17. mars 2024

Tarjei Vesaas: Brannen (1961)

Dette må vel vera ei av dei mørkaste bøkene i forfattarskapen til Vesaas. Det er dystert, og det vert dystrare rundt kvar sving. 

Me følgjer hovudpersonen, den relativt unge Jon, på ei ferd gjennom eit bygdelandskap. Han møter skremmande og uvenlege folk, han møter ei ung jente som viser han veg til ein stad med store mengder døde og døyande sauer, han møter ein manngard som leitar etter ei bortkomen jente, osb. Det er ikkje mykje von eller lys. Det ser rett nok ut til at boka skal få ei (uventa) happy ending då han finn den bortkomne jenta, men dei neste sidene vert ikkje spesielt lystige.

Boka vart skriven då den kalde krigen var på sitt kaldaste, og det er velkjent at Vesaas var ein av mange som undra seg over kor mykje vondskap menneska var i stand til å skapa for kvarandre. Det er nok verda han prøver å skildra, og typisk nok for Vesaas er det ein ungdom som skal prøva å finna ut av alt det vonde. Boka er velskriven, mange stader er setningane rein poesi. Likevel er det ikkje Vesaas på sitt beste, fleire av episodane fengar lite.

Guffen er lunken. 

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

12. mars 2024

Michael Scott-Baumann: The shortest History of Israel and Palestine (2021)

Ei bok som denne er diverre alltid aktuell. Boka fortel historia til dei to landa. Der har vore bråk og strid lenge, og det er ikkje noko som tyder på at det ordnar seg. Den politiske leiinga i Israel i dag ser vald som den einaste løysinga, og så lenge andre land i verda, fyrst og fremst USA, ikkje tek kraftig til motmæle, kjem Israel til å halda fram. 

Det er kortversjonen av historia, men det er ein grundig kortversjon. Scott-Baumann har vore historie-lærar i 35 år, og han har reist mykje i Midt-Austen. Han kjenner altså både området og historia, og sjølv om det nokre få stader nok skin gjennom kvar sympatien hans ligg, ser dette ut til å vera ei imponerande nøytral bok. Det i seg sjølv er jo ein prestasjon, all den tid dette er ein konflikt som vekkjer sterke kjensler.

Han går kronologisk til verks. Denne boka byrjar mot slutten av 1800-talet, og me ser kva som skjer når Storbritannia styrte, og ikkje minst kva som skjer når dei dreg seg ut. Staten Israel vart oppretta i 1948 og har vist seg som eit grådig land, som stadig legg under seg større og større område. Sjølv om det absolutt har vore leiarar i Israel som har prøvd å få til fredelege løysingar, er det ikkje tvil om at det er dei som er som den store stygge ulven her. 

Guffen tilrår. 

9. mars 2024

I, Tonya (2017)

Kunstlaup - der har du ein idrett eg ikkje veit mykje om. Men viss eg nokon gong får spørsmål om å nemna ein (eller to) som har drive med den idretten, er det fare for at namna Tonya Harding og Nancy Kerrigan dett ut av meg. Dei hadde hovudrollene i ein real life-såpeopera før OL på Lillehammer - dei var amerikanske, dei var medaljekandidatar, og dei skal ha hatt eit dårleg forhold. Nokre månader før OL vart Kerrigan angripen av ein mann som heilt opplagt prøvde å skada ho; seinare vart det klart at mannen til Harding hadde planlagt angrepet. Kerrigan vart frisk til OL, der ho tok medalje; Harding vart nummer åtte.

Det var mest til å le av, og denne filmen opnar vel òg opp for at ein kan smila litt. Det er ein god film. Det er ein liksomdokumentar, der skodespelarane vert intervjua kvar for seg, og der me ser ting som skjedde. Eller ting som kan ha skjedd - eg kjenner ikkje saka godt nok til å vita om dette er historisk korrekt.

Det er Harding det handlar om. Ho veks opp i ein heim der ingenting fungerer - det er vald, det er skriking. Mora tvingar ho til å gå på kunstlaup, og det viser seg at ho har eit talent. Det bryr ikkje mora seg om, ho ropar og kjeftar like mykje som før. Harding giftar seg tidleg, men den fyrste kjærasten sin, og der er det òg vald i lange banar. Det er vanskeleg å lika desse tre personane, men skodespelet er glitrande, og det er ein film det er lett å fylgja med på.

Guffen tilrår. 

7. mars 2024

The Virgin Suicides (1999)

Noko av det finaste med denne filmen er korleis han ikkje fortel alt. Det vert tidleg klart at alle dei fem tenåringsdøtrene i Lisbon-familien tek livet av seg, men det er ikkje like tydeleg kvifor dei gjer. Me ser at foreldra deira er strenge og vernande, spesielt etter det fyrste sjølvmordet, men ligg det noko meir bak? 

Det heile vert fortalt gjennom augene til nabogutane. Dei likar dei fem systrene, og vil verta betre kjende med dei. Men det er eit eller anna ved jentene - dei ser ut til å vita noko andre ikkje veit, og dei spelar heile tida på lag. Etter at Cecilia, den yngste dottera, tek livet sitt under ein (sjeldan) fest i heimen, vert reglane for dei andre fire endå strammare. Dei avtalar med nabogutane at dei skal hjelpa dei med å rømma, men planar deira er eigentleg heilt annleis: Den natta gutane kjem for å henta dei tek dei livet av seg, ei etter ei. 

Gjennom fjernsynsinnslag fortel filmen at folk veit lite om sjølvmord og endå mindre om korleis dei skal takla det. Det vert tydeleg mot slutten av filmen. Etter massesjølvmordet flyttar foreldra frå byen, og for dei attverande held livet fram som om ingenting har hendt.

Guffen tilrår.

5. mars 2024

Yesterday (2019)

Det finst nok filmar som kan by på større overraskingar enn denne. Er det noko som er opplagt heile vegen er det til dømes at han og ho finn kvarandre. Det vert òg etter kvart tydeleg at han kjem til å sleppa den musikalske katten ut av sekken. Og med unntak av dei to andre som hugsar The Beatles er det ikkje vanskeleg å sjå om folk er med han eller mot han.

"Han" er Jack Malik, ein visesongar utan altfor stor suksess. Han bestemmer seg for å leggja opp, sjølv om manageren hans, Ellie Appleton, vil han skal halda fram. På veg heim går straumen over heile verda, og det viser seg at The Beatles (og litt til) er fjerna frå historia. Platene finst ikkje, dei finst ikkje på internett, ingen kan songane. Bortsett frå Malik. Han framfører dei som om det var hans songar, han spelar litt på fjernsyn og vert ein sensasjon. Heilt til han ikkje orkar å leva på ei løgn meir. Og då vert Ellie så glad at ho vert saman med han likevel.

Eg ser ikkje altfor mange romantiske komediar, og det er vel ikkje slik at eg kjem til å kasta meg over den neste liknande filmen eg ser. Men her er likevel små og store lyspunkt, så heile bortkasta var det ikkje.

Guffen er lunken.

4. mars 2024

Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)

Ein dag slo det meg at eg har lese det meste som tre nobelprisvinnande forfattarar har gjeve ut. Hjå Fosse og Munro held det aller, aller meste eit skyhøgt nivå, men hjå Steinbeck er det ikkje heilt slik. Her er mange toppar, men det er òg mange mindre vellukka bøker. 

Denne biografien legg ikkje skjul på det. Der ligg kanskje eit slags forsvar i at Benson ofte kjem tilbake til at Steinbeck ville vidare, at han eksperimenterte med nye tema og former. Men han greier ikkje heilt å vera usamd i at det var 1930-åra som var det verkeleg store tiåret til Steinbeck. Og at det var litt rart at han fekk nobelprisen i 1962, lenge etter at han hadde gjeve ut noko stort.

Denne biografien er stor, boka er på noko over 1000 sider. Det er ei solid bok, der Benson bruker kjeldene godt. Han har hatt tilgang til fleire brevsamlingar, og bruker breva til Steinbeck flittig. Han skreiv brev heile tida, og kunne vera open om både personlege ting og om litteraturen sin. Han var nok ein vanskeleg person, mest av di han var ein slik som lett vart fornærma, og som aldri gløymde ein uvenskap.

Det var litt overraskande for meg at Steinbeck ikkje stod lengre ute på venstresida. Fleire av bøkene i 1930-åra tyder på det. Etter meisterverket The Grapes of Wrath, som kom i 1939, vart han så upopulær hjå dei han kritiserte at han nærmast gjekk i dekning. Han var redd for at dei anten skulle skada han, eller at dei skulle setja opp ei felle for han. 

Guffen tilrår.

Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
To a God Unknown (1933)
Tortilla Flat (1935)
In Dubious Battle (1936)
The Harvest Gypsies (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Grapes of Wrath (1940, film)
The Moon is Down (1942)
Cannery Row (1945)
The Pearl (1947)
The Wayward Bus (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Travels With Charley (1962)
Journal of a Novel (1969)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)

Geert Mak: USA. En reise (2012)

2. mars 2024

Alice Doesn't Live Here Anymore (1974)

Nja. Ein ikkje altfor original film, og ein film der ting tidvis er altfor tydelege og for lite subtile, men likevel ein film som aldri vert så dårleg at det vert pinleg.

Det handlar om Alice Hyatt. Ho er gift med ein ikkje altfor sympatisk mann, og dei har ein fritalande son på 11 år. Mannen døyr i ei ulukke. Ho sel det meste av det dei eig, tek med seg resten og køyrer mot Monterey i California saman med sonen. Så langt kjem dei aldri - dei har lite pengar og stoppar to stadar for at ho skal tena pengar. Ho møter menn begge stadane, med vekslande hell. Han ho møter den fyrste staden viser seg å vera gift (og valdeleg); han ho møter den andre staden viser seg å vera perfekt, bortsett frå at han er så streng med son hennar at ho ikkje greier meir. Nesten.

Filmen er nok prega av at han er femti år gamal. Humoren er ikkje så artig, og det visuelle er heilt på det jamne. Det er godt skodespel, spesielt frå Kris Kristoffersen. Det er òg halvartig å sjå Harvey Keitel og Jodie Foster i veldig tidlege roller.

Guffen er lunken.