26. juli 2010

Harpo Marx / Rowland Barber: Harpo Speaks! (1961)

Dette kan verta langt. Dette er truleg den boka eg har lese flest gonger. Det er likevel ikkje einaste grunnen til at eksemplaret mitt er slite i kantane. Ei tid pusha eg denne boka på omtrent alle som var innom, og eg må ha lånt ho ut minst ein fem-seks gonger. Ein av dei som lånte boka har like godt skrive namnetrekket sitt i ho.

Harpo Speaks! kan godt vera viktigaste grunnen til at eg på slutten av 80-åra vart oppteken av Marx-brørne. Eg kjøpte ho brukt våren 1989, i eller ved Los Angeles, og på resten av USA-turen må eg ha kjøpt minst ti bøker til om dei. No har eg rundt 35.

Boka har vore ått av (minst) to personar tidlegare. Eigar nummer ein skreiv inn ein lang dedikasjon før han gav boka vidare til eigar nummer to, og dedikasjonen er så bra at eg tek han med her, utan å retta det som finst av skrivefeil:

1-29-87, 3:10 A.M.

Dear Friend of Friends,

when you give someone a book you have to write a sille dedication. So here goes:

I've been doing a lot of bitching lately and as you might have noticed have been rather unhappy. Well, I've been wondering - what happened to me?

The only thing I could do is say "R.S. skin, this is your life:

Well, let's see. I became lost at the Acropolis in the pouring rain. I was locked in and escaped on my hands and knees thru a hole cut in the fence. I've watches strippers in Vancouver B.C. I've been inside the great pyramids of Egypt and I've gone surfing in Mexico.

I have lots of good friends (and one who is quite beautiful both inside and out. Guess who!). For some reasons I'm very good at making little kids smile (And I can't think of a more noble profession than that, even if you can hose [?] head.

So what is this all leading to, you ask? Your probably thinking this going to be a lecture on how you could benifit from my years of experience, right? Well no, of course not. You never listen to me anyways! (However, you could benifit greatly from my years of world travel, disease and decadance. It frightens me to think of just hoe much I have been around. I'm the stuff legends are made of!)

Well anyways, I was skimming through this book and realized what a jerk I've been lately. What a waste of time and energy it is to let my foul temper get the best of me with these slimeballs. It makes me no better than they are. This is something I known for a long time. I just sometimes forget and let passion take control. But Harpo allways comes along to remind me.

As Harpo says "What's the use in talking?". I've learned from him "What's the use in getting mad?" 'Cause hey as I look at things, It's a wonderful life after all. In recent times you have added to that wonderfulness (well, most of the time anyway). Si I give you this book because it contains all the secrets of life.

Soon we will probably be going our seperate ways (sniff, sniff). So years from now, once in a while, I want you to pick this up, look thru it and lift a pint and a chocolate chip cookie to a certain drunken dwarf.

Well, pretty princess, thanx for being my friend, and love you allways,

Matthew.

Sterke saker. "All the secrets of life", "years from now", etc. Eg fann boka i ein bruktbutikk litt over eitt år etter at denne dedikasjonen vart skriven.

Resten av boka er altså glimrande. Den viktigaste grunnen til det er Harpo Marx. I filmane deira seier han ikkje eitt einaste ord (med unntak av eit nys og ei mogleg fjerdestemme i ein song), men han er ein god forteljar. Han var 73 år då boka kom ut, og gjennom livet hadde han vore med på ei rekkje små og store hendingar. Den raude tråden i alle desse er at han vil ha det kjekt. Han var eit barn heile livet, han skapte moro rundt seg, og sa svært sjeldan noko negativt om andre. Dette er ein sjølvbiografi, så viss dette var den einaste kjelda til korleis han var, ville eg teke det med ei klype salt. Men det finst ei rekkje kjelder, og alle desse fortel det same. Han var ein kjernekar, rett og slett.

I boka bruker han mykje tid på oppveksten sin i New York. Dei var fattige, dei hadde ingen sikre inntekter, og sjølv hadde han lite utbyte av å gå på skulen. Han slutta skulen midt i andreklasse, då var han lei av at dei irsk-amerikanske elevane i klassen kasta han ut av vindauga. Marxane var jødar, og Harpo fortel om korleis gatene i nabolaget hadde klare etniske skiljeliner. Dette var rundt 1900, ei tid då Amerika, men kanskje spesielt ein kystby som New York, var prega av det vandra inn innvandrarar frå alle kantar av verda. Forteljinga om Harpo og dei andre Marx-brørne er forteljinga om korleis nokre innvandrarar gjorde det godt, og vart gode amerikanarar.

I denne delen skriv han om korleis familien var nært knytt saman, og i den siste delen av boka handlar det mykje om korleis ein ny familie er nært knytt saman. Han og kona adopterte fire ungar, som voks opp utanfor Los Angeles, på den andre sida av det amerikanske kontinentet.

Innimellom alt dette skriv han om livet som ungkar og skodespelar. Skodespelarlivet vert mest omtalt fram til dei slår gjennom i 1924, deretter vert berre nokre av filmane nemnde sporadisk. Det verkar som om tida då dei reiste rundt gjennom heile USA på turné, store delar av året, var meir gjevande for Harpo. Nokre av kapitla er fylte med korte episodar frå turnélivet. Her er kronologien heilt feil, ting kjem i feil rekkjefølgje, og det han skriv skjer i Kansas kan like gjerne ha skjedd i Wisconsin. Det er ikkje det viktige, det finst nok av bøker som fortel ting akkurat slik dei skjedde.

Marx-brørne slo gjennom i 1924. Det var litt tilfeldig. Eitt av stykka deira, I'll Say She Is, kom til New York etter å ha turnert i lang tid. Den andre premieren same kvelden vart avlyst, slik at alle meldarane kom til Marx-stykket. Dei var alle særs nøgde, ikkje minst Alexander Woollcott, som vart ein av dei næraste venene til Harpo. Gjennom Woollcott vart han kjend med fleire av dei leiande skribentane i New York. Saman med desse levde han glade dagar i 1920-åra, fram til krakket i 1929. Då var Harpo ei hårsbreidd frå å gå konkurs, men berga seg så vidt, etter å ha fått låna 10 000 dollar frå Milt Jaffee, ein av venene til broren Zeppo. Her var det selskapsleiken Pinchie Winchie som redda han. Når Harpo fortel om då han møter Jaffee mot slutten av livet, og må takka nei til ein ny runde med Pinchie Winchie, er det vanskeleg å ikkje få klump i halsen. Eg burde vita det, eg har altså lese boka ei rekkje gonger.

Boka er altså full av gode episodar, men eg tek berre med éin her. Om somrane var mange samla på ei øy Woollcott åtte, og der var det spel og leikar dagen lang. Var veret dårleg, var mord den vanlegaste leiken. Ein vart trekt ut som detektiv, og ein vart mordar. Mordaren skulle ta livet av ein annan av gjestane, ved å seia "You are dead" til vedkomande, og detektiven skulle finna ut av kva som hadde skjedd. Akkurat denne gongen vart Harpo mordar, og Woollcott detektiv. Woollcott briska seg og sa at han alltid greidde å løysa desse mysteria, og Harpo tenkte ut noko snedig. Timane gjekk utan at dei fann noko lik, og Woollcott vart meir og meir oppøst. Utpå kvelden merka ein av dei kvinnelege gjestane at ei av dodørene var låst, og då dei fekk opna denne, sat ei "død" kvinne der. På rullen med dopapir hadde mordaren skrive You are dead, og offeret hadde lojalt vorte sitjande. Planen var bombesikker, hadde det ikkje vore for at Harpo hadde litt skrantande rettskriving - på dorullen stod det You are ded.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993)

Bøker
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012)
Devon Alexander: The Quotable Groucho Marx (2014)
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar