30. desember 2019

Stefan Zweig: Sjakknovelle og andre tekstar (1942)

Stefan Zweig var eit nytt namn for meg. I eit etterord skriv omsetjaren Øyvind Vidnes at Zweig var ein av dei mest lesne forfattarane i tiåra fram mot andre verdskrigen. Han var frå Austerrike, fødd i 1881. Etter at Hitler kom til makta i Tyskland såg han kva som til å skje med heimlandet sitt, og alt i 1934 flytta han til England. I 1940 flytta han vidare til USA og deretter til Brasil, der han og kona i 1942 tok liva sine.

Boka inneheld fem noveller, som alle er gode. I "Brev frå ei ukjent kvinne" fortel den ukjende kvinna om korleis ho heile livet var avstandsforelska i han brevet er skrive til, om korleis ho vaks opp i naboleilegheita, korleis ho seinare hadde eit kort forhold til han (utan at han kjende henne att) der ho vart gravid. Skildringa av einsidig kjærleik er glimrande. "Den usynlege samlinga" har òg eit god - ein mann som sit på ei svært verdfull kunstsamling er vorten blind, og for å tena pengar har familien seld unna verk frå samlinga utan at han merkar det. Tittelnovella, fullført rett før Zweig døydde, handlar om ein mann som vert sett i fengsel av nazistane, og som, for å unngå å tørna galen der han sit i isolat, bruker ei bok med kjende sjakkparti til å læra seg sjakk. På ei båtreise møter han verdas beste sjakkspelar, og både skremmer og imponerer dei andre med sjakkunnskapane sine.

Boka kom ut i klassikarserien til Skald. Eg har sagt dette før, men kan godt seia det igjen: Det er eit svært prisverdig tiltak.

Guffen tilrår.

28. desember 2019

Jon Savage: Time Travel (1997)

Jon Savage har skrive om musikk sidan midt i 1970-åra. Han gav ut si eiga fanzine i London i 1976. Han skreiv så for Sounds, seinare for Melody Maker, og har etter kvart skrive for dei fleste store musikkpublikasjonane. Innimellom skreiv han òg om andre tema, gjerne knytt til mote eller ungdomskultur. I denne boka har han samla ei rekkje av artiklane sine. Mykje her er bra, men det ville vorte ei betre bok om han hadde venta nokre år med å gje ho ut.

Frå 1993 kom musikkbladet Mojo ut kvar månad. Her er gjerne artiklane betre, og Savage skriv framleis av og til for Mojo. I Mojo (og andre liknande blad) er det rom for lange og grundige artiklar. I boka er det med nokre slike, og det er dei beste artiklane. Han skriv til dømes glimrande om Joy Division og Nirvana.

Ein annan grunn til at dei ferskaste artiklane er dei beste er jo òg at Savage vert ein betre skribent. Artiklane frå 1970-åra er fine, dels av di Savage var eit augevitne frå dei fyrste punkeåra, men dei er kortare. Det kan vera intervju, det kan vera meldingar av plater eller konsertar.

Frå 1980-åra har han teke med mange artiklar som ikkje fengar like mykje. Her skriv han om motar, gjerne for bladet Face, og her er det som om både skrivestil og emne vert meir feil. Her var det fleire artiklar som ikkje var verdt bryet.

Guffen er lunken.

Meir Savage på kulturguffebloggen
England's Dreaming (1991)
The England's Dreaming Tapes (2010)
This Searing Light, The Sun and Everything Else (2019)

26. desember 2019

Therese Tungen: Kjærleik og det som liknar (2019)

Dette er den andre novellesamlinga til Tungen, og som den fyrste er denne vellukka.

Tungen skriv heller lange noveller. Fire av dei fem novellene har kvinner i hovudrolla, i den femte er perspektivet delt mellom han og ho. Dei to gjekk frå kvarandre for fleire år sidan, men har visst om og tenkt mykje på den andre. No møtest dei på Jernbanetorget i Oslo, der ho kjem og han skal reisa, og der dei står i kvar ende av eit gangfelt og ventar på grønt lys tenkjer dei tilbake på det som var.

Det er eit kjennemerke ved novellene i denne samlinga. Gjennom tilbakeblikk får me gradvis vita meir om dei ho skriv om. I to av novellene kjem det ei uventa vending i dei aller siste linene, i dei andre kjem altså forhistoria gradvis fram.

Det er fine noveller. Tungen skriv godt, kanskje med unntak av nokre av dialogane, som av og til kan verka meir konstruerte enn reelle.

Guffen tilrår.

Meir Tungen på kulturguffebloggen
Ein gong var dei ulvar (2017)
Snu deg. Edvins bok (2022)

25. desember 2019

Carl Frode Tiller: Kven er redd? (2015)

Eg skal ikkje lyga på meg stor innsikt i skodespelhistoria, men likevel: Det kan ikkje vera mange skodespel som viser fram meir dysfunksjonelle forhold enn hjå det eine paret i Who's Afraid of Virginia Woolf av Edward Albee. Tiller skildrar eit anna forhold som ikkje fungerer heilt i Kven er redd?, og han legg ikkje skjul på slektskapen med stykket til Albee. Tittelen er rimeleg identisk, og hovudpersonen i stykket er ein skodespelar som driv og øver inn ... Virginia Woolf.

Bjørn og Ingvild har to born, Odin og Sara. I tillegg til desse er foreldra hennar og far hans ofte innom. Dei kritiserer kvarandre, dei baktalar kvarandre, han toler ikkje dei velståande foreldra hennar, korkje han eller ho liker den høgrevridde faren hans. Ingvild har halvveges lova faren å flytta til heimbygda si for å ta over firmaet hans; Bjørn har ikkje lyst til det. Sara er 16 år gamal og gravid; Odin er naturvernar som ikkje likar at bestefaren er vorten rik på oppdrettslaks. Og så vidare.

Det er så mange konfliktliner at det nesten vert i meste laget, men berre nesten. Her er uventa mykje å smila (og kanskje le) av. Tiller har alltid vore god på replikkar, og her fungerer det veldig godt. Skodespelet vart sett opp på Det Norske Teatret - den framsyninga såg eg aldri, men med dei rette skodespelarane trur eg at dette kunne vorte rimeleg artig.

Guffen tilrår.

Meir Tiller på kulturguffebloggen
Skråninga (2001)
Bipersonar (2003)
Innsirkling (2007)

Folkehelsa (2009)
Innsirkling 2 (2010)
Innsirkling (DNT 9.2.11)
Portrett av ein varulv (2011)
Innsirkling 3 (2014)
Begynnelser (Trøndelag Teater, 7.9.16)
Begynnelser (2017)
Flukt (2021)
Det framande landet (2022)

24. desember 2019

Nils Henrik Smith: Manhattan Skyline (2007)

Me møter Aksel Eriksen, hovudpersonen i denne romanen, i to livsfasar. I nokre kapittel er han student på rund tjue år, i andre kapittel er han ti år eldre og lovande doktorgradsstipendiat. Romanen opnar med terroråtaka i USA i september 2001, og denne hendinga pregar Eriksen meir enn han er klar over.

Som trettiåring er ikkje Eriksen heilt trygg på seg sjølv. Han har nett mist mora, og sjølv om han er svært kunnskapsrik er han ikkje heilt trygg på seg sjølv, fagleg sett. Han er ikkje nøgd med samtalane han prøver å halda gåande under førelesingane sine, og er òg høgst usikker på korleis det vil gå når han skal halda seminarinnlegg langt inne i dei svenske skogane (det gjekk bra).

Etter at mora døydde har han mist endå eit haldepunkt i tilveret. Han kjem i kontakt med eit mystisk undergrunnsnettverk. Det kjem ikkje klart fram kva side dette nettverket held med, og romanen sluttar før han nokon gong møter personen eller personane i mellom-Europa som skal hjelpa han med å forsvinna.

Smith skriv svært godt. Han bruker rytmen i språket på ein fin måte, der avsnitt med korte og knappe setningar vert avløyste av avsnitt med lange, flytande setningar. Han har òg full kontroll på ulike tekstformer - dialogane hans er like gode som dei lange avsnitta der Eriksen snakkar så skriftleg om avhandlinga si at dei kunne vore henta frå ei, vel, avhandling.

Guffen tilrår.

Meir Smith på kulturguffebloggen
Austerrike (2009)
Se ilden lyse over jord (2014)
11 meter (2020)
Entusiasme og raseri (2021)

21. desember 2019

Arno Vigmostad: Forleggerliv (2019)

For tre år sidan gav Arno Vigmostad ut boka Gründerår, der han på fint vis fortel om korleis han saman med Arnstein Bjørke prøvde seg fram i den norske forlagsverda. Det gjekk betre og betre, og i dag er Vigmostad Bjørke det fjerde største forlagshuset i Noreg. Denne boka held fram der den førre slutta, og sjølv om her også her er mykje bra, er der ting som kunne vore betre.

Kanskje Vigmostad er klar over stort forlaget hans er, kanskje tek han det for gitt at dei som les denne også har lese Gründerår, men han burde kosta på seg nokre forklarande avsnitt fremst i boka. Han går rett inn i eitt av dei mange oppkjøpa til forlaget, utan å seia noko om kva forlag han sjølv representerer. Bjørke vert berre omtala med førenamn, og litt seinare i boka vert òg kona berre presentert med førenamn. Me som har lese den fyrste boka skjønar koplingane med ein gong, me skjønar òg at kona er polsk, men nye lesarar må setja saman det puslespelet sjølv.

Dei to, altså Vigmostad og Bjørke, har framleis mykje å læra når dei møter andre forlagshus, og det er kanskje det som er den største styrken deira: Ein vilje og ei evne til å ta til seg kunnskap, og å forstå korleis dei kan bruka denne kunnskapen. Det handlar mykje om møte med andre i bokbransjen i denne boka, og det er ikkje alltid like spanande. Boka vert langt betre når Vigmostad fortel om to menn som var viktige for han: Norsklæraren som oppmoda han om å lesa og skriva, ei rolle han hadde lenge etter at Vigmostad var ferdig med skulen. Og då far hans ligg på det siste endrar òg tonen i boka seg, og vert varmare og meir interessant. Så er her òg nokre lystige skildringar frå middagar og festar. For meg er ikkje dei historiene så artige, då er det lettare å dra på smilen når Vigmostad lærer dottera opp til at det kan vera pengar å tena på å samla flakser. Han går føre med eit godt eksempel, og går med lommene og genseren full av tomflasker då han litt uventa møter ein forleggar frå eit anna forlagshus.

Guffen tilrår.

Meir Vigmostad på kulturguffebloggen
Gründerår (2016)

18. desember 2019

Brett Anderson: Coal Black Mornings (2018)

Det var ein litt rar veg til denne boka: Eg slumpa til å kjøpa ei heilt fersk bok av Brett Anderson, og då eg fekk ho i hus viste det seg at det var ein oppfølgar til denne. Då var det ingen veg utanom. og det var bra: Denne boka var langt, langt betre enn eg hadde grunn til å tru.

Anderson var og er vokalist i Suede. Dei platedebuterte i 1993, og vart raskt eitt av dei største banda i Storbritannia. Sjølv hadde eg aldri heilt sansen - ein god song der og ein god song der. Den einaste plata deira eg har er Coming Up, og eg såg dei i Bergen same året den kom ut, i 1996. Det har alltid vore underhaldande å lesa intervju med Anderson - sjølv om han tidvis kan vera litt vel arrogant, er han flink med ord.

Og det er akkurat det som gjer denne boka så finfin. Ho er uvanleg velskriven, med gode, flytande og fengande setningar. Det kan godt henda at songtekstane til Anderson er betre enn eg hugsar dei, men det var overraskande at han skriv så bra.

Dette er altså del 1 av ein sjølvbiografi. Boka sluttar då Suede får platekontrakt. Det er altså ei happy ending til denne delan av livet hans, men det har vore fleire nedturar enn oppturar før det. Han vaks opp i ein familie som ikkje fungerte heilt perfekt, med ein far som levde opp til ei gamaldags farsrolle, og ei mor som gjorde det ho kunne for å halda det heile saman. Anderson fann glede i musikken, flytta til Manchester og London (og ein del andre stader), han vart kjend med likesinna, og forma Suede saman med bassisten Mat Osman og gitaristen Justine Frischmann. Frischmann og Anderson var sambuarar fram til ho vart saman med Damon Albarn i Blur. Anderson skriv varmt og respektfullt om det tapet, men det er tydeleg at det gjorde svært vondt. Overraskande nok var Frischmann med i Suede eit halvt år etter at dei flytta frå kvarandre, og mange av dei nye songane Anderson skreiv det halve året handla om det han hadde mist.

Guffen tilrår.

Meir Anderson på kulturguffebloggen
Afternoons With the Blinds Drawn (2019)

16. desember 2019

Amy Lawrence: 89 (2019)

Det er berre slik det er: Avslutninga på den engelske ligaen i 1988/89 var den mest dramatiske nokon sinne. I ein utsett kamp på Anfield Road møtte heimelaget Liverpool gromlaget Arsenal. Liverpool hadde vore det store laget gjennom heile 1980-åra; Arsenal hadde eit ungt lag med stort potensiale, men som dei siste ti åra ikkje hadde vunne noko anna enn ligacupen i 1987. Alle andre kampar i heile ligasystemet var ferdige; cupfinala var spelt, og denne kampen var på sett og vis ei ny cupfinale. Og utgangspunktet var greitt - viss Arsenal vann med minst to mål ville dei gå forbi Liverpool. Dei ville stå med like mange poeng og lik målforskjell, men Arsenal hadde skåra fleire mål. Dei vann 2-0, på rimeleg dramatisk vis: Det andre målet kom rundt 90 sekund på overtid.

Amy Lawrence har intervjua dei fleste av Arsenal-spelarane som var med den sesongen og i den kampen. I tillegg bruker ho sitat frå fjernsynssendinga, og ho har samla inn ei rekkje anekdotar og sitat frå Arsenal-fans verda over. Det fungerer svært godt. Sjølvsagt er her mykje etterpåklokskap frå spelarar, men ikkje berre det. Dei er framleis svært byrge over kva dei fekk til. Dei mange sitata frå supportarane er sjølvsagt litt opp og ned, men der er mange godbitar.

Grunnen til at kampen vart spelt så seint, heilt i slutten av mai, var ikkje spesielt lystig. I april miste 96 Liverpool-supportarar livet då dei såg semifinala i FA-cupen. Dette prega sjølvsagt resten av sesongen, og kan godt ha prega Liverpool-spelarane i tida fram mot kampen.

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

15. desember 2019

W. Mathieu Williams: Through Norway With a Knapsack (1859)

Briten Williams reiste gjennom Noreg to månader i 1858. Han kom med båt til Christiania, reiste (i hovudsak) til fots til Trondheim, med båt til Hammerfest og tilbake til Trondheim, og deretter (i hovudsak) til fots sørover på Vestlandet til Røldal, og vidare austover attende til Christiania. I denne boka (som eg las i norsk omsetjing frå 1965, med tittelen Til fots i Norge for hundre år siden) fortel han detaljert om turen.

Noreg var ikkje akkurat eit kjent ferieland for reiselystne britar. Han har med seg ein reiseguide, men klagar rett som det er over feil og manglar i den. Denne boka kan godt ha vore tenkt som ei forbetring av eldre guidarhan skriv i alle fall mykje om prisar og slikt.

Nokon stor skribent er han ikkje, det framstår i alle fall ikkje sånn i den norske omsetjinga. Det heile er òg prega av meir eller mindre vanlege haldningar på 1800-talet. Han kan gjerne ordleggja seg positivt om dei han møter, men det skin ofte gjennom at Noreg ikkje er like utvikla som Storbritannia. Han er til dømes nesten alltid misnøgd med maten, og spesielt grauten han får servert overalt - det omtalar han etter kvart som sement. Eit par stader kjem han med frenologiske vurderingar av folk, og det er jo ikkje spesielt sympatisk.

Men han finn òg mykje å gle seg over. Han ser mykje god natur, han er imponert over korleis folk greier å leva der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og han storkosar seg når han som ein av dei fyrste utlendingane får sjå Skjeggedalsfossen og Tyssefaldene i Hardanger. Så det var heilt greitt å vera med på denne turen, sjølv om det tidvis var vanskeleg å finna ut kva rute han reiste.

Guffen tilrår.

14. desember 2019

Flannery O'Connor: A Good Man Is Hard to Find (1955)

Flannery O'Connor fekk ikkje noko langt liv. Då ho døydde, 39 år gamal, hadde ho gjeve ut to romanar og ei novellesamling, og året etterpå kom det ei novellesamling. Målt i sidetal og bøker er det ikkje rare forfattarskapen, men bøkene hennar står likevel som pålar i den amerikanske litteraturhistoria. Det er spesielt novellesamlingane hennar som vert dregne fram, og dette er den fyrste av dei.

Det er jamt over glimrande noveller. Det handlar om folk på landsbygda i sørstatane, eit område og eit folk ho kjende godt frå eigen oppvekst. Ho er glad i dei ho skriv om, men ho kan òg le av dei. Slik er det til dømes i den avsluttande og lengste novella, "The Displaced Person", der ei av kvinnene er urkomisk, med si altfor store tru på seg sjølv og si altfor låge tru på alle andre.

Eg vart for alvor introdusert for O'Connor då eg tok engelsk mellomfag. Eg hugsar at eg tenkte at ho som leia det kurset var altfor oppteken av det religiøse i det O'Connor skreiv, og det meiner eg vel framleis, sjølv om det er stadige referansar til religion i tekstane. Nokre slit med sitt eige forhold til religion, nokre andre slit med andre sitt forhold til religion, medan andre igjen har lagt all religion frå seg. Her er òg mange referansar til tekstar frå Bibelen.

Sjølv gler eg meir over at novellene er så godt komponerte. Her kjem stadig uventa vendingar. Her er ein del vald og groteske hendingar, men det ligg like ofte ei kjensle av ubehag under tekstane, ei kjensle som ikkje alltid resulterer i noko gale. Og her er enorme mengder humor, både i situasjonar og i dei mange originale og treffsikre metaforane.

Guffen tilrår.

Meir O'Connor på guffekulturbloggen
Wise Blood (1952)
The Violent Bear It Away (1960)
Everything That Rises Must Converge (1965)
The Complete Stories (1971)
Mystery and Manners (1972)
Wise Blood (film, 1979)
The Habit of Being (1979)
Rosemary Magee (red.): Conversations with Flannery O'Connor (1987)
Brad Gooch: Flannery (biografi, 2009)
The Cartoons (2012)

12. desember 2019

Elizabeth Partridge: Restless Spirit (1998)

1930-åra var harde i USA, av fleire grunnar. Sør på prærien slo avlingane feil fleire år på rad, og mange reiste mot vest for å søkja lukka der. Der var det alt mange lukkeleitarar, dei budde i leirar med det vesle dei eigde, og gjorde det dei kunne for å livberga seg og sine. Det gjekk ikkje alltid like godt, slik John Steinbeck skriv om i meisterverket The Grapes of Wrath.

Det fotografiet som skildrar denne tida best var teke av Dorothea Lange. Det viser ei mor som ser trøytt og oppgitt ut i det ukjende, medan tre ungar heng over ho. Me ser berre fjeset til den yngste av ungane, ein baby som nesten ser livlaus ut, men som i røynda søv på fanget til mora.

Lange var fotograf, og hadde lenge livnært seg av å fotografera velståande folk i San Francisco. Då ho vart kjend med leirane der familiar budde i høgst uverdige forhold greidde ho ikkje å tenkja på noko anna. Ho fotograferte mange folk og mange leirar, og vart etter kvart løna av styresmaktene for å gjera det. Då det engasjementet gjekk ut fotograferte ho andre grupper som vart dårleg handsama, som dei mange tusen japansk-amerikanarane som vart integrerte under andre verdskrigen.

Denne boka fortel (kort) om livet til Lange. Teksten går aldri spesielt djupt, men bileta er framifrå.

Guffen tilrår.

9. desember 2019

Siri Hustvedt: Memories of the Future (2019)

Ein vaksen, kanskje til og med godt vaksen, forfattar ryddar i barndomsheimen. Mora er komen på gamleheim, og under ryddinga finn forfattaren dagboka ho førte då ho flytta til New York førti år tidlegare. Dei mange utdraga frå dagboka viser ei ung kvinne som vil verta forfattar, som er nyfiken på livet, som opplever både godt og gale, og som veks mykje på det eine året dagboka dekkjer.

Den vaksne forfattaren kommenterer det ho les. Ho tek òg med nokre utdrag frå ein roman ho prøvde å skriva det året. Det er ikkje rare greiene, men det er òg heile poenget med å ta det med. Det romanutkastet var viktig for at kvinna vart forfattar.

Veldig mange av kommentarane hennar går på minne. Noko av det ho skriv om hugsar ho godt; andre ting er gått i gløymeboka. Ho reiser av og til på besøk til mora, som er godt over nitti og som ikkje hugsar så mykje lenger, og også der spinn ho gode tankar om minne. Kva hugsar me? Kor mykje hugsar me annleis? Har me sjølv valt å hugsa det annleis?

Forfattaren vert berre omtala som S.H. Ho kjem frå ein bokglad familie i Minnesota, og bur i dag i Brooklyn. Det er mange parallellar med livet til Hustvedt, også det at mor hennar var over nitti og budde på ein gamleheim, men det vert sjølvsagt feil å lesa det heile som ein sjølvbiografi.

Fun Fact #1: Det finst to ulike omslag på boka, på det andre er kvinna påkledd.
Fun Fact #2: Ein gong spelte eg i eit band som hadde ein song kalla "Future Memories".

Guffen tilrår.

Meir Hustvedt på kulturguffebloggen
The Blindfold (1992)
The Enchantment of Lily Dahl (1996)
What I Loved (2003)
The Sorrows of an American (2008)
The Summer Without Men (2011)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen, 2.2.13)
The Blazing World (2014)

8. desember 2019

The Irishman (2019)

Det er noko lett nostalgisk over dette prosjektet. Martin Scorsese har regissert mange filmar der Robert DeNiro har hatt ei viktig rolle. Han har laga filmar om mafiaen før, og han har laga valdelege filmar før. Her har han med seg ei rekkje store skodespelarar i tillegg til DeNiro - Al Pacino, Harvey Keitel, Joe Pesci, og mange andre. Alt ligg såleis til rette for at det kan verta ein god film, men slik er det ikkje.

Ei opplagt innvending er at filmen er altfor lang, han varer i tre og ein halv time. Filmar kan gjerne vera lange, slik som bøker gjerne kan vera tjukke, men då skal det vera noko der som forsvarar lengda. Her manglar det. Javisst er det godt skodespel, og javisst er det scener og episodar som er finfine, og det er stort sett flotte bilete gjennom heile filmen, men det er òg mange daudpunkt. 

Pesci spelar han som trekkjer i alle trådane. DeNiro er han som sakte krabbar oppover i mafiaverda, men som òg må ta seg av nokre av drapa. Pacino spelar Jimmy Hoffa, fagforeiningsleiaren som vart ei plage for mange. Filmen er full av tilbakeblikk, men det som skjer i real time er at Pesci og DeNiro (og konene deira) er på veg frå Philadelphia til Detroit for å vera gjester i eit bryllaup, og der kjem det òg eit endeleg oppgjer med Hoffa. Tilbakeblikka handlar om korleis DeNiro vert del av mafiaen, korleis han er meir oppteken av å gjera det bra der enn å ta seg av familien sin, og om maktkampane i fagrørsla.

Guffen er lunken.

7. desember 2019

Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)

I farspermisjon nummer ein las eg meg gjennom heile forfattarskapen til Tarjei Vesaas, med eitt unntak: Då greidde eg ikkje å spora opp dette skodespelet. Det er ikkje med i Skrifter i samling, og var heller ikkje å finna i dei lokale biblioteka. Eg fann det i eit antikvariat for ei tid sidan, og las det no.

Det er ikkje eit spesielt vellukka stykke. Handlinga dekkjer eit døger, og dei fem personane som er med går alle og ventar på at det skal verta krig. To av dei reknar med å verta kalla inn til krigsteneste, to andre er kjærastane deira, medan femtemann er ein forfattar som skriv pasifistiske tekstar. Nokre ser fram til krigen, andre ser det fælslege i det. Nokre er skuffa over at dei andre vil kriga, andre er skuffa over at andre er skuffa over akkurat det.

Det er sjølvsagt noko anna å lesa eit skodespel enn å sjå det framført, men eg trur ikkje dette ville fungera stort betre på ei scene. Her er lite framdrift, og sjølv om den underliggjande faren for krig kunne skapt god dramatikk, skjer ikkje det her.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

1. desember 2019

Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)

Dei av oss som gjerne ser og høyrer Motorpsycho så ofte som råd er ofte innom nettsida Motorpsycodelic clips. Der ligg det nokre hundre videoar frå Motorpsycho-konsertar. Lyden er sjølvsagt varierande, og nokre av filmane er filma med berre eitt kamera. Ei lang rekkje av filmane er langt meir profesjonelle i forma - lyden er uventa god, og konserten er filma med fleire kamera. Desse filmane er som regel filma av Bernard von Hecke, som styrer den nemnde nettsida, og som har laga denne filmen.

Into the Maelstrom fortel ikkje heile historia om bandet, langt frå. Filmen har mange konsertinnslag, men han er bygd opp rundt intervju med dei tre faste medlemmane i bandet i dag - Hans Magnus Ryan, Bent Sæther og Tomas Järmyr. Dei fortel om korleis dei vart dregne inn i musikken frå ung alder, dei to fyrste snakkar om kva dei vil med Motorpsycho, og alle tre snakkar om kva dei leitar etter i musikken. Det er finfine intervju, det er tydeleg at von Hecke har skapt ei stemning der dei er trygge på å uttrykkja seg, og der dei får sagt det dei vil.

Alle snakkar om korleis dei på scena går så langt inn i musikken at dei ikkje heilt veit kvar dei er, eller kor lang tid som går. Ryan jamfører det med ein rus, og det er mange psychonauts som ville brukt liknande ord. Det er tydeleg at dei framleis stortrivst med å vera i bandet, det er tydeleg at Järmyr er rett mann på plass, men der kjem òg hint om at det kjem ein slutt ein gong: Ryan seier at om ti år har han truleg mist all høyrselen sin.

Det er altså ikkje ein komplett historisk gjennomgang. Grovt sett handlar intervjua om tida fram til Demon Box (1992), og om dei to-tre siste åra. Her er likevel nokre filmklipp frå gamle dagar, og skulle det vera noko å trekkja for filmen er det at det vart klarare at bandet har hatt (i hovudsak) to trommeslagarar før Järmyr, og at han berre har vore med i bandet sidan 2016.

Guffen tilrår.

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)