10. februar 2025

Cunk on Earth (2022)

Dette var artig. Det er ein slags mockumentary, der den fiktive journalisten Philomena Cunk tek oss med på ei reise gjennom historia. Ho smiler aldri, ho er dødsens alvorleg, same kor mange rare ting ho seier. Det vert ein slags lystig versjon av Richard Attenborough. 

For ho seier mange rare ting. Av og til er det berre glitrande formulerte setningar, av og til er det djupt originale samanlikningar, av og til er det det reine visvas. Ein vanleg vri er at ho opnar ei utsegn med velkjende (eller mindre kjende) fakta, før ho kjem med nokre setningar som absolutt ikkje er faktabaserte.

Så har ho med seg nokre ekspertar, som vert intervjua om eitt og hitt. Dette er verkelege professorar og andre fagfolk, og dei må svara på spørsmål som gjerne trekkjer etablerte sanningar frå fagfeltet deira i tvil. Dei ler heller ikkje, sjølv om dei truleg veit kva dei går til: Eg har ikkje sett den fyrste sesongen, der Cunk snakkar om britisk historie, men eg tippar den er bygd opp på same viset. Eg tippar altså at dei veit at dei kjem til å få uventa og fantasirike spørsmål, men likevel ser reaksjonane deira rimeleg ekte ut. 

Guffen tilrår.

8. februar 2025

Michael Kodas: High Crimes (2008)

"Because it's there". Slik var det vidgjetne svaret til George Mallory på spørsmålet om kvifor han på liv og død skulle til topps på Mount Everest. For han vart det døden i 1924 - kanskje han nådde toppen, kanskje ikkje. I 1953 kom for fyrste gong to personar til topps, Tensing Norgat og Edmund Hillary kom seg opp. I tiåra som har gått har mange stått på toppen. Altfor mange.

Denne boka viser dette veldig godt. Det handlar ikkje lenger om å bryta grenser, det handlar ikkje om å visa kor høgt menneske kan koma, det handlar om personleg prestisje. Og det handlar om pengar. Kodas fortel om to eigne forsøk på å nå toppen, men han fortel meir om folk han møtte og om andre turar dei har vore med på. Han fortel mykje gale, men alt er likevel ikkje like sjokkerande. Det er tungt å lesa om alle lika dei går forbi, men det er likevel noko eg har høyrt om før. Det er verre å lesa om alle dei døyande klatrarane som vert gått frå eller forbi. For mange er det viktigare å koma seg heilt opp enn å prøva å redda liv. Det er òg hårreisande å lesa om korleis ein fjellguide påstår at han har vore på toppen før. Klatraren han skal guida døyr, og det viser seg at guiden aldri har vore på toppen. Han har, derimot, stole filmen i eit kamera frå ein som var på toppen, og presentert topp-bileta som om det var han sjølv som stod der. 

Og så vidare. Det er tjuveri, og ikkje berre i basecamp. Også i teltleirane høgt oppe på fjellet kan klatrarar returnera til telta sine for å oppdaga at både oksygentankar og soveposar er stolne. Kodas fortel denne historia eksemplarisk, han vekslar mellom ulike tider og stadar, men har heile tida full kontroll. 

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Ragnar Frislid: Gjende (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

4. februar 2025

Bergljot Hobæk Haff: Bålet (1962)

Historien, eller historiene, i denne romanen vert fortalde på ein flott måte. Me kjem aldri heilt innpå dei det handlar om, slik at me sit att med mange spørsmål. Eller mange mysterier, for å namedroppa ein roman denne kan minna litt om. Det kjem ein litt gåtefull mann til bygda, litt seinare kjem det ein til, og begge er så vanskeleg å koma innpå at dei fastbuande må laga sine eigne forteljingar og forklaringar.

Me er i ei eller anna bygd. Lærarinna i bygda vil vel ikkje stikka seg så mykje ut, men gjer det likevel. Ho er ein slags naturlækjar, og kan hjelpa dei som er sjuke. Det kjem sin skomakar til bygda. Han oppfører seg litt rart, men verkstaden hans vert likevel ein av samlingsstadene i bygda. Det verkar som om noko er på gang mellom han og lærarinna, men det endrar seg når den langt meir utåtvende Allan kjem til bygda. Heile bygda merkar at lærarinna oftare og oftare får gjester på kveldstid, og kanskje nattestid. 

Dette veit me av di Haff eit par gonger skriv om ein som spionerer på dei. Han fortel kva han har sett. Kan me stola på han? Kan me stola på forteljaren i resten av boka? Det bør me neppe, og det er jo berre med på å gjera ei fin bok endå finare.

Guffen tilrår. 

Meir Haff på kulturguffebloggen
Skammen (1996)
Den evige jøde (2002)

29. januar 2025

American Primeval (2025)

Me er langt vest i den ville vesten, altså ein stad der det meste er rimeleg vilt, mot slutten av 1850-åra. Me møter fleire personar og grupper:

* Mormonarane i området vil at alle andre skal vekk, slik at dei kan halda på med mormon-ting utan å verta forstyrra.
* Shoshonane, som har budd i området lenge, likar dårleg at fleire har flytta inn.
* Jim Bridger eig og driv eit fort.
* Sara Holloway reiser vestover saman med sonen Devin, og seier at dei skal finna ektemannen/faren som er i Crooks Springs, på den andre sida av gjellet.

Så smell det. Det fyrste dramatiske som skjer er vel at mormonarane kler seg ut som indianarar og massakrerer ei gruppe pionerar, sjølv om fleire av desse er mormonar. Dei trur at alle er døde, men to overlever. Jacob Pratt vert skalpert, men står det over. Kona hans, Abish, greier å rømma og vert teken til fange av paiutane. Mormonarane skjønar at dei har latt to augevitne overleva massakren og prøver å drepa dei på diskret vis. I mellomtida har det kome fram at Sara Holloway faktisk er etterlyst. Dusøren er stor, så mange prøver å fanga ho. Ho får hjelp av supermannen Isaac Reed, som noko motviljug tek på seg å føra Sara og sonen til Crooks Springs.

Noko ordnar seg i løpet av serien, men ikkje alt. Det er ein hard serie, med mykje vald og slikt. Fargepaletten strekar under at dette var harde tider, det går mykje i brunt, grått og gult. Eg synest det meste fungerer bra, og med seks episodar har serien ei heilt høveleg lengd for historia som vert fortalt.

Guffen tilrår.

27. januar 2025

Awakenings (1990)

Nokre filmar vert gradvis meir irriterande. Ikkje nødvendigvis av di dei er så dårlege eller av di alt er feil, men meir av di det verkar som dei er laga etter ein formel. Desinged to please og alt det der. 

Denne filmen handlar om nevrologen Malcolm Sayer. Han vert tilsett på sjukehus der mange av pasientane er heilt i si eiga verd. Refleksane fungerer, men det er omtrent alt. Sayer prøver ein medisin som fungerer mot Parkinsons, og til alle si store undring fungerer det her òg. Pasientane vaknar, og sjølv om dei treng meir medisin for å halda seg vakne, fungerer det greitt ei stund. 

Parallelt med dette vaknar òg Sayer. Han er sjenert og inneslutta, og vil ikkje ha noko med ei av sjukepleiarane å gjera, same kor mykje ho byr seg fram. Men mot slutten ombestemmer han seg.

Det er godt skodespel, men historia vert så opplagt at det vert for keisamt.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

21. januar 2025

Lol Tolhurst: Cured (2016)

Eg las nett ei bok Lol Tolhurst hadde skrive om goth. Den var (overraskande) bra, og i den boka refererte han nokre gonger til denne. Eg tenkte at det kunne jo vera ei grei bok å gå vidare med, men eg tok nok litt feil. Denne boka er ikkje like god. Den viktigaste grunnen er nok at goth-boka var meir analytisk og tolkande, medan denne er meir refererande. 

Tolhurst var med i The Cure frå skipinga i 1976 til han fekk sparken i 1989. Han og leiaren i gruppa, Robert Smith, var barndomsvener, så sjølve sparkinga må ha vore tung. Men Tolhurst sjølv ser at det ikkje var nokon veg utanom - alkoholinntaket hadde vore så høgt over så lang tid at han ikkje bidrog meir til bandet. Etter nokre år vart han endeleg av-rusa. Han flytta til California, og såg lysare på livet der. I 2011 spelte han igjen nokre konsertar med The Cure, utan at nokon gong var aktuell som fullverdig medlem. 

Boka handlar i hovudsak om tida fram til 1989. Ho vert gradvis mindre interessant. Etter at bandet vert skipa handlar vel kvart kapittel om eit nytt album - songane vert skrivne, dei øver litt, dei spelar inn plata, dei reiser på turné. Der er ein del møte med andre musikantar, han fortel ein del historier som ikkje er gode bok, han fortel om aukande bruk av rusmiddel, osb. Alt dette høyrer kanskje med, men det må litt meir til. 

Guffen er lunken. 

Meir Tolhurst på kulturguffebloggen
Goth. A History (2023)

20. januar 2025

Jason Van Tatenhove: The Perils of Extremism (2023)

Det er tilfeldig, men det passar jo bra å skriva litt om denne boka i dag. Eg har nett sett inngangen til fire knallharde år, eg har nett sett at Donald Trump går inn i ein ny presidentperiode, og eg er ikkje så veldig lett til sinns. Denne boka er skriven av ein som gjekk inn i og ut av The Oath Keepers, ein av organisasjonane som var godt representert då Trumpianarar storma kongressen for fire år sidan.

Kvifor er boka skriven? Van Tatenhove skriv at det er for å gjera folk merksame på kva organisasjonen står for, og for å åtvara andre mot å gå inn der. Det kan godt vera at det stemmer, men det er òg greitt å fundera på andre grunnar. Gjennom heile boka skriv han at han aldri var heilt samd i det Oath Keepers stod for, og at han gjorde dette av di han fekk betalt for det. Det kan godt vera at det er noko han skriv i ettertid, for å prøva å unngå ei potensiell straff.  

Van Tatenhove vart etter kvart pressekontakt for organisasjonen. Han var med under fleire store aksjonar, og hadde nær kontakt med Stewart Rhodes, leiaren for Oath Keepers. Ei stund budde til og med Rhodes hjå Van Tatenhove. Han hadde ein avtale om at arbeidet han gjorde skulle vera anonymt, slik at han ikkje kom til å få sparken frå jobben i det offentlege. Oath Keepers gjorde namnet hans kjend, han fekk sparken frå den faste jobben, og Rhodes tilbaud han fast jobb i Oath Keepers. Han var altså fullt klar over at dette var kontroversielt, men gjekk likevel inn i det med opne auge. Han trekte seg ut før 6. januar, etter at han merka at fleire i Oath Keepers var så langt inne i konspi-verda at dei nekta for at Holocaust hadde funne stad.

Boka er ikkje spesielt velskriven, og ho fortel vel heller ikkje altfor mange av dei indre løyndomane til Oath Keepers. Det er likevel interessant, kanskje spesielt når det står om kven som soknar til organisasjonen. Det er enkle sjeler, dei er ikkje altfor reflekterte, mange har rusproblem, alle er (veldig) glade i våpen, alle likar å kle seg som om dei er i militæret, alle hatar staten, osb. 

Guffen tilrår.