22. mai 2012

Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rart. Eg såg denne boka i Stockholm for ein månad sidan. Eg tenkte at ho kunne vera verdt å lesa, og tinga ho frå Amazon. Boka kom, og eg lurte på kvifor eg i alle dagar hadde kjøpt denne. Både medan eg las ho, og no etterpå, er eg glad for at eg gjorde det.

Det er ei litt annleis fotballbok. Kuper er ein kunnskapsrik og velskrivande journalist, som her har samla ei rekkje artiklar om fotballspelarar, managerar, og nokre andre med tilknyting til fotball. Han har ingen illusjonar om at fotballspelarar har noko fornuftig å seia, så han skriv heller om andre sider ved dei, eller om korleis han (eller andre fotballspelarar) vurderer dei han skriv om. Det er ei god vinkling, og sidan Kuper har sans for humor, vert det høgst lesverdig. I staden for å skriva om det målet til Maradona, skriv han om kva det argentinske laget snakka om i garderoben etterpå.

Av ein eller grunn kjem han fleire gonger tilbake til Wayne Rooney, for å streka under at fotballspelarar ikkje er så oppvakte. Alt i innleiinga skriv han at "I do believe that you can access truths about the game by speaking to Arsène Wenger. I don't believe you can access them by speaking to Wayne Rooney". Seinare skriv han at "It's hard to know what Rooney thinks, because he rarely speaks in public, and has never been heard to say an interesting sentence in his life". Og "There are two types of British footballers: ugly ones like Rooney, Paul Gascoigne and Nobby Stiles, and pretty ones like Beckham and Michael Owen. The British public usually prefers the ugly ones". Når han skriv om fem sjølvbiografiar av engelske fotballspelarar, strekar han under at dei fem "are not necessarily stupid", men tek eit atterhald for Rooney. Og Ashley Cole.

Jamt over er her altså litt å smila av. Om Johan Cruijff står det mellom anna at han har så sterk vinnarvilje at han faktisk juksar når han spelar Monopol med ungane sine. Om Beckham står det at stemma hans er så "high-pitched that some words are audible only to certain breeds of dogs". Kuper, som kjem frå Holland, seier det som det er. Han er ikkje redd for at spelarane tek det ille opp, dei fleste av desse les korkje aviser eller bøker, og det skal me som les boka vera glade for.

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)

Rob Smyth og Georgian Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)

1 kommentar:

  1. Fin anmeldelse:) Høres dessverre ut som den inneholder litt mye fotball for min smak:)Ha en fin kveld:)

    SvarSlett