27. november 2016

Richard Connaughton: Descent Into Chaos (1996)

Eg reknar ikkje med at dei norske fjellvettreglane er godt kjende for britiske soldatar, men likevel: Ein av dei åtte reglane handlar om vinterfjellet. Av dei åtte andre reglane braut desse soldatane i alle fall seks. Det heile minner mykje om Scott sin vidgjetne ekspedisjon til Sydpolen: Det viktigaste var å verda fyrst i verda, og då var det ikkje så nøye om ein førebudde seg så godt som ein skulle.

Low's Gully er ein djup og smal dal rett nord for fjelltoppen Kinabalu (4101 moh) i Malaysia. Frå toppen ser ein ikkje botnen, og dei som hadde prøvd å gå ned i og gjennom dalen hadde gjeve opp. Dalen er i underkant av ei mil lang, men det er tett jungel, det er bratte fjellsider og tidvis bratt dalbotn, og det er mykje vatn der når det regnar. I 1994 prøvde ei gruppe på ti personar seg - sju britiske og tre kinesiske soldatar. Dei kom frå det med livet, men det var berre så vidt. Alt gjekk gale. Minst halvparten var for dårleg trente. Fleire av dei var utan trening i klatring. Dei hadde med seg altfor lite mat. Dei hadde ikkje radioar. Dei hadde ikkje nok machetar. Dei hadde rekna altfor kort tid. Dei var ikkje budde på at regntida ikkje var over, slik at halve gruppa vart sitjande fast mellom to flaumfossar nede i dalen. Og - kanskje viktigast av alt - ekspedisjonen mangla ein leiar dei andre respekterte. Fem av dei som var med kom seg gjennom, i to mindre grupper, men dei fleste måtte inn på sjukehus rett etterpå, for å koma til hektene att. Dei andre vart flogne ut med helikopter, etter å ha vore utan mat i mange dagar.

Kor mange dagar var dei utan mat? Det veit eg ikkje. Det er ei av mange opplysningar som burde kome langt klarare fram i boka. Ho er velskriven, men dårleg redigert. No hoppar Connaughton frå gruppe til gruppe, og hoppar samstundes mykje i tid. Eg trur det hadde fungert betre om han hadde delt boka inn i fleire kapittel, og skrive alt saman strengt kronologisk, gjerne med ein to-tre dagar i kvart kapittel. Her burde òg vore betre kart og langt fleire bilete, han greier ikkje å få klart nok fram korleis dalen ser ut, eller kor det ser ut på dei ulike stadene i dalen.

Men likevel - det er ein spanande historie, og eg merka at boka fenga meg meir og meir.

Guffen tilrår.

26. november 2016

Merethe Lindstrøm: Regnbarnas rike (1992)

Eg les gjerne tidlege bøker av forfattarar eg etter kvart har fått sansen for. Nokre gonger er det verdt bryet, andre gonger er det det ikkje. Eg var litt skeptisk til denne, kanskje mest på grunn av det forferdelege omslaget. Alt det der med å ikkje skua hunden på håra er heilt greitt, men likevel. Det kan vera eitt av dei verste omslaga eg har sett.

Boka er heldigvis langt betre. Ho vert fortalt av Maria, som trass sin relativt unge alder har sett og opplevd svært mykje. Ho reiser frå by til by, frå land til land, frå mann til mann, før ho igjen tek turen innom heimen til mora. Der trivst ho ikkje, dei to går ikkje altfor godt overeins, men ho kjem likevel attende heile tida. Ho leitar etter noko ho ikkje veit kva er, og finn det heller ikkje.

Gradvis lærer me meir og meir om kva Maria har vore ute for. Her er både fødsel og død. Kvar det heile tok til, kvifor det gjekk som det gjekk med Maria, får me vel ikkje noko klart svar på, men det er heller ikkje det viktige. Boka er eit fint portrett av ei kvinne som ikkje heilt har fått det til.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

21. november 2016

John Steinbeck: To a God Unknown (1933)

Joseph Wayne flyttar frå Vermont til California. Han finn seg land i ein frodig dal, og overtalar etter kvart dei tre brørne sine til å flytta etter. Han giftar seg, får ein son (John Wayne), og alt går bra. Heilt til det ikkje går så bra. Den eine broren døyr, ein annan flyttar, og så skjer det han vart åtvara mot før han tok seg land der: Det kjem ein tørkeperiode, avlinga slår feil, dyra hans døyr, og saman med den attlevande broren planlegg han ei evakuering til fuktigare klima. Broren reiser, sjølv vert Joseph verande i dalen.

Det er ei fin bok. Det er ei tidleg bok av Steinbeck, og han er ikkje heilt den meistaren han vert seinare, men det merkar ein best i oppbygginga av romanen. Det som burde vore uventa vendingar kjem ikkje så veldig uventa. Språket er likevel meir enn godkjent.

Naturen som omgjev ranchen hans får menneskelege eigenskapar av Joseph. Tuntreet vert ein farsfigur for han, og han drøftar ofte ting med dette treet. Det er eit frampeik til ei sinnsliding som kjem seinare, men spesielt den religiøse broren hans irriterer seg over det han opplever som ei gudedyrking av eit tre. Det er etter at denne broren drep treet at nedgangen tek til. Etter at kona til Joseph glir på ein stor stein og døyr, går Joseph i gang med å dyrka denne steinen. Han verkar så knytt til tuntreet og steinen at det er difor han ikkje greier å reisa.

Guffen tilrår.

Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
Tortilla Flat (1935)
In Dubious Battle (1936)
The Harvest Gypsies (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Grapes of Wrath (1940, film)
The Moon is Down (1942)
Cannery Row (1945)
The Pearl (1947)
The Wayward Bus (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Travels With Charley (1962)
Journal of a Novel (1969)
Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)

Geert Mak: USA. En reise (2012)

19. november 2016

Return of the Jedi (1983)

Det var den trilogien. Heller ikkje denne filmen er mykje å skryta av. Her er eit langt mellomparti der tre av dei fire heltane fyrst vert fanga av nokre irriterande teddybjørnar, før dei same teddybjørnane hjelper dei tre heltane med å sprenga kontrollrommet til verneskjoldet rundt den nesten ferdige nye dødsplaneten. Luke Skywalker får vita at han har endå ein slektning han ikkje visste om - det viser seg at prinsesse Leia er tvillingsyster hans. Vaderen er framleis ond, men det viser seg at der var litt godt i han framleis.

Elles er det som før. Dårlege replikkar, dårleg skodespel, platt humor, dårleg framdrift, og så bortetter. Manuset er så dårleg at eg vrei meg i stolen. Gutane meinte at det er laga langt fleire Star Wars-filmar. Kjøper me dei òg, er det fare for at eg står over.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

18. november 2016

The Empire Strikes Back (1980)

Star Wars-festen held fram. Men festen er kanskje ikkje rette ordet. Som i opningsfilmen er det overspeling, der spesielt Matt Hamill viser hjelpelause sider ved seg sjølv. Som i opningsfilmen er det ikkje heilt overtydande effektar. Som i opningsfilmen spelar teknologien ei viktig rolle. Og som i opningsfilmen er manus enkelt.

Dei fire heltane våre er samla på Finse, men vert oppdaga av imperiet. Dei kjem seg unna, deler seg i to, og tre av dei slår seg ned hjå ein kjenning av Han Solo. Der vert dei tekne til fange av sjølvaste Darth Vader. Luke Skywalker er i mellomtida på opplæring hjå Yoda, og desse scenene er så pinlege at det er vondt å sjå på. Han reiser til planeten der dei andre tre er, fektar litt med Darth Vader, og får vita at Vader er faderen hans. Så kjem det ein relativt uavklara slutt.

Så det var ikkje så mykje å skryta av, dette heller. Heldigvis er det berre ein film igjen. I alle fall i denne omgangen.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

17. november 2016

Star Wars (1977)

Ivar (9) og Aslak (11) ville gjerne sjå denne. Det var greitt for meg, eg har ikkje sett filmen sidan syttitalet, og det kunne jo vera greitt å friska han opp att.

Det er ein veldig enkel film. Prinsesse Leia er teken til fange og vert ført til Dødsstjerna, ein stor ... eh … romstasjon. Ho har greidd å plassera teikningane til Dødsstjerna i roboten R2-D2. Roboten landar på ein planet der den rutinerte krigaren Obi-Wan Kenobi og den ferske jyplingen Luke Skywalker bur. Dei vert etter kvart òg tekne til fange på Dødsstjerna, saman med piloten Han Solo og wookien Chewbacca. Dei kjem seg fri, reiser til opprørarplaneten, analyserer teikningane og ser kvar det svake punktet til Dødsstjerna er, og - under over alle under - i absolutt siste sekund greier Skywalker å råka det punktet, slik at Dødsstjerna eksploderer. Men superskurken Darth Vader kom seg unna.

Det er urettvist å samanlikna effektane og kulissane i filmen med det som vert laga i dag, førti år seinare. Men likevel: Det ser enkelt ut. Det er patetisk skodespel, hjelpelause replikkar, og det er ein film det er lett å le av. Av andre grunnar enn dei filmskaparane tenkte.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

15. november 2016

Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)

Eg kjøper framleis alt som kjem av nye bøker om Marx Brothers. Det har lett for å verta repetisjon, men eg kjøper det likevel. Nokre av bøkene, som denne, er gjevne ut på små forlag, og det ber ofte bøkene, som denne, preg av. Formgjevinga er lite å skryta av - skrifta er altfor lita, og kombinert med altfor mange teikn på kvar line er ikkje sidene spesielt lesarvenlege. Bileta, som jamt over er gode, men hadde fortent å verta viste i større format.

Innhaldet er likevel det viktigaste. Andre bøker om Groucho legg gjerne vekt på oppveksten, på filmane brørne spelte inn, før det handlar meir om fjernsynsprogrammet You Bet Your Life og om korleis han vart utnytta dei siste leveåra sine. Denne boka har ei heilt anna vinkling. Det står minimalt om oppveksten, og det står så godt som ingenting om filmane brørne spelte inn. Det står om fjernsynsprogrammet og dei siste leveåra, men det som gjer denne boka til ein viktig tilvekst til Marx-biblioteket er alt det andre som står her.

Det handlar om solokarriera hans, altså det han gjorde utan at brørne var med. Han skreiv nokre bøker, han spelte i ei rekkje filmar, han var med i fjernsynsprogram, og han hadde nokre one man show mot slutten av livet. Desse delane av karriera har aldri vore så godt dekte før. Det kan godt henda at mykje av dette ikkje fortener djupe analysar - Coniam seier det som det er, og slaktar det som slaktast bør. Han skriv godt, og han er kunnskapsrik nok til at dette fengar omtrent heile vegen.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

14. november 2016

Johnny Marr: Set the Boy Free (2016)

Johnny Marr var gitarist og komponist i The Smiths. Det var han som forma bandet i 1982, som inviterte med seg dei andre, ein etter ein, det var han som skreiv all musikken, og det var han som gjekk fyrst ut av bandet, sommaren 1987. I åra etter har han spelt i fleire band, og har spelt på ei lang, lang rekkje plater. Han er ein suveren gitarist, og er forståeleg nok etterspurt.

Her fortel han si eiga historie. Det er musikk heile tida, frå han som liten gut vert fengsla av musikken foreldra spelar, og frå han i omtrent same alder får den fyrste gitaren sin. Han sluttar tidleg på skulen, og frå då av er det få ting som gjeld - musikk, klede, damer, og litt fotball. Han prøvespelte for Manchester City, men såg fort at dei andre som møtte opp var langt meir målretta enn han var. Dessutan var han den einaste som hadde sminka seg rundt augene.

Han spelte i nokre lokale band før The Smiths. Der tok det av, og mykje av ansvaret låg på Marr. Å skriva songane var ein ting, men han var òg produsent, og fungerte i tillegg som manager for bandet det meste av tida. Det tok på. I åra som kom var det lite kontakt mellom dei fire. Nokre gonger har han møtt vokalisten Morrissey - ein av dei mange fascinerande anekdotane i boka er då dei to møtest i 2008, omtrent, og så vidt snakkar om ein reunion. Det måtte i tilfelle vera med ny trommeslagar - Mike Joyce saksøkte dei to midt i 90-åra, for å få pengar han meinte han hadde krav på.

På møtet i 2008 var det berre Morrissey som drakk øl. Marr er i dag langt sunnare enn i 80-åra (og 90-åra). Han drikk ikkje, han er veganar, og han joggar kvar dag. Han joggar langt - ei veke sprang han ei lengd tilsvarande eit maratonløp fem dagar.

Det er ei fin bok. Marr skriv godt, og framstår som like sympatisk som i gamle dagar. Han gjev mest plass til oppvekståra, og til tida i The Smiths. Dei andre banda han har vore i får mindre plass, sjølv om dei kan ha levd like lenge som The Smiths. Eg trur det er ei fornuftig løysing, svært mange av dei som kjøper denne boka kjenner Marr best frå The Smiths.

Guffen tilrår.

Meir The Smiths på kulturguffebloggen
Simon Goddard: Mozipedia (2009)
Frode Grytten: Dronninga er død (2010)
Tony Fletcher: A Light That Never Goes Out (2012)
Morrissey: Autobiography (2013)
Julie Hamoll: 15 Minutes With You (2015)

13. november 2016

The Great Gatsby (1974)

The Great Gatsby er ein av dei store amerikanske romanane. Boka er skriven av F. Scott Fitzgerald, og kom i 1925. Sjølv las eg boka då eg tok engelsk grunnfag, og hugsar ho som ein god roman. Viss denne filmen er på same nivå som boka, hugsar eg heilt feil. For dette var treige greier.

Me er på Long Island, midt i 1920-åra, der alle vassar i pengar. Den mystiske Jay Gatsby er ein av dei med mest pengar, sjølv om ingen veit heilt kvar dei kjem frå. Han skipar til store og folkerike festar, men tek sjeldan del i dei sjølv. Naboen, Nick Carraway, som er forteljaren i romanen, ser det heile litt frå utsida, og likar lite det han ser. Det er overflatisk, og tremenningen hans, som er den som inviterer han inn i dette miljøet, har gifta seg for pengar. Både ho og mannen har andre kjærastar, og det er dette filmen handlar mest om: Dette firkantdramaet, slik det vert sett av Carraway.

Det fengar altså lite. Det er mykje glamour og mykje rikdom (som vert sett opp mot det mindre glamorøse området der kjærasten til mannen til tremenningen er gift med ein mekanikar), og det går altfor, altfor treigt. Kanskje eg må henta fram romanen for å sjå om den verkeleg var like dårleg som dette.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Jørgen Norheim: Adjutanten (2008)

Slik er det av og til - eg sette den nyaste romanen til Norheim inn i bokhylla, og fann ut at eg hadde lyst til å lesa denne om att. Det er den nest nyaste romanen til Norheim, og kom ut for åtte år sidan.

Me er i 1967, stort sett på ei lita hylle høgt over Sognefjorden. Her bur ein over nitti år gamal tyskar, som fyrste gong kom til Noreg saman med keisar Wilhelm. Han var aktiv under den fyrste verdskrigen, men slo følgje med keisaren til eksil i Nederland, og flytta til Noreg om lag då andre verdskrigen tok til. Han får ofte besøk av grunneigaren, som veit litt og gradvis får vita meir om kva tyskaren dreiv med då han var yrkesaktiv. Han stiller mange spørsmål tyskaren helst ikkje vil svara på - kvifor handla han slik han gjorde? Korleis kunne han vera med på det det tyske militæret gjorde under fyrste verdskrigen? Korleis kunne han vera så lojal mot den tyske keisaren, og mot det tyske forsvaret?

Boka gjev ikkje noko endeleg svar på desse spørsmåla, men det gjer ingenting. Han forsvarar seg med at han gjorde plikta si, han gjorde det fedrelandet (og foreldra) venta av han, men det verkar som om han sjølv ser at dette er tynne svar. Har ikkje han, som alle andre, ei eiga fri vilje?

Norheim skriv som vanleg godt. Av og til vert han litt for mykje historikar, men berre av og til. Og det slår meg under denne lesinga at også her skal hovudpersonen innom ein vaktmeister i Hansteens gate i Oslo. Er ikkje dette noko som skjer i alle bøkene til Norheim?

Guffen tilrår.

Meir Norheim på kulturguffebloggen
Liten svein i bærskog ut (1994)
Mars (1998)
Ingen er så trygg i fare (2002)
Aldri redd for mørkets makt (2016)

10. november 2016

Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)

For oss som av og til er interesserte i fotball, men som omtrent ikkje har fjernsynskanalar, er det greitt med alle nettstadene som oppdaterer kampar minutt for minutt. Dei fleste av desse gjer ikkje anna enn å referera kampen, men det finst eitt heiderleg unntak: Nettsidene til den finfine britiske avisa The Guardian. På deira nettsider er slike fortløpande kampereferat stor underhaldning - dels av di journalistane skriv klokt og morosamt om kvarandre, dels av di dei tek mot spørsmål og kommentarar på e-post frå lesarane. Av og til vert denne kombinasjonen ei fin blanding av fotball og komikk.

Slik sett ligg mykje til rette for at denne boka skulle slå an. Smyth og Murray har begge skrive for The Guardian, og kjenner difor stilen godt. Likevel vert dette aldeles mislukka. Det er det to grunnar til: Den eine er den openberre - når eg fylgjer ein kamp via Internett anar eg ikkje kva som kjem til å skje. Å lesa eit kampreferat frå ein kamp der eg veit kva som skal skje fungerer ikkje i det heile. (Kampane er henta frå VM-sluttspel, frå 1950 til 2010, og brorparten er frå tida etter 1980. Sjølvsagt hugsar eg ikkje resultata frå alle kampar i desse sluttspela, men kampane dei har valt ut har som regel noko spesielt ved seg.) Den andre grunnen er at referata vert for ordrike. Dei bryt med sin eigen sjanger, rett og slett.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

6. november 2016

Alice Munro: Lives of Girls and Women (1971)

Denne boka, som er den andre Alice Munro gav ut, vert på tittelbladet omtala som ein roman. Det er den einaste romanen Munro gav ut, og hadde det ikkje vore for at det står i boka at det er ein roman, ville eg teke dette for å vera ei novellesamling. Kapitla i boka vert alle fortalt av den same jenta, Del Jordan, og fortel om hendingar som i større eller mindre grad endrar ho frå å vera jente til å vera kvinne. Nokre få hendingar vert refererte til i andre kapittel, men elles er kapitla heilt frittståande. Likevel - kallar Munro boka for ein roman, er det klart at det er ein roman.

Her er ei rekkje sterke kapittel. Handlinga er lagt til det rurale Canada, der Munro vaks opp, i tida før, under og etter andre verdskrigen, Boka vert gradvis betre, og dei to novelle som avsluttar boka, tittelnovella og "Baptizing", er dei beste. (Det kjem ei kort epilog-novelle heilt til slutt.) I desse to novellene er Del gamal nok til å vita kva sex for er noko, og kapitla fortel fint om korleis ho fyrst lærer om det, vert vitne til det, og til slutt prøver det sjølv. Det viktige er likevel ikkje sjølve sexen. Gjennom desse opplevingane fortel ho om korleis ho vert meir og meir klar over at kvinner er undertrykte, og at dette ikkje er noko ho kan eller vil godta.

Guffen tilrår.

Meir Munro på kulturguffebloggen
Dance of the Happy Shades (1968)

Something I've Been Meaning to Tell You (1974)
Who Do You Think You Are? (1978)
The Moons of Jupiter (1982)
The Progress Of Love (1986)
Friend Of My Youth (1990)
Open Secrets (1994)
The Love of a Good Woman (1998)
Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001)
Runaway (2004)
The View from Castle Rock (2007)
Too Much Happiness (2009)
Dear Life (2012)

5. november 2016

Great Expectations (1999)

For nokre år sidan fanst det postkontor mange stader i landet. Dei siste åra prøvde dei å spe på inntektene ved å mellom anna selja bøker og DVD-ar. For sikkert ti år sidan kjøpte me ein boks med Charles Dickens-skodespel, som opphavleg var sende på BBC. Av ukjende grunnar har me ikkje sett desse platene enno, men no er me i gang.

Eg las Great Expectations då eg tok engelsk grunnfag i 1990-91. Eg hugsa ikkje mykje av boka, viste det seg, anna enn at hovudpersonen heiter Pip. Han veks opp på landsbygda utanfor London, men får ein dag besøk av ein advokat som fortel at ein hemmeleg velgjerar har gjeve Pip mange pengar, og at han skal flytta til London for å verta ein gentleman. Det går berre sånn passe, han bruker for mykje pengar, han gjer ei sosial blemme då han ikkje får ho han vil ha, han vert skuffa når velgjeraren fortel kven han er, og han endar opp med å flytta attende til landsbygda.

Det minner om fjernsynsteater, og det minner mest av alt om godt fjernsynsteater. Det er godt skodespel, og sjølv om det ikkje er høgt tempo i historia, er det drama nok i forteljinga til at det fungerer og vel så det. Det kjem meir.

Guffen tilrår.