Merethe Lindstrøm: Borte, men savnet (1988)

Merethe Lindstrøm er ein av forfattarane eg smått om senn les meg gjennom heile forfattarskapen til. Debutboka hennar, som eg las for ein månad eller to sidan, var det lite positivt å seia om, men dette var eit langt, langt steg i rett retning. Omslaget er rett nok like forferdeleg som på fleire av dei tidlege bøkene hennar, men innhaldet er godt.

Det er ei samling på tolv noveller, alle er relativt korte. Den store skilnaden på denne og den føregåande boka er at mykje er tona ned. Der den fyrste boka av og til var i overkant streetwise, befolka av personar det var vanskeleg å bry seg om, er denne boka full av langt meir spanande personar. Dei me møtte i debutboka kan godt ha vore truverdige, men spesielt interessante var dei ikkje. Det er dei i denne.

Det er korte noveller, av og til heilt på grensa til å vera skisseaktige. Men på desse få sidene får Lindstrøm fram det vesentlege i kvar historie, ho får oss interesserte, ho set oss i den rette stemninga.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)
Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)
Når vi synger (2023)