26. oktober 2018

Peter Guralnick: Last Train to Memphis (1995)

Det finst biografiar, og så finst det biografiar. Eg las denne for rundt femten år sidan, etter å ha lese mykje varmt om han. Eg har ikkje noko nært forhold til Elvis, anna enn at eg er sånn litt over middels interessert i rocknroll-historia. Eg har vore på Graceland, eg har vore i Sun Studio, eg har vore på Elvis-busstur i Memphis, og eg kjenner til alt snakket om at han berre feika sin eigen død.

Men dette er altså noko heilt anna. Kvar det geniale ligg er eg ikkje heilt sikker på. Det er dels av di Guralnick har gjort eit glimrande og omfattande kjeldearbeid, der han elegant vekslar mellom nye intervju og samtidige skriftlege kjelder. Det er dels av di Guralnisk skriv svært lett og godt. Men det er kanskje mest av di han har eit så godt driv i forteljinga. Han stoppar opp med det det bør stoppast ved, han går fort vidare ved mindre viktige ting. Og det er ein fryd å lesa denne boka.

Boka dekkjer tida fram til Elvis reiste i militæret i 1958. Dei mest spanande åra er frå han debuterer som plateartist og vert superstjerne, fram til han pendlar til Hollywood for å laga dårlege filmar. Ein nøkkelperson i denne utviklinga er manageren hans, Colonel Tom Parker, som gjev ein komplett god ein i musikk eller utvikling eller kvalitet - han tenkjer berre på pengar. Ein annan nøkkelperson er Gladys, mor til Elvis, som døyr i 1958. Elvis var einebarn, og var svært nært knytt til mora. Og nokre tredje nøkkelpersonar er alle damene han etter kvart vassar i.

Resten av livet til Elvis vert presentert i del to av denne biografien. Det tek ikkje mange dagane før eg kastar meg over den.

Guffen tilrår.

Meir Elvis på kulturguffebloggen
West, West og Hebler: Elvis, What Happened? (1977)
Gail Brewer-Giorgio: Is Elvis Alive? (1988)
Peter Guralnick: Careless Love (1999)
Alanna Nash: The Colonel (2003)
Elvis (2022)
Priscilla (2023)

21. oktober 2018

Vidar Kvalshaug: Den første av dine aller siste sjanser (2009)

Robert Forster laga ein gong ei liste han kalla "The 10 rules of rock'n'roll". Den er full av gode observasjonar, som til dømes den om at bandet med flest tatoveringar har dei dårlegaste songane. Det har ikkje så mykje med denne boka å gjera, men det har derimot ein annan av reglane hans: Den nest siste songen på alle album er den veikaste.

Slik er det òg i denne novellesamlinga. Den niande av ti noveller, "Lyset i desember", er den veikaste. Det er ikkje det same som at ho er veik, men det var den einaste av novellene eg ikkje likte. Dei andre er altså alle gode, og slik er det gjerne når ein les novellesamlingane til Kvalshaug.

Når eg les novellesamlingar ser eg gjerne etter ein fellesnemnar. Det finst nokre slike her, men den tydelegaste ligg kanskje i tittelen: Hovudpersonane i novellene står ved små eller store vendepunkt i livet, og har ein sjanse til å få alt i orden igjen.

Det greier dei kanskje, det får me ikkje alltid vita. Kvalshaug syner oss ikkje alltid kvar vegen vidare går, eller kva resultatet av den vanskelege situasjonen vert. Det fine er at det er ikkje det viktige. Han viser oss situasjonane, han kjem med nok drypp frå fortida til at me skjønar kva som gneg, og han fortel oss altså ikkje meir enn me treng å vita. Men han fortel det på ein knakande god måte.

Guffen tilrår.

Meir Kvalshaug på kulturguffebloggen
Ingen landevei tilbake (1996)
Nesten som på film (1998)
Komme hjem og reparere hus (2005)
Trampolineland (2012)
Alt på stell (2016)
Blodbøksommer (2017)

16. oktober 2018

Gudrun Hovde Gvåle: O. E. Rølvaag. Nordmann og amerikanar (1962)

I gamle dagar skreiv eg ei hovudoppgåve om nokre norsk-amerikanske greier. Eg las (sjølvsagt) mykje om den norsk-amerikanske historia, og melde meg mellom anna som livstidsmedlem i NAHA, det norsk-amerikanske historielaget. Nokre gonger i året får eg medlemsbladet deira, og i det siste nummeret stod det ein fin reportasje om hytta til Ole Edvard Rølvaag.

Namnet til Rølvaag dukka opp fleire stader då eg arbeidde med hovudoppgåva. Han er best kjend for romanen Giants in the Earth, men var òg sentral i NAHA då det vart grunnlagt i 1925, og gav òg ut artikkelsamlinga "Omkring fedrearven", der han mellom anna skriv om korleis den norske kulturarven vart (evt. ikkje vart) halden i hevd i dei norsk-amerikanske miljøa. Artikkelen i medlemsbladet minte meg på at eg lenge har hatt ein ulesen Rølvaag-biografi ståande. Eg fann han omsider fram, og det var verdt bryet.

Gvåle går svært grundig til verks. Boka har tre delar - ein der ho fortel livshistoria til Rølvaag, ein der det handlar om yrkeslivet, og om korleis han opplevde at dei norske miljøa vart gradvis meir norsk-amerikanske, og ein tredje om dei skjønnlitterære bøkene hans. Rølvaag (1876-1931) vaks opp på Helgeland, og utvandra til USA då han var tjue år gamal. Han studerte, og vart etter kvart professor i norsk ved St. Olaf College i Northfield, Minnesota. Det vart heimen hans resten av livet. Han var svært aktiv, han hadde stor arbeidskapasitet, og han fekk gjort mykje i det relativt korte livet sitt. Han vart vidgjeten, også i USA, over natta etter at Giants in the Earth kom ut i 1927. Boka hadde kome ut på norsk i to delar, I de dage (1924) og Riket grundlægges (1925). Seinare kom det to band til i den same serien.

Gvåle presenterer alt dette grundig, og ho skriv òg mykje om den norsk-amerikanske kulturen generelt. I kapitlet om bøkene hans bruker ho for mykje plass på å referera handlinga, men bortsett frå den detaljen var dette ei fin bok. Fin nok til at eg trur eg må henta fram att Giants in the Earth, og kanskje til og med lesa dei to bøkene som kom etter den.

Guffen tilrår.

Meir utvandring på kulturguffebloggen
L.A. Stenholt: Knute Nelson (1896)
Johan Bojer: Vår egen stamme (1924)
Ole E. Rølvaag: Giants in the Earth (1927)
Ole E. Rølvaag: Peder Victorious (1929)
Ole E. Rølvaag: Their Fathers' God (1931)

Hjalmar R. Holand: The Kensington Stone (1932)
Hjalmar R. Holand: My First Eighty Years (1957)
Erik Wahlgren: The Kensington Stone, a Mystery Solved (1958)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Hundevakt (1961)
Hjalmar R. Holand: A Pre-Columbian Crusade to America (1962)
Alfred Hauge: Gå vest - (1963)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Landkjenning (1964)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Ankerfeste (1965)
Theodore C. Blegen: The Kensington Rune Stone (1968)
Utvandrarna (1971)
Nybyggarna (1972)
Einar Haugen: Norsk i Amerika (1975)
Anders Buraas: De reiste ut (1982)
Lars Chr. Sande (red.): De som dro ut (1986)
Gjerde & Qualey: Norwegians in Minnesota (2002)
Sverre Mørkhagen: Farvel Norge (2008)
Garrison Keillor: Life among the Lutherans (2009)
Gotaas og Kvarsvik: Ørkenen Sur (2010)
Sverre Mørkhagen: Drømmen om Amerika (2012)
Sverre Mørkhagen: Det norske Amerika (2014)
Odd S. Lovoll: Across the Deep Blue Sea (2015)
David M. Krueger: Myths of the Rune Stone (2015)
Odd S. Lovoll: Two Homelands (2018)
Odd S. Lovoll: Colonel Hans C. Heg and the Norwegian American Experience (2023)

14. oktober 2018

Alf van der Hagen: Dialoger (1993)

Det siste året (omtrent) har eg lese to samtalebøker av van der Hagen. Der har han snakka seg gjennom livet og arbeidet til to forfattarar, høvesvis Dag Solstad og Kjell Askildsen. Eg har ikkje lese spesielt mykje av nokon av dei, men sette stor pris på dei to bøkene. I denne boka, som kom ut før dei to nemnde, snakkar han med i alt ti forfattarar.

Alle samtalane er ikkje like vellukka for meg. Det kan koma av at eg ikkje kjenner forfattarskapane godt nok, men eg trur ikkje det kan vera einaste grunnen. Her er gode samtalar med andre eg ikkje har lese mykje av. Samtalane med Solstad og Askildsen er gode, og det er òg samtalane med Jan Erik Vold og Jon Fosse. Dei to eg likar best er Øystein Lønn og Einar Økland, noko som kanskje er litt rart. Lønn er svært reservert, og vil helst ikkje seia så mykje om bøkene sine, medan Økland ikkje framstår som så kverulantisk som han gjerne kan vera. Han er kritisk, og han tenkjer fritt, men han verkar ikkje så oppteken av å framstå som ein fritenkjar her.

Guffen tilrår.

Meir van der Hagen på kulturguffebloggen
Dialoger II (1996)
Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013)
Kjell Askildsen. Et liv (2014)

12. oktober 2018

Team Ingebrigtsen, sesong 2 (2018)

Den fyrste sesongen av denne dokumentarserien var fin. Det er òg denne, sjølv om det vert litt repetisjonar.

Yngstemann Jakob slår gjennom internasjonalt; dei to andre slit tidvis med skadar dei to åra denne sesongen dekkjer. Både Filip og Henrik er langt nede og/eller langt oppe. Slik sett er det dramatikk og hendingar nok, men samstundes vert det mykje av det same: Trening, konkurransar, trening, konkurransar.

Heldigvis er det mange folk rundt dei. Henrik vert far og giftar seg, Filip skal gifta seg rett etter sesongslutt, medan Jakob får seg kjærast. Alt dette er stas for dei, men far og trenar Gjert slit litt meir med det. Er det ein raud tråd i denne sesongen, er det korleis forholdet mellom far og søner vert mindre og mindre eit familieforhold, og meir eit forhold mellom trenar og utøvar. Det ser me både når han snakkar til dei, men like mykje når dei tre snakkar om han når han ikkje er til stades. Han heiter ikkje "far" eller "pappa", då heiter han "Gjert". Og dei vitsar med han, og svarar tilbake like fritt som han snakkar. Det desiderte høgdepunktet denne sesongen er når Jakob (16) spør foreldra om kjærasten (16) kan overnatta. Mora er tvilande positiv, faren ser ikkje ein gong opp frå mobilen når han svarar noko slikt som at "Eg trur ikkje det blir aktuelt".

Sesongen sluttar med EM, der Jakob tek to gull på to dagar, og der Henrik etter to års skadeslit tek sylv på 5000 meter. Det er ein enorm opptur. Så får me sjå korleis det vert i ein eventuell tredje sesong.

Guffen tilrår.

Meir Team Ingebrigtsen på kulturguffebloggen
Sesong 1 (2016)
Sesong 3 (2019)
Sesong 4 (2020)
Sesong 5 (2021)

11. oktober 2018

Kjell Venås: Ivar Aasen og Universitetet (2000)

Ivar Aasen-tunet i Hovdebygda opna i juni 2000. Til opninga fekk dei mange gåver, mellom anna dette heftet. Aasen-biografen Kjell Venås vart engasjert av Universitetet i Oslo for å skriva om tilhøvet mellom Aasen og universitetet. Det er eit godt utgangspunkt for eit hefte, men det tek liksom ikkje heilt av.

Den viktigaste grunnen er kanskje at Aasen aldri var nært knytt til universitetet. Han hadde noko kontakt med mange tilsette der, og han brukte samlinga ved biblioteket deira, men han hadde ikkje altfor nær kontakt med korkje personar eller institusjon. Venås løyser oppgåva ved å skriva korte biografiar om akademikarar Aasen hadde kontakt med, til ulike tider i livet. Dei fleste, kanskje alle, av desse var viktige for han, men boka minner mest av alt om ei samling korte biografiske artiklar. Dei artiklane er heilt greie, og me vert betre kjende med personane, men det manglar likevel noko. Mest av alt sit eg att med ei kjensle av at han ikkje har svara heilt på oppgåva han er førelagt.

Guffen er lunken.

Meir Ivar Aasen på kulturguffebloggen
Ervingen (1855)
Garborg, Hovden, Koht: Ivar Aasen. Granskaren, maalreisaren, diktaren (1913)

Handagard: Ivar Aasen (1956)
"Kven skal læra han Ivar å lesa?" (10.12.2011)
Ottar Grepstad: Historia om Ivar Aasen (2013)
Symra (2013)
Ottar Grepstad: Aasen-bibliografien (2018)
Ottar Grepstad: Den bortkomne Aasen-visa (2023)

10. oktober 2018

Helge Ingstad: Øst for den store bre (1935)

I 1931 okkuperte Noreg eit område på Aust-Grønland. Regjeringa bad Helge Ingstad vera sysselmann for dette området, og saman med nokre få andre overvintra han i det okkuperte området 1932-33. Saka var klaga inn for den internasjonale domstolen i Haag, og der tapte Noreg med glans. I april 1933 reiste Ingstad frå Grønland.

Denne boka fortel om opphaldet hans. Det er ei fin bok, men ho tek liksom ikkje heilt av. Av og til vert det noko halvhjarta over det heile, slik det kanskje var med heile okkupasjonen. Han skriv om jakt, han skriv om mat, han skriv om hus og snøholer, han er på turar for å gjera seg kjend, osb. Han skriv godt, her er mange fine naturskildringar, men eg kan ikkje fri meg heilt for ei kjensle av at han her ville surfa litt på suksessen frå den fyrste boka si, Pelsjegerliv, som jo vart ein bestseljar.

Det er òg påfallande at han i innleiinga ikkje skriv noko om sjølv okkupasjonen, og om si eiga rolle i den. Mot slutten skriv han at dei ventar svar frå Haag, og når svaret kjem vert alle nedtrykte, men det er alt. Det kjem ikkje fram kvifor Ingstad var på Grønland, og når ein les denne boka kan ein få inntrykk av at naturopplevinga var den einaste grunnen til at han var der. Kva han meinte om sjølve okkupasjonen skriv han ikkje noko om.

Guffen er lunken.

Meir Ingstad på kulturguffebloggen
Helge Ingstad: Pelsjegerliv (1931)
Helge Ingstad: Klondyke Bill (1941)
Helge Ingstad: Nunamiut (1951)
Helge Ingstad: Landet under leidarstjernen (1959)
Helge Ingstad: Vesterveg til Vinland (1965)
Benedicte Ingstad: Eventyret (2009)
Benedicte Ingstad: Oppdagelsen (2010)

8. oktober 2018

Paul Auster: The Inner Life of Martin Frost (2007)

Romanen The Book of Illusions frå 2002 handlar dels om filmskaparen Hector Mann, som isolerer seg og lagar filmen ingen andre enn dei aller næraste får sjå. Unntaket er filmen The Inner Life of Martin Frost, som ein professor som har skrive om filmane til Mann får sjå, like før alle filmane til Mann vert brende.

I romanen refererer Auster så godt som heile handlinga. Nokre år seinare skreiv han det om til eit filmmanus, og han regisserte filmen sjølv. Det er ein kort og grei historie, som lir litt av den ikkje heilt gode vekslinga mellom draum og realitet, og mellom verkelege personar og fantasivesen.

Forfattaren Martin Frost låner eit hus for å få fred til å fullføra ein roman. Ein morgon vaknar han opp med ei ukjent kvinne i senga. Ho hevdar at ho òg har fått låna huset, og etter kvart går det som det må gå. Dei kjem godt overeins, og Frost fullfører boka si. Mot slutten vert ho sjuk, og ho døyr i det han får boka ferdig. Han forstår (merkeleg nok) at han må brenna manuset sitt for at ho skal få leva. Ho overlever, men forsvinn seinare. I staden får Frost kontakt med han som skal reparera varmtvasstanken, og med ei ung jente han har med seg.

Det heile tapar seg ein gong rundt midten av boka. Begge kvinnene er fantasivesen. Det skapar ei kjensle av at det er eit eventyr me les, utan at det gjer det så mykje meir spanande. Det er òg litt for mange døme på den ikkje alltid like vellukka humoren til Auster, i skrivinga si har han ofte ein humoristisk sans som ikkje er altfor imponerande.

Guffen er lunken.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

7. oktober 2018

Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)

Den britiske fjellklatraren George Mallory vart ein gong spurt kvifor han ville nå toppen av Mount Everest. Svaret hans, "Because it's there", er truleg det mest vidgjetne sitatet om Mount Everest, og forteljinga om Mallory er òg godt kjent. Han sa det i 1923, etter å ha vore med på to ekspedisjonar til fjellet, i 1921 og 1922. Året etter prøvde han igjen. Saman med Andrew Irvine la han ut frå den øvste leiren til ekspedisjonen, og begge to forsvann.

Mallory var sett på som den fremste klatraren i verda på det tidspunktet. Det låg skyer rundt toppen dagen dei miste livet, men dei to vart sett høgt oppe, på minst 8500 moh. Kva som skjedde med dei, og om dei nådde toppunktet, var lenge ei gåte. I 1933 fann andre klatrar både ei isøks og ein oksygensylinder ein av dei to måtte ha mist eller lagt frå seg.

Denne boka fortel om korleis i alle fall det eine av desse to spørsmåla fekk eit svar. I 1975 fortalde ein kinesisk klatrar at han hadde sett liket til ein død engelskmann høgt oppe på fjellet, langt frå dei vanlege rutene, på litt over 8000 moh. Dagen etter vart denne klatraren drepen i eit snøras, før han fekk forklart kvar dette liket låg. I 1999 vart ein ekspedisjon sendt til Mount Everest for å leita etter liket, og dei fann liket av Mallory. Han hadde snøbrillene sine i lomma, noko som tyda på at det var mørkt då han fall, og det kunne jo skuldast at dei hadde nådd toppen, og at dei ikkje kom seg ned att før det vart mørkt.

Boka er todelt. David Roberts skriv om ekspedisjonane til Mallory, medan Conrad Anker skriv om leiteaksjonen i 1999. Begge delane er fascinerande. Det var Anker som fann Mallory. Han er ein røynd og god klatrar - nokre dagar etterpå var han med på ein hjelpeaksjon, før han nokre dagar etter det igjen klatra til topps på Mount Everest. Etter å ha vore på toppen ser han det som heilt utenkjeleg at Mallory og Irvine kan ha vore der. Den andre store hammaren langs toppegga, "The second step", var så krevjande at dei to ikkje kan ha greidd det med det relativt enkle utstyret dei brukte. Øvst på denne hammaren heng det no ein fastmontert stige, og Anker måtte bruka den til å kvila seg litt på veg opp. Han meiner òg at dei ikkje var godt nok kledde for ein topptur, og at skorne deira heller ikkje var gode nok.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

5. oktober 2018

Joe Boyd: White Bicycles (2006)

Joe Boyd er fødd under andre verdskrigen. Han vaks opp i New Jersey, og var heile tida oppteken av musikk. Konsertar og plater fenga han, og han merka at det var dette han ville arbeida med. Han valde likevel ein annan veg enn mange andre. Han vart turné-manager, og han produserte musikk. Han har vore aktiv sidan tidleg i 1960-åra, men det er dette tiåret han skriv om her.

Han var med på mykje, og møtte svært mange kjende musikarar. Mot slutten av 60-åra var det folkrock han hadde mest med å gjera, og han skriv mykje om grupper som Incredible String Band eller Fairport Convention. Han skriv òg mykje om dop og litt mindre om damer, og han skriv stort sett godt.

Grunnen til at eg kjenner namnet hans er at han var ein av dei få personane Nick Drake hadde tillit til. Boyd produserte dei to fyrste platene hans, og produserte òg dei fire siste songane han spelte inn, eit halvt år før han døydde. Kapitla om Drake er eksemplariske, han får godt fram både korleis det var å samarbeida med ein så skjør person, og korleis Drake var ein fabelaktig musikar, med ein gitarteknikk Boyd ikkje hadde sett makan til. Og han skriv om kor tungt det var å få melding om at Drake var død, og om korleis han tenkte at han kunne ha gjort meir for Drake.

Guffen tilrår.

2. oktober 2018

Tony Barrell: The Beatles on the Roof (2017)

I januar 1969 gjorde The Beatles noko dei ikkje hadde gjort sidan 1966: Dei spelte ein konsert. Det var rett nok ein litt uvanleg konsert - han var ikkje annonsert, dei spelte på toppen av Apple-huset sitt, dei aller fleste som høyrde på kunne ikkje sjå musikarane, og konserten vart avbroten av politiet. At dei valde å ha denne konserten hang saman med at dei hadde valt å filma prosessen fram mot ei ferdig plate. Det vart ei hard prøve for dei fire, stemninga var heller dårleg dei i mellom. Det kom seg under denne konserten, då dei såg ut til å ha det rimeleg godt.

Det er skrive hundrevis av bøker om The Beatles. Nokre dekkjer heile historia deira, men dei vert det færre av. Det verkar som om det vert vanlegare med bøker som konsar på éi hending eller éit gjennomgåande tema. Slik sett er det ikkje ein dårleg idé å skriva ei bok om denne konserten.

Diverre får ikkje Barrell det heilt til. Det ser nesten ut som om han, i frykt for at boka skal verta for tynn, tek med altfor mykje irrelevant stoff. Ting som skjer elles i verda, ting som skjer elles i popverda, osb. Opningskapitlet, om alt som skjedde i 1968, vert òg litt for omfattande. Og det vert ekstra skuffande når kapitlet om sjølve konserten ikkje er spesielt velskrive eller godt komponert - her vekslar han mellom fleire stader og svært mange folk. Til slutt sit eg att med eitt einaste spørsmål: Vart eg eigentleg så mykje klokare av denne boka?

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)