30. august 2017

Per Roger Lauritzen: Claus Helberg. Veiviser i krig og fred (1999)

Claus Helberg (1909-2003) sette spor etter seg. Under Vemork-aksjonen i 1943 var han på heimebane - han vaks opp på Rjukan, slik at lokalkunnskapen hans kom heile gruppa til gode. Han var alt då ein røynd fjellmann, og det prega resten av livet hans. Han var tilsett i DNT frå 1938 og ut yrkeslivet, og var truleg den som kjende rutenettet deira best. Han gav ut fleire bøker, mellom anna to utgåver av Til fots, og han skreiv ei rekkje artiklar i årbøkene til DNT.

Det kunne vore spanande å lesa ein god biografi om Helberg ein gong. Ein biografi som stilte kritiske spørsmål, og som kom langt meir inn under huda på Helberg enn denne biografien gjer. Denne boka fortel ikkje så veldig mykje nytt om Helberg. Aksjonane under krigen får mykje plass, og at han var ein ivrig fjellvandrar visste me òg frå før. Lauritzen bruker ni sider på å fortelja om turane Helberg har hatt saman med den norske og/eller den danske dronninga, og det er jo ei heilt absurd prioritering. Innimellom kjem det tekstar om DNT, om DNT under krigen, om nokre av hyttene deira, osb, og det verkar òg som ei rar prioritering. Boka vert ei blanding av mykje rart - ei hylling av Helberg (som har samarbeidd med Lauritzen, om enn noko motvillig), ei hylling av hyttene til DNT, og litt historie om DNT.

Guffen er lunken.

Relatert på kulturguffebloggen
Knut Haukelid: Det demrer en dag (1947)
Kampen om tungtvannet (film, 1948)
The Heroes of Telemark (1965)
Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren (2011)
Kampen om tungtvannet (fjernsynsserie, 2015)

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

28. august 2017

Richard Ford: Between Them (2017)

Noko av det som gjer denne boka så bra er at Ford ikkje har alle svara. Det er ei bok om foreldra hans. Dei to er hovudpersonen i kvar sin bolk av boka, og dei er begge den sentrale bipersonen i den andre. Saman med Ford sjølv, sjølvsagt - det er han som fortel, og at han vart fødd endra livet til dei to.

Begge foreldra vaks opp på landsbygda i dei amerikanske sørstatane. Faren, Parker Ford, vart etter kvart ein seljar, som heile tida var på farten. Etter at han gifta seg med Edna Akin vart ho med på turane. Det var jobb, men det var òg ein leik. Dei var gifte i 16 år før dei fekk Richard, og han vart det einaste bornet deira. Då slutta mora å vera med på all reisinga, og faren vart i staden vekependlar. Faren døyr rundt 1960; mora levde til 1981. Bolken som handlar om ho vart skrive kort tid etter at ho døydde; bolken om faren er nyskriven.

Boka er altså full av spørsmål. Ford vedgår at han ikkje veit alt, og at han heller aldri vil finna ut av det. Han var seksten år då faren døydde, og er ikkje åleine om å ein dag skjøna at det er for seint å få svar på det ein gjerne vil vita. Ford skriv klokt og godt om dei to liva, om to liv der det ikkje var mykje dramatikk, men der han likevel får godt fram at dei var gode foreldre for han. Det er kanskje ei av drivkreftene for Ford - han er einebarn, og har ikkje ungar sjølv, slik at dette er ein måte å sikra at foreldra vert hugsa.

Delen om mora er den varmaste. Ford verkar tettare knytt til ho, men det spelar òg inn at ho levde lengre, og at han kjende eit ansvar for å ta seg av ho.

Guffen tilrår.

Meir Richard Ford på kulturguffebloggen
A Piece of My Heart (1976)
The Sportswriter (1986)
Wildlife (1990)
Let Me Be Frank With You (2014)

27. august 2017

Helga Flatland: En moderne familie (2017)

Familien i denne romanen vert broten opp, og grunnen er ein litt annan enn den me har lese om før. Eit ektepar på sytti år inviterer dei tre ungane med familiar til Syden, og medan dei er der kjem det fram at dei skal gå frå kvarandre. Dei tre ungane reagerer på ulikt vis, kanskje mest av di ingen av dei var førebudde på det.

Dei tre ungane vekslar på å ha forteljarstemma. Dei to eldste, Liv og Ellen, fortel det meste av boka, medan Håkon fortel det siste kapitlet. Det er ein god vri, i alle fall når boka vert skriven i fyrsteperson: Då kjem det greitt fram kor dårleg dei kommuniserer med kvarandre. Dei same samtalane og hendingane vert refererte frå to ulike synsvinklar, med til dels ulikt meiningsinnhald. Alle dei tre ungane ser ut til å tru at dei to andre har nærare kontakt, både med kvarandre og med foreldra.

Dei tre er i heilt ulike forhold. Liv er gift med Olaf, som ho har to ungar med. Ellen er sambuar med Simen, og dei har lenge prøvd å få born. Håkon trur ikkje på monogamiet, men kjem i ei knipe då han vert vilt forelska i ei kvinne som meiner det same. Det handlar altså mykje om ulike samlivsformer, og om korleis familien er noko av det som gjer livet stabilt.

Flatland skriv som vanleg godt, og ho skriv også denne gongen om eit viktig tema. Likevel var eg ikkje like imponert over denne boka som av dei andre bøkene hennar. Kanskje det heile vart for tydeleg, kanskje det skuldast noko anna, men det manglar noko her. Kanskje noko mystikk, kanskje ei overrasking eller to.

Guffen er lunken.

Meir Flatland på kulturguffebloggen
Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010)
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake (2011)
Det finnes ingen helhet (2013)
Vingebelastning (2015)

20. august 2017

Bob Woodward: The Secret Man (2005)

All the President's Men er ein finfin film. Den handlar om korleis dei to unge journalistane Bob Woodward og Carl Bernstein gradvis avdekkjer nok rusk i og rundt Nixon-regjeringa til at Nixon måtte gå av som amerikansk president. Den viktigaste kjelda deira vart omtala som "Deep Throat", og svært få visste kven han var.

Mange prøvde å finna det ut, og fleire mistenkte den rette. Filmen var basert på ei bok dei to journalistane skreiv, og berre nokre månader etter kom det to artiklar som meinte at Mark Felt var den hemmelege kjelda. Fleire mistenkte òg Felt, men han nekta. Journalistane og avisa røpte sjølvsagt ikkje namnet på kjelda, men også dei vart sette under press. I denne boka fortel Woodward om ein lunsj med ein kar frå Justisdepartementet, som hadde funne ut at det var Felt. Woodward stadfesta ikkje dette, men han justis-karen var sikker på at han hadde rett. Og det hadde han.

Mark Felt var nummer to i FBI. Sjefen, den mektige J. Edgar Hoover, døydde i 1972, og Felt hadde gode grunnar til å kjenna seg forbigått då han ikkje vart nominert som ny sjef. Det kan ha vore ein av grunnane til at han fortalde så mykje til Woodward. Dei to var gamle kjende, men det var ikkje grunn god nok til at han skulle dela informasjonen han sat på. Etter at Woodward og Bernstein gav ut boka All the President's Men skar det seg mellom dei, men seinare i livet fekk dei igjen kontakt. Då var det eigentleg for seint; Felt var på veg inn i ein senilitet som gjorde at han hugsa lite.

Og det er akkurat det som er det sentrale i denne boka. Woodward har drøfta det presseetiske i dette med kollegar. Det var viktig å visa kven kjelda var, for å slutt på spekulasjonane. Skulle det skje, måtte det skje medan Felt levde, og medan han var frisk og klar nok til å stadfesta det. Likevel var det vanskeleg for Woodward å gje slepp på denne løyndomen - ville ei slik offentleggjering føra til at andre framtidige kjelder ville nekta å snakka med han? I 2005 stod Felt fram i bladet Vanity Fair, og etter nokre interne møte i avisa Washington Post, der Woodward framleis var tilsett, stadfesta Woodward og Bernstein at Felt var "Deep Throat".

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Carl Bernstein og Bob Woodward: All the President's Men (1974)
All the President's Men (film, 1976)

19. august 2017

Johan Bojer: Den siste Viking (1921)

Fiskarbonden Kristaver Myran har kjøpt seg fiskebåt. Båten heiter "Kobben", har gått under tre gonger, men Kristaver utrustar likevel båten til lofotfisket. Der går det opp og ned, men jamt over er fisket godt. Kristaver, sonen Lars og to andre kjem trygt heim; to frå fiskelaget har mist livet.

Før og etter turen til Lofoten handlar det like mykje om resten av familien. Ho som vart att heime med fire born, og ho som vil at ungane skal få seg anna levebrød enn det farlege fisket. Det gjer dei, etter at Kristaver er død, men ho merkar at det var godt å ha dei nær seg. Lars vert lærar langt unna; dei to neste sønene hennar utvandrar til USA.

Det er ein enkel historie, men boka fengar likevel. Bojer skriv godt, han vekslar mellom gode naturskildringar og dramatiske episodar. Skildringa av stemninga i den vesle rorbua deira når den eine av dei seks ligg for døden er til dømes svært god.

Guffen tilrår.


Meir Bojer på kulturguffebloggen
Vår egen stamme (1924)

16. august 2017

Håvard Teigen og Svein Joh. Ottesen (red.): Meg kan ingen grava ned. Artiklar om Tor Jonsson (2017)

I fjor, hundre år etter at Tor Jonsson vart fødd, kom det ei bok med prosatekstane Jonsson skreiv. Denne boka kjem på same forlaget, og er ei rekkje artiklar om Tor Jonsson. Om lag ein tredel av artiklane har stått på trykk andre stader før, og dei fleste av dei andre har vore framførte som foredrag under Diktardagane i Lom, Skjåk og Vågå.

Her er mykje godt i denne boka, men det er òg ting som er mindre godt. Det siste fyrst - boka burde vore betre redigert. At her er skrivefeil er greitt nok. Det er litt mindre greitt at ein av redaktørane i ein innleiande artikkel omtalar June Røys Hauge som "Røys Grande". Og det er endå litt mindre greitt at det er så enormt med repetisjonar frå artikkel til artikkel. Det er kanskje vanskeleg å unngå det i ei artikkelsamling som dette, der dei fleste baserer seg på det som finst av skriftlege kjelder, men likevel. Er det tre eller fire som nemner tekstsamlinga Nesler, før dei kommenterer at dialektforma ville vore "brennheto"? Det tippar eg alle har henta frå ein artikkel Reidar Djupedal skreiv i 1986.

Den artikkelen kjem i den siste delen av boka, der dei eldre artiklane er samla. I Aasen-biografien sin frå 1996 skreiv Stephen Walton om Djupedal at "meir enn nokon annan peika han på spor det gjev meining i å følgja". Noko liknande kunne vore sagt om artikkelen hans her. Artikkelen handlar i stor grad om boka Inger Heiberg gav ut om Jonsson i 1984. Boka får ikkje vidare god omtale av Djupedal. Artikkelen sluttar med nokre voner frå hans side, der han mellom anna treng ei bok der Jonsson verkeleg vert synleg. Deretter kan ein ta til med artiklar der ein vurderer diktinga hans.

Den boka kom i 1999, biografien til Sletten Kolloen, og det er òg ei bok det vert referert mykje til, sjølvsagt. Fleire skriv om omgrepet "bygdedyret", som nokre meiner at Sletten Kolloen gjorde for stort nummer av. Sjølv brukte Jonsson det ordet berre éin gong.

Så det er ei variert bok. Av dei nyskrivne likte eg best artiklane til Aslaug Nyrnes og June Røys Hauge, medan den nemnde artikkelen til Djupedal og artikkelen til Paul Breiehagen er dei beste av dei eldre.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Sparre Olsen: Tor Jonsson-minne (1968)
Inger Heiberg: Drøm mot virkelighet. En bok om Tor Jonsson (1984)

Ingar Sletten Kolloen: Berre kjærleik og død. Ein biografi om Tor Jonsson (1999)
Pedro Carmona-Alvarez leser Tor Jonsson (2021)

15. august 2017

Hulda Garborg: Dagbok 1903-1914 (1962)

Hulda Garborg skreiv dagbok frå 1903 til ho døydde i 1934. I desse åra var ho sentral i målrørsla - ho skreiv bøker og avisinnlegg, og var i tillegg drivkrafta fram mot skipinga av Det Norske Teatret i 1913. Ho var mykje på reis, både innan- og utanlands, men dei to faste basane var heimen på Labråten i Asker, og hytta på Kolbotn i Østerdalen.

Før ho døydde gav ho Rolv Thesen oppdraget med å gå gjennom dagbøkene for å sjå om dei kunne publiserast. Han fekk med seg Karen Grude Koht, som hadde kjent Hulda i åra det var snakk om, og dei vart samde om kva emne som skulle vera med. Utgjevinga vart utsett då krigen kom, og seinare døydde Koht. Thesen fullførte denne utgjevinga i tråd med det dei to var samde om.

Det er altså snakk om eit utval. Det er sjølvsagt uråd å seia at det utvalet er det rette, men det verkar likevel som eit godt utval. Det handlar mykje om samlivet mellom Hulda og mannen hennar, Arne Garborg. Ho legg det meste godt til rette for han, ho skriv til dømes om kor redd ho er for å forstyrra han når han er oppteken med skriving. Ho ser opp til han, men kan òg le av kor hjelpelaus og distré han av og til kan vera. Det handlar mykje om andre i målrørsla, der Hulda kommenterer små og store hendingar. Og det handlar mykje om arbeidet med teateret. Ho skriv detaljert frå turneane til Det norske spellaget frå 1910, omtrent, og ho skriv om det fyrste eigentlege driftsåret til Det Norske teatret.

Det er mykje godt å seia om det ho skriv. Det er sjølvsagt eit nyttig kjeldeskrift, men det er òg mange språklege godbitar. Då Garborg-paret vert inviterte til slottsball skriv ho til dømes at det diverre er heilt uaktuelt, då Arne ikkje dansar, ikkje snakkar, og ikkje har lakksko. Dessutan ville han nok heller gå i fengsel enn å visa seg på eit ball. Ho reiste likevel på ballet, saman med to gode veninner. Ho skriv òg detaljert om ein tur til USA i 1913, der ho var med under avdukinga av ei Ivar Aasen-byste ved Concordia College. Ho vitja slekt, ho vitja mange norsk-amerikanske småsamfunn, men den dagen som gjorde mest inntrykk var då ho var ein dag hjå nokre indianarar.

Guffen tilrår.

Meir Garborg på kulturguffebloggen
Garborg, Hovden og Koht: Ivar Aasen. Granskaren, maalreisaren, diktaren (1913
Olav Hoprekstad m.fl. (red.): Arne Garborg 70 aar (1921)

Johs A. Dale: Hulda Garborg (1961)
Tor Obrestad: Om Fred og nihil (1994)
Arnhild Skre: Hulda Garborg. Nasjonal strateg (2011)
Alfred Fidjestøl: Trass alt. Det Norske Teatret 1913-2013 (2013)
Alfred Fidjestøl: Askerkretsen (2014)
Haugtussa (Voss kulturhus, 8.5.2015)
Jan Inge Sørbø: Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland (2015)
Jan Inge Sørbø: Fire store (2022)

14. august 2017

John Steinbeck: The Harvest Gypsies (1936)

Gjennom heile 1930-åra vart fleire statar sør på den amerikanske prærien råka av tørke. Bønder måtte selja alt dei hadde, i alle fall det dei greidde å få selt, og svært mange flytta til andre statar for å finna arbeid. Mange reiste til California, der dei vart sesongarbeidarar i frukt- og grønsaknæringa. Dei som var utan familie greidde seg nokolunde godt, dei var mobile og kunne raskt flytta seg dit det var arbeid å finna.

For dei med familie var det langt verre. Dei budde enkelt, i telt etter hytter av simpelt materiale (som papp), og levde frå hand til munn. Vart nokon sjuke hadde dei ikkje råd til dokter. Dei hadde ikkje fast bustad, og hadde difor ikkje krav på hjelp frå stat og kommune. Viss dei organiserte seg fekk dei ikkje meir arbeid.

Forfattaren John Steinbeck engasjerte seg stort i saka deira. I oktober 1936 skreiv han sju artiklar for San Francisco News om desse heimlause arbeidarane, og artiklane vart deretter samla i ein pamflett. Artiklane er klare partsinnlegg, det er ikkje noko løyndom at Steinbeck stod eit stykke utpå venstresida. Dei er òg sylskarpe. Kvar artikkel har sitt eige tema, Steinbeck skriv mellom anna om bustadene deira, om helsa deira, om tilhøva for ungane, om korleis sjefane deira handsamar dei, før han sluttar med ein artikkel om kva som kan gjerast. Der argumenterer han for at arbeidsgjevarane deira faktisk er avhengige av arbeidarane, og at det difor er i deira interesse å leggja tilhøva langt betre til rette.

Steinbeck arbeidde med dette emnet også i skjønnlitteraturen sin. Denne utgåva har undertittelen "On the Road to Grapes of Wrath". Den koplinga er openberr, men også Of Mice and Men handlar om omreisande menn.

Guffen tilrår.

Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
To a God Unknown (1933)
Tortilla Flat (1935)
In Dubious Battle (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Grapes of Wrath (1940, film)
The Moon is Down (1942)
Cannery Row (1945)
The Pearl (1947)
The Wayward Bus (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Travels With Charley (1962)
Journal of a Novel (1969)
Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)

Geert Mak: USA. En reise (2012)

13. august 2017

Alice Munro: Who Do You Think You Are? (1978)

Novellene i denne samlinga handlar alle om Rose. Me følgjer ho i, ja, førti-femti år, frå ho veks opp saman med faren og stemora Flo, til ho kjem attende til heimbyen for å plassera Flo på ein eldreheim. I Canada vart boka fyrst publisert under tittelen The Beggar Maid. Stories of Flo and Rose.

Det er altså mykje som bind novellene saman, men dei er sjølvsagt alle frittståande, og kan sjølvsagt alle lesast kvar for seg. Å lesa dei samla er likevel lurast, då følgjer me Rose gjennom livet. Og for eit følgje det er. Her er ti noveller, og eg likte alle svært godt. Dei er velskrivne, velkomponerte, og viser godt korleis Rose ikkje greier å finna seg heilt til rette. I oppveksten kjem ho frå feil side av byen, på festar i arbeidslivet kler ho seg feil og et feil mat, då ho giftar seg er det med ein ho eigentleg ikkje vil ha, då ho flyttar til Vancouver frå ein liten by diktar ho opp nokre løgner for å forsvara flyttinga. Ho verkar mest av alt som ein ressurssterk person utan tru på seg sjølv.

Eg er halvveges gjennom bøkene til Munro no. Eg kjenner alt at det vert tomt når det ikkje er fleire å ta av.

Guffen tilrår.

Meir Munro på kulturguffebloggen
Dance of the Happy Shades (1968)

Lives of Girls and Women (1971)
Something I've Been Meaning to Tell You (1974)
The Moons of Jupiter (1982)
The Progress Of Love (1986)
Friend Of My Youth (1990)
Open Secrets (1994)
The Love of a Good Woman (1998)
Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001)
Runaway (2004)
The View from Castle Rock (2007)
Too Much Happiness (2009)
Dear Life (2012)

Fargo, sesong 3 (2017)

Denne fjernsynsserien er altså veldig laust basert på filmen Fargo. Handlinga er henta frå den amerikanske midtvesten, og også i denne sesongen er slektskapen med Fargo (og andre Coen-filmar) tydeleg. Her er småkriminelle og storkriminelle, her er ein kvinneleg politi, her er mistydingar, her er litt av den same musikken, og i denne filmen spelar til og med eit frimerke ei viktig rolle. Og i ein av episodane har to av dei sentrale personane ein lang samtale i ein bowlingsalong.

Tvillingane Ray og Emmit Stussy har kome litt ulikt ut i livet. Emmit er ein svært rik forretningsmann; Ray er ikkje spesielt rik. Ein av grunnane er at Emmit arva den store og verdfulle frimerkesamlinga til faren, og selde alle frimerka bortsett frå eitt. Ray arbeider i kriminalomsorga, og hyrar ein banditt til å stela det siste frimerket. Og derfrå går det gale - banditten misser adressa, blandar saman dei to byane Eden Prairie og Eden Valley, og drep feil mann. Så ballar det på seg, med ein ekstremt lite sympatisk britisk kriminell, med ei rekkje dødsfall, med ein falsk sexvideo, med mykje vald og mange drap, osb.

Det heile er svært bra. Sjølv om mykje er likt frå sesong til sesong, er det nok nytt til at det fungerer. Det er kreativt, med mange uventa påfunn, både i historia og ikkje minst i det visuelle. Serien er lagt på is, skaparen Noah Hawley er oppteken med heilt andre gjeremål, og har òg sagt at han ikkje har konkrete planar for fleire sesongar. Og kor glimrande er ikkje det - ein fjernsynsserie som sluttar før nivået går ned. Me får vona at han skiftar meining - han verkar open for å laga fleire sesongar dersom dei finn ein idé som er god nok.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Fargo (film, 1997)
Fargo, sesong 1 (2014)
Fargo, sesong 2 (2015)
Fargo, sesong 4 (2020)
Fargo, sesong 5 (2023)

9. august 2017

Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)

For Jotunheimenkjennarar er der nokre personar alle set høgt, og som gjerne vert omtala i alle bøker om dette fjellområdet. Jo Gjende (1794-1883) er ein av dei. Han vert oftast omtalt som ein av dei største reinjegerane som har funnest. Han bygde seg to enkle buer ved Gjende, ei i kvar ende av vatnet, og budde der også om vinteren - ei årstid då alle andre heldt seg vekke frå fjellet. Etter kvart skaut han berre storbukkar, og han skal ein gong ha fulgt etter ein skadeskoten bukk i tre dagar før han endeleg fekk han på skothald igjen. Han hadde ikkje rare skulegangen, men godt vaksen lærte han seg å lesa skikkeleg på eiga hand, og las mykje filosofi og religion. Han var djupt skeptisk til kyrkja, og spurde ein gong ein prest om korleis han som var så klok kunne tru på alt som stod i Bibelen.

Denne boka fortel inngåande om Gjende. Steen fortel òg om andre samtidige jegerar, og om tilhøva i Vågå då Gjende levde. Eg tok meg i å vera skeptisk til mykje av det han skriv, mest av di han somme tider skriv svært detaljert om hendingar frå tidleg 1800-tal. Spesielt omtalane av slagsmål verkar litt for fantasifulle. Samstundes listar han opp ei rekkje kjelder til slutt i boka. Denne lista har absolutt sine manglar, men er så pass omfattande og variert at Steen truleg ikkje kan lastast for alt det fantastiske han skriv. Han kunne gjerne vore meir kritisk, men likevel.

Uansett er det ei lesverdig bok, der eitt av hovudpoenga er at det livet Jo Gjende levde berre kunne levast akkurat då han gjorde det. Mot slutten av livet hans kom det fleire og fleire turistar til Jotunheimen, og det førte med seg ei stor utbygging av fjellstover. Dei mange turistane gjorde òg at reinflokkane forsvann frå det sør-austlege Jotunheimen, der Gjende høyrde til.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

5. august 2017

Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)

Eg vart invitert til Melhus for å gå gjennom ei rimeleg stor boksamling der. Eg plukka med meg rundt hundre bøker, trur eg, der dei fleste bøkene på eit eller anna vis handla om norskdom og målsak. Denne boka har lite med begge desse emna å gjera. Eg tok ho likevel med meg, av di ho støtt vert nemnt som ei av dei klassiske norske bøkene om klatring. Eg var likevel skeptisk - boka vert gjerne omtala som svært underhaldande, men dei utdraga eg har sett har vore uvanleg keisame.

Utan denne skepsisen kunne dette vorte heilt annleis. Hadde eg venta meg noko stort her hadde eg vorte svært skuffa. Det er ei livlaus bok, der leseopplevinga vert endå verre av at Bryn prøver å vera underhaldande. Eg veit at dette er ein kjepphest eg har nemnt før, men likevel: Det er ikkje mykje som er verre enn å lesa tekstar der alle freistnader på humor fell til jorda.

Bryn reiser på klatretur på Korsika saman med ein kamerat, og litt seinare kjem ein til. Dei går ein del, dei klatrar litt, dei møter innfødde (som er bandittane i boka, utan at Bryn legg noko negativt i det), og dei reiser heim att. Dei er habile klatrarar, men Bryn er altså ikkje nokon habil skribent. Huff.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

3. august 2017

Linda Eide: Oppdrag Mottro (2012)

I gamle dagar, då Innsida-spalta i Dag og Tid framleis var levande og god, var Linda Eide ein av dei som skreiv der. Ein gong dukka det opp eit referat frå ein telefonsamtale med mor hennar, og det kom fleire. både der og i Bergens Tidende (trur eg). Denne boka er bygd opp rundt desse samtalane, og det er tidvis svært underhaldande lesnad.

Innhaldet stikk likevel langt djupare enn rein underhaldning. Slik er det normalt med det Eide lagar. Eit utgangspunkt for denne boka var at det gjekk opp for ho at mora hadde gjort mykje før Eide var fødd. Ho snakkar mykje med mora om oppvekst, om tida ho arbeidde på båt, om korleis det var i oppveksten, og om kva ho driv med no.

Alle samtalane har eigne tema. Nokre er dagsaktuelle, andre er det ikkje. Av og til snakkar dei om publisering av desse samtalane, spesielt når mora fortel noko Eide ikkje får lov til å bruka. Mora meiner òg at Eide har pynta litt på det ho seier, og at ho ved eitt høve har brukt ord mora aldri ville ha brukt, men Eide meiner at det er lite av det. Viss det er tilfellet, er det tydeleg at eplet ikkje landa altfor langt frå stamma, for mange av replikkane til mora er aldeles fabelaktige.

Guffen tilrår.

Meir Eide på kulturguffebloggen
Oppdrag Mottro (teater, 2019)

2. august 2017

Merethe Lindstrøm: Steinsamlere (1996)

Kapitla i boka vert vekselvis fortalde av filosofiprofessor Hammer og sekretæren hans, Dagmar Grüner. Ho har arbeidd for han om lag heile arbeidslivet, i nærare førti år, og er ein av desse sekretærane som heile tida er til stades for arbeidsgjevaren sin.

Når boka tek til er dei på veg frå Oslo til Sogn og Fjordane, der ho vil leita etter steinar, og der han vil vitja hytta til Wittgenstein i Skjolden. Det er altså ulike steinar dei ser etter, og dei har òg ulik oppfatning av det som skjer. Av og til ser dei attende i tid, kapitla der han fortel om gamle dagar er henta frå ei dagbok ho kjem over.

Dei har eit rart forhold. Fleire tek dei for å vera mann og kone, men det har det aldri vore snakk om. Han har hatt fleire forhold, meir eller mindre seriøse, men ho har aldri blanda seg inn i dei. Ho har sett på seg sjølv som altfor profesjonell.

Boka er eit fint portrett av to som står kvarandre nær, men som likevel har bygd opp ein glasvegg mellom seg. Han kjem på sjukehus, og også når ho vitjar han der er ho ein underdanna - ho ventar og ventar på gangen utanfor rommet hans før han endeleg ropar ho inn.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

1. august 2017

Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)

Dokumentarfilm-sommaren på NRK2 held fram. For ein månad sidan såg eg ein dokumentar om The Beatles, som konsentrerte seg om åra dei var aktive på konsertscena, altså til og med 1966. Denne filmen tek over der den andre slutta, og sjølv om eg var nøgd med den fyrste òg, var denne i ein heilt annan liga. Det er rett og slett ein glimrande dokumentar.

I filmen viser musikaren og musikkhistorikaren Howard Goodall kvifor Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band var eit så langt steg framover. Eg har lese mykje om plata, men her var det mykje nytt. Goodall opnar med slutten på turnélivet, og snakkar om det The Beatles gjorde i studio dei neste månadene. Og at dei var der heile fem månader for å spela inn ein LP var noko nytt. Han stoppar opp ved nokre utvalde songar, og tek med begge dei to fyrste songane dei spelte inn, sjølv om dei ikkje kom med på plata. "Penny Lane" og "Strawberry Fields Forever" kom ut som singel nokre månader før LP-en, og i dei dagar var det slik at berre nye songar kom med på LP-ar.

Songane kan ha hippielyd, bandet kan sjå ut som hippiar, men Goodall argumenterer overtydande for at langt dei fleste songane på plata faktisk handlar om dagleglivet. Slik er det til dømes med dei to songane på singelen. Det er likevel andre viktige grunnar til at Goodall tek dei med her. "Strawberry ..", slik me kjenner songen i dag, er to halve versjonar klipt saman, på ein måte som aldri hadde vore gjort før i 1967. Og i "Penny Lane" vert fire piano klipt saman - eit slags frampeik til det som kjem på "A Day in the Life", sluttsporet på Sgt. Pepper's. Der vert sluttakkorden spelt av sju piano og to andre keyboard.

Goodall går vidare. Han snakkar om "Being for the Benefit of Mr. Kite", "Lucy in the Sky with Diamonds", "She's Leaving Home", "Within You Without You" og nemnde "A Day in the Life". Heile tida peikar han på kvifor songane er viktige, og kva som er nyskapande ved dei. Han viser dette ved å spela utdrag frå songane, gjerne på piano, eller han viser det ved å henta fram eitt og eitt instrument frå originalbanda. På denne måten får han til dømes fram den sterke inspirasjonen frå klassisk musikk.

Han forsterkar biletet av Sgt. Pepper's som eit vendepunkt i popmusikkhistoria. Han seier at plata omformar det kjende, og gjer det til noko kjent. For han vert plata ei plate som endrar reglane for korleis plater kan vera.

Guffen tilrår.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)