Automobil (2005)
Rett vest (2009)
Et mord i Kongo (2010)
Tequiladagbøkene gjennom Sierra Madre (2012)
Havboka (2015)
Lumholtz' gjenferd (2022)
Molok (2024)
Ein tanke slo meg her um dagen
James Thurber vert gjerne omtalt som ein av dei store amerikanske humoristane. Denne boka er eit utval av tekstane hans, og eg kan til ei viss grad skjøna kvifor han får ein slik omtale. Eg lo sjeldan, men eg humra ofte. I så godt som alle tekstane er det setningar eller hendingar på høgt nivå.
Tekstane tek utgangspunkt i kvardagshendingar, gjerne fortalde i fyrste person. Dei er likevel oppdikta, reknar eg med. Tekstane er henta frå ei rekkje bøker Thurber gav ut. Skal eg døma frå dette utvalet er boka My Life and Hard Times eit høgdepunkt. Smaksprøvane herfrå vert presenterte som hendingar frå oppveksten hans, der små bagatellar og nesten-hendingar vert presenterte som viktige greier.
Thurber illustrerte mange av tekstane sine. Spesielt i den siste tredelen av boka er det mykje av dette - av og til kjem desse som eigne vitseteikningar. Her er ikkje nivået like høgt.
Guffen tilrår.
Denne serien fekk mykje skryt då han gjekk på NRK for rundt ti år sidan. Det fekk eg (sjølvsagt) ikkje med meg, og han var òg lenge uråd å sjå i nettspelaren til NRK. No ligg denne fyrste sesongen der, men den andre er ikkje tilgjengeleg.
Utgangspunktet er at den polske lingvisten Tomasz slit økonomisk. Sambuaren hans overtalar han til å reisa frå Krakow til Noreg for å spora opp faren han aldri har møtt og be han betala det han skuldar. Sambuaren har rekna ut kor mykje ein far ville ha brukt på ein son, og dei pengane har Tomasz krav på.
Han finn ikkje faren, men han (og me andre) opplever mykje rart. Alle dei norske familiane i serien bur i Ullevål Hageby, som akkurat her vert eit slags Twin Peaks. Området er fullt av rare personar og historier. Ein eldre mann finn ut at den like eldre kona hans hadde ein elskar i mange år, og etter at ho får slag finn han ut at han skal herja litt med ho. Eit yngre og meir attraktivt par vil gjerne ha med eit nabopar på noko hankypanky-greier. Mannen i naboparet fingerer sitt eige sjølvmord før han flyktar i båten sin. Ein kvinneleg dokter kjøper ein Porsche som ho (kanskje) frys i hel i. Tomasz arbeider som handverkar, og bruker det han har for handa når det viser seg at dei har gløymt tommestokken. Han greier òg å gjera ei synsk kvinne gravid.
Og så vidare. Manus er godt, skodespelet er godt, og castinga er strålande. Tomasz ser akkurat så naiv ut som han skal, der han på vegen ut av lingvistikk-bøkene sine møter mangt og mykje nytt.
Guffen tilrår.
Denne boka var langt betre enn det eg trudde etter å ha lese dei fyrst kapitla. Det gjekk tregt, og det var vanskeleg å sjå samanhengane mellom dei eg las om. Dette endra seg gradvis, og undervegs i lesinga merka eg at dette var ei fin bok.
Hovudpersonen er vel Ein Vassfadl, ein hovudperson med eit lite lesarvenleg førenamn. Han er siste arving i ei lang ætte-rekkje, der dei alle har hatt ansvar for at det er aure i fjellvatna ved garden deira. Ætta har òg eigd ei bok der forfedrane hans har skrive ned alt som har skjedd sidan 1100-talet. Denne boka har Ein kika i utan løyve, og det går ut over auren. Boka kjem til USA, og ho som eig boka kjem til Noreg for å møta Ein. Ting ordnar seg, litt etter litt.
Mykje kunne gått tapt, og mykje går tapt. Ein veit at han er den siste om kjenner alle dei gamle stadnamna i området, til dømes. Naturen endrar seg òg, og ikkje til det betre. Kanskje er alle desse tapa ein av grunnane til at Austigard bruker mange ord som ikkje er så mykje i bruk i dag
Guffen tilrår.
Meir Austigard på kulturguffebloggen
Jarl Austigard og Edmund Austigard: Jakta på bjednekniven (2009)
Edmund Austigard: Solskinsbussen (2011)
"Each crisis would leave Jurgis more and more frightened", står det om lag midt i denne boka. No var han rett nok rimeleg tøff og sjølvsikker i opninga av boka, men likevel: Her er så mange kriser at han må ha vorte rimeleg redd og skremt utover i boka.
For krisene står i kø. Jurgis Rudkus utvandrar frå Litauen til USA i 1890-åra, saman med åtte-ti andre. Dei har høyrt mykje godt om USA, og sjølv om dei får seg arbeid i Chicago med ein gong, går alt raskt nedover. Dei vert utnytta på jobb, dei vert lurte av meklaren som sel dei hus, dei går på smell etter smell, og det heile er så tragisk at det vert eit slit også for lesaren. Det kjem rett nok eit brot midt i boka. Etter at kona og sonen til Jurgis døyr, flyktar han ut på landsbygda. Livet der vert skildra i fargar, og der tek folk vare på kvarandre. Når hausten kjem, reiser han likevel tilbake til Chicago. Der vert han sosialist, og slutten av boka er rein agitasjon for sosialismen. Not that there's anything wrong with that, men det fungerer dårleg i ein roman.
Så boka er ikkje så mykje å skryta av, men The Jungle er likevel ei viktig bok. Jurgis fekk jobb på eitt av dei store slakteria i Chicago, og skildringane i romanen er forferdelege. Sinclair sa at alt var sant, og det vart sett ned ein komité som granska tilhøva. Rapporten deira førte til at kongressen oppretta eit slags mattilsyn, som igjen førte til at tilhøva i slakteria vart betre.
Guffen kan ikkje tilrå dette.
Ein Kaurismäki-film til. Det ligg fleire av dei på Netflix, og denne kasta eg meg over (relativt) raskt - slik eg hugsar det frå gamle dagar var filmen midt i blinken. Minnet er sviktande, viser det seg. Filmen er ikkje like sprek som eg trudde.
Det handlar om franske Henri Boulanger. Han bur i London, jobbar på eit kontor, og er så misnøgd med livet sitt at han ikkje orkar meir. Han prøver å ta livet sitt, men greier ikkje det heller. I ei avis ser han løysinga - der står det om leigemordarar, og på uventa kort tid greier han å finna nokon som er viljuge til å drepa han. Han betalar den avtalte summen, og deretter har han maks to veker igjen av livet.
Men så kjem det ei uventa vending: Han møter ei kvinne og finn ut at livet er no ikkje det verste, lell. Han går tilbake til leigemordarkontoret for å kansellera tinginga, men oppdagar at bygninga er riven. Resten av filmen gjer han sitt beste for å unngå ein leigemordar han ikkje veit korleis ser ut.
Det vert ikkje løye nok. Eg skulle gjerne hatt meir å le av, men det får eg ikkje. Filmen er heller ikkje alvorleg nok til at det vert ein thriller eller noko den retninga, slik at det vert litt midt i mellom alt. Og litt sånn midt på treet.
Guffen er lunken.
Nokre byar vert synonym med nye fenomen i rockemusikken. Seattle. Manchester. Liverpool, til ei viss grad. San Francisco. Innan punken er det anten New York eller London, alt etter kven du spør. Men det kan henda at Detroit og nabobyen Ann Arbor burde fått større plass på ei slik liste. Frå slutten av 1960-åra til tidleg i 1970-åra heldt to viktige band til der - MC5 og The Stooges. Eg har slettes ikkje noko nært forhold til nokon av dei, men eg har ikkje noko problem med å sjå kor viktige dei var. Og MC5 skreiv jo "Black to Comm", ein fabelaktig fengande song.
Denne boka fortel om MC5. Ben Edmonds gjorde ei rekkje opptak med bandet og folk rundt dei, frå 1990-åra og utover. Han døydde før han fekk samla stoffet i bokform; det er det dei to andre forfattarane som har gjort. Dei skriv gode (men av og til unødvendige) innleiingar til kvart kapittel, før det vert sitat frå intervjua. Det fungerer godt, og det er flott korleis dei fem i bandet vert gradvis meir irriterte på kvarandre. (Eller fire - Fred Smith er ikkje intervjua.)
Av dei andre rundt bandet er John Sinclair den som snakkar mest. Han var ein sjefs-hippie i Detroit, og var minst like oppteken av politikk som av musikk. Han skal òg ha styrt heile økonomien til bandet, noko dei etter kvart vart svært misnøgde med. Bandet vart store lokalt, men sleit med å nå fram i resten av USA. Dei var litt større i Europa, men aldri store nok til at dei kunne leva godt av det. Og nokre i bandet meiner at det var det som var drivkrafta til eit par av dei andre: Dei ville verta stjerner og bu i store hus og køyra med store bilar.
Guffen tilrår.