26. februar 2015

Marit Eikemo: Mellom oss sagt (2006)

Regine Hansen har ikkje heilt takla overgangen frå å vera ungdom til å vera vaksen, frå å vera student til å vera ferdig studert. Ho vikarierer som sakshandsamar i Aetat, er singel, og vil eigentleg at alt og alle skal vera som i studietida. Sjølv om studietida heller ikkje var heilt slik som ho hugsar det. Kvar gong ho møter dei gamle studiekameratane er det som om ho står på utsida, som om dei andre har klart å ta fellesskapen sin inn i ei ny tid og ein ny stad, medan ho altså står fast i gamle dagar.

Ho nektar å innsjå at det er hennar feil, ho innbiller seg at ho har full kontroll. Men det har ho jo ikkje, gradvis vert ho meir avkledd, heilt til det toppar seg i ein samtale med foreldra. Ho har kjøpt ein leilegheit ho ikkje er i nærleiken av å ha råd til, og bed foreldra om eit forskot på arven. Ho reiser heim til dei for fyrste gong på lenge, sjølv om dei alle bur i Bergen, og får beskjed om at dei kan hjelpa ho viss ho skjerpar seg litt, og gjer ein innsats både for seg sjølv og for dei andre i familien.

Guffen tilrår.

Meir Eikemo på kulturguffebloggen
Samtidsruinar (2008)
Arbeid pågår (2009)
Samtale ventar (2011)
Alt inkludert (2015)
Gratis og uforpliktande verdivurdering (2018) 
Hardanger (2019)

22. februar 2015

Jon Krakauer: Three Cups of Deceit (2011)

Greg Mortenson var aldeles ukjend for meg før eg las denne boka. Eg trur ikkje eg var den einaste her til lands som ikkje kjende han; han var langt betre kjend i heimlandet sitt, USA. Der skapte han seg eit namn som ein velgjerar utanom det vanlege. Han samla inn enorme pengebeløp som skulle gå til bygging av skular i Afghanistan og Pakistan. Han skreiv fleire bøker om dette, heldt enorme mengder foredrag om arbeidet sitt, og fekk amerikanske skuleelevar med på innsamlinga.

Eg kjøpte ikkje boka av di eg ville læra meir om Mortenson og hjelpeorganisasjonen hans, CAI; eg kjøpte boka av di eg likar Jon Krakauer. Det er ein fryd å lesa han også i denne boka, der han kler av Mortenson alt han har av klede. Han viser at bøkene hans er fulle av fri dikting. Han viser at mange av skulane han hevdar å ha bygd ikkje finst. Han viser at mange av skulane Mortenson faktisk har bygd, står tomme og ubrukte. Han viser at Mortenson har forsynt seg grovt av dei innsamla midlane, og at ingen eigentleg har kontroll på økonomien til CAI. Mortenson nekta å la seg intervjua til denne boka, og det er kanskje like greitt.

At midlar som vert samla inn ikkje alltid når fram dit dei er tenkt er ikkje noko nytt. Men det er likevel overraskande å lesa kor systematisk Mortenson har gått fram for å lura dei som gjev pengar til CAI, og kor hemningslaust han forsyner seg av kassa deira. Eg tippar det vart litt rabalder etter at boka kom ut, men ørlite surfing tyder på at Mortenson held fram omtrent som før, berre med eit litt strengare styre, og at Krakauer står fast på at alt han har skrive i denne boka er korrekt.

Guffen tilrår.

Meir Krakauer på kulturguffebloggen
Eiger Dreams (1990)
Into the Wild (1996)
Into Thin Air (1997)
Into the Wild (film, 2007)
Where Men Win Glory (2009)
Under the Banner of Heaven (2011)
Missoula (2015)
Under the Banner of Heaven (fjernsynsserie, 2022)

John Steinbeck: Tortilla Flat (1935)

Den neste tida les eg ein ny Steinbeck-kortroman i månaden, omtrent. Det er i alle fall planen, og er alle romanane like bra som denne, vert det stas heile vegen. Eg har lese litt av Steinbeck før, og set i alle fall dei to store romanane East of Eden og Grapes of Wrath høgt. For litt sidan kjøpte eg ei bok der fem-seks av dei kortare romanane hans er samla, og dette var opningsromanen der.

Handlinga er lagt til ein mindre velståande bydel i Monterey, California. Danny, ein arbeidslaus kar som ikkje legg altfor lange planar, er komen attende frå krigen, og får vita at han har arva to små hus. Han flyttar inn i det eine, som vert eit samlingspunkt for likesinna. Det andre leiger han ut til nokre kameratar som aldri betalar for seg, og som like godt, etter at dei slumpar til å brenna huset ned, flyttar inn hjå han. Etter kvart bur seks-sju personar der, og alle er i same båt. Ingen har arbeid, alle likar å drikka, alle er småkriminelle, osb.

Boka har relativt korte kapittel, og kunne godt vore presentert som ei novellesamling. Kvart kapittel har ei konsentrert handling, som ofte heng saman berre av di det er dei same personane som går att. Det er likevel ikkje alltid slik, nokre gjennomgåande tema går att. Og det er altså stas - ein ting er at her er mykje humor, ein annan ting er at både talemåtar og ambisjonar er lett å samanlikna med det eg finn hjå kjenningar som har eller har hatt det omtrent på same måten.

Guffen tilrår.

Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
To a God Unknown (1933)
In Dubious Battle (1936)
The Harvest Gypsies (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Grapes of Wrath (1940, film)
The Moon is Down (1942)
Cannery Row (1945)
The Pearl (1947)
The Wayward Bus (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Travels With Charley (1962)
Journal of a Novel (1969)
Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)

Geert Mak: USA. En reise (2012)

16. februar 2015

Roots (1977)

Det har vore ei ekstrem utvikling i fjernsynsseriar dei siste tiåra. Det gjeld mange sider ved seriane, men i ein serie som denne, som er nær førti år gamal, er det tre ting som peikar seg ut: Dialogen er altfor enkel her. Sminkinga av folk som er vorte nokre tiår eldre er pinleg. Og tempoet er eit heilt anna. Tidvis går dette svært, svært tregt.

Men det er likevel ein heilt grei serie. Roots var eit fenomen då serien vart vist i januar 1977 - ABC viste dei åtte episodane åtte kveldar på rad. Serien er basert på ein roman av Alex Haley, som hevda at han skreiv si eiga slekts historie. Det stemmer ikkje heilt, men det er heller ikkje det viktige her. Serien var viktig, ikkje minst av di han gjorde det tydeleg at måten det amerikanske storsamfunnet hadde behandla slavane var umenneskeleg og vel så det.

Serien tek til i Vest-Afrika, der den unge mannen Kunta Kinte vert teken til fange. Han vert ført vestover over Atlanteren, og seld som slave. Han prøver å røma, vert teken igjen, og vert mishandla både psykisk og fysisk. Seinare følgjer me dotter hans, og son hennar igjen vert den fyrste i familien som er ein fri mann i USA. Gjennom heile serien er solidariteten blant slavane, mishandlinga frå dei kvite, og draumen om fridom tydelege tema. Det går seint av og til, her er ingenting å le av (i alle fall ikkje noko som er meint å vera komisk), skodespelet er tidvis så karikert at det minner om ein parodi, men det er likevel ein serie som fengar.

Guffen tilrår.

13. februar 2015

Carine McCandless: The Wild Truth (2014)

Eg såg filmen og las boka om Christopher McCandless, begge kalla Into the Wild, for nokre år sidan, og vart, som mange andre, fascinert av han. Han var ein oppegåande kar, som var misnøgd med det amerikanske samfunnet, og som etter å ha fullført college la ut på ei reis gjennom USA (og Mexico, så vidt). Han haika til Alaska, der han la vegen ut i naturen, for å leva av det han fann der. Han overlevde i 113 dagar, omtrent. Både filmen og boka er glimrande.

Denne boka er langt frå like god. Syster hans, Carine, var den som stod han nærast, og ho fortel om bakgrunnen for at han reiste frå alle han kjende. Den delen av boka er grei nok, og det same gjeld kapitla der ho fortel om korleis ho sleit etter at broren var funnen død. Men det vert for mykje av alt det andre. Ho vil gjerne fortelja om oppturar og nedturar i sitt eige liv, og det er korkje interessant eller spesielt. Ho giftar seg for tredje gong før ho er tretti år.

Men dei to syskena hadde ein tøff oppvekst. Foreldra kjem ikkje godt ut av dette - at foreldra lyg for ungane er ein ting, at faren er valdeleg er noko heilt anna, og at mora heile tida forsvarar faren er endå meir noko heilt anna. Faren var godt gift då han trefte mora, og var heilt open om at han levde eit dobbeltliv. Han budde to veker hjå kona si, og to veker hjå elskarinna. Begge kvinnene vart gravide omtrent samstundes, slik at Christopher hadde ei halvsyster som var nokre månader yngre. Før Carine var fødd hadde han òg fått ei dotter til med kona. Det er faren som er den store stygge ulven i alt dette, men likevel: Kona hans var i alle fall sterk nok til å bryta med han, og gje ungane sine ein trygg og god oppvekst. Mor til dei to McCandless-syskena jatta berre med han, og Carine meiner altså at dette er grunnen til at Christopher flykta. Det må ha spelt inn, men ho overtyder ikkje meg om at det er den einaste grunnen.

Guffen er lunken.

Relatert på kulturguffebloggen
Jon Krakauer: Into the Wild (1996)
Into the Wild (film, 2007)

Brit Bildøen: Sju dagar i august (2014)

Handlinga i denne romanen er lagt til den nære framtida vår. Eit par slit med å verta ferdige med massakren på Utøya, der dotter hennar var ei av dei som miste livet. Han på si side har éin son, som bur i Australia, og som han kommuniserer dårleg med. Dei to snakkar òg for lite med kvarandre. Det skal lite til før ein av dei irriterer den andre, og begge har løyndomar for kvarandre.

Den fyrste halvdelen av boka er heilt på det jamne. Me vert presenterte for dei to, men me kjem ikkje spesielt langt innpå dei. Historia fenger ikkje nok, og det vert litt for stilleståande. Midtveges tek boka seg opp. Dei to reiser til hytta si for å sjå korleis ho har greidd seg gjennom ein storm, og det kapitlet er det beste i boka. Resten av boka, som vert prega av at han dett i ei trapp og vert sengeliggjande, er betre enn den fyrste halvdelen, men retteleg bra vert det aldri.

Guffen er lunken.

Meir Bildøen på kulturguffebloggen
Litterær salong (2009)

9. februar 2015

Sauen Shaun (2015)

Sauen Shaun er kvalitet. I alle fall sidan 2005 (som var det året eg vart Barne-TV-sjåar igjen) har det vorte laga ei rekkje korte filmar. Dei fleste er vellukka, nokre av dei er til og med ekstremt vellukka. Dei er morosame, og har gjerne vitsar som går dei små hus forbi, men som dei vaksne får med seg. All humoren er visuell; der er ingen replikkar. Handlinga er lagt til ein gard, og hovudpersonane er bonden, hunden Bitzer, nokre grisar, ei and, ein okse, og ein saueflokk, der den mest oppvakte er Shaun.

No prøver dei seg i ein langfilm, og den filmen står med glans. Kort fortalt vil dei ha ein fridag, så dei lurer bonden til å sovna, og ber han inn i ei campingvogn. Vogna trillar av seg sjølv heilt inn til ein stor by, og Shaun (og alle dei andre sauene, viser det seg) reiser til byen for å få han attende.

Heller ikkje i filmen er det replikkar, anna enn grynting og uforståelege ord. Det er imponerande at det held heile filmen gjennom, og like imponerande er det at vitsane er så gode. Det boblar over av kreativitet, det er noko å smila eller le av omtrent heile tida, og det er for ein gongs skuld ein barnefilm eg gler meg til at kjem på DVD. Ungane i huset vert ikkje dei einaste som vil sjå denne fleire gonger.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Farmageddon (2019)

8. februar 2015

Arne Larsen: Storen (2014)

Eg har vore mykje i Jotunheimen, og har vore på toppen av godt og vel femti av toppane der. Store Skagastølstind, Storen blant vener, har eg ikkje vore på, og har heller ikkje planar om å reisa dit. Eg har aldri klatra, og sjølv om eg reknar meg for relativt trygg i høgde, med mykje luft rundt meg, står eg nok over denne. Eg har vore på tre andre toppar i Hurrungane, men ingen av desse krev klatring.

Og eg har lese mykje om Jotunheimen. Eg kjenner historia til området nokolunde godt, og var frå før kjend med mykje av det som står i denne boka. Eg var likevel ikkje i tvil om at boka skulle kjøpast, også for oss som ikkje har vore der er Store Skagastølstind eit høgst interessant fjell.

Det er både godt og gale å seia om denne boka. Det positive fyrst - Larsen gjev god plass til dei fyrste som prøvde seg på fjellet. Turane til Slingsby, Petersen, Heftye og Hall (med fleire) vert godt omtalte, og Larsen skal ha ros for at han, så langt det let seg gjera, går til originalkjeldene, og ikkje berre repeterer det andre har skrive i bøker. Han prøver å gå godt inn i tekstane, og ser etter ord og setningar som kan ha skjulte meiningar. Han skriv om nye ruter, han skriv om hytter i området, han skriv om korleis fjellet er så populært at ein ofte må stå i kø der, og korleis ein i dag ofte betalar for å verta losa opp av ein fjellførar. Her er ei rekkje flotte foto i boka, og eg får lyst til å reisa tilbake til Hurrungane.

Det nyaste i historia om fjellet er òg det eldste. For rundt ti år sidan dukka det opp eit brev der Aage Lammers hevda at bestefaren, Amund Lammers, var på toppen av Store Skagastølstind i 1826, femti år før Slingsby. Brevet førte til at ein oppdaga ein rapport Lammers skreiv frå turen sin, som han gjorde på oppdrag frå Universitetet i Oslo. Det meste i rapporten tyder på at han var på Nordre Skagastølstind, som ikkje krev klatring, men det han skriv om sjølve toppunktet passar betre på Store Skagastølstind. Larsen vil ikkje konkludera, han har sjølv vore på toppen av begge toppane med metalldetektor for å leita etter myntane Lammers skulle ha lagt att, men utan resultat så langt. Han skal attende til sommaren, men inntrykket mitt er at viss han finn så gamle myntar, må det vera på Nordre Skagastølstind. Larsen skriv òg om korleis Slingsby ikkje skreiv noko om turen til toppen av Store Skagastølstind før tretti år etter at han hadde vore der, og spekulerer i om grunnen var at han på toppen av fjellet hadde gjort funn som viste at nokon hadde vore der før. For meg verkar dette som reine spekulasjonar.

Men her er òg innvendingar. Larsen seier at han skriv for alle, ikkje berre dei som har vore på fjellet. Då burde han ha teke seg bryet med å teikna inn rutene på flyfotoa i kapitlet der han skriv om dei ulike rutene, og i alle fall ikkje berre skriva bilettekstar som "Hjørnet, Galleriene og de forskjellige rutene er lett og identifisere". Mange vil òg stussa på bruken av å/og-regelen i den biletteksten, og Larsen burde brukt ein betre språkvaskar - her er mange skrivefeil, og altfor mykje repetering i teksten. Og sidan eg er i gang med klaginga - boka hadde sett betre ut om satsspegelen hadde vore den same i heile boka. Her finst (i alle fall) tre ulike variantar av reine tekstsider.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

Bill Bryson: Shakespeare. The World as a Stage (2007)

Det er mykje som fascinerer med denne boka, men noko av det mest fascinerande er kor lite me veit om William Shakespeare. Me veit ikkje sikkert korleis han såg ut, me veit ikkje kor mange skodespel han skreiv, me veit ikkje kor tid han skreiv dei skodespela som er kjende, me veit ikkje kor mange av dei han skreiv saman med andre, eller kor omfattande dette samarbeidet var, me veit ikkje når han skreiv sonettane sine, osb. Me veit ikkje eingong sikkert korleis han sjølv skreiv namnet sitt. Og det er fascinerande korleis mange, gjerne fleire hundreår etter at Shakespeare døydde, har funne det meiningsfullt å presentera udokumenterte påstandar som sanning.

Bill Bryson er ein forfattar som kosar seg i slikt landskap. Han fyller på med fascinerande kunnskap og hendingar frå samtida, eller om personar Shakespeare i større eller mindre grad hadde omgang med, men han er best når han stiller spørsmål ved all den oppdikta historieskrivinga. Eit kapittel om oppvekståra til Shakespeare, der han knapt nok har fortalt noko som helst, sluttar slik: "Shakespeare's early life is really little more than a series of occasional sightings. So when we note that he was now about to embark on what are popularly known as his lost years, they are very lost indeed".

Boka sluttar med omtale av dei mange som har hevda at Shakespeare ikkje skreiv skodespela han i dag vert hugsa for. Han gjer, ikkje uventa, eit nummer ut av etternamnet til ein av desse, J, Thomas Looney, og nemner òg to andre fantasi-skrivarar med relevante namn - Sherwood E. Silliman og George M. Battey. Sjølv fekk eg mest sans for Delia Bacon, ei amerikansk kvinne som via mykje av livet sitt til å skriva ei bok på 675 sider, der ho indirekte hevdar at alle Shakespeare-skodespela var skrivne av Francis Bacon. To år etter at boka kom ut døydde ho på ein mentalinstitusjon, overtydd om at ho var den heilage anden.

Det er mykje me ikkje veit om Shakespeare, altså, men Bryson skriv sjølvsagt òg om det me veit. Han skriv godt om publiseringa av sonettar og skodespel, og om ei fantastisk samling Shakespeare-folioar (og andre godbitar) i Washington D.C.

Guffen tilrår.

Meir Bryson på kulturguffebloggen
The Lost Continent (1989)
Neither here Nor there (1991)
Notes from a Small Island (1995)
A Walk in the Woods (1998)
Notes from a Big Country (1998)
Down Under (2000)
At Home (2010)
One Summer. America 1927 (2013)
The Road to Little Dribbling (2015)
The Body (2019)

Relatert på kulturguffebloggen
Shakespeares skjulte sannhet (2012)

3. februar 2015

Merethe Lindstrøm: Svømme under vann (1994)

Dette er ei relativt tidleg novellesamling av Lindstrøm, og det er ei fin novellesamling. Novellene er ekstremt kompakte, nokre er svært korte. Dei har alle ei svært tidsavgrensa handling, nokre rett nok med hyppige tilbakeblikk. Språket er som alltid godt, og novellene er godt oppbygde. Svært ofte anar ein tidleg at her ligg noko mellom linene, noko ligg og ulmar, men me får ikkje vita kva det er før seinare i novellene.

Eit gjennomgåande tema ser ut til å vera tap. Nokre taklar det godt, andre slit litt med tapet. Ei av dei mest overraskande novellene handla om ein gut som vert igjen åleine heime då faren tek med seg nye-kjærasten på ein kort ferie. Guten øydelegg gradvis heile huset deira, han kosar seg medan han gjer det, der det heile verkar som ein stor protest, eller kanskje eit rop om hjelp.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

2. februar 2015

Kampen om tungtvannet (2015)

Tungtvassaksjonen, igjen. Er det ei hending frå den andre verdskrigen i Noreg som er godt eigna for ein fjernsynsserie, er det jo denne. Ein sabotasjeaksjon mot ein geografisk vanskeleg tilgjengeleg fabrikk vert gjennomført utan tap av menneskeliv. Der dei som arbeidde ved fabrikken måtte kryssa ei bru over eit djupt juv, gjekk sabotørane ned i det bratte juvet, opp på den andre sida, og returnerte same veg, før dei flykta på den mest norske måten av dei alle - på ski gjennom vinternatta.

Det er ikkje vanskeleg å sjå kvifor denne aksjonen fekk lengendestatus rett etter at krigen var over. Det var noko urnorsk over det heile, og det var òg slik at dei norske sabotørane fullførte det engelske soldatar hadde prøvd å gjera, men som dei knapt hadde kome i gang med. For meg var det barnelærdom at denne aksjonen hindra at Tyskland fekk utvikla atomvåpen, sidan nordmennene hindra at det verdfulle tungtvatnet vart sendt til Tyskland. Då, altså då eg var liten, vart det ikkje sagt noko om at det var sprenginga av ferja Hydro, der 14 sivile vart drepne, som sette ein endeleg stoppar for det tyske prosjektet. Og det vart heller ikkje sagt noko om at tyskarane truleg ikkje var i nærleiken av å få ferdig ei atombombe.

Men her er det altså serien det handlar om. Seks episodar, der dei to fyrste vart sende som ein lang opningsepisode. Den var av dei mest vellukka, der var det god flyt, og me vart kjende med alle dei viktige aktørane i serien. Nokre av desse kunne godt vore kutta ut, og det gjeld (diverre) dei fleste kvinnene i serien. Der er tre med sentrale roller - kona til den tyske fysikaren Werner Heisenberg, den fiktive kona til den fiktive fabrikksjefen Bjørn Henriksen, og den fiktive britiske offiseren Julie Smith. Med unntak av Smith er dei andre berre distraksjonar, som ikkje tilføyer historia noko som helst. Kvifor serieskaparane har sett det som naudsynt å dikta opp to sentrale kvinneroller forstår eg ikkje, serien hadde vore betre utan desse.

Så gjekk det opp og ned. Den sentrale hendinga i serien, aksjonen mot fabrikken, vert godt presentert i den fjerde episoden, og det trong serien - den tredje episoden skjedde det svært, svært lite i. Dei to siste episodane var på det jamne - tidvis bra, tidvis ordinært. Serien har fått svært mykje ros i norske aviser, og javisst er her mykje bra, men det er likevel ikkje slik at fjernsynshistoria må skrivast om etter dette, slik ein av og til får inntrykk av gjennom avisene.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Knut Haukelid: Det demrer en dag (1947)
Kampen om tungtvannet (film, 1948)
The Heroes of Telemark (1965)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren (2011)