalsjefen tek med seg ho heisdama som Baxter sjølv går og siklar etter. Det skjer seg heilt då ho, etter at personalsjefen har gått frå leilegheita, tek litt for mange piller. Ho overlever, men må halda senga nokre dagar, slik at leilegheita ikkje lenger vert tilgjengeleg for alle sjefane.

Det er ei historie med passeleg mange uventa vendingar. Gledeleg nok kjem det berre ei kort scene der Baxter prøver å skyfla andre ut av leilegheita, slik at dei ikkje skal sjå heisdama - dårlegare regissørar enn Billy Wilder kunne gjort for mykje ut av akkurat det. Det som ikkje er like gledeleg er at det som fungerte som god humor for femti år sidan ikkje lenger er løye. Når Jack Lemmon, som spelar Baxter, prøver seg på kreativ mimikk og liknande, er det meir pinleg enn morosamt. Shirley MacLaine er langt betre i rolla som heisdama.

Ein sånn midt på treet-film, med andre ord. Med litt innstramming, litt betre vitsar og betre skodespel kunne dette vorte langt betre.

Guffen er lunken.

21. november 2011

Tomas Espedal: Gå. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) (2006)

Dette er den tredje boka av Espedal eg les det siste halve året, og eg vert berre meir og meir imponert. Bøkene hans er så velskrivne at det er ein fryd, fleire gonger merka eg at eg sat og smilte av dei gode setningane. Nokre gonger lo eg til og med litt - ikkje av di setningane var komiske, men av di dei var så gode.

Denne gongen handlar det mest om å gå. Det kan godt henda at det spelar inn at eg sjølv likar godt å gå, gjerne lange turar, og alle helst åleine, men eg trur ikkje det er noko føresetnad for å lika denne boka. Sjølv om han fortel om fleire lange turar han har vore på, er desse turreferata berre ei påskot for å skriva om heilt andre ting. Spesielt i den fyrste delen av boka viser han til kva andre forfattarar har skrive, både om gåing og om andre emne. I boka går han ikkje berre gjennom fjellheimen, han går like mykje gjennom litteraturen. Han går både i naturen og kulturen, viss det går an å skilja dei to.

Han fortel mykje om folk han møter, og kjem i snakk med. Desse held ofte, men ikkje alltid, til der han overnattar. Mest av alt skriv han likevel om seg sjølv. Kvifor likar han å gå? Kva tenkjer han på? Er det ein måte å unngå andre på? Er det ein føresetnad for å tenkja godt? I boka fortel han om fleire lange turar han har gått, og det er lange turar det er snakk om - han går frå Bergen til Sunnfjord (og turen stoppar ikkje der), han går i Mellom-Europa, og han går ein lang tur i Hellas og Tyrkia. Den siste turen var eigentleg ikkje planlagt, men han fekk eit brev frå vandrekameraten Narve, som var i Wien, og som inviterte Espedal med på nokre månader vandring i Hellas og Tyrkia.

Bøkene til Espedal verkar sjølvbiografiske. Kor mykje som er sant og kor mykje som er dikting veit eg ikkje, og det er heller ikkje så viktig. Det viktigaste for oss som les dei er at bøkene er gode, og det er bøkene til Espedal.

Guffen tilrår.

Meir Espedal på kulturguffebloggen
En vill flukt av parfymer (1988)
Hun og jeg (1991)

Biografi (glemsel) (1999)
Dagbok (epitafer) (2003)
Brev (2005)
Imot kunsten (2009) 
Litteratursymposiet i Odda, 2010

Imot naturen (2011)
Bergeners (2013)

Mitt privatliv (2014)
Året (2016)
Elsken (2018)
Lyst (2022)

16. november 2011

City by the Sea (2002)

Dette var vel ei slags naudløysing. Planen var å sjå ein medbrakt film, men sidan det var uråd å kopla ein dvd-spelar til fjernsynet på hotellrommet, gjekk me gjennom sendeplanane for kanalane som finst her, og samla oss om denne. Me rekna med at det var ein sånn halvgod film, og det stemde bra. Det som bergar filmen er skodespelet, Robert DeNiro er som vanleg glimrande. Manuset er knapt nok på det jamne.

DeNiro har hovudrolla som Vincent LaMarca, ein politimann med litt for mykje rusk i stamtreet. Heile vegen er det problem mellom far og son. Far hans vart henretta for eit barnemord då Vincent var liten. Sjølv flytta han frå son og kone då sonen var 14. Denne sonen er no narkoman, og han får difor ikkje sjå sonen sin. Det er altså endå ein film om fedre og søner, og det er ikkje måte på kor mange i filmen som har det slik.

LaMarca arbeider med ei sak der ein narkodealar er drepen. Det viser seg at son hans er hovudmistenkt, og LaMarca vert teken av saka. Han som får plassen hans snakkar om at han som ung flytta altfor mykje, sidan faren var yrkesmilitær, men at han sjølv no har slege seg til ro, sidan han nett har fått ein son. Og då parhesten til LaMarca, som kjem frå ein stabil heim, vert drepen, får me eit liknande tilfelle - den einaste variasjonen er at her er det ei dotter som bryt saman då ho innser at ho må leva livet utan far sin.

Så manuset burde altså vore langt betre. Der er nok av scener me har sett før, filmen går føre seg i New York, og både gatescener og politiscener og nattscener er gamle kjende. Mykje dreg altså filmen ned, men DeNiro dreg filmen opp. I opninga av filmen er han ein knallhard politimann, men etter kvart som han får kontakt med barnebarnet sitt (som han ikkje visste om), mor til barnebarnet (som han heller ikkje visste om), og med son sin (som han ikkje har sett på mange år), mjuknar han opp. Det ser så rett ut, det går nesten av seg sjølv, og det er han som er verdt å sjå her.

Guffen er lunken.

15. november 2011

Jarl Austigard og Edmund Austigard: Jakta på Bjednekniven (2009)

Rasmus Løland var ein stor barnebokforfattar. I haust har eg vore nokre veker i Ryfylke, mellom anna i nabolaget til Løland, og til denne siste veka i Ryfylke tok eg med meg denne boka. Ho er utgjeven med tilskot frå Rasmus Løland-markeringa, som like godt strekkjer seg over fem år.

Løland skreiv mellom anna forteljinga "Bjedne-kniven", som handlar om korleis Paal får ein kniv hjå Bjedne, som skal reisa til Amerika. Det er den finaste kniven Paal har sett. Han misser han ned i ein sprekk, og greier ikkje få han ut att. Han prøver andre kniver, men ingen er så gode som Bjednekniven. Eitt år seinare finn han kniven igjen, men vert skuffa då han ser at kniven ikkje er like flott som han trudde han skulle vera.

Denne forteljinga, og fleire andre, dannar eit bakteppe for Jakta på Bjednekniven. Det er ei heilt grei bok, retta mot born og unge. To familiar skal vera ei langhelg på Løland. Ungane vil helst leita etter Bjednekniven, som mormor til to av dei seier skal vera i ei stor ur like ved, men foreldra vil heller at dei skal sitja inne og spela dataspel. Ikkje uventa kjem dei seg ut, og ikkje uventa finn dei Bjednekniven i eit skrin langt inne i ura.

Før dei kjem så langt, har dei fire ungane oppført seg slik ungar skal. Dei er nysgjerrige, og spesielt Magnus, som får mest plass av dei fire, undrar seg over alt han ser, og har ein rik fantasi. Han er i slekt med ungane i bøkene til Løland, dei som mellom anna såg nashorn i skogen ved heimegarden.

Boka er altså skriven i Lølands ånd, med stadige tilvisingar til bøkene hans. Språket er til tider litt dialektfarga, og av og til dukkar det opp ord som er for vanskelege for lesarar som ikkje høyrer heime i Ryfylke.

Guffen tilrår.

Meir Austigard på kulturguffebloggen
Edmund Austigard: Solskinsbussen (2011)

Meir Løland på kulturguffebloggen
Hundre år (1910)
Olav Midttun: Rasmus Løland (1961)
Noveller (1972)
Sjølvbiografi (1988)

13. november 2011

Trygve Mathiesen: Norsk postpunk 1980-1985. Fra hardcore til a-ha (2011)

Dette er den fjerde boka til Mathiesen, trur eg, i alle fall den fjerde der han skriv om dei meir interessante delane av norsk musikk. Han har skrive to fine bøker om dei to konsertane Sex Pistols heldt i Noreg sommaren 1977, og ei bok om norsk punk fram til 1980. Denne boka held fram der den siste sluttar, og handlar om norsk postpunk fram til 1985. Diverre er ikkje boka like god som forgjengaren.

Den viktigaste grunnen til det er vinklinga Mathiesen gjev stoffet. Han var sentral i punkemiljøet i Oslo omtrent frå starten, han spelte i band, gav ut fanziner og kassettar, og har anten eit godt minne, eit godt arkiv, eller begge delar. Han har òg intervjua ei rekkje personar, slik at han har eit stort materiale å arbeida med. Det verkar likevel som om emnet vert for stort for han. Han får aldri heilt tak på det.

Det opnar heilt greitt, han skriv om korleis det var å vera punkar rundt 1980, og om punken vert gradvis hardare. Her presenterer han dei fyrste norske hardcorebanda, og eg tenkte at dette er ein god måte å gjera det på - å fletta bandpresentasjonar inn mellom meir generelle oversyn. Diverre stoppar dette opp, og rekkja med bandpresentasjonar stoppar opp. Det vil seia at lesarane til dømes får eit kort innblikk i historia til bergensbandet Fader War, komplett med oversyn over dei som var med. Fader War eksisterte i eit halvt år, spelte fem konsertar, og har med fem songar på ei samleplate frå Bergen. Andre langt meir sentrale band får ikkje denne handsaminga.

Nokre av kapitla i boka er altfor lange. I eit langt kapittel går Mathiesen detaljert gjennom ei rekkje døme på at postpunkband flørtar med totalitær estetikk. Grunnen er uklar, fleire av dei han har intervjua her seier at dette vart gjort for å sjokkera. Det kunne han ha sagt og vist på ti-tolv sider, i staden bruker han rundt sytti. I eit like langt kapittel skriv han om norske artistar som heldt konsertar i utlandet - her verkar det som om han har prøvd å få med absolutt alle slike. Også dette kapitlet kunne vore skore kraftig ned, og kapitlet om bistandskonsertane i Noreg og andre stader sommaren 1985 kunne like godt vore kutta heilt ut.

I staden for alt dette kunne han ha teke med langt meir relevant stoff. Han kunne hatt langt fleire bandportrett, slik han la opp til tidleg i boka. Han verkar veldig konsertorientert - han skriv om rockeklubbar og konsertar dei arrangerte, han skriv altså om konsertar norske band heldt i utlandet, og han kjem jamleg med fotnotar hentar frå eit konsertoversyn. Han skriv òg om plater og kassettar, men dette får langt mindre plass. Kvifor står det ikkje noko om dei viktigaste plateselskapa? Eller dei viktigaste kassettselskapa? Kor mange slike fanst? Kva med fanzinene? Og musikkavisene - kor viktige var dei? Kven var dei viktigaste journalistane der? Korleis kan han skriva om denne perioden utan å nemna sentrale journalistar som Geir Rakvaag eller Jan Arne Handorff? For oss som budde langt ute på landet var Nye Takter og Puls like viktige informasjonskjelder som fanziner.

Når Mathiesen har valt å ikkje ha for mange slike fakta i sjølve teksten, burde boka slutta med ein rein faktadel. Det hadde ikkje vore vanskeleg å få plass til dette, boka er sett med svært stort skrift, så viss ein ikkje ville auka sidetalet, kunne ein berre krympa skrifta ørlite.

Her er sjølvsagt mykje bra i boka òg, mellom anna mange gode bilete, men alt i alt vart dette ein stor skuffelse. Boka sprikar for mykje, Mathiesen burde ha samla trådane i eit sluttkapittel, og oppsummert dei fem åra han skriv om. I staden sluttar altså boka med eit kort kapittel om musikalske bistandsprosjekt. Denne perioden i norsk musikk hadde fortent ei langt betre bok.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Mathiesen på kulturguffebloggen
Banned in the UK (2010)
Sid's Norwegian Romance (2011)

8. november 2011

Erika Fatland: Englebyen (2011)

Englebyen er namnet på ein gravplass i Beslan, ein liten by i Nord-Ossetia i Russland. Her er 186 born og 147 vaksne, dei døydde alle under eit terroråtak mot ein skule i september 2004. Terroristane sympatiserte med Tsjetsjenia, ein av naborepublikkane til Nord-Ossetia, og etter at dei hadde halde meir enn tusen personar som gislar i ein skule i tre dagar, gjekk russiske spesialstyrkar til aksjon.

Det er krevjande å skriva berre eit så kort avsnitt som det over om hendingane i september 2004. Det er fort å ordleggja seg feil, sidan så mykje framleis er uklart. Det kjem godt fram i denne boka, der Fatland ikkje legg skjul på at ho har alle svara. Tidvis var det krevjande nok å stilla dei rette spørsmåla. Ho vitja Beslan to gonger, i 2004 og 2010, og snakka med innbyggjarane om det som hende. Der finst ei rekkje versjonar, og grunnregelen ser ut til å vera at ein må vera skeptisk til den offisielle versjonen.

Å få alle brikkene på plass, og å finna ut kva som hende og kven som gjorde kva, er likevel ikkje det viktigaste for Fatland. Det ser ut til å vera minst like viktig å finna ut korleis ein slik terroraksjon påverkar eit lite lokalsamfunn. Alle vart råka, alle miste nokon i åtaket. Det er fascinerande, for å bruka eit altfor forsiktig ord, å vera med Fatland gjennom byen. Innbyggjarane der taklar det heile ulikt, nokre har slutta å le, nokre flyttar inn på kyrkjegarden, nokre kjenner skuld for at dei ikkje handla annleis dei tre dagane, andre igjen er misunnelege på dei som fekk meir i erstatning. Ikkje uventa florerer det med konspirasjonsteoriar.

Fatland har bygd opp boka på ein glimrande måte, der ho vekslar mellom personlege møte med folk som var involverte, referat frå dei tre dagane, og glimt inn i historia i Kaukasus. Ho skriv heile tida i eit nøkternt og balansert språk, men ho treng ikkje heva røysta altfor mykje: Det ho skriv om gjer likevel inntrykk.

Guffen tilrår.

7. november 2011

Ragnar Hovland: Stille natt (2011)

Eg-personen i denne boka er ein forfattar som slit litt med skrivinga. Nokre av dei han snakkar med pøser på med anekdotar dei reknar med at han kjem til å bruka i den neste boka si, utan at han viser noko større interesse for akkurat det. Tidleg i boka står det: "Eigentleg er eg vel inne i ein slik periode no. Ideane kjem ikkje så lett som før, og av og til lurer eg på om eg har brukt opp - ja, tværa ut - det nokså avgrensa stoffet eg ein gong hadde. Også den, litt anstrengde, vil vonde tunger hevde, humoren eg ein gong var kjend for, ja, som rett og slette var varemerket mitt, er nærmast blitt borte."

Det er litt der eg er med bøkene til Hovland. Det var langt meir å le høgt av i dei tidlege bøkene hans, og alvoret har vorte meir tydeleg i dei siste bøkene hans. Boka opnar med to sitat, eitt av Elias Blix, og eitt av Lewis Carroll, og det er ofte innanfor desse emna - kristendom og norskdom, og humor - at Hovland held seg. Eg har altså hatt ei kjensle av at humoren har vore mindre dominerande i dei siste bøkene hans, men det kan henda at eg tek feil. I denne boka er det i alle fall nok å le av.

Eg-personen slit altså litt med å få skrive noko. I staden bruker han tida på å drikka, å anten vitja damer eller å tenkja på dei, og på å ha litt kontakt med delar av familien sin. Han er den nest eldste av i alt fem brør. Dei to yngste veit han ingenting om, men den eldste og nummer tre har han litt kontakt med, dei bur alle i Oslo. Han eldste er djupt asosial, og sit stort sett og ser på fjernsyn. Nummer tre er advokat, med familie og greier. Det er som regel noko reising i bøkene til Hovland, og eg-personen reiser to gonger til Vestlandet, ein gong for å vitja foreldra (og nokre damer), og ein gong for å ta med seg eldstebror sin på hyttetur, og for å vitja foreldra.

Det er det som er av handling. Eg-personen kikar ofte tilbake i eige liv, og kjem med gode historier frå fortida si, men boka handlar altså om ein periode då han ikkje fekk skrive mykje. Som portrett av ein lite produktiv forfattar er det ei grei bok, det som hevar boka opp er humoren. Det sprudlar igjen av språket til Hovland, her er ei rekkje glimrande setningar. Dialogane hans er som alltid svært gode, og det er altså nok å le av, men samstundes ligg det mykje alvor i botnen.

Eg-personen møter altså gamle kjende overalt. Han tenkjer òg tilbake på mange av dei han har møtt, og det slo meg at boka verkar som ein avskjedsroman, der eg-personen nyttar det siste høvet til å ta farvel med mange av dei han har kjend. Eg-personen har mange likskapstrekk med Hovland, men eg vonar ikkje at boka skal lesast altfor sjølvbiografisk. Eg koste meg med denne boka, og vil gjerne ha fleire nye bøker av Hovland.

Guffen tilrår.

Meir Hovland på kulturguffebloggen
Alltid fleire dagar (1979)
Vegen smal og porten trong (1981)
Sveve over vatna (1982)
Under snøen (1983)
Bussen til Peking (1984)
Professor Moreaus løyndom (1985)
Utanfor sesongen (1988)
Sjølvmord i skilpaddekafeen (1989)
Mercedes (1989)
Love Me Tender (1989)
Konspirasjonar (1990)
Paradis (1991)
Gjest Bårdsen døyr åleine ved Nilens breidd (1991)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Langs kvar ein veg (1992)
Over Bali og Hawaii (1992)
Eline og Julie tar ferja (1994)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Vegen til Navan (1995)
Dr. Munks testamente (1996)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Waterloo (1997)
Halve sanninga (1997)
Åleine i Alpane (1999)
Psst! Kubanske notat (2000)
Ei vinterreise (2001)
Norske gleder (2002)
1964 (2006)
Fredlaus (2006)
Dr. Munks popleksikon (2008)
Kunsten å komme heim (2011)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly (2011)
Ragnar Hovland - 60 år i svevet (Bergen, 22.3.12)
Folgerø/Tokvam: Ler dei no, så har eg vunne. Eit møte med Ragnar Hovland (2012)
Frå Ragnar til alle (2013)
Om noko skulle skje (2016)
Litt betyr det no likevel (2019)

6. november 2011

Johan Harstad: Hässelby (2007)

Eg har sansen for bøkene til Johan Harstad, men denne boka var kanskje like forvirrande som god. Romanen kan minna litt om Buzz Aldrin, også her er hovudpersonen ein ung mann som reiser frå sin eigen kvardag. Her hamnar han rett nok i eit heilt anna utland - der hovudpersonen i Buzz Aldrin reiser til den færøyske landsbygda, reiser hovudpersonen her til storbyar verda over. Han er innom i Hong Kong, han bur ei stund i Paris, og etter eit langt mellomspel i heimbyen Hässelby reiser han til München.

Vendepunktet i livet til eg-personen, Albert Åberg, kjem då far hans døyr. Dei to har budd i lag, i eit liv og ein leilegheit Albert ikkje er spesielt nøgd med, og han kjenner seg letta då han får melding om at faren er påkøyrd i Sveavägen. Frå no av skjer det ei rekkje merkelege ting. Han ser folk som følgjer etter han, og han oppdagar at nokon har vore inne i leilegheita hans. Han vil snakka med bestevenen sin, som bur i same blokka, men der oppdagar han at heile leilegheita over natta er tæmt for absolutt alt. Han mistenkjer ein kar som òg bur i same blokka, men då han lurer seg inn der, stemmer absolutt ingenting - leilegheita har ei form som bryt med forma på huset, og innanfor ei låst dør høyrer han folk snakka på ei rekkje ulike talemål.

Ingen trur på det han seier, og han vert innlagt på sjukehus. Han flyktar til Arlanda, og flyg til München. Der møter han tilfeldigvis gamlekjærasten, som no er gift og har to ungar. Dei reiser til familiehytta hennar i Normandie, der han møter igjen ein mann som har følgt etter han gjennom heile boka. Mannen tek han med attende til Hässelby, og frå no av omtalar Åberg han som demonen. Åberg skjønar at dette er siste verset, men han utfordrar demonen til ein enkel balleik. Han tapar, og det var det.

Den vaksne Albert Åberg er ein person som fleire gonger får sjansen til å løysa problem, til å ordna opp i vanskelege spørsmål, men som sviktar kvar gong. Han er feig, han tek heile tida den enklaste vegen ut. Tilhøvet til faren er eit døme på dette, han ser at faren har behov for meir kontakt, men han kvir seg for å sleppa han lengre innpå seg. Tilhøvet mellom far og son, eller mellom foreldre og ungar, går igjen gjennom heile boka. Den yngre generasjonen møter eit samfunn i forfall, alt har rakna. Det svenske systemet har gått i oppløysing, idealet om folkhemmet, der alle skal med, er ikkje lenger dominerande. Det er i staden erstatta av eit kaldt samfunn, der folk ikkje har så mykje kontakt.

Harstad skriv som vanleg knakande godt, og gode setningar og god og uventa handling gjer dette til ei bok det går fort å lesa. Likevel, ei slik forteljing der det skjer ei rekkje utrulege og umiddelbart uforklarlege ting, føreset at alt vert forklara på ein truverdig måte mot slutten. Slik er det ikkje her, i alle fall ikkje for meg.

Guffen er lunken.

Meir Harstad på kulturguffebloggen
Herfra blir du bare eldre (2001)
Ambulanse (2002)
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (2005)
Bsider (2008)
Darlah (2009)
Osv. (2010)
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet (fjernsynsserie, 2011)

Motorpsycho. Blissard (2012)
Manifest for folk flest (2013)
Max, Mischa og Tetoffensiven (2015)
Ferskenen (2018)

3. november 2011

Joseph Conrad: Heart of Darkness (1902)

Ein båt glir ut frå London. Ein av mennene ombord, den røynde sjømannen Charlie Marlow, fortel om ein båttur han hadde oppover ei elv i Afrika. Det vert aldri sagt kva elv det er, men referansane til ein belgisk koloni tyder på at det er Kongo-elva.

I Kongo fekk Marlow i oppdrag å sigla opp elva, for å henta Kurtz. Han handlar med elfenbein, og har vore så lenge i jungelen at han må hentast ut att. Det greier Marlow, i alle fall nesten: På veg attende til sivilisasjonen døyr Kurtz.

Heile vegen oppover elva er det Kurtz folk snakkar om, og tenkjer på. Ved huset til Kurtz møter Marlow fyrst ein russisk mann, og det er ikkje måte på kor mykje ros Kurtz får frå russaren. For meg vart Kurtz ein mindre spanande figur etter at han sjølv dukkar opp - før det skjer, er han ein nesten gudeliknande person, i alle fall for dei som bur rundt han i jungelen.

Det er ei heller tynn bok, på rundt hundre sider. Det tek likevel litt tid å lesa ho, det er eit tungt språk, kanskje av di engelsk ikkje var fyrstespråket til Conrad. Han bruker mange lange setningar og mange lange avsnitt. Det er òg ei intens bok, som vert meir og meir klaustrofobisk jo lenger inn i jungelen Marlow og mennene hans kjem.

Guffen tilrår.