30. oktober 2012

Ethan Coen: The Drunken Driver Has the Right of Way (2001)

Noko av det gode med Coen-filmane er dei gode dialogane. Dei vitnar om ei glede over å leika med språket, og dei vitnar om at minst ein av dei to er ein meir enn habil skribent. Slik sett er det ikkje noko overraskande i at Ethan, den eine av dei, har gjeve ut fleire bøker. Eg lukta på fleire av dei ein gong eg var innom Amazon, fall ned på denne, og vart litt overraska då eg såg at det var ei diktbok. Eg trudde eg hadde tinga ei novellesamling.

Eg likar noveller betre enn dikt, men her var likevel litt å gle seg over. Dikta er skrivne i eit gamalmodig språk, her er neste shakespearianske ord og vendingar, og langt dei fleste har både rim og faste rytmar. Nokre av dikta er morosame, og det ser ut til å vera intensjonen også med dei som ikkje fekk meg til å smila. Nokre av limerickane midt i boka var gode, elles likte eg òg diktet "If I May", der eg-personen er lei av alle som skriv dikt om indre tankar og prøver å skildra kva det vil seia å vera ein mann eller ei kvinne, og som på liv og død skal skildra livet på ein sensitiv måte. Dette får eg-personen til å spy, og diktet sluttar slik: "Do me a favor / If you've thought of a sensitive thing, / Write it down in prose. / Or better yet / Go fuck yourself".

Her er altså litt å le av, og her er mange prov på at Coen kan skriva, og han bruker gjerne uventa eller lite brukte ord. Likevel er det vanlegare at dikta kjedar meg, og då er det ikkje nok at han hentar fram rim som dette: "And pray his soul is now at peace as, / hopefully, it's met Matisse's".

Guffen er lunken.

Mykje meir Coen på kulturguffebloggen
Blood Simple (1984)
Raising Arizona (1987)
Miller's Crossing (1990)
Barton Fink (1991)
The Hudsucker Proxy (1994)
Fargo (1997)
The Big Lebowski (1998)
O Brother, Where Art Thou? (2000)

The Man Who Wasn't There (2001)
Intolerable Cruelty (2003)
William Rodney Allen: The Coen Brothers Interviews (bok, 2006)
No Country for old Men (2007)
Burn After Reading (2008)
A Serious Man (2009)
True Grit (2010)

Jenny M. Jones: The Big Lebowski (bok, 2012)
Inside Llewn Davis (2013)
Hail, Caesar! (2016)
The Ballad of Buster Scruggs (2018)

27. oktober 2012

Nils Henrik Smith: Austerrike (2009)

Ein kort og grei roman der det ikkje er heilt klart kva som skjer. Heile boka er ein lang monolog, der ein mann fortel om dramatiske hendingar som gjekk føre seg nokre sommardagar. Det heile ber preg av eit avhøyr, han legg vekt på å få med alle detaljar, og snakkar av og til til ei tenkt forsamling. Snakkar han med politiet? Snakkar han med nokon som skal vurdera om han er tilrekneleg? Snakkar han ikkje med nokon i det heile?

Det han fortel om er urovekkande. Han har problem på jobben. Han har problem i heimen, der den høggravide kona hans vil gå frå han. Nokon har grovt mishandla hunden til naboen. Han vert skoten på av ein eller fleire ukjende. Det vert hinta om seksuelt misbruk, kanskje òg incest. Det vert i det heile så mykje at det for meg er mest nærliggjande å tru at det mannen fortel om er oppdikta.

Sjølv om det skjer mykje på relativt få sider, er det ikkje nokon utprega trist eller ekkel roman. Mannen fortel det heile med eit nøkternt språk, der dei grove handlingane vert presenterte i eit lett akademisk språk. Han kjem fleire gonger attende til kor viktig det er å snakka sant, den eine gongen han fortel om at ein situasjon der han laug, strekar han under at dette var eit unntak. Sanninga er viktig for han.

Guffen tilrår.

Meir Smith på kulturguffebloggen
Manhattan Skyline (2007)
Se ilden lyse over jord (2014)
11 meter (2020)
Entusiasme og raseri (2021)

22. oktober 2012

Neil Young: Waging Heavy Peace (2012)

Eg får eigentleg meir og meir sans for platene til Neil Young. Ikkje alle, sjølvsagt, det har vel ingen, men fram til midten av 70-åra er det mykje bra, og der kjem òg nokre lyspunkt frå 1990 og framover. No er han gamlare og skralare. Etter å ha vore rusfri i bortimot eitt år, og opplevd at han ikkje greier å skriva ein einaste song, skriv han like godt ei bok om livet sitt.

Det er ei fin bok. Nokon sjølvbiografi er det ikkje, det er nok rettare å kalla det ei minnebok. Boka er aldeles ukronologisk, han ser ut til å ha skrive boka etter innfallsmetoden. Nokre kapittel er lagde til samtida, der han fortel om møte og anna han er med på. Men frå denne samtida hoppar han til ulike stader i livet sitt, tilsynelatande heilt vilkårleg. Kva vil eg skriva om i dag? Og der mange andre ville gjort om på rekkjefølgja seinare i skriveprosessen, har han latt kapitla stå i tilfeldig rekkjefølgje. Slik er det jo, når me snakkar med folk. Samtalen hoppar att og fram i tid, og det er i det heile eit munnleg preg over det han skriv. Han skriv ikkje om alle platene sine, mykje om det han skriv om vert ikkje plassert i tid, men boka gjev eit godt bilete av kva Young er oppteken av.

Han snakkar mykje om teknologi. Han fortel om togbanen sin, han fortel om korleis han er involvert i utprøving av sterkare motorar i elektriske bilar, og han skriv mykje om korleis kvaliteten på digitale lydfiler er så dårleg. Han prøver å finna betre løysingar, og fortel mykje om eit produkt han er med på å utvikla, som vil gjera lyden langt betre. Og han skriv mykje om musikk. Han får godt fram kva han søkjer i musikken sin, korleis han lengtar etter å finna den staden der det svingar mest, der han nærmast forsvinn inn i musikken. Helst vil han gjera det saman med Crazy Horse, men han nemner mange andre han har samarbeidd med.

Det er kanskje der boka er aller finast, når han skriv varmt om musikarar og andre som har stått han nær. Der, og når han skriv om korleis han opplever naturen.

Guffen tilrår.

Meir Neil Young på kulturguffebloggen
Scott Young: Neil and Me (1984)
Jimmy McDonough: 
Shakey (2002)
Sam Inglis: Harvest (2003)
Durchholz og Graff: Neil Young. Long May You Run (2010)
Koengen, Bergen (1.8.2014)
Special Deluxe (2014)
Sharry Wilson: Young Neil (2014)

Knut Haukelid: Det demrer en dag (1947)

I serien "bøker eg aldri hadde tenkt eg kom til å lesa" er me no komne fram til denne. Marit plukka ho med seg frå ein loppemarknad for nokre veker sidan, og sidan eg vart sitjande og sjå på filmen om Vemork-aksjonen her om kvelden, fann eg ut at eg kunne lesa denne.

Det var rimeleg fort gjort, det er ei bok som er fri for alt det unødvendige. Nesten, i alle fall. Haukelid var med både på Vemork og då ferja med tungtvatnet vart senka året etter. Han fortel om korleis han opplevde krigsutbrotet, og både her og seinare er han ikkje i tvil: Grunnen til at Tyskland fekk så fritt spelerom var at dei norske styresmaktene var dårleg budde på eit angrep. Han vert involvert i motstandsrørsla, og fortel rimeleg nøkternt om det han var med på. Akkurat det er imponerande, boka kom berre to år etter at krigen var slutt.

Det at han skriv kort og greitt om det han var med på, gjer at han må byggja ut boka med anna stoff. Her sviktar redigeringa stort; han tek med eit altfor langt utdrag frå ein britisk rapport som fortel om korleis engelske fly prøvde å finna punktet på Hardangervidda der dei skulle sleppa ned forsyningar. Haukelid er langt betre når han fortel om samhaldet mellom dei som låg i dekning der, og når han fortel om naturopplevingane. Alt i alt var dette ei bok som overraska meg positivt, kanskje av di eg las ho rett etter at eg såg filmen som dels handla om dei same handlingane.

Guffen er lunken.

Relatert på kulturguffebloggen
Kampen om tungtvannet (film, 1948)
The Heroes of Telemark (1965)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren (2011)
Kampen om tungtvannet (fjernsynsserie, 2015)

20. oktober 2012

Kampen om tungtvannet (1948)

Av dei store aksjonane mot dei tyske okkupantane under den andre verdskrigen, var denne ein av dei mest norske. Sprenging av bruer og båtar og kontor kan kven som helst gjera. Denne aksjonen, der norske motstandsfolk fyrst sprengde delar av Vemork kraftstasjon, og deretter ei ferje som skulle frakta tungtvatnet til Tyskland, var annleis. Filmen spelar altfor mykje på det.

To grupper med norske motstandsfolk vert sleppte ned over Hardangervidda. Her kjempar dei seg gjennom vinteren, det er dårleg ver, dei manglar mat, dei får ikkje forsyningar frå Storbritannia, sidan det alltid er skodde når flya kjem, osb. Dei gjennomfører aksjonen mot Vemork, og dei fleste flyktar til Sverige. To av dei vert likevel att på Hardangervidda, der dei igjen må gå gjennom lange periodar med kulde og frykt og matmangel.

Filmen er stundom som ein dokumentarfilm, der ein forteljar med filmavis-røyst smør altfor tjukt på. Det er ikkje måte på kor vondt dei hadde det, og det er heller ikkje måte på kor stor innsats dei gjorde. Filmen vart laga rett etter at krigen var over, så det er ikkje rart at det vart slik, men i dag verkar det heile berre platt og kjedeleg. Det vert ikkje betre av at replikkane er aldeles urealistiske, spesielt i den delen som er lagt til Paris før krigen, eller at skodespelet knapt nok er middels. Fleire av dei som var med i aksjonane spelar seg sjølv. Dei kan godt ha vore gode motstandsfolk; skodespelarar var dei ikkje.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Relatert på kulturguffebloggen
Knut Haukelid: Det demrer en dag (1947)
The Heroes of Telemark (1965)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren (2011)
Kampen om tungtvannet (fjernsynsserie, 2015)

14. oktober 2012

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie (2011)

Dette var ei god bok å vera i. Eit eldre ektepar bur framleis i lag, men dei snakkar ikkje med kvarandre lenger. To dagar i veka er han på eit aktivitetssenter for eldre, men resten av tida går dei rundt i kvarandre i ein bortimot total stillheit. Ho prøver å snakka til han, men han svarar ikkje. Kanskje han ikkje vil, kanskje han ikkje kan.

Det er ho som fortel historien. Ho ser seg mest tilbake, og tankane krinsar rundt nokre hendingar. Dei hadde ei hushjelp frå Latvia, som dei begge likte, men som dei sa opp etter at ho snakka negativt om jødar. Det var omtrent då han slutta å snakka, og ho lurer på om det hadde vore annleis om hushjelpa framleis var hjå dei.

Han er jøde, oppvaksen i Tyskland. Han miste fleire slektningar under andre verdskrigen. Han miste òg kontakt med dei som overlevde, men brukte mykje tid på å leita dei opp att, og hadde mykje kontakt med ei tremenning i Berlin. Ho likar dette dårleg, dels av di det pirkar i det andre store såret hennar. Ho fekk ein unge då ho var svært ung, før ho møtte han ho gifta seg med, og denne ungen gav ho vekk då han var eit halvt år gamal. Han meiner at ho bør leita opp denne sonen; ho vil ikkje. Dei har altså begge mist nære slektningar, men forheld seg ulikt til desse. Den yngste dottera deira vil at mora skal søkja om å få den tause ektemannen plassert på ein aldersheim. Det vegrar ho seg for, det minner for mykje om då ho søkte om å få den tause babyen sin gitt vekk mange år tidlegare.

Språket til Lindstrøm står godt til denne historia. Her er få dialogar, det meste går føre seg i stillheit, og språket er lågmælt, utan store ord og fakter. Det er stilsikkert, det er stramt og utan unødvendige ord og fraser, og det heile er ei bok som gjev meirsmak.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

9. oktober 2012

Som du ser meg (2012)

Dette er noko så uvanleg som ein god norsk film, ein film der det aller meste stemmer. Dei fire hovudpersonane i filmen er alle kvinner, og sjølv om dei ikkje kjenner kvarandre, kikar dei så vidt innom i liva til dei andre.

Grensene mellom røyndom og fiksjon er litt uklare i filmen (som sjølvsagt er fiksjon). Rammeforteljinga er at ein forfattar les inn si eiga bok på lydbok. Boka hennar har tre forteljingar, og filmen opnar med at forfattaren går forbi hovudpersonane i dei tre forteljingane på gata - dei tre bur i den same blokka. Også mot slutten av filmen ser ho ei av kvinnene ho skriv om.

Felles for dei fire kvinnene er at dei alle er i situasjonar der kommunikasjonen kunne vore betre. Det er veldig tydeleg i den fyrste forteljinga, der ein sjukepleiar kjem i konflikt med sjefen sin, og med sjukepleiarstudenten ho er rettleiar for. Men også i dei to andre forteljingane er det slik - ein drivande god omsetjar takkar ja til å omsetja bøker ho eigentleg ikkje likar, og ei kvinne som slit med økonomien takkar nei til ei raus gåve frå svigerinna si. Eit anna fellestrekk er at dei alle ikkje greier å stå for det dei meiner når dei møter nokon med litt meir autoritet. Ho siste kvinna har eigentleg tenkt å foreslå at slektningane kan kjøpa ein leilegheit som ho kan låna, slik at det ikkje verkar som bistand. Men før ho får sagt det, kjem svogeren hennar heim, og han foreslår at dei i staden kjøper ei hytte på fjellet, som alle kan bruka etter tur. Alle dei fire kvinnene som er til stades ser ut til å mislika denne ideen, men ingen av dei seier det dei meiner.

Filmen har eit glimrande manus. Me møter personar me trur på, personar me gjerne vil vita meir om. Det er ein film det går an å smila av, rett og slett fordi det er så bra. Filminga er god og original, karakterane som snakkar forsvinn gjerne bak opne skapdører eller dyner som flyttar på seg. Dialogane er gode, dei snakkar gjerne i munnen på kvarandre, og ein av dei få reine vitsane i manus vert fortalt på ein perfekt måte. I den siste forteljinga snakkar to syskenborn med kvarandre for fyrste gong på lenge, og ho eine spør kva ho andre driv med. Ho er kurator, viser det seg. Og kva gjer ein kurator? Han kuraterer. Akkurat. Og kva arbeider ho fyrste med? Ho arbeider på Norad. Og kva gjer ho der? Ho noraderer, seier ho, etterfulgt av eit lynraskt "neida", og litt latter.

Guffen tilrår.

Meir Haugerud på kulturguffebloggen
Den som er veldig sterk, må også være veldig snill (roman, 2002)
Thomas Hylland Eriksen og origamijenta (film, 2005)
Hva jeg betyr (roman, 2011)
Enkle atonale stykker for barn (roman, 2016)
Barn (film, 2019)
Lyset fra sjokoladefabrikken (film, 2020)

8. oktober 2012

Peter Hook: Unknown Pleasures. Inside Joy Division (2012)

Joy Division igjen. Det er ofte slik med meg; eg les gjerne fleire biografiar om det same emnet, så lenge det er ein artist eller eit band eller ein person eg set høgt. Eg kjenner soga om Joy Division rimeleg godt, men hadde von om at denne boka skulle gje meg noko nytt. Det er fyrste gongen ein av dei i bandet fortel historien deira.

Eg fekk vel ikkje alt eg ville. Peter Hook fortel godt, han verkar som ein som er eit oppkome av anekdotar og historier. Sjølve boka burde likevel vore disponert annleis. Dei fyrste kapitla handlar om oppveksten hans, i Manchester og på Jamaica, og dette kunne med stort hell vore kutta ned. Det vert meir interessant etter sommaren 1976. Hook var på begge konsertane Sex Pistols spelte i Manchester den sommaren, saman med Bernhard Sumner. Ian Curtis var berre på den andre, men dei forma eit band, etter kvart saman med Stephen Morris. Bandet fekk seinare namnet Joy Division.

Boka vekslar mellom humor og alvor. Hook skriv svært varmt om Ian Curtis. Det ligg tjukt utanpå at han angrar på at han ikkje skjøna kor hardt Curtis hadde det. Tekstane brydde ikkje dei andre i bandet seg om, det var Curtis sitt bord, og dei tok ikkje innhaldet altfor seriøst. Likevel visste dei at han sleit med mykje, han vart dregen mellom kona og kjærasten, han hadde ei dotter han var altfor mykje vekke frå, og han fekk ofte epileptiske anfall på scena. Av og til er det vanskeleg å sjå korleis han passa inn med dei tre andre, der spesielt Sumner og Hook støtt oppfører seg som om dei er på russetur. Det vert litt keisamt å stadig få høyra om alle sprella dei fann på i fylla, det er ikkje difor ein kjøper ei bok som denne.

Dei avsnitta er truleg skrivne for at lesaren skal le. Sjølv smilte eg meir av andre avsnitt. Etter at Curtis tok livet sitt vart dei tre andre samde om å framleis spela i lag, men med eit nytt namn på bandet. Tidlegare i boka skriv Hook mykje om at han angra på at dei gjorde ting som kunne hinta om at dei var nazistar - bandnamnet, omslaget på den fyrste singelen (som like godt heitte "An Ideal for Living"), kleda til Sumner - så med det nye bandet skulle dei i alle fall ikkje gå i den fella. Yeah, right.

Forteljinga vert broten opp av tidsliner som detaljert fortel om alt Joy Division gjorde. Hook går òg gjennom dei to LP-ane bandet gav ut, song for song. Alt i alt vert det ei grei bok, men ei bok som godt kunne vorte strammare redigert, og som kunne gått endå lengre inn i korleis dei fire samarbeidde. Og boka kunne hatt eit langt meir spanande biletmateriale.

Guffen tilrår.

Meir Joy Division/New Order på kulturguffebloggen
Here are the Young Men (konsertfilm, 1982)
Chris Ott: Unknown Pleasures (2004)
Control (film, 2007)
Peter Hook: The Hacienda. How Not to Run a Club (2009)
Kevin Cummins: Joy Division (2010)
Ian Curtis: So This Is Permanence (2014)
Bernhard Sumner: Chapter and Verse (2014)
Kevin Cummins: New Order (2015)
Peter Hook: Substance. Inside New Order (2016)
Jon Savage: This Searing Light, The Sun and Everything Else (2016)
Stephen Morris: Record Play Pause (2019)
Stephen Morris: Fast Forward (2020)
Kevin Cummins: Joy Division, Juvenes (2021)

7. oktober 2012

Valkyrie (2008)

Oberst Claus von Stauffenberg kunne vorte ein av dei største heltane i den andre verdskrigen. Han var djupt usamd i korleis Hitler styrte riket, og meinte at den einaste måten ein kunne berga Tyskland på, var å ta livet av Hitler. Samstundes skulle han vera med på å ta makta i landet, og deretter få i gang fredsforhandlingar med dei allierte.

Det gjekk nesten bra. I juli 1944 sette Stauffenberg frå seg ein koffert i eit møterom der Hitler var. Bomba i kofferten eksploderte, men to tilfeldigheitar redda livet til Hitler. Møtet var flytta frå ein bunker til eit vanleg møterom, slik at mykje av trykket frå bomba forsvann ut gjennom dei opne vindauga. Dessutan vart kofferten flytt litt lengre vekk frå Hitler av ein av dei andre som var på møtet. Stauffenberg kom seg attende til Berlin, men kuppforsøket vart raskt slått ned, og han vart avretta dagen etter.

Filmen fortel denne historia på ein altfor tradisjonell måte. Eg kjende historia frå før, men likevel: Det var aldeles opplagt kva som kom til å skje. Det vert rett nok ikkje vist noko frå møterommet etter at bomba gjekk av, slik at det i filmen verkar som om Hitler vart drepen, men ein skal vera relativt lite oppegåande for å ikkje vita at Hitler levde heilt til nokre dagar før krigen var over. Der finst ikkje noko overraskande i filmen, og når ikkje eingong skodespelet er noko å skryta av, slit eg nesten med å forstå kvifor eg sat oppe utover natta og såg på.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

2. oktober 2012

Don Carpenter: Hard Rain Falling (1964)

Eg handlar ein del bøker på Amazon. Til liks med andre stamkundar vert eg møtt av ei lang liste med tilrådde bøker kvar gong eg loggar meg inn. Som oftast ignorerer eg dei, men av og til går eg gjennom denne lista. Denne dukka opp, og den korte omtalen gjorde meg nyfiken nok til at eg prøvde. Det var verdt bryet - kanskje eg burde ta tilrådingane deira meir på alvor.

Det er ei bok om å ikkje passa heilt inn, dette òg. Hovudpersonen er Jack Levitt, som voks opp på ein barneheim. Han er småkriminell, han går frå bowlinghall til bowlinghall, frå flaske til flaske, frå dame til dame. Og han går i fengsel, etter å ha vorte lurt av ein advokat.

I fengselet reflekterer han over fengselslivet. Konklusjonane hans er at det er langt betre å vera i eit fengsel der nokon av dei innsette er sjefar, enn i eit fengsel der alle vert behandla likt. Eit slikt egalitært fengsel ville ha fjerna all livslyst, der var det ingen ting å strekkja seg etter. Då er det betre med eit fengsel der ein kjempar for å nå toppen. Denne lengten er viktig. Fengselet vert eit Amerika i miniatyr, eit perfekt spegelbilete på livet utanfor.

Han tenkjer altså store tankar, og stiller òg dei store spørsmåla. Kva vil han med livet? Kva vil andre med liva sine? Kvifor er det slik det er? Han ser at alle andre gjer rare val, spesielt når han sit åleine og drikk, men han manglar likevel all vilje til å gjera betre val sjølv. Det går nedover både med han og dei rundt han, sjølv om boka sluttar optimistisk, både for han sjølv, og for son hans, som i alle fall økonomisk får ein langt tryggare veg inn i livet.

Guffen tilrår.