27. oktober 2013

The Ballad of Cable Hogue (1970)

Cable Hogue vert forlatt av to kompanjongar i ørkenen, heilt utan vatn. Han leitar i dagevis, før han finn ei lita kjelde ingen har visst om. Kjelda ligg like ved ei vognrute, og han set opp eit lite hus, der han byr reisande på kost (og ein sjeldan gong losji).

Handlinga er lagt til tidleg 1900-tal, og det skjer i det sørvestlege USA. Den ville vesten syng på siste verset, her er litt skyting og sånn, men er dukkar òg opp langt meir moderne saker. Tida endrar seg, og det er av og til noko melankolsk over filmen.

Mykje er godt her, men mykje er òg dårleg. Det er ikkje mykje som er meir pinleg enn scener som heilt opplagt skal vera komiske, utan at dei er det. Hogue forelskar seg i ei prostituert kvinne i nabobyen, og måten ho er filma på er òg skrekkeleg pinleg.

Guffen er lunken.

25. oktober 2013

Kjartan Fløgstad: Brennbart (2004)

For nokre veker sidan var eg innom hjå noko slekt på Melhus. Me snakka som vanleg om litt av kvart, og kom inn på Kjartan Fløgstad. Mannen i huset er målmann i teori, men ikkje i praksis, sa at han eigentleg likte Fløgstad betre som måldebattant enn som romanforfattar. Eg tenkte litt på det, og kom vel fram til at eg var heilt samd.

For Fløgstad har skrive mykje godt om målsak og målstoda i landet dei siste åra. I fjor skreiv han den glimrande artikkelen "Eit sant mirakel" i Aftenposten, der han mellom anna viste at det står aldeles glimrande til med nynorsk skjønnlitteratur. Sist veke heldt han eit innlegg om den manglande bruken av nynorsk i riksavisene - utdrag har vore trykt eit par stader; heile innlegget kjem snart i Syn og Segn.

Og for snart ti år sidan kom denne pamfletten. Den er det ein fest å lesa. Utgangspunktet verkar å vera noko historikaren Hans Fredrik Dahl skreiv i band V av Norsk idehistorie: "Det fans målfolk som så det slik at Ivar Aasens verk ble videreført av ideologer som Alfred Rosenberg i Tyskland og Vidkun Quisling i Norge".

Det er jo ein meiningslaus påstand. Dahl utdjuper diverre ikkje denne påstanden, slik at me får aldri vita kva som skulle vera samanhengen mellom språkarbeidet til Aasen og dei tyske massemorda i Aust-Europa, som Rosenberg hadde ansvar for. Det er ein meiningslaus påstand, det er så dumt at ein ikkje veit heilt om ein skal le eller grina. Fløgstad vert derimot så irritert at han går til kjeldene, og når han kjem tilbake er det ikkje berre Dahl som får køyrt seg: Fløgstad viser at Riksmålsforbundet samarbeidde med NS under krigen. Der Noregs Mållag, som på den tida kjempa for eit språk i vekst, la språkstriden til side under krigen, gjorde Riksmålsforbundet det dei kunne for å styrka sin posisjon. Dette vert nedtona, både av Dahl og av dei som har skrive om Riksmålsforbundet; i staden skapar ein eit bilete av at det var mållaget som var mest sympatiske med NS.

Fløgstad stoppar ikkje der. Han skriv òg om korleis nynorsk vert hundsa med av folk som burde vita betre, både ungdomspolitikarar på høgresida, og av lærarar på ulikt nivå. Og han kjem med eit spørsmål som framleis er aktuelt: "Får Fosse nobelprisen i litteratur før styresmaktene får avskaffa nynorsk som offisielt språk i heimlandet til diktaren?"

Guffen tilrår.

21. oktober 2013

Truman Capote: In Cold Blood (1966)

Herbert Clutter var ein ideal-amerikanar. Han og familien budde i småbyen Holcomb i Kansas. Dei to eldste ungane i familien hadde flytta heimefrå; dei to minste budde framleis heime. "Of all the People in all the world, the Clutters were the least likely to be murdered", står det i boka.

Men likevel var det det som skjedde. Ein morgon i 1959 vart dei fire funne drepne, skotne i fire ulike rom i huset deira. Naboane hadde ikkje høyrd noko, og dei einaste spora var to utydelege fotspor, som viste at der måtte vera minst to mordarar. Politiet ante ikkje var dei skulle leita. Clutter var utan fiendar, alle i lokalsamfunnet visste at han ikkje hadde pengar heime. Politiet stod i stampe, heilt til ein innsett i eit fengsel fortalde at han hadde tipsa ein tidlegare cellekamerat om at Clutter budde relativt avsides og var tjukk i pengar. Politiet spora raskt opp cellekameraten, og ein kjenning av han. Dei to vart dømde til døden året etter, og nokre år seinare igjen vart begge hengde.

Boka vart visst rimeleg heitt debattert då ho kom. Capote skriv det heile som ei dokumentarbok, og det var noko nytt. Med eit slikt grep kom det ikkje uventa mange korrigerande merknader: Det møtet skjedde ikkje akkurat der. Korleis kan han vita kva dei to drepne ungane snakka om kvelden før dei vart drepne? For meg vert slike innvendingar berre pirk, og det har ingenting å seia for leseopplevinga. Då er det verre at Capote går litt for grundig inn i saka. Han skriv om forhistoria til alle dei impliserte, og vert litt for ivrig når det gjeld forhistoria til dei to mordarane. Der kjem den same historia fleire gonger. Mot slutten av boka skildrar han livet deira i fengsel, der dei ventar på å mista livet, og her går Capote òg alt for langt inn i historia til dei andre som sit og ventar.

Guffen er lunken.

Meir Capote på kulturguffebloggen
Breakfast at Tiffany's (1958)
Breakfast at Tiffany's (film, 1961)
In Cold Blood (film, 1967)
First and Last (1995)

15. oktober 2013

Alfred Fidjestøl: Trass alt. Det Norske Teatret 1913-2013 (2013)

Det Norske Teatret er eit teater å verta glad i. Ikkje berre for oss som høyrer til på den rette sida i målsaka, og heller ikkje berre for slike som inviterte med seg ei jente på Fuglane i 1998, og som mange år seinare har to-tre ungar med den same jenta. Under hundreårsfesten i Oslo sist helg var tusenvis av folk innom teateret, og svært mange av dei må ha likt teateret for det det er: Det mest spanande av dei store teatra i landet.

Det er noko som har skjedd mot alle odds. Å dra i gang eit målteater i Oslo i 1913 var å be om bråk, og det fekk dei verkeleg òg. Det fyrste stykket dei sette opp i hovudstaden var Jeppe på Berget, og fleire av framsyningane enda i regelrette gatekampar. På det meste var rundt 10 000 personar samla utanfor teatret - nokre for å sloss, andre for å vera der.

Teateret overlevde dei kampane, og også dei andre slaga det kom opp i utover 1900-talet. Dei kjøpte tidleg ein av dei mest sentrale eigedommane i Oslo, men vart verande huslause lenge. Kor realistiske husplanane var varierte med velstanden til teateret, men det tok 72 år før dei endeleg fekk flytta inn i eige hus. Det nye huset førte heller ikkje berre med seg velstand; det var eit dyrt hus å driva, og tidvis var òg den økonomiske styringa mindre god.

Det som redda Det Norske Teatret, både før og etter at dei tok nybygget sitt i bruk, var musikalane. Fleire av desse vart enorme suksessar. Dei siste åra har det likevel vore ei vriding mot langt enklare teater - framsyningane der Svein Tindberg står heilt åleine på scena og framfører tekstar frå Bibelen, har òg vore gode for teateret.

Det kanskje mest fascinerande ved historia til Det Norske Teatret er at det har overlevd utan å ha ein nynorsk skodespeltradisjon å støtta seg til. Det som var skrive før teateret vart grunnlagt var stort sett enkle greier, bortsett frå Læraren av Arne Garborg, eit stykke som vart sett opp fleire gonger utover 1900-talet. Nyskrivne stykke var det få av, og også store forfattarar som Tarjei Vesaas bomma sterkt når dei skreiv for scena. Det var ikkje før med Jon Fosse, tidleg i 90-åra, at ein fekk eit høgt nivå på den nynorske dramatikken. Tidlegare hadde teateret meir suksess med å dramatisera romanar, enn med å spela nynorsk dramatikk.

Denne boka kjem i jubileumsåret til Det Norske Teatret, og det er ei bok det tidvis er ein fest å lesa. Alfred Fidjestøl har total kontroll på historia, han dykkar ned i både skriftlege og munnlege kjelder, og kjem ut att med hovudet over vatnet. Det er ei tjukk bok, på nær 700 sider (pluss notar og slikt), men ho er så velskriven at lesinga går lett og radig.

Guffen tilrår.

Og apropos jubileum - dette er innlegg nummer 600 på kulturguffebloggen.

Meir Fidjestøl på kulturguffebloggen

Meir Det Norske Teatret på kulturguffebloggen
Olav Dalgard: Lars Tvinde (1966)
Arthur Klæbo: Edvard Drabløs (1967)
Ivar Eskeland: Du store alpakka. Soga om Gisle Straume (1987)
Innsirkling (9.2.11)
Bikubesong (Det Norske Teatret, Oslo, 23.4.2013)
Haugtussa (Voss kulturhus, 8.5.2015)
Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret, Oslo, 28.1.17)
Snøkvit (14.10.2017)
Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)

Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.22)
Inn frå regnet (Det Norske Teatret, Oslo, 17.9.22)
Tid for glede (Det Norske Teatret, Oslo, 14.10.2022)


Meir Garborg på kulturguffebloggen
Garborg, Hovden og Koht: Ivar Aasen. Granskaren, maalreisaren, diktaren (1913
Olav Hoprekstad m.fl. (red.): Arne Garborg 70 aar (1921)

Johs A. Dale: Hulda Garborg (1961)
Hulda Garborg: Dagbok 1903-1914 (1962)
Tor Obrestad: Om Fred og nihil (1994)
Arnhild Skre: Hulda Garborg. Nasjonal strateg (2011)
Alfred Fidjestøl: Askerkretsen (2014)
Haugtussa (Voss kulturhus, 8.5.2015)
Jan Inge Sørbø: Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland (2015)
Jan Inge Sørbø: Fire store (2022)

Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)

Dennis Bergkamp er noko av det elegantaste som har vist seg på ein fotballbane. Han er frå Holland, og spelte (heldigvis) det meste av karriera si på Arsenal. Han var ikkje berre elegant, han hadde òg ein uvanleg god ballkontroll, og hadde i tillegg eit overblikk og ein pasningsfot det er få forunt å ha. Eg veit sjølvsagt ikkje dette sikkert, men reknar med at han var ein spelar dei fleste likte å sjå, ikkje berre dei som sokna til Arsenal.

Fotballbiografiar er ofte traurige saker. Her har dei valt ei lovande løysing, der det går meir på tema enn kronologi. Litt kronologisk er det, men ikkje på den måten at ein går gjennom kvar kamp Bergkamp var involvert i. Kapitla tek ofte utgangspunkt i dei mest sentrale prestasjonane hans - målet mot Argentina i 1998, målet mot Newcastle, dei mange målgjevande, debuten for Ajax som 16-åring, straffebommen mot Manchester United, flyskrekken - før det går over til reine intervju oftare knytt til ulike tema. Oftast med Bergkamp sjølv, men òg andre kjem til orde. Det ligg litt i sjangeren at folk vert rosa i slike intervju, men det er ikkje måte på skryt Bergkamp får.

Alt i alt gjev boka eit godt bilete av Bergkamp, sjølv om ein alltid må lesa sjølvbiografiar med ei klype salt. Han verkar veldig målretta, på alle måtar, og verkar òg relativt oppegåande. I alle fall til fotballspelar å vera.

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

13. oktober 2013

Giant (1956)

Dette er seige greier. I alle fall kort tid etter at eg såg ein annan alt for lang film, There Will Be Blood, som også handla om rikdom knytt til olje. Her er det rett nok også rikdom knytt til kvegdrift, men likevel.

Det er eit sleksdrama frå Texas. Den rike Benedict-familien har ein enorm kvegranch. Jett Rink, ein av arbeidarane der, arvar eit stykke av garden, finn olje der, og vert endå rikare enn Benedict-familien. Han står for framtida, medan Benedict og kveget deira verkar litt gamaldagse.

Filmen tek for så vidt opp gode emne, som rasismen blant kvite texanarar, om pengar er eit gode, og om presset frå generasjonane som har passert. Men det går så ubehjelpeleg tregt. Me som ser på skjønar omtrent kva som er svaret på spørsmåla før spørsmåla vert stilte. Det heile er så overtydeleg, som i scena mot slutten der ein meksikansk familie vert nekta servering på ein restaurant.

Her er fleire store og kjende namn på rollelista, men det er ikkje det same som at spelet er bra. Filmen gjer det tydelegare enn nokon gong at James Dean er ein skodespelar med høgst avgrensa evner.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

12. oktober 2013

The Unforgiven (1992)

I 1990-åra var det langt mellom dei gode westernfilmane. Det var ein sjanger som mest høyrde fortida til, og slik sett var det difor passande at når det fyrst kom ein bra western i 90-åra, handla det om gamle menn.

Ei prostituert vert kutta i fjeset av ein kunde. Han slepp relativt billeg unna, og kollegaene hennar utlovar ein dusør til den som kan drepa valdsmannen og kameraten hans. To gamle revolvermenn, William (Clint Eastwood) og Ned (Morgan Freeman), vert inviterte med av ein wannabe revolvermann. Dei er rustne, på alle måtar. Ein ting er at dei ikkje skyt like sikkert som i gamle dagar, ein annan ting er at William ikkje greier å koma seg opp på hesten. Den fyrste halvtimen av filmen landar Eastwood i gjørma eller på bakken fire-fem gonger, ingen av dei er overtydande.

Resten av filmen er betre. Byen der valdshendinga skjedde er totalt dominert av den knallharde sheriffen Bill Daggett (Gene Hackman), som sparkar og slår i alle retningar. Det er mellom han og dei to (ev. tre) revolvermennene det endelege slaget står - dei to valdsmennene har heilt perifere biroller.

Guffen tilrår.

9. oktober 2013

Touch of Evil (1958)

Ein god og ein dårleg politimann, frå kvar si side av grensa mellom Mexico og USA. Ein velståande amerikanarar vert sprengt i hel i bilen sin, rett etter å ha køyrt over grensa til den amerikanske sida. Den hovudmistenkte vert arrestert av Hank Quinlan, den amerikanske politimannen. Den meksikanske, Miguel Vargas, skuldar Quinlan for å ha planta bevis mot den skuldige, og det viser seg at Quinlan har gjort det same mange gonger, for å få ein person dømd for ulike brotsverk. Ved sida av denne historia går ei historie om den meksikanske narkotikabanden Vargas har ei årelang feide med. Dei kidnappar kona hans, og prøver å skapa inntrykk av at ho òg er narkoman.

Det er ein heilt grei film. Det er som regel myrkt, slik det skal vera i noir-sjangeren. Opningsscena er glimrande, der me veit at dynamitten i bilen snart eksploderer, samstundes som bilen knapt rører seg gjennom ei folkemengde. Det er ei scene som hadde vore Hitchcock verdig. Orson Welles, som både regisserer og spelar rolla som Quinlan, gjer noko liknande fleire gonger i filmen, der publikum veit langt meir enn dei som famlar seg fram på skjermen.

Guffen tilrår.

Meir Welles på kulturguffebloggen
Citizen Kane (1941)
The Magnificent Ambersons (1942)
Den tredje mann (1949)
Pauline Kael m.fl.: The Citizen Kane Book (1971)
Charles Higham: Orson Welles. The Rise and Fall of an American Genius (1985)
Robert L. Carringer: The Making of Citizen Kane (1985)
James Naremore (red.): Orson Welles's Citizen Kane (2004)
Me and Orson Welles (2008)
Harlan Lebo: Citizen Kane (2016)
They'll Love Me When I'm Dead (2018)
Mank (2020)

Richard Moore: The Dirtiest Race in History (2012)

Hausten 1988 budde eg i Colorado. Eg hadde ikkje fjernsyn, så eg såg ingenting av OL i Seoul. Frå avisene fekk eg likevel med meg dei største overskriftene - som den om at canadiske Ben Johnson sette ny verdsrekord på 100 meter. Og som den om at Ben Johnson var teken i doping og sendt heim i skam.

Gullet gjekk i staden til amerikanske Carl Lewis, og det er forholdet mellom desse to boka handlar om. Dei var rake motsetnader - Lewis var veltalande, rimeleg oppegåande, høfleg og seriøs; Johnson stamma, var ikkje sett på som altfor intelligent, og likte ein fest eller to. Utetter i 80-åra var det dei to som var dei store sprintarane, stort sett med Lewis som den beste. Dei møtte kvarandre 17 gonger på 100 meter; Lewis vann ti av dei. I åra fram mot 1988 hadde likevel Johnson eit overtak, og det var ikkje uventa at han vann i Seoul.

Det var heller ikkje uventa at han vart teken i doping. I boka seier fleire at det overraskande var at han var dum nok til å verta teken. Sjølv meinte at han at nokon hadde hatt noko i ølet han drakk i dopingkontrollen, men vedgjekk at han hadde vore dopa tidlegare.

Heller ikkje Lewis var fri for doping, men han hadde i alle fall gode nok hjelparar til at han ikkje vart teken i konkurranse. Også britiske Linford Christie, som kryssa målstreken som nummer tre, vart seinare teken i doping, slik at helten i denne boka er amerikanske Calvin Smith. Han vart nummer fire, han vart forfremma til nummer tre, men burde truleg vore forfremma til nummer ein.

Richard Moore fortel historia på ein eksemplarisk måte. Ungdomsår, konkurransar og det som høyrer med til åra før Seoul er godt skildra - og måten han skriv om dagane før, under og etter sprintfinala, der me følgjer aktørane omtrent time for time, er glimrande. Det skin tjukt gjennom at han ikkje trur at folk kan springa så fort utan doping, og det heile set òg Usain Bolt i eit litt rarare lys.

Guffen tilrår.

7. oktober 2013

There Will Be Blood (2007)

Daniel Plainview har eitt mål i livet: Å tena så mykje pengar som råd. Han er ein pioner innan oljeboring i California, og kan såleis nytta røynslene sine til å få gode kontraktar. Han får pengar, han kjøper meir land, og får meir pengar. Filmen sluttar med at han bur i eit enormt hus, heilt åleine. Spesielt lukkeleg verkar han ikkje, can't buy me love og alt det der.

Han gjer alt for å nå målet. Han smiskar og lyg, han tek livet av folk som står i vegen for han, og når ein av pionerkollegaene hans døyr, tek han til seg son hans - primært for å bruka denne guten i forhandlingar og på folkemøte. Når guten vert eit problem, sender han han berre vekk.

Han er altså rimeleg ond, og det er difor ikkje overraskande at den motstandaren han slit litt med er ein predikant. Denne predikanten er heller ikkje heilt til å stola på; han har ikkje noko utdanning, og ser ut til å ha laga sin eigen religion, men han er ein av dei få som er sterke nok til å stå mot Plainview.

Er denne historia god nok til å bera ein film? Kanskje, men ikkje av seg sjølv. Her vert ho dregen ut i det uendelege, det går ubehjelpeleg seint, og det me får er endå ein av desse filmane som kallar seg episk. Det er ikkje noko godt teikn, og her fungerer det altså ikkje.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

5. oktober 2013

William Gay: I Hate to See that Evening Sun Go Down (2002)

Dette er den tredje boka av Gay eg les i år, og eg er framleis like imponert. For ein forfattar. Her er i alt tretten noveller, og minst ti av dei er aldeles glimrande.

Gay veit korleis han skal byggja opp noveller. Han deler ikkje ut alle korta med ein gong, og overraskar ofte lesaren ved å senda novella ut i ei anna retning enn det me trur. Dette vert knapt tydelegare enn i den sterke sluttnovella, "My Hand Is Just Fine Where It Is". Den opnar med at ein mann ventar på den gifte kjærasten sin, og det verkar som ein variant av det han vore innom fleire gonger - godt vaksne folk som må læra seg korleis ein oppløyser ekteskap. Men heilt ut av det blå snur det heile, og me får ei novelle som handlar om langt viktigare ting enn brotne ekteskapsløfte.

Gay veit òg korleis han skal opna ei novelle, og korleis han skal opna ei bok. Heile boka opnar med denne setninga: "When the taxicab let old man Meecham out in the dusty roadbed by his mailbox the first thing he noticed was that someone was living in his house". Eit godt døme på korleis ein skal halda på interessa til lesaren, for å seia det mildt.

Gjennom heile boka møter me folk som ikkje har fått det heilt som dei ville i livet. Her er dødsfall og mord, her er vald, her er mykje drikking. Nokre har gitt opp, nokre bestemmer seg for å kjempa ein siste kamp, andre kjempar friskt vidare. Alle vert skrivne om i eit språk dei knapt kunne brukt sjølv - Gay har eit uvanleg variert og godt språk. Det gjeld alt han skriv, men kanskje mest i dialogane.

Det triste med å verta så begeistra for ein forfattar er at etter tre bøker er eg alt rundt halvveges i bibliografien hans. Gay var 58 år då fyrste boka hans kom ut i 1999, og han døydde i fjor. Då hadde han gjeve ut fem bøker, og det er snakk om at det kjem ei posthum utgjeving i tillegg. Novellene hans er i slekt med novellene til Flannery O'Connor, som òg gav ut heller få bøker før ho døydde.

Guffen tilrår.

Meir Gay på kulturguffebloggen
The Long Home (1999)
Provinces of Night (2001)
Wittgenstein's Lolita (2006)
Twilight (2006)
Time Done Been Won't Be No More (2009)

Little Sister Death (2015)
The Lost Country (2018)