29. november 2017

Leif Zern: Det lysande mørket (2005)

Leif Zern er ein svensk teaterkritikar og skribent, og det er tydeleg at han har sansen for dramatikken til Jon Fosse. Han går (nokolunde) kronologisk gjennom dei skodespela Fosse hadde skrive fram til 2005, og stoppar ved emne han meiner kjenneteiknar desse teaterstykka.

Eg har ikkje sett så mange teaterstykke av Fosse. Av og til verkar det som om boka er skriven for dei som er på innsida, dei som kjenner alle stykka på rams. Zern refererer heller ikkje berre til teaterstykka, han skriv like gjerne om den og den oppsetjinga av stykka, slik at du verkeleg skal vera på innsida for å få med deg alt. Det går likevel greitt å få med seg poenga hans; det er jo ikkje slik med stykka til Fosse at handlinga alltid er det viktigaste. Når Zern drøftar korleis ulike filosofiske retningar kjem til syne i stykka til Fosse, er det jo nok at han viser til korleis dette skjer der og då; me treng ikkje vita alt stykket handlar om.

For Zern er Fosse påverka av tre tankeretningar - mystisismen, gnostisismen og fenomonologien. Eg skal slettes ikkje påstå at eg kjenner desse tre på rams, og skal heller ikkje påstå at eg nokon gong har tenkt i slike retningar når eg les (eller ser) Fosse. Men Zern argumenterer overtydande, både her og elles i boka. Der peikar han på andre typiske teikn ved stykka til Fosse - ventinga, dei namnlause, repetisjonane - og les også dette opp mot dei store tankeretningane.

Guffen tilrår.

Meir Fosse på kulturguffebloggen
Raudt, svart (1983)
Stengd gitar (1985)
Blod. Steinen er (1987)
Naustet (1989)
Flaskesamlaren (1991)
Bly og vatn (1992)
To forteljingar (1993)
Prosa frå ein oppvekst (1994)
Gitarmannen (1997)
Eldre kortare prosa (1998)
Morgon og kveld (2000)
Det er Ales (2004)
Melancholia (2004)
Andvake (2007)
Cecilie N. Seiness: Jon Fosse. Poet på Guds jord (2009)
Jente i gul regnjakke (2009)
Olavs draumar (2012)
Soga om Fridtjov den Frøkne (2013)
Kveldsvævd (2014)
Eskil Skjeldal og Jon Fosse: Mysteriet i trua (2015)
Morgon og kveld (Nationaltheatret, Oslo, 4.12.2015)
Det andre namnet (2019)
Eg er ein annan (2020)
Eit nytt namn (2021)
Kvitleik (2023)
I svarte skogen inne (Det Vestnorske Teatret, Bergen, 2.6.2023)

26. november 2017

Paul Auster: In the Country of Last Things (1987)

Dette er ei av dei tidlege bøkene til Auster, og det er ei av dei veikare bøkene hans. Når Auster er på sitt beste er han ein framifrå forteljar, men her har han lagt dei gode historiene til sides, og i staden konsentrert seg om å mana fram stemningar. Det lukkast han ikkje med.

Me er i ein ikkje namngitt by i eit ikkje namngitt land. Byen ligg på austkysten, og landet strekkjer seg langt mot vest, så det er ikkje urimeleg å tenkja på New York, som Auster skriv mykje om og frå. Handlinga er lagt til ein gong i framtida, og det er ikkje noko varmt og triveleg samfunn Auster skildrar. Det meste av infrastruktur er vekke, alle andre er (potensielle) konkurrentar eller fiendar, og kvar og ein må altså hjelpa seg sjølv som best dei kan.

Boka har form av eit brev, skrive av Anna Blume. I alle fall det meste av brevet, av og til kjem det ei forfattarrøyst inn. Blume kom til byen for å leita etter broren William. Ho finn han aldri, og ho greier ikkje å koma seg ut av byen att. Ho møter andre, og er av og til trygg, men denne tryggleiken er berre forbigåande. Ikkje uventa sluttar boka med at ho og dei rundt ho går ei endå meir utrygg framtid i møte.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

23. november 2017

Foo Fighters. Back and Forth (2011)

Det er litt rart - eg har ikkje noko forhold til Foo Fighters, anna enn at Dave Grohl, leiaren i bandet, var med i Nirvana. Likevel har eg lese ein biografi (om Grohl), og no sett denne filmen. Musikken eg høyrde i filmen er meir FF-musikk enn eg har høyrt andre stader, til saman.

Og musikken er sånn meh. Nokre lovande takter her, nokre lovande takter der, men stort sett er det rock heilt sånn på det jamne, utan for store sprell og utan det store særpreget.

Filmen er hakket betre, sjølv om det gjerne kunne vore gjort meir ut av dette. Det er høgst tradisjonelt, der medlemmane vert intervjua om historia til bandet, i streng kronologisk rekkjefølgje. Den fyrste halvdelen av filmen vert me introdusert for musikantane, etter kvart som dei dukkar opp, og det verkar òg som om folk kjem og går, inn og ut av bandet. Måten den fyrste trommisen vart sparka på var hjelpelaus, og Grohl er ikkje spesielt høg i hatten når han fortel om det.

Det som bergar filmen er likevel Grohl. Eg har lese intervju der han vert omtalt som the nicest guy in rock, og han verkar bra sjarmerande og triveleg. Både han og dei andre fortel ope om både eitt og hitt, men det tek aldri heilt av. Ei av dei beste scenene i filmen kjem heilt på slutten, når Nirvana-bassist Krist Novoselic kjem inn i studio for å leggja bass på ein av songane. Når han opnar døra er det ingen som kjenner han igjen, og han står der undrande, usikker på om han skal gå igjen, før ein (truleg Grohl) ropar "Krist!", og alle skjønar brått kven det er.

Guffen er lunken.

Meir Nirvana på kulturguffebloggen
Kurt and Courtney (1998)
Everett True: Nirvana (2007)
Paul Brannigan: This is a Call (2011)
Charles R. Cross: Here We Are Now. The Lasting Impact of Kurt Cobain (2014)
Cobain. Montage of Heck (2015)
Nick Soulsby (red.): Cobain on Cobain (2016)
Danny Goldberg: Serving the Servant (2019)
Dave Grohl: The Storyteller (2021)

21. november 2017

Olav Rusti: Norsk tale (1919)

Olav Rusti var fødd i Vanylven på Sunnmøre i 1850. Han budde lenge i Christiania og i Tyskland, men frå 1890-åra budde han i Bergen. Her kom han med i Vestmannalaget, og dette heftet ser ut til å vera eit foredrag han heldt på eitt av årsmøta deira.

Tittelen seier det meste: Det handlar om å utvikla og dyrka eit norsk talemål. Rusti er glad for at landsmålet har kome så langt som det har, men han meiner at det norske talemålet ikkje må gløymast. Det er eit mål som må dyrkast, som ein må trena seg opp i, og som det ikkje er altfor mange som er gode nok i.

Og det er eigentleg alt. Heftet er tynt, eg trur eg fann det på ein loppemarknad ein gong, men innhaldet er, imponerande nok, endå tynnare.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Anton Corbijn: 1-2-3-4 (2015)

Anton Corbijn er ein av dei store rocke-fotografane. Han har òg laga videoar og filmar, men det er fotografia hans som festar seg fyrst. Han tok mellom anna nokre av dei ikoniske bileta av Joy Division, mellom anna det der dei står ved nedgangen til ein undergrunnsstasjon.

Det er litt uventa at denne boka er heilt utan Joy Division-bilete. Det er likevel nok av godbitar her. Nokre artistar går att, artistar han har fotografert mange gonger - John Lydon, Metallica, U2, Siouxsie (av og til med the Banshees), Depeche Mode, Tom Waits, Nick Cave, R.E.M., osb. Det er altså ikkje berre artistar eg set høgt, her er jo òg artistar som er direkte irriterande, men bileta er bra.

Corbijn er ein meister i å bruka kontrasten mellom svart og kvit. Det svarte i bileta hans er verkeleg svart, og det skapar ofte ei kjensle av uhygge. Her er samstundes mykje å smila av, han likar å gje motiva sine løgne hattar eller kostyme. Dei beste bileta er av dei som tek dette med ein gong, som ser at det vil fungera visuelt dersom dei tek på seg dei rare hattane. Slik som Waits, Cave eller R.E.M.

Guffen tilrår.

18. november 2017

Merethe Lindstrøm: Sexorcisten og andre fortellinger (1983)

Det er stas å finna nye forfattarskap å gå inn i. Før eg tok til med denne bloggen hadde eg ikkje lese noko av forfattarar som Espedal, Munro eller Gay, men eg les eller har lese meg gjennom det dei har skrive. Slik er det òg med Merethe Lindstrøm. Eg var innom i Fjærland i oktober, og fann fire av dei tidlege bøkene hennar. Dette er debutboka.

Og det ber boka preg av. Lindstrøm var tjue år då boka kom ut, og sjølv om tjueåringar sjølvsagt kan skriva gode bøker, er det nærliggjande å bruka ordet uferdig om desse 36 forteljingane. Nokre av dei er så enkle at dei kunne vore gymnas-stilar.

Er det fellestrekk ved forteljingane? Javisst - sex, drugs og rock'n'roll. Me møter ei rekkje personar som ikkje har det så bra. Det er dårlege heimar, det er dårlege vener, det er dårleg dop, det er dårleg sex. Heldigvis er musikken god. Språket er ikkje godt, det kan vera at dette var ekte gatespråk i Oslo tidleg i åttiåra, men i dag verkar det berre tullete.

Så dette var ikkje så mykje å skryta av. Men det må ha vore ei viktig bok for Lindstrøm, og då vert det jo òg ei viktig bok for me som gler oss over bøkene hennar i dag. Det var den fyrste boka hennar, og utviklinga ho har hatt er jo enorm.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

15. november 2017

John Keats: You Might As Well Live (1970)

Den andre biografien eg les denne veka, og dei to biograferte kunne knapt vore meir ulike. Kortversjonen er at der Bergfrid Fjose var skikkeleg, var Dorothy Parker uskikkeleg. Begge gjorde opprør, kvar på sin måte, men Parker gjekk mykje, mykje lengre.

Ho var fødd i 1883. Ho hadde ein tøff oppvekst, spesielt etter at mora døydde og faren gifta seg opp att. Ho vart tilsett som journalist i Vanity Fair, og vart etter kvart kjent for sine treffande formuleringar. Ho var grunnleggjar av det vidgjetne lunsjbordet på Hotel Algonquin, der ei rekkje av dei mest profilerte New York-journalistane kom saman kvar dag. Ho gav ut både dikt- og novellesamlingar, som selde godt, av og til svært godt.

Så ho gjorde det godt i yrkeslivet, men ho sleit meir på det personlege planet. Ektemann nummer ein vart sendt til Europa for å kriga i den fyrste verdskrigen, og dei skilde lag kort tid etter at han kom attende. Ektemann nummer to vart sendt til Europa for å kriga i den andre verdskrigen. Dei skilde òg lag, men gifta seg seinare igjen. Det dei to hadde felles var skrivinga, men der ho var glitrande, var han nøgd med å lira av seg dårlege filmmanus. Dei budde lenge i Hollywood, der dei fekk godt betalt for å skriva det Parker såg på som skvip.

Dei hadde òg noko anna felles: Begge drakk mykje. Parker hadde eit stort alkoholproblem, spesielt i dei åra ho ikkje var gift og i ekteskap nummer tre. Ho sleit òg med dårleg sjølvtillit, og prøvde å ta livet sitt minst to gonger. Tittelen på boka er henta frå eitt av dikta hennar - "Razors pain you; / Rivers are damp; / Acids stain you; / And drugs cause cramp. / Guns aren't lawful; / Nooses give; / Gas smells awful; / You might as well live". Diktet er eit rop om hjelp, kamuflert i rein humor.

I USA i 1950-åra ville (så godt som) ingen tilsetja kommunistar, og i alle fall ikkje i Hollywood. Det gav Parker ein god ein i. Ho stod fram som kommunist, og sjølv om dei som stod henne nærast ikkje såg på ho som kommunist i all hennar ferd, vart ho teken alvorleg nok til at ho vart frosen ut av Hollywood. Ho var heile livet ein ivrig forkjempar for likeverd, og gav store summar til afro-amerikanske organisasjonar.

Biografien er uvanleg velskriven. Igjen ei samanlikning med den førre biografien eg las - der var det heile tida mangel på kontekst. Her er det gjort eksemplarisk - nye kapittel opnar gjerne med ei side eller to med bakgrunnsmateriale, slik at me får eit godt innblikk i kva som kan ha endra seg sidan sist.

Guffen tilrår.

9. november 2017

Olav Fjose: Bergfrid (1988)

Om sjølvbiografiar er ein rar sjanger, er kanskje biografiar skrivne av ektefellen til den biograferte endå rarare. Og ekstra rart vert det når ektefellen finn ut at han skal skriva boka frå den biograferte sin synsstad - boka er skriven i eg-form, der forteljaren er Bergfrid Fjose. Sånn sett er setninga "i denne tida møtte eg den store, store kjærleiken" litt rar.

Fjose var fødd i 1915. Ho vaks opp i Lofthus, der faren var folkehøgskulestyrar. Ho gjekk gymnaset på Voss, vart lærar på folkehøgskule i Valdres, flykta til Sverige under krigen, kom attende og busette seg der mannen var prest (tre ulike stader på Vestlandet), var rikspolitikar i åtte år, og slo seg som pensjonist ned på Voss, der mannen var frå.

Boka er òg litt rar, på den måten at ho aldri går spesielt djupt. Me får eit greitt bilete av Fjose, men fleire stader er det omtrent som ein ropar etter meir informasjon. Om lag halve boka handlar om tida Fjose var på tinget og i regjeringa, og der er det mykje som vert teke for gitt. Det burde til dømes stått klart kva parti dei mange politikarane som vert nemnde representerte - av og til står det, som oftast manglar det. Kanskje det var ålmennkunnskap då boka vart skrive, men det er det ikkje i dag. Det er altså ei informativ bok, men livet til Fjose fortener noko langt betre.

Guffen er lunken.

7. november 2017

Garrison Keillor: Lake Wobegon Days (1985)

Byen Lake Wobegon finst ikkje, i alle fall ikkje med det namnet. Byen er oppdikta av Keillor, men det er ikkje vanskeleg å sjå slektskapen med småbyar i Minnesota. Byen er dominert av norsk-amerikanarar, men her er òg familiar med tyske, svenske og sikkert andre anar.

Romanen er eit portrett av denne byen. Keillor vaks sjølv opp i ein liknande by, og ein kan godt lesa bok som ei hylling til den byen. Eller til andre byar. Han skildrar folka med varme, der dei utfører sine daglege gjeremål. Alle har ikkje like store ambisjonar, og mange er skeptiske til alt moderne og alt som skjer i store byar. Keillor får oss til å smila av dei, av og til ler me òg, men han gjer det heile tida slik at me ser kvar sympatien hans ligg.

Boka har ikkje noko eigentleg handling. Det opnar med nokre litt for lange kapittel om historia til byen, så kjem det kapittel om religionsutøvinga, før det kjem fire kapittel om dei fire årstidene. Det meste er relativt lystig, men av og til vert det seigt, og boka hadde nok tent på å ha vore korta ned litt. Likevel er her mange blinkskot, og det er her Keillor legg grunnlaget for mykje av det han seinare har skrive (og sagt).

Guffen tilrår.

Meir Keillor på kulturguffebloggen
Happy to Be Here (1981)
Leaving Home (1987)
We Are Still Married (1989)
Lake Wobegon Summer 1956 (2001)
In Search of Lake Wobegon (2001)
Liberty (2008)
Life Among the Lutherans (2009)

The Keillor Reader (2014)
That Time of Year (2020)
Lake Wobegon Virus (2020)

5. november 2017

Janne Nygård og Vebjørn Sture: Kva skal vi med sidemål? (2013)

Ein av mange gjengangarar i måldebattar er variantar av tittelen på denne boka? Kva i alle dagar skal me med sidemål? Også i dette spørsmålet er sidemål synonymt med nynorsk, og det er òg utgangspunktet til dei to som har skrive denne boka (eller pamfletten). Begge har vore leiar i Norsk Målungdom; Nygård har òg vore nestleiar i Noregs Mållag.

Dei går gjennom dei vanlege klagene: Sidemål tek for mykje plass i norskfaget. Me får aldri bruk for sidemål. Kvifor treng me to nesten like språk (eller målformer)? Haldningane til nynorsk vert betre om det vert valfritt. Nynorsk er i ferd med å døy uansett. Kvifor kan me ikkje heller bruka sidemålstimane til å læra samisk? Osb. Dei argumenterer godt og grundig mot alle desse påstandane. Eg står på same sida av målgjerdet som dei gjer, men det ser ut som om dei er ryddige og truverdige i argumentasjonen sin. Ei hende gong går alarmen, og eg tenkjer at akkurat her vert ståstaden deira for tydeleg, men jamt over er det ryddig og greitt.

Boka kjem òg med nokre framlegg til korleis sidemålsundervisinga kan betrast, og her er òg tre korte artiklar der Øystein Vangsnes, Eli Bjørhusdal og Gunnar Skirbekk skriv om ulike sider ved sidemålsspørsmålet.

Det kan godt henda at ei bok som dette vert flittigare lesen av dei som alt er positive til sidemål. Det er likevel slik at boka burde vore lesen av dei som er meir skeptiske. Det er ikkje sikkert at det hadde hjulpe, men likevel.

Guffen tilrår.