28. oktober 2010

Jarle Trå: Livet i fjella (2010)

Jarle Trå verkar som ein sympatisk kar. Han trivst godt i naturen, og det i seg sjølv er jo grunn nok til å gje han plusspoeng. Han dreg ofte på lange og krevjande turar, men utan å vera gjennomsponsa, og utan å gjera noko stort nummer av det. Han har kome seg til topps på to fjell over 8000 meter, utan bruk av kunstig oksygen, og burde difor vera svært godt kvalifisert for å vita kor stor risiko han tok då han i fjor prøvde seg (for andre gong) på Mount Everest, åleine og utan kunstig oksygen.

Det gjekk ikkje heilt etter planen. Han fekk høgdesjuke, og trur ikkje sjølv at han nådde toppen. Han var høgare enn 8400 meter i to døger, sov ute, hadde lite mat og drikke, og var heldig som kom frå det heile i live. I etterkant fekk han mykje kritikk, fyrst og fremst i ein artikkel i Dagbladet som var full av feil, og det skulle ikkje undra meg om denne artikkelen var ein av dei viktigaste grunnane til at han skreiv denne boka. Han bruker mykje plass på den siste ekspedisjonen til Everest, og skriv mykje om korleis media, fyrst og fremst Dagbladet, oppførte seg dårleg i tida etterpå. Det er ikkje vanskeleg å vera samd med Trå i det han skriv, og sjølv om han tidvis vert repeterande og av og til bitter, får han greitt fram poenga sine.

Boka byr på meir enn dette. Trå har vore på turar i mange fjellområde, både norske og utanlandske, og boka fortel om nokre av desse turane. Ofte er bileta frå desse turane betre enn teksten, ein kan ikkje skulda Trå for å vera ein dyktig forfattar. Han får likevel godt fram kvifor turar er viktige for han, og kvifor han har valt å bruka livet sitt på dette. Noko av det som er flott med boka er at han ikkje framhevar seg sjølv som ein supermann. Det er òg fint at han, viss han er på tur med andre, gjev dei minst halvparten av æra for at turane vart vellukka.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

27. oktober 2010

Den tredje mann (1949)

Orson Welles er stor. Han viser seg berre i den siste tredelen av filmen, men likevel er det han som vert hugsa best her. Han dreg fram Kane-smilet frå Citizen Kane to gonger; fyrste gong me ser han, og etter at han har fortalt ein fin anekdote om korleis nokre tiår med tilnærma einevelde i Italia gav oss Da Vinci og renessansen, medan fem hundreår med fred og demokrati i Sveits gav oss gaukuret.

Filmen er basert på ein roman av Graham Greene. Handlinga er lagt til Wien, i åra rett etter andre verdskrigen. Byen var delt i fire soner, og det florerer med spionar og agentar og kriminalitet. Holly Martins, ein ikkje altfor ambisiøs eller god forfattar, kjem til Wien for å vitja Harry Lime. Han får vita at Lime døydde rett før han kom, men Martins finn ut at ikkje alt stemmer med dødsfallet. Då han får sjå Lime i eit portrom, får han politiet med på å grava opp kista hans, og der ligg det, ikkje uventa, ein heilt annan person. Resten av filmen er ei jakt på Lime, for det meste nede i den fantastiske kloakken under Wien.

Welles spelar Lime, medan Joseph Cotten, som òg var med i Citizen Kane, spelar Martins. Begge er glimrande. Filmen er i svart-kvitt, og er full av fine bilete. Delar av Wien ligg i ruinar, men der er likevel nok av flott arkitektur, og sluttbiletet, der Martins står på ein kyrkjegard og ventar på eks-kjærasten til Lime, er midt i blinken.

Guffen tilrår.

Meir Welles på kulturguffebloggen
Citizen Kane (1941)
The Magnificent Ambersons (1942)
Touch of Evil (1958)
Pauline Kael m.fl.: The Citizen Kane Book (1971)
Charles Higham: Orson Welles. The Rise and Fall of an American Genius (1985)
Robert L. Carringer: The Making of Citizen Kane (1985)
James Naremore (red.): Orson Welles's Citizen Kane (2004)
Me and Orson Welles (2008)
Harlan Lebo: Citizen Kane (2016)
They'll Love Me When I'm Dead (2018)
Mank (2020)

26. oktober 2010

Mad Men, sesong 2 (2008)

Eg ser lite på fjernsyn. Litt av di me berre har dei tre NRK-kanalane, litt av di det er mykje anna å gjera på. Eg veit òg lite om kva som går på NRK, det eg er best oppdatert på no for tida er ulike seriar i Barne-TV. Viss me ser fjernsyn, er det oftast med DVD-spelaren tilkopla.

I haust har me stort sett berre sett Mad Men. Det er ein uventa fengande serie, dagen etter at me var ferdig med sesong 1 tinga me den neste sesongen, og slik gjekk det òg denne gongen. Ferdig med sesong 2 i går, tinga sesong 3 i dag.

Svært mykje er bra med serien. Det er glimrande manus, med gode replikkar, passeleg mange konfliktar, og nok vriar i handlinga til at du ikkje ser kva som kjem. Serien handlar om reklamebyrået Sterling Cooper. Hovudpersonen er Don Draper, som er det kreative geniet i byrået. I denne sesongen vert han kasta ut heimefrå, av di kona hans har fått snusen i at han held på litt for mykje med litt for mange damer, og sjølv om han vert invitert heim att heilt mot slutten av denne sesongen, er det mest av di kona er gravid.

Også andre av dei tilsette har problem på heimebane. Pete Thompson, som kanskje er den personen det er vanskelegast å lika, men som òg er den personen som vert aller best framstilit, slit med fleire ting. Han og kona får ikkje ungar. Han vil ikkje adoptera, og det øydelegg tilhøvet både til kona og svigerfaren, som meiner at det viktigaste ein mann kan gjera er å gjera kona si lukkeleg. Thompson fortel difor Peggy Olson, ein av kollegaene sine, at han burde valt ho i staden. Ho svarar at det er uaktuelt, men legg like godt til at då dei hadde eit kort eventyr for nokre år sidan, vart ho gravid. Ho gav ungen vekk, truleg til syster si. Legg ein til nokre andre liknande historier, som at sjefen for heile firmaet forlet kona si av di han vil gifta seg med ei tjue år gamal jente, eller at ein av dei tilsette heilt ut av det blå står fram som homo, kan ein få inntrykk av at dette berre er ein vanleg såpeserie.

Det er det absolutt ikkje. Det er altså glimrande replikkar, det er eit manus som er fabelaktig oppbygd, og det er godt skodespel heile vegen. Det heile går føre seg tidleg i 1960-åra, og slik ser det òg ut, på alle måtar. Viss såpeseriar var som Mad Men, ville dei ikkje hatt noko dårleg rykte i det heile.

Guffen tilrår.

Meir Mad Men på kulturguffebloggen
Sesong 1 (2007)
Sesong 3 (2009)
Sesong 4 (2010)
Sesong 5 (2012)
Sesong 6 (2013)
Sesong 7 (2014-15)

24. oktober 2010

Frode Grytten: Norge og andre dikt (2009)

Ein gong i tida var singlar viktige, nesten like viktige som LP-ar. Grunnregelen var at a-sida var den beste songen, medan b-sida kunne brukast meir fritt. Nokre band eksperimenterte der, andre nytta høvet til å gi ut songar som ikkje var gode nok til å koma med på LP, medan nokre få band ikkje laga dårlege songar, slik at b-sidene var like interessante som b-sidene. Det var lenge dårleg folkeskikk å ta med tidlegare utgitte songar på LP-ar, var ein song utgitt, var han utgitt. Dette endra seg med tida, men det var likevel ikkje akseptert å ta med både a- og b-sida på LP-ar.

Det Seattle-baserte plateselskapet Sub Pop hadde rundt 1990 ein single-klubb. Medlemmane fekk singlar med banda deira, singlar som var trykte i små opplag, og som difor vart svært ettertrakta. Det norske forlaget Flamme Forlag har overført denne ideen til forlagsverda, og har gitt ut ei rekkje boksinglar. Dette er éin av dei, Dronninga er død er ein annan.

Ikkje uventa viser Grytten at han veit kva ein singel er. Titteldiktet er med i Det norske huset, men dei andre tekstane er (etter det eg veit) ikkje gitt ut før. Her er i alt ti tekstar, tre av dei er langdikt, dei sju andre er korte tekstar. Desse siste kunne alle vore brukte i Det norske huset, tematikken er absolutt den same. Det handlar om hus og meklarar. Det verkar ikkje som om dette er andresortering, tekstane står ikkje tilbake for dei som er brukte i Det norske huset. Den siste teksten, "Hus i rørsle", er den beste, og den mest originale - i utgangspunktet ser det ut som ei vanleg opplisting av eigedomar som har skifta eigar, men ved kvart sal har Grytten lagt til grunnen til at huset vert selt, til dømes "grunna dødens vind", eller "grunna den frosne skogen som finst inne i ein", eller "grunna ein tanke som slo ned her om dagen".

Også dei tre dikta har ein sams tematikk. Her handlar det heile vegen om Noreg, og det norske samfunnet. Og i det samfunnet er det, ikkje uventa, ting som kunne vore gjort betre, skal ein tru desse dikta.

Dette kan vera den fyrste boksingelen med eigen introduksjon, kva veit eg. Han er signert Thorbjørn Jagland, og er så full av jaglandske fraser at eg slett ikkje er sikker på om dette er noko han har skrive sjølv, eller om det er nokon som parodierer han.

Guffen tilrår.

Meir Grytten på guffekulturbloggen
Dans som en sommerfugl, stikk som en bie (1986)
Langdistansesvømmar (1990)
80 
° aust for Birdland (1993)
Meir enn regn (1995)
Bikubesong (1999)
Popsongar (2001)
Dublin (2002)
Hallo? (2008)
50/50 (2010)
Det norske huset (saman med Jens Hauge, 2010)
Dronninga er død (2010)

Saganatt (2011)
Bikubesong (Det Norske Teatret, 23.4.2013)
Brenn huset ned (2013)
 

Vente på fuglen (2014)
Her er Harold (film, 2014)
Sånne som oss (2015)
17. mai Bergen (saman med sju fotografar, 2015)
Meter over havet (saman med Sune Eriksen, 2015)
Menn som ingen treng (2016)
Det norske biblioteket (saman med Jo Straube, 2017)
Deilig er jorden (saman med Helge Skodvin, 2018)
Landet bortanfor landet. Område 51 (2019)
Garasjeland (2020)
Gut, jente, juni, juli (2021)
Inn frå regnet (Det Norske Teatret, 17.9.2002)
Den dagen Nils Vik døde (2023)

23. oktober 2010

Arnfinn Kolerud: Når ein først skal skyte nokon (2010)

Det er ikkje mange bøker som er løgnare enn bøkene til Arnfinn Kolerud. Han skriv knakande godt, og greier å sjå noko humoristisk i heilt vanlege situasjonar. Han leikar med orda, han skapar gjerne komikk ut av at folk misforstår det som vert sagt, eller at dei bruker feil ord. Han veit kor lenge ein vits er morosam, av og til dreg han det ut over fleire sider, andre gonger er det over på eintotre. Det er ikkje ofte eg ler høgt av bøker eg les, her gjorde eg det fleire gonger.

Boka opnar og endar med to brotsverk. Begge desse vert utførte av Orm Åkerstein, og begge vert utførte som ein del av målstriden. Det første er retta mot Posten, og er ein protest mot all reklamen som kjem på bokmål, det andre er retta mot bjørnen Ivar i Dyreparken i Kristiansand, og vert gjort for å hindra at andre Ivarar kan stå i vegen for sjølvaste Ivar Aasen. Dette siste brotsverket fører forresten med seg eit anna og meir tilfeldig brotsverk òg.

Innimellom desse to er der mange andre døme på korleis ein kan kjempa for målsaka. Dirigenten i det lokale koret får gjennomgå etter at berre ein av åtte songar under ein konsert var på nynorsk. Dagleg leiar i Lillestrøm Sportsklubb får vitjing av ein buss vestlendingar som gjerne vil heie på Veslestraumen, og som har døypt heimebana om til Aar-Aasen. Sylvia reiser rundt til tinghus i bokmålskommunar for å be om bustøtteskjema på nynorsk. Bendik Uføre held foredrag om ein hypotese han har, nemleg at folk likar betre ord med mange vokalar, og sidan nynorsk har fleire vokalar enn bokmål, er det eit betre språk.

I boka er det mange bokmålskommunar. Åkerstein og dei andre held til i Vassbygda/Vassbygdi, den einaste staden i landet nynorsk framleis vert brukt. Der er sjølvsagt likevel intern strid blant nynorskbrukarane, nokre vil ha i-mål, andre vil ha a-mål. Sylvia vil ha a-mål, og køyrer rundt i ein Audi med Auda-skilt, Uføre vil ha i-mål, og har ein Toyota med Toyoti-skilt.

Det er freistande å ta med lange utdrag frå boka. Det gjer eg likevel ikkje, men dei episodane eg lo mest av var då Åkerstein på tur til Bergen møtte fem kvinner. Desse møta, kanskje med unntak av det i midten, er alle strålande. Foredraget til Uføre er òg glimrande. Men gjennom, heile boka er det, slik eg har vore inne på, nok å le av.

Boka er fyrste del av ein trilogi. Eg gler meg stort til det neste bandet, for å seia det veldig forsiktig.

Guffen tilrår.

Meir Kolerud på kulturguffebloggen
Langt frå bambus (1999)
Den som ikkje har gøymt seg no (2004)
Zommarferien (2007)
Kom ikkje inn i mitt hus (2012)
Snillionen (2017)
Gamle menn i syningom (2021)

22. oktober 2010

Frode Grytten / Jens Hauge: Det norske huset (2010)

I den amerikanske filmen Smoke vert ein forfattar overraska då tobakksforhandlaren hans viser seg å halda på med eit endelaust kunstprosjekt. Kvar dag, på det same klokkeslettet, stiller han seg opp på det same punktet, og tek bilete av eit gatekryss. Då forfattaren blar gjennom eitt av albuma med slike bilete, skjønar han ikkje heilt poenget, før tobakksforhandlaren seier at han må setja ned tempoet. Det gjer forfattaren, og med litt lågare tempo får han til å sjå skilnadene, sjå nyansane i dei ulike bileta.

Slik er det òg i denne boka. Her er ei rekkje bilete av hus og hytter i tre og på flatmark. Desse byggverka er laga av eller for ungar/ungdomar, og blar ein fort gjennom boka, ser dei relativt like ut. Der er likevel nok av skilnader, og der er nok av blinkskot, både hytterog bilete.

Mange av bileta er sette saman med korte tekstar av Frode Grytten. Fellesnemnaren for desse tekstane er, ikkje overraskande, at dei handlar om hus. Nokre tekstar er korte, andre er lengre. Der er ein åtte-ti tekstar som minner om korte noveller, der meklarar oftast spelar ei hovudrolle. Her er som vanleg mykje å le av, favoritten i så måte er eit eigenerklæringsskjema, som skal vera ein del av ei salsoppgåve. Her dukkar det opp spørsmål som "Har det hendt at du ved middagsbordet eller ved leggetid har tenkt for deg sjølv 'Nei, no, altså ...' eller liknande?" eller "Har det hendt at du har følt det som om du er med i eit Jon Fosse-stykke?" eller "Kjenner du til tidspunkt då nokon i bustaden har mista grepet fullstendig og tydd til handvåpen for å fyre lauspå grasklipparen?"

Det er ei bok å smila av, men der er òg mykje alvor, både i bileta og teksten. Som i 50/50 er Grytten kritisk til mykje av det som rører seg i det norske samfunnet, og det skin òg gjennom fleire gonger her. Det er ei flott bok, og det er tilnærma uforståeleg at Samlaget i si tid takka nei til å gje ut denne.

Guffen tilrår.

Meir Grytten på guffekulturbloggen
Dans som en sommerfugl, stikk som en bie (1986)
Langdistansesvømmar (1990)
80 
° aust for Birdland (1993)
Meir enn regn (1995)
Bikubesong (1999)
Popsongar (2001)
Dublin (2002)
Hallo? (2008)
Norge og andre dikt (2009)
50/50 (2010)
Dronninga er død (2010)

Saganatt (2011)
Bikubesong (Det Norske Teatret, 23.4.2013)
Brenn huset ned (2013)
 

Vente på fuglen (2014)
Her er Harold (film, 2014)
Sånne som oss (2015)
17. mai Bergen (saman med sju fotografar, 2015)
Meter over havet (saman med Sune Eriksen, 2015)
Menn som ingen treng (2016)
Det norske biblioteket (saman med Jo Straube, 2017)
Deilig er jorden (saman med Helge Skodvin, 2018)
Landet bortanfor landet. Område 51 (2019)
Garasjeland (2020)
Gut, jente, juni, juli (2021)
Inn frå regnet (Det Norske Teatret, 17.9.2002)
Den dagen Nils Vik døde (2023)

21. oktober 2010

Morten A. Strøksnes: Et mord i Kongo (2010)

Ein skal ha vore bra isolert det siste året viss ein ikkje skjønar kva mord dette er snakk om. To nordmenn, Tjostolv Moland og Joshua French, var på veg gjennom jungelen i Kongo, då sjåføren av bilen deira vart drepen. Kanskje av dei, kanskje av nokon andre. Dei vart arresterte, og har vel så langt vorte dømd til døden tre gonger.

Det er uråd å vera sikker på at dei drap sjåføren. Det er vanskeleg å sjå noko motiv. Det er òg uråd å sjå at dei to, som begge hadde god røynsle frå Afrika, og som begge var eller hadde vore yrkesmilitære, hadde noko å tena på å vera to kvitingar langs den eine vegen gjennom jungelen, mistenkte for eit mord. På den andre sida er det vanskeleg å sjå korleis nokon andre kunne ha gjort det. Det måtte i tilfelle ha vore ein av dei to andre kongolesarane som sat på med bilen. Ein hypotese er at dei to og sjåføren eigentleg ville ta livet av Moland og French, og at noko gjekk gale.

Uansett er det tydeleg at dei to nordmennene heldt på med noko fishy business. Dei hadde med seg våpen, og på PC og kamera og mobil låg det ei rekkje dokument og bilete som viste at dei heldt på med lugubre aktivitetar. Og så er det det famøse biletet der Moland vaskar vekk blod frå bilsetet.

Her er mange spørsmål rundt denne saka, og Strøksnes reiser til Kongo for å verta litt klokare. Hadde det vore andre enn han hadde eg truleg ikkje kjøpt denne boka, eg er langt under middels interessert i kva som skjedde i mai 2009, og kva som skjer med dei to som framleis er fengsla. Men Strøksnes er ein glimrande forfattar, slik han òg viste i Rett vest. Han er uredd, var han ikkje det ville han aldri reist til Kongo.

Han møter mange av dei som var innblanda i saka, mellom anna Moland og French, og skriv godt om møta med desse. Han er litt overraska over at French framstår som den mest reflekterte og som leiaren av dei to, og vert imponert då han ein dag brått siterer "Likfunn" av Jakob Sande og "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland. Han stolar ikkje på alt dei seier, men i løpet av tida han er i Kongo kjem han i alle fall tettare inn på dei.

I Kongo går ikkje alt etter læreboka. Strøksnes er aldri heilt trygg, etter kvart er cella til Moland og French den einaste plassen han ikkje ser seg over skuldra. Verst er det når han saman med to andre køyrer inn i jungelen for å sjå staden drapet skjedde, og staden lengre inne der Moland vart arrestert. Ein kveld han sit og drikk saman med lokale leiarar, vert ein av dei, godt rusa, overtydd om at Strøksnes er anten Moland eller French, og at han ikkje bør reisa vidare. Frå då av og til Strøksnes omsider kjem seg ut av byen, går han på nerver heile tida.

Boka gjev ikkje svar på spørsmålet om kven som tok livet av sjåføren. Tvert om, ho stiller berre fleire spørsmål. Moland og French byggjer sjølv opp under alt som er uklart, og seier til Strøksnes at same kor mykje han grev, vil han og andre som leitar ikkje finna ut meir enn ti prosent av alt dei dreiv på med. Viss det stemmer, kan det ikkje vera tvil om at dei to har ei dårleg sak.

Guffen tilrår.

Meir Strøksnes på kulturguffebloggen
Automobil (2005)
Rett vest (2009)
Tequiladagbøkene gjennom Sierra Madre (2012)
Havboka (2015)
Lumholtz' gjenferd (2022)

Frå arkivet: Lotion: Nobody's Cool (1995)

Midt i 90-åra var den engelske musikkscena rimeleg uinteressant. Det var Britpop opp og ned og i mente, og den musikkretninga handla heller lite om musikk. Kva artistane dreiv med var like viktig som musikken. Eg anar ikkje om blad som Select og Vox dukka opp parallelt med Britpop, men eg har ei kjensle av at dei dyrka Britpop-banda som om dei skulle frelsa verda.

Denne engelske nedturen var skuffande for ein som meg, som lenge hadde hevda at musikklivet i England var betre enn det i USA. Det må ha vore omtrent på denne tida at eg merka at eg høyrde langt meir på amerikansk musikk. Mange av dei nye gruppene eg plukka opp, som Lotion, var amerikanske. Lotion heldt til i New York.

Ein av platebutikkane i Bergen, eg hugsar ikkje lenger kva han heitte, selde eldre utgåver av Vox og Select, til langt under halv pris. Av og til gjekk eg innom og kjøpte ei lita bunke, av og til dukka det jo opp noko av interesse. I eitt av desse blada var det ei kort melding av denne plata, og ein av setningane der var nok til at eg merka meg plata, og at eg kjøpte ho nokre dagar seinare. Setningen hadde ingenting med musikk å gjera, det stod berre noko om at sjølvaste Thomas Pynchon hadde skrive ein tekst til omslaget. Det var nok for meg, sjølv om det ikkje gjorde noko at musikken høyrdest lovande ut.

Plata rockar. Det er eitt stort øs heile vegen, ikkje eit massivt og tungt øs, men eit skranglande og sjarmerande øs. Hm. Det høyrdest litt rart ut. Eg prøver igjen - det er mykje gitarar på plata. Dei er skeive, dei går rundt kvarandre, og med nokre få unntak er songane svært energiske. Det er intelligente tekstar, det er oppfinnsame rytmar, og det heile fungerer svært godt. Songane handlar om det vanlege, hadde eg nær sagt - det er mykje om damer, det er mykje om oppvekst og ungdom, og det er litt om vald. Ein av dei merkelegaste songane er "Sandra", der hovudpersonen er ein mann som er dømt til å halda seg minst femti fot vekke frå Sandra, som er alt han kan tenkja på.

Der er altså nokre unntak. Der er ofte éin song som ikkje burde vore med, og her er det "Precious Tiny", ein song som varer i nesten ti minutt. Det er ingenting i vegen for at songar kan vera lange, sjølvsagt, men då må det skje noko i dei. I dette tilfellet går bandet tomme for idear heller tidleg.

Eg høyrde mykje på denne plata då ho kom, og drøymde til og med om ho om natta. I ein draum innsåg eg (ikkje uventa) at tittelen var eit ordspel på uttrykket "nobody's fool", og i same draumen innsåg eg brått at også tittelen på debutplata deira, "Full Isaac" var eit ordspel på eit anna uttrykk. Då eg vakna irriterte eg meg lenge over at eg ikkje greidde å hugsa kva uttrykk det var.

Kva skjedde etterpå? Plata selde heller lite. Nokre år seinare gav Lotion ut ein ny CD. Denne hadde ingen tittel, men vert omtala som "The Telephone Album", etter illustrasjonen på omslaget. Det er òg ei fin plate, men også den selde lite, og då fann dei fire i bandet like godt ut at dei kunne gje seg.

Guffen tilrår.

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2 (2010)

Del to av noko som i utgangspunktet skulle vera ein trilogi, men som det no vert mumla om at kanskje vert ein ... eh, heiter det kvadrologi? Eg las Innsirkling i sommar, og likte den svært godt. Denne boka er like imponerande.

Dei to bøkene er bygd opp på same måte. Det heile tek til med ei avisannonse, der det vert fortalt at David, mannen på biletet, har mist minnet, og at han bed om at dei som veit noko om fortida hans, tek kontakt med han og fortel han det dei veit. I del 1 vart det hinta om at det heile er ein bløff frå David si side, og i denne boka vert hintinga sterkare. Inntil vidare let eg likevel det spørsmålet stå ope, noko av det som kjenneteiknar desse to bøkene er at forteljarane ikkje er heilt til å stola på.

I denne boka er det tre nye personar som skriv til David. Boka har ei grei tredeling, og i kvar av desse delane vekslar Tiller mellom brev til David, og innblikk i livet til avsendaren sommaren breva vert skrivne. Dei tre som skriv, Ole, Tom Roger og Paula, har ulike relasjonar til David. Ole var barndomsven, Tom Roger var skulekamerat, og Paula er ei eldre dame som kjende mor til David godt. Alle tre fortel litt om David, men dei fortel mykje meir om seg sjølv, ikkje berre i breva. Boka handlar òg like mykje om Otterøya utanfor Namsos, eit tilsynelatande idyllisk lokalsamfunn der det skjer veldig mykje mange veit om, men ingen snakkar om. Kriminialitet. Heleri. Narkotika. Alkohol. Incest. Voldtekt og drap.

Alle dei tre bihistoriane, altså det som vert fortalt mellom breva, endar med familiære konfrontasjonar. Det aular med dysfunksjonelle familiar på Otterøya, og familiar der krangling ser ut til å vera ein av favorittaktivitetane. Boka er strålande skrive, det er gode forteljingar og godt språk, og eg ser alt fram til neste del.

Til slutt: Då eg skreiv om Innsirkling i sommar hadde eg to ankepunkt, mellom anna at det var ei svært haltande rettskriving. Språket er heldigvis mykje betre no, så i framtida skal eg ikkje pirka på det. At Tiller framleis ligg tett opp til Fosse i skrivestil er ikkje uventa. Eg trur det er i Naustet at Fosse bruker setninga "ei uro er kommen over meg" mange gonger, og eg skvatt litt då eg i Innsirkling 2 kom til setninga "Eg kjenner ei lita uro komme idet eg går ut". Ole er på veg ned til ein fjordarm saman med to andre, og eg venta nesten at dei skulle slå seg ned ved eit naust. Det gjorde dei ikkje.

Guffen tilrår.

Meir Tiller på kulturguffebloggen
Skråninga (2001)
Bipersonar (2003)
Innsirkling (2007)

Folkehelsa (2009)
Innsirkling (DNT 9.2.11)
Portrett av ein varulv (2011)
Innsirkling 3 (2014)
Kven er redd? (2015)

Begynnelser (Trøndelag Teater, 7.9.16)
Begynnelser (2017)
Flukt (2021)
Det framande landet (2022)

19. oktober 2010

Rear Window (1954)

James Stewart er ein finfin skodespelar. Han var god her, han var god her, og han er god i denne. Han må ha vore ein av favorittane til Hitchcock, som brukte han i mange av filmane sine.

Stewart spelar ein fotograf med knekt fot. Venstrefoten er gipsa frå topp til tå, og han har site i rullestol i sitt eige husvære i sju veker. For å få tida til å gå kikkar han på naboane, altså dei som bur i bygningen tvers over gardsrommet. Her ser han noko han trur kan ha vore eit mord, og etter som timane går, vert han meir og meir overtydd om at noko har skjedd. Kjærasten hans vert etter kvart like overtydd, men han slit med å få ein detektiv han kjenner til å tru på dette. Den mistenkte mordaren har planlagt det heile for godt. I alle fall heilt til kjærasten til Stewart finn ut at ho vil bryta seg inn hjå han som kanskje er ein mordar. Der finn ho avgjerande prov, og etter at politiet kjem, vedgår den mistenkte mordaren at han er ein mordar.

Hitchcock er suveren på å byggja opp spenninga. Me skjønar gradvis at fotografen må ha rett, men me ser ikkje korleis han skal greia å løysa det. Med eine foten i gips er han nøydd til å halda seg der han er, og heile filmen er filma frå det eine rommet. Mot slutten av filmen kjem mordaren seg inn til han, og det er så vidt han greier seg, slik det skal vera.

Ein ser fyrst og fremst Hitchcock for underhaldninga sin del, og for å nyta godt handverk. Her er det likevel ikkje vanskeleg å fanga opp ei djupare meining. Folk er for nyfikne, folk er nokre kikkarar, eg sit i alle fall att med ei kjensle av at Hitchcock, sjølv om det akkurat her førte til at eit mord vart oppklara, meiner folk bør passa sine eigne saker. Og no, når alle nettaviser er fulle av oppslag om kor mykje folk tener og kor lite dei betalar i skatt, verkar det som om han har eit poeng.

Guffen tilrår.

Meir Hitchcock på kulturguffebloggen
Dial M for Murder (1954)
The Man Who Knew Too Much (1956)
Vertigo (1958)
North By Northwest (1959)
Psycho (1960)
The Birds (1963)

Heima (2007)

Det vert ikkje mykje vakrare enn dette.

Sigur Ros er eit fabelaktig band frå Island. Musikken deira er hypnotisk, svevande og lågmælt, og songane har det ikkje travelt med å verta ferdige. Til liks med Motorpsycho er dei nokre kløpparar på å byggja opp songane i nokre flotte crescendoar. Eg har vore på konsert med dei to gonger, ein gong i Oslo i 2006, og ein gong i Trondheim nokre år tidlegare, då dei hadde sett musikk til eit islandsk epos. Eg trur det heitte noko slik som Ravna flyg. Begge desse konsertane var flotte, den i Oslo er ein av dei beste eg har vore på nokon gong.

Konserten i 2006 var ein del av ein verdsturné. Etter at den turneen var over, la dei inn eit par veker med turné på Island, og det er dei vekene denne filmen handlar om.

Dei oppsøkjer små plassar, plassar der det ikkje har vore konsertar på lenge. Alle stadene er det godt oppmøte, av folk i alle aldrar. Dette er noko av det sterkaste i heile filmen, korleis dei dreg til seg eit svært ulikt publikum, som alle ser ut til å ha det fint. Dei stoppar fleire utenkjelege stader, mellom anna i Djupavik, der det berre er to fastbuande, og ved ein nybygd monsterdam, der dei held ein akustisk konsert. Det er heller lite publikum på desse to konsertane, og på mange av dei andre, men det gjer ingenting.

Innimellom alt dette kjem det mange bilete frå Island. Landet passar som hand i hanske til musikken til Sigur Ros, begge delar er av og til massivt, men oftast ope og tomt. Det er mykje musikk i filmen, men òg mykje snakk, og dei fire i bandet framstår som gode personar, der dei snakkar islandsk-engelsk.

Det er altså ein flott film. Han er heilt ulik andre turnéfilmar, her er det lite rockestjernefakter og -festar, mellom konsertane spelar dei heller krokett eller leikar med drakar.

Guffen tilrår.

Helge Ingstad: Klondyke Bill (1941)

Ingstad igjen! Rar utvikling akkurat no. Til liks med Vesterveg til Vinland var dette ei bok Marit kjøpte med seg frå loppemarknaden i Ulvik. Og til liks med Vesterveg ... var dette ei rimeleg lettlesen bok.

Det er ein roman, den einaste Ingstad gav ut. Handlinga er lagt til Canada, og handlar om jakt og fiske, og tilhøva mellom folk som heldt til der. Ei slags skjønnlitterær utgåve av Pelsjegerliv, altså. Boka er velskriven, ho vert aldri retteleg spanande, men der er mange fine skildringar av natur og einsemd.

Greier eg å referera handlinga kort? Eg prøver. Bill er ein pelsjegar, som kjem attende til sivilisasjonen etter ein hard vinter i villmarka. Han dreg nordover igjen, for å varsla pelshandlarar om at prisen på pels har stige. Etter å ha fullført den jobben, jaktar han litt i området, og kjem i kontakt med nokre isolerte indianarar som fortel at langt ute på tundraen er det eit skogholt, der han kan byggja seg hus og bu heile vinteren. For ein pelsjegar er det ein drøymesituasjon. Han finn det vesle skogholtet, har eit drøymeår med god fangst, og kjem attende til handelsstaden med mange pelsar han kan selja. Til neste vinter har ein annan jeger greidd å spora opp kvar skogholtet ligg, og det likar Bill dårleg, sidan han vil ha området for seg sjølv. Dei vert uvener, han skyt den andre i foten. Det er dårleg fangst den vinteren, og på veg attende til handelsstaden kjem Bill over han med skotsår i foten. Han prøver på berga han, men dei har lite mat og lite varme, slik at han andre døyr før han kjem fram.

Innimellom alt dette er det mykje snakk om hundar, litt om damer, litt draumar om det gode liv som ventar etter at livet som jeger er over. Det er likevel naturskildringane som har festa seg.

Guffen tilrår.

Meir Ingstad på kulturguffebloggen
Helge Ingstad: Pelsjegerliv (1931)
Helge Ingstad: Øst for den store bre (1935)
Helge Ingstad: Nunamiut (1951)
Helge Ingstad: Landet under leidarstjernen (1959)
Helge Ingstad: Vesterveg til Vinland (1965)
Benedicte Ingstad: Eventyret (2009)
Benedicte Ingstad: Oppdagelsen (2010)

18. oktober 2010

Helge Ingstad: Vesterveg til Vinland (1965)

Marit var på loppemarknad for nokre veker sidan. Som vanleg var eg berre interessert i at ho skulle kjøpa bøker til meg, og som vanleg kom ho heim med nokre godbitar. Det er ikkje rare loppemarknaden viss der ikkje er bøker av Ingstad, det einaste som er sikrare er at boka Munnspill under åpen himmel av Erik Bye er til sals der.

Eg las nyleg del to av biografien Benedicte Ingstad skreiv om foreldra sine, og sidan denne boka stod lagleg til, freste eg like godt gjennom denne òg. Det er ei god og velskriven bok, men eg juksa likevel litt av og til.

Ingstad skriv godt om bakgrunnen for kvifor han meinte at Vinland låg heilt på Newfoundland, han går inn i originaltekstane, og avkreftar nokre myter som er henta frå heilt andre kjelder. Det har tidvis vore stor debatt om namnet Vinland - handlar det om vin, eller handlar det om vin i tydinga slette? I nokre kjelder står det at folk i Vinland hausta vindruer, og viss det skulle vera tilfelle, må Vinland ha lege lenger sør. Så langt nord som Newfoundland veks det ikkje vindruer. Dette med vindruene er henta frå seinare, tyske kjelder, og har såleis ingenting med røynda å gjera. Ingstad meiner heller at det må forklarast som slette eller eng, og at det samsvarar langt betre med namna dei gav to andre område langs kysten av Canada, Helluland og Markland.

Dette er populærversjonen av rapporten etter utgravingane ved L'Ance aux Meadows. Ingstad er best når han skriv om korleis han leitte etter høvelege stader å grava, og når han skriv om korleis dei gradvis fann meir og meir. Innimellom alt dette kjem det litt for mykje om andre turar han gjorde i området. Ingstad var utdanna jurist, men søkte heile tida kunnskap om dei innfødde i områda han vitja. Det er tydeleg her òg, og det er òg tydeleg at han veit kva han snakkar om. I biografien skriv dottera at då Ingstad engasjerte seg i kampen mot EU i 1994, brukte han lang tid på å setja seg inn i sakene, han ville ikkje verta teken i faktafeil. Slik verkar det òg å vera her, der han viser solide kunnskapar langt utanfor eige fagfelt.

Guffen tilrår.

Meir Ingstad på kulturguffebloggen
Helge Ingstad: Pelsjegerliv (1931)
Helge Ingstad: Øst for den store bre (1935)
Helge Ingstad: Klondyke Bill (1941)
Helge Ingstad: Nunamiut (1951)
Helge Ingstad: Landet under leidarstjernen (1959)
Benedicte Ingstad: Eventyret (2009)
Benedicte Ingstad: Oppdagelsen (2010)

Olav Midttun: Rasmus Løland (1961)

Det er rart, dette med biografiar. Slik eg var inne på i går, vert biografiane meir og meir omfattande. Eitt døme på ein eitt-bands biografi som er altfor stor, er biografien Ernst Berge Drange skreiv om Rasmus Løland. Den boka, som kom ut i 2007, er altfor prega av at Drange vil ta med omtrent alt han veit om Løland. Altfor mange detaljar var med, slik at dei viktige poenga og gode miljøskildringane, og dei er det fleire av, drukna i alt det andre.

Boka til Midttun er berre på godt og vel hundre sider. Etter ei innleiing om korleis det norske samfunnet var rundt midten av 1800-talet, skriv han kort og presist om livet til Løland, med vekt på forfattarskapen. Her står òg litt om kvar og korleis Løland levde, men det er ikkje det viktigaste for Midttun. Han går inn i tekstane, og kvir seg ikkje for å koma med kritiske merknader, der han meiner at noko ikkje er godt nok. Han gjev sjølvsagt òg ros der det høver seg slik, men eg sit att med ei kjensle av at Midttun meiner at Løland var meir viktig enn god. Løland førte noko nytt inn i barnelitteraturen.

Det er kort, men det er òg godt. Eg var inne på det då eg skreiv om ei lita bok om Tor Jonsson, det er stas at det ein gong var slik at slike små bøker og hefte vart utgitt. Me treng ikkje vita alt om dei me les biografiar om.

Guffen tilrår.

Meir Midttun på kulturguffebloggen
A. O. Vinje (1960)
Mål og menn (1968)
Livsminne (1971)

Meir Løland på kulturguffebloggen
Hundre år (1910)
Noveller (1972)
Sjølvbiografi (1988)
Austigard og Austigard; Jakten på Bjednekniven (2009)

17. oktober 2010

Benedicte Ingstad: Oppdagelsen (2010)

Det er ikkje mange dagane sidan eg las ein artikkel om korleis norske biografiar vert meir og meir omfangsrike. Nokre er så tjukke at dei like godt kjem i to band, nokre få treng endå meir plass. Dette er del to av ein biografi, del ein las eg i fjor. Forfattaren har hatt tilgang til private arkiv, og kjenner sjølvsagt godt til foreldra sine, men det hadde likevel vore råd å teikna eit godt bilete av dei i berre eitt band.

Sjølv om det ikkje berre er velstand i denne boka, er her òg mykje bra. Det som dominerer er oppdaginga av busetnadene i Vinland, og ei halvgod drøfting av kontroversane som dukka opp etter at funna vart gjort kjende. Problemet frå del ein, altså at forfattaren er dotter til dei ho skriv om, vert endå tydelegare her. Av og til hadde eg kjensla av å lesa eit forsvarsskrift for Ingstad-paret.

Det kan henda at eg er farga av at eg omtrent berre har lese om dette i norske kjelder, men eg har likevel eit inntrykk av at det er allment akseptert at det var Ingstad og Ingstad som fann desse bustadene. Fleire hadde leita etter dei, nokre hadde òg kome fram til at det måtte vera ved L'Ance Aux Meadows, men det var altså Ingstad og Ingstad som gjorde konkrete funn fyrst. Frå Danmark kom det kritikk omtrent med ein gong, det vart hevda at Helge Ingstad hadde fått vita av andre at det var der han skulle leita, og det vart sagt at Anne Stine Ingstad ikkje var god nok arkeolog til å vita kva ho dreiv med. Ho hadde ikkje mykje røynsle, men ut frå denne boka ser det ut til at ho var fagleg god nok.

Seinare kom det påstandar om at dei to hadde teke med seg gjenstandar frå Noreg, og at dei seinare "fann" desse gjenstandane i utgravingane, og dei to vart òg ignorerte i store delar av litteraturen om funnet. Dette endra seg mot resten av livet. Igjen - problemet kan vera kven som skriv dette. Det kan godt vera sant og visst, men då er ikkje dotter deira, som ikkje overtyder som biograf, den rette til å konkludera. Det kom ein kortare biografi om Ingstad no i haust, og det kan henda at eg tek ein tur innom den, for å sjå korleis desse emna vert drøfta der.

Denne boka opnar med livet til Anne Stine fram til dei to gifta seg. Det var ein priviligert oppvekst, i ein møblert heim på Lillehammer. Etter at dei gifta seg hadde ho lyst til å vera likestilt med Helge, men slik vart det ikkje. Han var sjef, og informerte lite om kva planar han hadde. Under ein tur til USA, der dottera var heilt ung, fortalde han ein dag at han skulle vidare til Alaska, der han skulle vera nokre månader. Dei to andre kunne reisa heim att åleine. Også då Anne Stine fortalde at ho ville utdanna seg til arkeolog, var han lunken, i alle fall til å byrja med.

Boka er lettlest, sjølv om språket er uventa stivt. Det er noko Toppen Bechsk over språkføringa, og det dukkar rett som det er opp klisjear det er vondt for å tru at forfattaren medvite har teke med. Ordbruken er òg rar, det heiter til dømes at St. Olafs College ville "kreere" Ingstad til æresdoktor. Kreere? Get real.

Guffen er lunken.

Meir Ingstad på kulturguffebloggen
Helge Ingstad: Pelsjegerliv (1931)
Helge Ingstad: Øst for den store bre (1935)
Helge Ingstad: Klondyke Bill (1941)
Helge Ingstad: Nunamiut (1951)
Helge Ingstad: Landet under leidarstjernen (1959)
Helge Ingstad: Vesterveg til Vinland (1965)
Benedicte Ingstad: Eventyret (2009)

15. oktober 2010

Frode Grytten: Dronninga er død (2010)

Ein gong i tida var The Queen is Dead med The Smiths ei av platene eg sette aller høgast. Eg høyrde på ho dagleg, eg levde meg inn i tekstane, som eg kunne utanåt. Dei handla dels om England, dels om kjærleik, men det var heile vegen noko som kunne overførast til eige liv og eigen heimstad.

Det er ikkje nokon stor løyndom at Frode Grytten òg er svak for The Smiths. For meg har interessa dabba av, han ser ut til å visa nesten like stor interesse for det spesielt vokalisten Morrissey gjorde etter at The Smiths vart oppløyst i 1987. Han har skrive mykje om bandet, og har snakka mykje om bandet.

Her tek han han heilt ut, og vert (endeleg) Odda sitt svar på Morrissey. Han tek utgangspunkt i originaltekstane, og har overført dei til norsk, men det er meir snakk om gjendikting enn omsetjing. Tekstane i dette heftet handlar ikkje om England eller Manchester, dei handlar om Noreg og Odda. Der Morrissey syng om at "Keats and Yeats are on your side", skriv Grytten at "Halldis M. og Olav H. er på sida di". Han leikar med tekstane, "Domprost i strutteskjørt" ("Vicar in a Tutu") er meir prosa enn poesi, men det gjer ingenting. Han hentar òg inn omsette liner frå andre Smiths-songar, i "Flåkjeft slår til igjen" ("Bigmouth strikes again") dukkar orda "kjæraste i koma" opp.

Det heile fungerer altså glimrande. Tekstane står godt på eigne bein, men det var òg stas å sjå Grytten framføra dei, saman med dyktige musikantar.

Guffen tilrår.

Meir Grytten på guffekulturbloggen
Dans som en sommerfugl, stikk som en bie (1986)
Langdistansesvømmar (1990)
80 
° aust for Birdland (1993)
Meir enn regn (1995)
Bikubesong (1999)
Popsongar (2001)
Dublin (2002)
Hallo? (2008)
Norge og andre dikt (2009)
50/50 (2010)
Det norske huset (saman med Jens Hauge, 2010)
Saganatt (2011)
Bikubesong (Det Norske Teatret, 23.4.2013)
Brenn huset ned (2013)
 

Vente på fuglen (2014)
Her er Harold (film, 2014)
Sånne som oss (2015)
17. mai Bergen (saman med sju fotografar, 2015)
Meter over havet (saman med Sune Eriksen, 2015)
Menn som ingen treng (2016)
Det norske biblioteket (saman med Jo Straube, 2017)
Deilig er jorden (saman med Helge Skodvin, 2018)
Landet bortanfor landet. Område 51 (2019)
Garasjeland (2020)
Gut, jente, juni, juli (2021)
Inn frå regnet (Det Norske Teatret, 17.9.2002)
Den dagen Nils Vik døde (2023)

Meir The Smiths på kulturguffebloggen
Simon Goddard: Mozipedia (2009)
Tony Fletcher: A Light That Never Goes Out (2012)
Morrissey: Autobiography (2013)
Julie Hamoll: 15 Minutes With You (2015)
Johnny Marr: Set the Boy Free (2016)

Litteratursymposiet, Odda (14.10.2010)

Det sprett opp arrangement av denne typen overalt, og det er bra. Frå Voss kan me nå tre mindre litteraturfestivalar, som alle vert arrangerte inst i fjordarmar, i Flåm, Ulvik og Odda. Dette var fyrste gong me var på symposiet i Odda, og det gav meirsmak.

Me var der berre ein dag. Alt me var med på var ikkje like godt, men slik skal det heller ikkje vera på festivalar. Du skal prøva ut nye ting, av og til fell det i smak, andre gonger kan det vera det same. Det fine med desse mindre, lokale festivalane er at dei fører fleire inn i litteraturen, og viser fleire kva litteratur kan vera. Då eg var på poesifestival i Ulvik for eit par år sidan, hadde eg ei kjensle av at mange i publikum ikkje visste mykje om poesi, at dei sjeldan var med på slike tilstellingar, men at dei hadde godt utbyte av å vera der.

For vår del opna programmet med at Einar Økland og Kjartan Fløgstad snakka om diktaren og skodespelaren Claes Gill, som vart fødd i Odda for hundre år sidan. Gill var ukjend for meg, men spesielt Fløgstad fekk fram kvifor det kan vera verdt bryet å lesa dei to diktsamlingane Gill gav ut.

Eit poesiarrangement, der fire poetar las dikt,var svært ujamt. Terje Thorsen var bra, Gunnar Wærness var tidvis bra, medan Kristin Berget las så teatralsk og kunstig at det som måtte vera der av poesi forsvann i den irriterande opplesingsteknikken. Foredraget til Gunnhild Øyehaug, der ho snakka om drit i litteraturen, vart ein nedtur. Det vart for seriøst, og for lite livleg, eg hadde venta meg mykje meir av ein så god forfattar.

Eit program om boksing og litteratur fekk me òg med oss, mest av di det var del av ein billettpakke for resten av kvelden. Tomas Espedal var god, Beate Grimsrud middels, medan foredraget Cathrine Sandnes heldt om Mike Tyson var heilt malplassert. For ein som meg, som er djupt skeptisk til ein idrett der folk slår laus på kvarandre, var det lite å henta.

Resten av kvelden var det Frode Grytten det handla om. Fyrst snakka han, Thorsen og Kyrre Andreassen om forfattarskapen hans. Det var tydeleg at dette var noko Grytten likte dårleg, og han var generelt lite interessert i å snakka om eigne bøker og tekstar. Han fortalde meir om arbeidet etter tekstane, ville heller dra små anekdotar frå livet sitt, og kvikna mest til då han snakka om dei oppdikta personane sine, som Arne Speed Mikalsen og Arne Hesjedal. Samtalen var likevel svært god, både Thorsen og Andreassen hadde mange gode og vesentlege poeng. Det vart til dømes snakka om korleis Grytten har mykje empati med dei han skriv om, og korleis han er ein heilt annan når han skriv avisartiklar og reportasjar, då er punkaren i han meir synleg.

Det siste innslaget var musikalsk. Det er ein vanleg trend at band spelar gjennom heile album, men her tok Grytten og tre medmusikantar det eit steg lengre. Han hadde gjendikta The Smiths-albumet The Queen is Dead til Oddadialekt, medan gitaristen i bandet, Mads Berven, hadde skrive nye melodiar. The Queen is Dead er eit veldig engelsk album, men Grytten hadde gjort det til eit norsk, og rett som det var som eit oddask, album. Der originalen opnar med strofene "Take me back to dear old Blighty", opna konserten med eit opptak av "Norge i rødt, hvitt og blått". Av og til var det snakk om omsetjingar, men oftast var det gjendikting. Der Morrissey i 1986 snakka om eit England i forfall, snakka Grytten om eit Noreg anno 2010 i forfall. Ein glimrande konsert.

Så det var ein fin dag, men der var likevel litt å trekkja for. Det tekniske burde vera langt betre, både under Gill-samtalen og den siste konserten var det altfor svakt. Dei fyrste tjue minutta av konserten nytta Berven eit kvart høve til å vinka til lydmiksaren, for å seia at han ville ha litt bass og trommer i monitor. Etter ei stund gav han opp, utan å ha fått den lyden han ville. Marit Eikemo, som er festivalsjef og som set saman veldig gode program, burde ikkje vera så mykje på scena sjølv. Ho hadde dårlege introduksjonar og takkar før og etter innslaga, der orda "utruleg" og "usannsynleg" florerte, og ho fungerte òg dårleg som leiar for samtalen om Grytten.

Guffen tilrår.

13. oktober 2010

Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)

Duck Soup kan òg vera ein av dei filmane eg har sett flest gonger. Eg har ledd mykje av Marx Brothers dei siste tjue åra, og dette er filmen eg ler mest av. Det er òg den einaste filmen der eg omtrent ler heile tida, det er den einaste filmen der dei har droppa soloane på piano og harpe. I denne boka er der fleire Woody Allen-sitat, det beste er truleg det der han seier at Duck Soup er den einaste komedien utan "a dead spot".

Det er altså ein suveren film. Han vart laga i 1933, og førte, uventa nok, til at Marx-brørne ikkje fekk fornya kontrakta med Paramount. Korkje publikum eller kritikarar likte filmen. Seinare har han fått uoffisiell status som den beste Marx-filmen, og vert ofte omtala som ein av dei beste antikrigsfilmane som er laga. Det er det lett å vera samd i, sidan han viser kor meiningslaust krig er. Samstundes går det an å vera samd med Blount, som seier at det òg går an å sjå filmen som ein pro-krigsfilm. Her har alle lyst til å gå til krig, og når det endeleg vert erklært krig mellom dei to fiktive nabolanda, jublar og dansar alle.

I utgangspunktet handlar denne boka om denne eine filmen. Det fungerer glimrande, mest av di Blount leikar seg gjennom filmen. Etter nokre innleiande sider, der han kort fortel litt om brørne, og kva som fascinerer med dei, går han gjennom filmen scene for scene. Her viser han stor detaljkunnskap, han viser til liknande scener i andre filmar, han kjem inn på Marx-anekdotar, han skriv om korleis filmen er heilt ulik det fyrste manusutkastet, osb. Han skriv seg ofte vekk frå filmen, men også det gjer han med myndig hand, og han kjem alltid tilbake til filmen før det vert for seint.

Det er ikkje lett å skriva morosamt om humor. Blount gjer det. Eg koste meg med boka, og vonar at han gjer noko liknande med eit par andre av dei beste filmane deira.

Og sjølv om eg eigentleg berre har interne peikarar på desse sidene: Her er den morosamaste scena i Duck Soup. Den som ikkje ler av dette er ein trist, trist person.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

12. oktober 2010

Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)

I 1986 vart den italienske fjellklatraren Reinhold Messner den fyrste som hadde vore på toppen av dei fjorten fjella over 8000 meter. Dette er sjølvsagt ein ekstrem prestasjon, men Messner gjorde det ikkje enkelt for seg sjølv. Det handla om å setja grenser, og det handla om å bryta grenser. Han skriv at han var halvferdig med samlinga før han bestemte seg for å gå på alle toppane, det som dreiv han den fyrste tida var trongen til å sjå kva han kunne greia.

Han klatra heile tida utan ekstra oksygen. Etter dei fyrste tre-fire turane såg han at det var mykje enklare å koma seg til topps viss han gjekk åleine, eller i ei svært lita gruppe. Då kunne det heile skje mykje raskare. Det førte òg til at han kunne gå på fleire toppar i løpet av eitt år. I 1984 stod han på toppen av tre ulike toppar, og året etter vart han, saman med ein annan klatrar dei fyrste som gjekk ein travers over to 8000-toppar.

Han hadde sjølvsagt mange nær døden-opplevingar. Han miste to klatrekameratar på turar dei gjekk i lag, mellom anna bror sin, og var òg med ein ekspedisjon der ein sherpa døydde. Han såg mange døde klatrarar. I omtalen av alt dette er han rimeleg kritisk til dei andre, og meiner at dei burde oppført seg slik han hadde gjort. For å gjennomføra eit slikt prosjekt må ein vera rimeleg sjølvoppteken, han var på turar til Himalaya omtrent kvart år, og tida mellom klatreturane brukte han oftast til å tena pengar til neste tur. Han er frittalande, og det verkar som om han hadde fleire uvener enn vener i klatremiljøet. Det kjem av og til hint om slik usemje, i margen er der sitat der andre snakkar negativt om han, men konteksten rundt desse sitata kjem ikkje fram. Det er altså ei bortimot einsidig framstilling, og når han framstår som eineveldig og ekstremt sjølvoppteken i si eiga framstilling, er det nærliggjande å tru at han var endå meir kontroversiell.

Kvar turskildring opnar med nokre sider med bilete. Himalaya er fabelaktig.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)