30. oktober 2011

Rasmus Løland: Sjølvbiografi (1988)

Midt i 1890-åra skreiv Rasmus Løland denne korte sjølvbiografien. Boka vart ikkje gitt ut medan han levde, men Martin Nag kom over manuskriptet og redigerte denne utgjevinga.

Det er altså ikkje noko omfattande verk, sjølve sjølvbiografien er på rundt sytti sider. Løland skriv kort om dei emna han er innom, og han hevar aldri stemma. Same kva han skriv om, går det i ein nøktern og roleg tone. Dei tre gjennomgåande emna er tilhøvet til familien og heimbygda, si eiga helse, og skrivinga.

Løland hadde lenge til dels store helseproblem. Han sleit med mykje, men for skrivinga sin del kan det ha vore tvangstankane som var dei verste. Det må ha vore gale nok at han ikkje kunne gå langs ein vegg, sidan han då kjende det som han fekk fliser i hovudet, det må òg ha vore gale at han alltid måtte gå på tvers av golvborda, men det verste må ha vore denne vidgjetne tråden han trudde kom ut av bakhovudet sitt. Han måtte passa på at han gjekk ut same døra han kom inn; gjekk han i skogen måtte han passa på at han gjekk attende nøyaktig same veg han gjekk fram, elles ville denne tråden vikla seg fast i trea.

Han greidde ikkje mykje kroppsarbeid då han budde på heimgarden, og brukte tida til å skriva. Han sleit også med dette, og fann ikkje heilt sin eigen tone. Det var ikkje før han las bøker av Arne Garborg og Jens Tvedt, og såg korleis dei brukte eit heilt folkeleg og enkelt språk, at han knekte koden. Då kom det ei lang rekkje bøker, kanskje for mange.

Guffen tilrår.

Meir Løland på kulturguffebloggen
Hundre år (1910)
Olav Midttun: Rasmus Løland (1961)
Noveller (1972)
Austigard og Austigard; Jakten på Bjednekniven (2009)

Upperdog (2009)

Ein film der liva til fire unge personar vert vevde saman. To av dei fire, Axel og Yanne er halvsysken, men har ikkje hatt kontakt etter at dei begge vart adopterte av norske familiar. Maria, den polske veninna til Yanne, er hushjelp hjå foreldra til Axel, og oppdagar tilfeldigvis at Yanne og Axel må vera sysken. Maria og Axel får eit nært forhold, og det same gjer Yanne og Per, ein student som tidlegare har vore soldat i Afghanistan, og som slit med det han var med på der.

Historia er godt fortalt. Sara Johnsen har både regissert og skrive manus, og ho deler ikkje ut meir enn me treng. Skodespelet er godt, og det er forfriskande å sjå ein norsk film utan kjende skodespelarar i hovudrollene. Likevel engasjerer ikkje filmen noko større, kanskje det går for seint, kanskje dei fire karakterane ikkje er interessante eller spanande nok. Ein grei film, men ikkje noko meir enn det.

Guffen er lunken.

Meir Sara Johnsen på kulturguffebloggen
Han vet om noe hun kan prøve (bok, 2004)
Vinterkyss (film, 2005)

25. oktober 2011

Junot Diaz: Drown (1996)

Eg er ofte på farten med Runar, og han tilrår ofte bøker eller filmar eller andre ting. Av og til råkar han midt i blinken, som då han prakka på meg eit opptak med den glimrande komikaren Mitch Hedberg. Andre gonger er eg ikkje like imponert, som då han tilrådde ein dokumentarfilm om Bob Dylan. Han tilrådde denne boka sterkt.

Det er debutboka til Diaz. Her er ti noveller, som alle handlar om den same familien. Dei veks opp i Den dominikanske republikk. Faren har budd åleine nokre år i USA, men kjem attende og hentar dei andre. Forteljingane går føre seg over eit langt tidsrom, nokre handlar om tida før dei utvandra, andre ser ut til å gå føre seg minst femten år seinare.

Alle novellene er ikkje like gode. Dei kortaste novellene gav meg lite, medan dei lengre var langt betre. Best likte eg den siste (og lengste), der det vert fortalt om dei åra faren budde åleine i USA. Korkje her eller i dei andre USA-novellene er det mykje som vitnar om at dei fekk det livet i velstand dei søkte. Dei held til på botnen, det er usikre jobbar og heller lite pengar, det er eit liv litt på utsida av lova, og det er eit liv med mykje vald. I motsetnad til den tidlege innvandringa frå Europa kjem desse innvandrarane til eit land der det ikkje er like lett å koma seg opp og fram.

For meg var dette altså ei midt på treet-bok. Det irriterer òg at han, truleg for å gjera språket meir autentisk, bruker mange spanske ord og uttrykk. Nokre av dei er forklarte i ei kort ordliste til sist i boka, men langt frå alle. Her er likevel mykje å gle seg over. Diaz har seinare gjeve ut ein roman som har fått mykje skryt, og så lenge dei lange novellene var dei beste, kan det henda at eg prøver meg på den ein gong.

Guffen er lunken.

Meir Diaz på kulturguffebloggen:
The Brief Wondrous of Oscar Wao (2007)

23. oktober 2011

Reprise (2006)

Eg ser ingen grunn til å leggja skjul på at eg hadde litt blanda forventningar til denne. Filmen har fått mykje skryt, men det har òg mange andre norske filmar, utan at det er det same som at dei er gode. For nokre veker sidan såg eg Sønner av Norge, for litt lenger sidan såg eg En ganske snill mann - begge filmane fekk mykje skryt frå kritikarane, begge var dårlege filmar.

Dette er derimot ein god film. Filmen er stilsikker, historia vert originalt fortalt, skodespelet er godt, og det mest gledelege er at det er debutfilmen til regissør Joachim Trier.

I filmen møter me dei to kameratane Philip og Erik. Filmen opnar med at dei begge sender inn bokmanus til eit forlag. Erik får avslag, men Philip får gitt ut ei bok, som får ein del merksemd. Han taklar ikkje alt oppstyret, og vert innlagt på eit psykiatrisk sjukehus. Han kjem ut att, men slit med å få alt på plass. Erik får òg gitt ut ei bok, men den vert slakta av dei fleste. Den einaste som gjev han skryt er forfattaren Sten Egil Dahl, ein av dei største heltane hans.

Filmen hoppar att og fram i tid, og mellom røyndom og fantasi, men heile tida utan at det er vansksleg å hengja med. Fleire gonger skjer ting omtrent slik det har skjedd før. Det mest opplagte er at Philip, etter at han kjem ut frå sjukehuset, tek med seg eks-kjærasten Kari til Paris, for å prøva å verta saman med ho igjen, på nøyaktig same måte som sist. Men også mange mindre episodar tek seg opp att - Philip og Erik leverer bokmanus, dei to er (kvar for seg) på bokprogram på NRK, og to gonger i filmen har bandet Kommune avskjedskonsert, for å nemna nokre.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Oslo, 31. august (2011)
Verdens verste menneske (2021)

18. oktober 2011

Tomas Espedal: Imot naturen (2011)

Tomas Espedal skriv glimrande bøker. Denne boka er så stilsikker, ho er skriven i eit suverent språk, der omtrent kvar setning er så rein, så heil. Det han skriv om verkar sjølvbiografisk, og han utleverer seg sjølv nådelaust.

Det er ei bok full av kontrastar. Han skriv om lukke, men òg om å vera ulukkeleg. Han skriv om fødslar og død. Han skriv om vaksne menn og unge kvinner. Han skriv om huset i heimbyen Bergen, han skriv om ting som skjer i Nicaragua og Italia. Teksten kan ta nye vendingar når ein ventar det som minst. Han skriv til dømes om då han og kona og dottera kjem attende til Noreg etter å ha vore i Nicaragua. Alt har ikkje vore bra der, men han har tru på at det skal verta betre. Dei kjem heim til ei kvit jul, og feirar jul hjå foreldra hans, saman med foreldra hennar og familien til syster hans. "Vi satt rundt det lange, dekkete bordet i stuen, spiste og drakk, min far holdt en tale, det var en vakker kveld, og da vi gikk fra hverandre den kvelden, gikk hele den store familien i oppløsning."

Mest skriv han om seg sjølv. Han fortel om eigne feil, om eigne redslar, mellom anna om korleis han er redd for å ikkje strekkja til. Før han flytta til Sunnfjord saman med kona si innsåg han at han var redd for kjærleiken. Den siste delen av boka handlar om tida etter at han igjen vart buande åleine, og om korleis han heile tida tenkjer på ho som flytta ut. "Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag".

Ho som flytta ut den gongen var langt yngre enn forteljaren. Romanen opnar med at eg-personen fantaserer rundt eit bilete han har sett, eit bilete der ein maskekledd mann kviler ansiktet på brystet til ei yngre kvinne. Han går over til å skriva om Pierre Abelard, ein fransk filosof som levde for veldig lenge sidan, og som vart tvinga til å avslutta eit forhold til ei seksten år gamal jente. Espedal kjem fleire gonger tilbake til Abelard i romanen, ein stad spør han kva som ville ha skjedd dersom Abelard hadde vore lukkeleg heile livet. Ville han ha skrive bøker då? Han svarar ikkje rett ut, men det er nærliggjande å tru at han ser seg sjølv i same situasjon. Det ventar ulukker rundt kvar sving, og det er desse ulukkene Espedal bruker i skrivinga si.

Guffen tilrår.

Meir Espedal på kulturguffebloggen
En vill flukt av parfymer (1988)
Hun og jeg (1991)

Biografi (glemsel) (1999)
Dagbok (epitafer) (2003)
Brev (2005)
Gå. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) (2006)
Imot kunsten (2009) 
Litteratursymposiet i Odda, 2010

Bergeners (2013)
Mitt privatliv (2014)
Året (2016)
Elsken (2018)
Lyst (2022)

16. oktober 2011

Litteratursymposiet i Odda (15.10.2011)

Det vart berre ein snartur innom Litteratursymposiet i Odda denne gongen. Me var på haustferie i Oslo fram til torsdag, og sidan eg er så mykje på farten denne hausten hadde eg ikkje hjarte til å reisa rett til Odda. I fjor fekk eg med meg ein heil dag, denne gongen vart det berre ein ettermiddag. Det var ikkje mykje, men langt betre enn ingenting. Litteratursymposiet hadde også i år eit glimrande program, og neste år legg eg inn minst ei overnatting.

Litterær høring trudde eg Arild Linneberg skulle snakka om Torgersen-saka. Det gjorde han òg, men det viste seg at Fredrik Fasting Torgersen sjølv også var med. For meg var det ein stor bonus, eg er av dei som er overtydd om at han ikkje hadde gjort det han vart dømt for. Linneberg snakka fyrst litt om dikta til Torgersen, før Torgersen las nok smaksprøvar. Spesielt stor litteratur var det ikkje, sjølv om det dukka opp nokre finfine formuleringar av og til. Det heile hadde òg vorte betre om Torgersen var betre førebudd, han brukte mykje tid på å leita fram dikta han skulle lesa, og nokre av tekstane verka det òg som om han ikkje hadde lese i det siste.

Det neste arrangementet handla om Gunvor Hofmo og Olav H. Hauge. Dei to biografane deira, Jan Erik Vold og Knut Olav Åmås, snakka om korleis Hofmo og Hauge begge hadde lange opphald på ulike institusjonar, og korleis dette påverka skrivinga deira. Det var ein god samtale, sjølv om det vart litt sprikande av og til, og sjølv om ordstyraren Karin Haugen kunne vore myndigare.

Til sist var eg med på Parodisk aften. Parodien er ein krevjande sjanger, han krev ikkje berre at parodikaren er god, han krev òg at lesaren kjenner teksten eller forfattaren som vart parodiert. Arild Linneberg var konferansier, og las nokre parodiske tekstar frå 1850- og 1860-talet. Desse fall på steingrunn, truleg mest av di publikum, meg sjølv inkludert, ikkje kjende godt nok til tekstane og skrivestilen som vart parodiert. Då gjekk det betre med Frode Grytten, som vart presentert som Karl Ove Knausgård ukjende minstebror, og som las opp nokre avsnitt frå Min kamp 6. Til og med eg, som ikkje las mykje av Min kamp 1 før eg la boka vekk, såg at han trefte blink med nokre av formuleringane sine. Knut Nærum er løyen - han las fire tekstar frå boka Ø - parodiar på sosialrealistiske drama, på Tore Renberg, Grytten og Jo Nesbø. Litt opp og ned, men Grytten-versjonen av "Det lyser i stille grender" var god. Til slutt framførte Frode Grytten, Tore Renberg og Marit Eikemo teaterstykket Det bles opp. Det var ein parodi på Jon Fosse, og det er ikkje nokon spesielt god ide - å pariodera Fosse er altfor lett. Stykket hadde likevel sin sjarm, mest av di dei ikkje hadde øvd nok, slik at mykje gjekk gale og dei måtte improvisera seg inn igjen.

Det vart altså berre ein kort tur til Odda denne gongen, men det er sjeldan eg les gjennom programmet for ein festival og ser så mange arrangement eg kunne tenkt meg å vera med på.

Guffen tilrår.

Meir litteratursymposium på kulturguffebloggen:
Litteratursymposiet 2010

Anthony Summers & Robbyn Swan: Sinatra. The Life (2005)

For nokre veker sidan las eg ei bok skriven av Barbara Sinatra, den fjerde og siste kona til Frank Sinatra. Det var ikkje rare greiene, det heile vart altfor positivt. Eg kjøpte denne, for å få eit meir nyansert bilete av kven Sinatra var. Det jamna seg ganske bra ut, her er det heller slik at eg opplevde det som altfor negativt.

Boka er velskriven, godt dokumentert og alt det der. Forfattarane skriv fleire stader at dei har gravd fram mykje nytt stoff, mellom anna frå familiesoga hans, og dei har gjort ei rekkje intervju med personar som stod Sinatra nær. For meg vart det likevel heller uinteressant, og grunnen er at forfattarane legg for mykje vekt på mindre viktige ting. For dei er det tre ting som verkeleg har interesse - damer, drikking og mafia. Det Sinatra eigentleg er kjend for, fyrst og fremst musikken, men òg skodespelet, kjem dei berre så vidt innom. Kanskje dei meiner at andre har skrive om dette, slik at dei kan konsentrera seg om å henta fram meir sensasjonelle ting, men når dei skriv at dei er dei fyrste som skriv ein komplett biografi om Sinatra, burde det fått meir plass.

Sinatra drakk mykje, og hadde eit sterkt skiftande temperament. Han var dominerande, og var uoffisiell leiar i dei fleste samkomene han var med i. Han hadde kontakt med mafiaen. Han kravde total lojalitet frå dei rundt seg, men hadde ingen porblem med å feia over alle damer han såg, også dei gongene han var gift. Det har likevel avgrensa interesse å lesa om endå ei dame han var saman med, og å høyra at ho a) var imponert over termosen hans, og b) var lite imponert over teknikken hans.

Frode Grytten sa ein gong at biografiar er Se og Hør for intellektuelle. Sjølv er eg meir intelluell enn intellektuell, men eg trur likevel det var bøker som denne han tenkte på.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Sinatra på kulturguffebloggen
Barbara Sinatra: Lady Blue Eyes. My Life with Frank Sinatra (2011)
Sinatra. All or Nothing at All (2015)

5. oktober 2011

Sønner av Norge (2011)

Det er sjeldan eg let meg imponera av norske filmar. Eg gjev likevel aldri opp, eg ser mange av dei norske filmane, i von om at det skal vera noko bra å henta. Denne vart ein nedtur, men det skulle vel òg noko til at eg skulle sjå gode norske filmar to dagar på rad.

Alt er ikkje svart i denne filmen, som er basert på romanen Teori og praksis av Nikolai Frobenius. Handlinga er lagt til slutten av 70-åra, og hovudpersonen Niko, ein gut tidleg i tenåra, veks opp i Rykkinn. Foreldra, spesielt faren, er fritenkjarar, og Niko og broren Peter får ein oppvekst litt på sida av det vanlege. Etter at mora døyr vert faren litt inneslutta ei tid, men han kjem ut igjen i tida til å verta med då Niko vert punkar. Faren spelar like godt trommer under den einaste konserten til bandet til Niko. Niko sluttar, det skjer seg mellom han og faren, men dei kjem saman igjen til slutt.

Her er småting å le av, men det er langt mellom dei. Tidsbiletet er greitt nok, men det er ikkje nok. Problemet må vera handlinga og framdrifta i filmen, det går litt for mykje i rykk og napp. Av og til vert det direkte kjedeleg, andre gonger svingar det meir. Niko og kameraten hans får i starten av filmen litt bank av tre ungdomar i nabolaget, men dette som kunne vorte ein konflikt i filmen forsvinn berre heilt. Etter at Niko og kameraten kler seg som punkarar, med både ei og to sikkerheitsnåler gjennom fjes og øyre, får dei heile tida gå i fred.

Men alt er ikkje svart, det er ikkje vanskeleg å dela ut plusspoeng for musikken i filmen. Her vert spelt litt tidleg norsk punk, og det vert spelt mykje Sex Pistols. Johnny Rotten dukkar like godt sjølv i ein kort scene mot slutten av filmen, der 2011-Rotten snakkar med 1979-Niko.

Guffen er lunken.

Få meg på, for faen (2011)

Det er kjekt med ein film som er slik at du heile tida sit og smiler. Du smiler på grunn av språket, på grunn av handlinga, på grunn av at det stundom vert pinlege situasjonar, på grunn av at du kjenner deg igjen. Og på grunn av at det er ein god film.

Boka er basert på delar av ein roman av Olaug Nilssen. Hovudpersonen Alma er femten år, og tenkjer stort sett berre på ein ting. På ein fest tek Artur ut termosen og stikk han borti låret til Alma. Ho fortel det vidare til veninnene sine, men då Artur vert konfrontert med dette, gjev han inntrykk av at det ikkje er sant. Alma vert utstøytt, ho vert gåande heilt åleine i den bortgøymde bygda Skoddeheimen. Ho kan ikkje eingong snakka med mor si, sidan ho ikkje godtek av Alma er så oppteken av sex. Den einaste gongen ho vert forstått er når ho rømer til Oslo, der ho bur nokre dagar hjå ei ho kjenner. Då ho kjem tilbake til Skoddeheimen, ordnar ting seg. Ho og besteveninnga kjem på talefot igjen, og det viser seg at Artur vil ha ho.

Det er ein roleg og sjarmerande film. Her er plenty gode replikkar, og fleire av personane er så godt portretterte at det er lett å kjenna dei att, som til dømes dama i nabohuset - ho har kontroll på absolutt alt som rører seg. Dei unge skodespelarane er glimrande - dei framstår som nett like keitete og usikre som ungdom ofte er.

Guffen tilrår.

Meir Nilssen på kulturguffebloggen
Hybrideleg sjølvgransking (2005)
Stort og stygt (2013)
Tung tids tale (2017)
Ikkje tenk på det (2019)
Yt etter evne, få etter behov (2020)
Olaug Nilssen les Anne-Cath. Vestly (2020)
Uønska åtferd (2023)

2. oktober 2011

Åke Holmberg: Ture Sventon. Privatdetektiv (1962)

I rein gledesrus etter å lese den glimrande Ture Sventon i London for nokre dagar sidan fann eg fram denne òg. Dette er den fyrste boka om Ture Sventon, den beste privatdetektiven i verda. Ho er diverre ikkje like god som dei to andre eg har lese.

Hovudproblemet er truleg at Holmberg her bruker for mykje tid på å presentera Sventon. Boka er omtrent like tjukk (eller tynn) som dei andre, men her går fleire kapittel med til å fortelja om korleis Sventon fekk tak i det vidgjetne flygande teppet sitt, og korleis han gjorde seg kjend med det. Det tek òg for lang tid før kriminalsaka som skal løysast sukkar opp. Og humoren er ikkje like tydeleg her.

Sventon held til Stockholm, men må her løysa eit problem i Solbærsund. Der har ein banditt med det glimrande namnet Oksen herja litt med nokre småungar, og saman med meisterhjernen Ilderen, som med tida skal verta erkefienden til Sventon, prøver han å pressa nokre gamle tanter til å betala dei for at dei ikkje skal stela ein svær sylvpokal dei har. Dei tilkallar Sventon, som blandar genialitet med flaks og fakkar tjuvane. Han flyg dei tilbake til Stockholm på det flygande teppet sitt, og over natta vert han ei superstjerne. I boka vert han introdusert for det svenske folket; boka introduserer han til dei svenske lesarane. Men det finst altså langt betre bøker om Sventon.

Guffen er lunken.

Meir Holmberg på kulturguffebloggen
Ture Sventon i London (1950)

1. oktober 2011

Magne Myhra: Sønn av en kvinne (1978)

Her er eg truleg ikkje heilt nøytral. I sommar laga eg ein enkel nettstad for Myhra. Der dukkar heile tida opp ting som må endrast, og eg er jamleg innom hjå han for å retta opp det han meiner kan gjerast betre.

Dette er den andre av dei to romanane han har gjeve ut. Den fyrste kom nær tjue år tidlegare. Han har òg gjeve ut ei barnebok, men det er fyrst og fremst lyrikken han er kjend for. Sist eg var innom snakka han lenge om denne romanen, og eg fekk inntrykk av at han såg på dette som ei av dei aller viktigaste bøkene han har gjeve ut. Eg fann ut at eg burde ta meg saman og lesa ho, og då passa det jo bra at boka var ei av dei rundt hundre bøkene eg fekk i fjor haust.

Myhra har vore heilt open om at boka har sterke sjølvbiografiske drag. Hovudpersonen i boka, Åsmund, veks opp i sterk fattigdom. Faren har reist frå familien, og mora gjer det ho kan for å ta seg av dei tre ungane sine. Det er ikkje noko lett oppgåve, det er dei harde trettiåra, og der er ikkje arbeid å få. Åsmund har det ikkje godt, han har høyrt mora seia at ho eigentleg ikkje ville ha han, slik at han kjenner seg personleg ansvarleg for fattigdomen deira. Han får heile tida høyra spitord frå andre, og kvir seg for å snakka med andre folk.

Krigen kjem, og då betrar samhaldet i bygda seg. Likevel vert dette ei like vanskeleg tid for Åsmund, han slit med å sjå at menneske kan ta livet av andre menneske. Han forklarar dette med at dei er menn, kvinner ville aldri gjort noko slikt. Boka handlar om guten Åsmund, men er like mykje eit portrett av, og ein takk til, mora. Eller til kvinner generelt - den andre kvinna i boka Åsmund har mykje kontakt med er Dikter-Kari. Gjennom dikta hennar ser han konturane av ei framtid der dei andre i bygda vert mindre viktige - han kan finna eit godt tilfluktsrom i bokverda. Åsmund er ein gut som ser og ser etter heilt andre ting i kvardagen enn dei andre, ein av dei stadene han trivst best er i naturen, der han kan sitja lenge og sjå på mønstera steinar lagar på botnen av elvar.

Igjen - det kan henda at eg er farga av eg såg alvoret i augo til Myhra då han snakka om boka. Men for meg var dette ei god bok. Ikkje uventa er her mange gode formuleringar. Språket i boka er litt overraskande - boka er skriven på bokmål. Replikkane til Åsmund og familien hans er òg skrivne på bokmål, men alle andre replikkar er på vossamål. Eg ser to moglege grunnar til det - kanskje Myhra vil visa at Åsmund stod på utsida av lokalsamfunnet; kanskje Myhra har gjort det for å skapa litt avstand mellom seg og Åsmund.

Guffen tilrår.

Meir Myhra på kulturguffebloggen
Mistelteinen (1959)