31. desember 2023

Fargo, sesong 4 (2020)

Denne sesongen gjekk meg litt hus forbi då han vart lansert. Han vart fjerna frå HBO etter uventa kort tid, men dukka opp att no, i samband med at det har kome ein femte sesong. Den nye sesongen har fått strålande meldingar, men eg valde å sjå denne fyrst, sjølv om eg er usikker på kvifor. Kvar sesong er heilt frittståande.

Denne gongen er me i Missouri, der to kriminelle organisasjonar kjem på kant med kvarandre. Den eine er italiensk-amerikansk, og er ein del av ein større, nasjonal organisasjon. Den andre er styrt av svarte amerikanarar, og er meir lokal. Dei kjempar om kven som skal kontrollera kva. I tillegg møter me eit par etterforskarar, ein rimeleg ustabil sjukepleiar, og ei tenåringsjente som likar å snusa i andre sine saker.

I kampen mellom dei to organisasjonane går ein del liv tapt. Det er diverre ikkje like originalt og fengande som dei tre fyrste sesongane. Dette vert meir tradisjonelt, og det vert ikkje betre av at her knapt er interessante karakterar. Svært mange av personane me møter vert drepne i løpet av serien, og ikkje éin einaste gong tenkte eg at den drepne karakteren var ein eg gjerne ville sett meir av. Det er stilreint og fint å sjå på, men dette var ein stor nedtur.

Guffen kan ikkje tilrå dette. 

Relatert på kulturguffebloggen
Fargo (film, 1997)
Fargo, sesong 1 (2014)
Fargo, sesong 2 (2015)
Fargo, sesong 3 (2017)
Fargo, sesong 5 (2023)

28. desember 2023

Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)

Denne boka er ein liten nedtur, kanskje spesielt når ho vert plassert i Vesaas-kronologien. Sju år tidlegare hadde han gjeve ut den glimrande novellesamlinga Vindane, og to år tidlegare kom romanen Fuglane ut. Vesaas var altså i godt slag, men denne boka held ikkje det same nivået. 

Her er ti noveller, og fleire av dei har ungar eller ungdom i hovudrollene. To noveller er så lange at dei dekkjer halve boka. I begge desse møter me unge jenter som verkar ettertrakta, dei vert i alle fall heile tida oppsøkt av andre. Diverre er ikkje desse to novellene spesielt vellukka, og "Blå knapp borte" er så veik at det nesten er vanskeleg å tenkja seg at det er Tarjei Vesas som har skrive ho.

Her finst heldigvis nokre noveller som fungerer. "G for Gudny" fungerer godt, og den meir dramatiske "Hesten frå Hogget" er ei av dei beste her. Me møter to unge gutar som midtvinters skal til seters med ein hest. Hesten går gjennom isen, og dei kjempar for å halda han i live. Dei tre siste novellene er korte. Her er det symbolikaren Vesaas som dominerer, i alle fall i sluttnovella, "Det snør og snør". 

Guffen er lunken. 

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Tarjei Vesaas: Is-slottet (1963)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

27. desember 2023

Jens K. Styve: Dunce. Apokalypse snart (2020)

Dunce er ein fin teikneserie. Stripene har gode poeng,. Teikningane er gode. Her er nok karakterar til at det vert god variasjon i stripene. 

Det handlar litt om far og son og om hunden deira, Brego. Ein sjeldan gong er alle med i same stripe; vanlegvis er det berre ein eller to av dei. Faren er på jobb, og me møter han saman med kollegaene sine. Hunden deira er av og til saman med andre hunder, både frivillig og ufrivillig. 

Nokre av stripene heng saman, i alle fall tematisk. Tidleg i boka handlar det mykje om at sosiale medium tek altfor mykje tid. Mot slutten, i striper som akkurat då var dagsaktuelle, handlar det om pandemien. Det er mykje smiling, det er litt humring, og ein gong lo eg høgt.

Guffen tilrår. 

Meir Styve på kulturguffebloggen
Eg, Ove Kvamme (2008)
Friedland (2013)

Dunce. Lut og kaldt vatn (2019)
Dunce. Apokalypse snart (2020

26. desember 2023

Stevie Chick: Psychic Confusion. The Sonic Youth Story (2007)

Sonic Youth er eit av mange band eg har høyrt for lite på. Dei var originale, viktige og gode, og var heile tida på leiting etter dei rette tonane. Sjølv om dei etter kvart gav ut plater på store selskap, vart dei sett på som eit undergrunnsband, eit band som stod for dei rette verdiane.

Det med undergrunnen fekk uventa stor plass her. Chick skriv mykje om andre band, og då er det ikkje berre snakk om å nemna dei i forbifarten. Viss Sonic Youth på ein turne hadde fire-fem oppvarmingsband, bruker gjerne Chick nokre sider på å presentera dei banda, og på å koma med korte biografiar om det. Det var litt rart, men samstundes fungerte det godt - ikkje minst for å få fram poenget med at Sonic Youth var viktige.

Eg kjenner ikkje historia til bandet i detalj, men etter det eg kan sjå går Chick grundig til verks. Han bruker både nye og gamle intervju, han bruker gamle artiklar, og det heile er rimeleg underhaldande. Sjølv om den gode stemninga i bandet fordufta nokre år seinare: Ekteparet Thurston Moore og Kim Gordon gjekk frå kvarandre, og i kjølvatnet av det brotet vart bandet oppløyst.

Guffen tilrår. 

21. desember 2023

Jon Fosse: Morgon og kveld (2000)

Undervegs i lesinga av denne romanen tenkte eg på dei altfor, altfor mange som ikkje har lese denne boka. For ei ufatteleg oppleving dei går glipp av! Boka er så glitrande, så fabelaktig, så velskriven og så original at ho gjorde eit enormt inntrykk også denne gongen, rundt tjue år etter at eg las ho fyrste gong. Fram til Septologien heldt eg denne for å vera den beste Fosse-romanen, og det seier ikkje så lite.

Kva det handlar om? Vegen inn i livet, og vegen ut att. Etter eit kort kapittel som handlar om fødselen til fiskaren Johannes, vert me med han gjennom dagen han døyr. Det er dødsdagen som gjer sterkast inntrykk, der han gjer det han plar gjera, Han møter bestevenen Peter, men han forstår ikkje heilt kvifor Peter er så rar. Dei dreg inn til byen for å selja fisk, men får det ikkje heilt til. Dei reiser heim att, og då han litt seinare går for å vitja Peter møter han dottera Signe, som går fort mot heimen til Johannes. Sidene der dette møtet vert skildra er noko av det aller, aller beste Fosse har skrive. 

Etter at Fosse fekk Nobelprisen har eg møtt eller høyrt om fleire som har sagt at dei ikkje har lese Fosse, av di han er så vanskeleg. Eg trur denne romanen er ein god inngang til forfattarskapen hans. Boka er krystallklar.

Guffen tilrår. 

Meir Fosse på kulturguffebloggen
Raudt, svart (1983)
Stengd gitar (1985)
Blod. Steinen er (1987)
Naustet (1989)
Flaskesamlaren (1991)
Bly og vatn (1992)
To forteljingar (1993)
Prosa frå ein oppvekst (1994)
Gitarmannen (1997)
Eldre kortare prosa (1998)
Det er Ales (2004)
Melancholia (2004)
Leif Zern: Det lysande mørket (2005)
Andvake (2007)
Cecilie N. Seiness: Jon Fosse. Poet på Guds jord (2009)
Jente i gul regnjakke (2009)
Olavs draumar (2012)
Soga om Fridtjov den Frøkne (2013)
Kveldsvævd (2014)
Eskil Skjeldal og Jon Fosse: Mysteriet i trua (2015)
Morgon og kveld (Nationaltheatret, Oslo, 4.12.2015)
Det andre namnet (2019)
Eg er ein annan (2020)
Eit nytt namn (2021)
Jan H. Landro: Jon Fosse. Enkelt og djupt (2022)
Kvitleik (2023)
I svarte skogen inne (Det Vestnorske Teatret, Bergen, 2.6.2023)

17. desember 2023

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Syke søster (2023)

Det handlar om tvillingane Alma og Edit. Edit lever ikkje meir; og Alma kjem ikkje over det. Ho har ein sambuar, og då ho vert gravid vert det litt i meste laget for ho. Ho reiser tilbake til Askild, som bur langt unna alle andre og som var fosterfar for tvillingane. 

Ingen av dei snakkar spesielt mykje, men dei greier likevel å bu i same hus. Det er Alma det handlar mest om, men det er Edit som er forteljaren i romanen. Av og til kan det stå at no tenkjer Alma på meg (eller noko liknande), og for meg er det ein måte å visa lesaren forholdet mellom Alma og Edit. Alma høyrer ofte at Edit snakkar til ho. 

Det er ei fin bok. Språket er stille og stilreint, og me merkar godt korleis Alma vert tryggare og tryggare. Ho vert òg meir komfortabel med at ho er gravid. Det einaste eg likte mindre i boka er sluttkapitlet, der det vart litt for mykje happy ending. Brått kom Even på besøk, og då tek Alma farvel med Edit.

Guffen tilrår. 

Meir Skomsvold på kulturguffebloggen
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009)
Monstermenneske (2012)
33 (2014)
Kjersti Annesdatter Skomsvold leser Aksel Sandemose (2017)
Barnet (2018)
Den andre forsvinninga (2019)
I dag jeg, i morgen du (2020)
Agnes natt og dag (2021)

16. desember 2023

Ottar Grepstad: Den bortkomne Aasen-visa (2023)

Det har vore skrive mykje om Ivar Aasen og verket hans, men der er visst framleis hol som kan tettast. Det er kanskje ikkje det viktigaste holet, men det er viktig likevel. I 1843, truleg under det lange opphaldet i Nordhordland, skreiv han diktet "Vise om Giftermaal". Det vart ikkje publisert så lenge han levde, og sjølv om nokre har kjent til diktet, har ingen av Aasen-biografane plukka det opp.

Ottar Grepstad har grave djupt for å finna ut så mykje som råd om diktet. Originalmanuskriptet er vekke, men då VG i 1897 vart dei fyrste som trykte diktet skreiv dei at det var skrive "med Aasens egen Haand", så dei har truleg hatt det. Diktet har vore trykt fleire stader, men forma det hadde i VG i 1897 er truleg den mest korrekte å bruka. Grepstad leiter i arkiv, han finn spor som sender han vidare, og når han set punktum har han vore innom mykje av Sør-Noreg, Canada og USA. Temaet for diktet er livet som ungkar. Det var eit tema Aasen (litt motvillig) kjende godt til, og det var eit tema han ofte dikta om. 

Det heile kan minna litt om arbeidet Terje Aarset har gjort for å fortelja om korleis den nynorske songskatten vart til. Skilnaden er at Grepstad leitar etter informasjon om eit dikt/ein song som var så godt som ukjend. Det er uansett ein kjekk sjanger, og det hadde ikkje vore meg imot om nokon skreiv like godt og grundig om andre Aasen-dikt - kjende som ukjende.

Guffen tilrår. 

Meir Grepstad på kulturguffebloggen
Avisene som endra Noreg (2010)
Historia om Ivar Aasen (2013)
Vinje-bibliografien (2017)
Forfattarens skriftstader (red., 2018)
Aasen-bibliografien (2018)
Brent ord (2022)
Bokhistorier (2022)

Meir Ivar Aasen på kulturguffebloggen
Ervingen (1855)
Garborg, Hovden, Koht: Ivar Aasen. Granskaren, maalreisaren, diktaren (1913)

Handagard: Ivar Aasen (1956)
Kjell Venås: Ivar Aasen og Universitetet (2000)
"Kven skal læra han Ivar å lesa?" (10.12.2011)
Symra (2013)

15. desember 2023

Elisabeth S. Eide: Bøker i Norge (2013)

Denne boka trudde eg at eg kom til å lika betre. Eg likar bøker, eg likar bokhistorie, eg likar å lesa om boksamlarar, og det er alt dette denne boka handlar om. Eide fortel om boksamlingar, om bokproduksjon, om lesemiljø. Boka er rikt illustrert, som det heiter, og gler meg jo at ho alt på side 20 skriv at Jostein Fet er det store førebiletet for all norsk bokhistorisk forsking. Og det er jo stas (og litt merkeleg) at eit fint bilete av nokre av bøkene Ivar Aasen eigde vert brukt to gonger i boka.

Likevel vert det heile livlaust og kjedeleg. Eg veit ikkje heilt kvifor, men det vert truleg for repeterande. Der er ein grunnleggjande historie som viser korleis lesegleda breier seg ut over landet, korleis eldsjeler ofte er viktige, korleis folkeopplysing er så viktig for fleire av samlarane at dei lagar bibliotek, osb. Men innimellom kjem det altfor mange skildringar av store og små boksamlingar. Nokre finst framleis, andre er delte opp. 

Guffen er lunken. 

10. desember 2023

Jon Fosse: Melancholia (2004)

I dag er sjølvaste Nobel-dagen, og kva passar betre enn å lesa ut endå eit meisterverk av Jon Fosse? 

Denne samleboka inneheld dei to romanane Melancholia I (1995) og Melancholia II (1997). Det handlar stort sett om målaren Lars Hertervig, som er forteljar i dei to fyrste bolkane i den fyrste romanen. Me møter han fyrst i Düsseldorf, der han studerer kunst. Han oppfører seg rart, han slit sosialt og han ser og snakkar med folk som ikkje der, og me ser godt kvifor han i den neste bolken er innlagt på Gaustad. I den siste bolken møter me (den fiktive) forfattaren Vidme, som etter å ha sett eit Hertervig-bilete kjenner at han må melda seg inn i statskyrkja att. 

I den andre romanen er det (den fiktive) systera til Lars Hertervig som fører ordet. Hendingane går føre seg i Stavanger, same året som Lars døydde. Oline er dement, og slit med å hugsa avtalar og personar, og det endar med at ho ikkje når å vitja den dødssjuke broren Sivert før han døyr, trass i at dei er nære naboar.

Det er fabelaktig lesnad. Skildringa av den demente Oline, som hugsar godt det som skjedde då ho og Lars var born og unge, men som ikkje hugsar kva som skjedde for fem minutt sidan, er rørande og glimrande. Det gjer endå sterkare inntrykk å lesa dei to fyrste bolkane i den fyrste romanen, der Lars fell frå kvarandre. Det er tydeleg at kunstsyna til Hertervig og Fosse er relativt samanfallande. Bolken med Vidme er oppdikta, men me anar at han har om lag same meiningar som Fosse. Han tenkjer mykje på religion, og vil snakka med ein prest for å melda seg inn att. Han ringjer ein prest i Åsane, og møter vedkomande same kvelden. Det er likevel ikkje slik han hadde tenkt det - presten han møter er ei kvinne, som drikk vin og som mest av alt vil vera ung og moderne. Det passar ikkje med religionssynet til Vidme, for han er dette langt meir alvorleg, og det endar med at han likevel ikkje melder seg inn.

Guffen tilrår. 

Meir Fosse på kulturguffebloggen
Raudt, svart (1983)
Stengd gitar (1985)
Blod. Steinen er (1987)
Naustet (1989)
Flaskesamlaren (1991)
Bly og vatn (1992)
To forteljingar (1993)
Prosa frå ein oppvekst (1994)
Gitarmannen (1997)
Eldre kortare prosa (1998)
Morgon og kveld (2000)
Det er Ales (2004)
Leif Zern: Det lysande mørket (2005)
Andvake (2007)
Cecilie N. Seiness: Jon Fosse. Poet på Guds jord (2009)
Jente i gul regnjakke (2009)
Olavs draumar (2012)
Soga om Fridtjov den Frøkne (2013)
Kveldsvævd (2014)
Eskil Skjeldal og Jon Fosse: Mysteriet i trua (2015)
Morgon og kveld (Nationaltheatret, Oslo, 4.12.2015)
Det andre namnet (2019)
Eg er ein annan (2020)
Eit nytt namn (2021)
Jan H. Landro: Jon Fosse. Enkelt og djupt (2022)
Kvitleik (2023)
I svarte skogen inne (Det Vestnorske Teatret, Bergen, 2.6.2023)

9. desember 2023

Quentin Tarantino: Once Upon a Time in Hollywood (2021)

Det er relativt vanleg at det vert laga film basert på ein roman. Her er det omvendt - på baksida står "The new novel based on the film". Og det er akkurat det det er. Tarantino har ikkje gjeve ut bokmanuset, han har dikta litt vidare og endra litt. 

Hovudhistorien er likevel den same. Det handlar om skodespelaren Rick Dalton og stuntmannen hans, Cliff Booth. Booth er sjølvsikker og sjarmerande, Rick er ikkje så mykje å skryta av. Desse to er oppdikta, men litt for mykje av boka handlar om reelle skodespelarar. Dei snakkar om filmar og fjernsynsseriar, dei snakkar om regissørar, dei snakkar om andre skodespelarar. Eg veit ikkje om alle som vert nemnde er reelle skodespelarar, men Tarantino får i alle fall vist at han kan Hollywood ut og inn.

Cliff kjem i kontakt med Manson-familien. Rick bur vegg i vegg med Roman Polanski og Sharon Tate. I filmen tek familien seg inn i huset deira; i romanen er dette kutta ut. Tate får likevel mykje plass i romanen, og det gjer òg Manson-familien.

Tarantino skriv godt, og han er spesielt god på dialogar. Han er likevel ikkje nokon stor romanforfattarar. Opninga er veik, og det er ofte svært lite framdrift. Han bruker altfor, altfor mykje plass på korleis Rick har det på jobb, og det er me ikkje spesielt interesserte i.

Guffen er lunken. 

Meir Tarantino på kulturguffebloggen
Reservoir Dogs (1992)
Pulp Fiction (1994)
From Dusk till Dawn (1996)
Jackie Brown (1997)
Kill Bill 1 (2003)
Kill Bill 2 (2004)
Inglourious Basterds (2009)
Django Unchained (2012)
The Hateful Eight (2015)
Once Upon a Time in Hollywood (film, 2019)

4. desember 2023

Makta, sesong 1 (del 1, 2023)

Denne serien handlar om livet i Arbeidarpartiet frå rundt midten av 1970-åra. Det er berre femti år sidan, men alt er annleis. Det er røyking og drikking, det er flest menn i politikken, og dei har ikkje noko etisk regelverk å bry seg om.

Me går frå Bratteli til Brundtland, frå den gamle til den nye tid. Det handlar mykje om han som var statsminister mellom dei, Odvar Nordli, og det handlar mykje om han som aldri vart statsminister, Reiulf Steen. 

Det er ein finfin serie. Det toppar seg i den siste episoden, som har fått det glitrande namnet "Ingen av oss har snakka sammen". Nordli har bestemt seg for å gå av, og partileiinga er samla heime hjå Bratteli for å finna ut kven som skal ta over. Nordli har støtte for framlegget sitt, Rolf Hansen, men han har gløymt ein liten detalj: Han har ikkje spurt Hansen om han vil. Han takkar nei, og dei neste minutta, der det gradvis går opp for alle at det er Brundtland som må ta over, er aldeles fabelaktige.

Serien har fått kritikk for mykje rart. Og det meste av det er rart - at dei går rundt i dagens Oslo er berre artig. At nokre av skodespelarane ikkje liknar på den dei framstiller går òg heilt fint for meg, sjølv om det kan innvendast at det då vert feil at nokre liknar svært mykje. Det er òg greitt for meg at serieskaparane vrir litt på røynda. Serien er ikkje ei historiebok.

Guffen tilrår. 

Meir Makta på kulturguffebloggen
Sesong 2 (del 2, 2024)

24. november 2023

Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)

Vinteren 1932-33 prøvde Chico og Groucho Marx seg på radio. Kvar veke var dei hovudpersonar i det direkte programmet "Flywheel, Shyster and Flywheel". Groucho er advokaten Flywheel; Chico er Ravelli, assistenten hans. Dei laga 26 episodar, og fekk, merkeleg nok, ikkje fornya kontrakten.

Merkeleg nok, av di dialogane mellom dei to ofte er mellom høgdepunkta i filmane deira. Der er det mykje anna som dreg nivået ned, som mange musikalske innslag eller halv-romantiske bi-historier. Her er det verbal humor heile vegen, og det kjem fleire blinkskot i kvar episode.

Dei to spelar figurar me kjenner frå filmane. Groucho skjønar kva som skjer og rakkar ned på alle; Chico er ikkje så oppvakt, men leverer mange glimrande ordspel. Nokre av dei ordspela er glimrande av di dei er dårlege, og då kjem ofte Chico med variantar av klassikaren "Atsa som joke, eh, boss?" Dei av oss som kjenner alle filmane vil dra kjensel på mykje - noko av dette er gjenbruk, noko er ting dei tok med seg til dei seinare filmane sine. 

Programma var lenge rekna som tapt. Det fanst ingen opptak, og manuskripta var borte vekk. Heilt til midten av 1980-åra, då Barson oppdaga dei i arkivet til Library of Congress. Eitt manuskript mangla, dei 25 andre er med her. Og mange, mange år seinare dukka det òg opp opptak av ein og ein halv episode. 

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

23. november 2023

Jon Fosse: To forteljingar (1993)

It does exactly what it says on the tin. Boka inneheld to forteljingar, som begge er over snittet.

I "Og så kan hunden komme" møter me ein hundeeigar ved fjorden. Han skal ein tur ut, hunden spring i førevegen og forsvinn. Han (hundeeigaren) møter ei kvinne som meiner at ho høyrde eit skot hjå naboen rundt svingen, og ho meiner at no har naboen skote hunden. Det viser seg at det stemmer, og hundeeigaren bestemmer seg for å ta hemn.

I "Lines hår" fortel ein gut/ung mann om dei siste dagane før far hans flyttar heimefrå. Han likar far sin, men er samstundes klar over at mange ser på han som ein raring. Han reknar etter kvart med at det er ei anna kvinne inne i biletet. Sjølv er han begeistra for ei jente/ung kvinne som heiter Line, og reknar seg fram til at håret til Line er grunnen til at faren flyttar.

Begge forteljarane gjev meg ei kjensle av at dei ikkje er heilt til å stola på. Det dei fortel verkar truverdig, men samstundes snur det mot slutten av begge forteljingane. Hundeeigaren går rundt og ventar på hunden sin, sjølv om han tidlegare i forteljinga har gravd han ned. Guten greier å overtyda seg sjølv om at han og faren likar den same kvinna, sjølv om det er opplagt at faren ikkje eingong veit kven Line er. Begge forteljingane er verdt lesinga, men den fyrste er nok hakket betre.

Guffen tilrår. 

Meir Fosse på kulturguffebloggen
Raudt, svart (1983)
Stengd gitar (1985)
Blod. Steinen er (1987)
Naustet (1989)
Flaskesamlaren (1991)
Bly og vatn (1992)
Prosa frå ein oppvekst (1994)
Gitarmannen (1997)
Eldre kortare prosa (1998)
Morgon og kveld (2000)
Det er Ales (2004)
Melancholia (2004)
Leif Zern: Det lysande mørket (2005)
Andvake (2007)
Cecilie N. Seiness: Jon Fosse. Poet på Guds jord (2009)
Jente i gul regnjakke (2009)
Olavs draumar (2012)
Soga om Fridtjov den Frøkne (2013)
Kveldsvævd (2014)
Eskil Skjeldal og Jon Fosse: Mysteriet i trua (2015)
Morgon og kveld (Nationaltheatret, Oslo, 4.12.2015)
Det andre namnet (2019)
Eg er ein annan (2020)
Eit nytt namn (2021)
Jan H. Landro: Jon Fosse. Enkelt og djupt (2022)
Kvitleik (2023)
I svarte skogen inne (Det Vestnorske Teatret, Bergen, 2.6.2023)

20. november 2023

Paul Auster: Baumgartner (2023)

På side 15 i denne boka seier hovudpersonen "At least I'm not dead". Døden er eit tema gjennom heile boka, og det er diverre eit aktuelt tema: Auster fekk ein kreft-diagnose for nesten eitt år sidan, og i ferske intervju har han sagt at det kan henda at dette vert den siste boka hans. 

Det er ei bok med mange Auster-kjennemerke. Her er mange tilfeldigheiter, hovudpersonen skriv bøker, det går føre seg i New Jersey (staten der Auster vaks opp), i ungdomen budde hovudpersonen i Frankrike, osb. Hovudpersonen er Sy Baumgartner, forresten, professor i filosofi. Noko av det fyrste som skjer er at Baumgartner får ein telefon frå ein person han ikkje veit kven er - det kan godt vera ei helsing til opningssetninga i debutromanen til Auster ("It was a wrong number that started it" i City of Glass.). Kona til Baumgartner heitte forresten Anna Blume, det same som hovudpersonen i In the Country of Last Things.

Den samtalen er berre ein av ei lang rekkje rare og uventa hendingar i fyrste del av boka. Etter denne litt lystige og underfundige opninga vert boka meir seriøs. Baumgartner vart enkjemann for ti år sidan, og no er han for fyrste gong klar for å fri til ei dame igjen. Det går ikkje så bra, han vert trist, men kviknar til att då ein ung kvinneleg akademikar har lyst til å skriva ei bok om dikta til enkja til Baumgartner. Han gler seg, han er nervøs, og det ligg litt i lufta at han får ein ny opptur. 

Det er ei fin bok. Det er kanskje ikkje ein Auster i toppform, og det kan henda at eg tenkte for mykje på at dette kanskje er den siste boka hans, men eg likte boka. Det er rett nok mange lause trådar, og slutten er i alle fall litt open, men det er jo slik det er, er det ikkje? Det kan ikkje vera uvanleg at ein går ut av tida med mange lause trådar i veven.

Guffen tilrår. 

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)

19. november 2023

Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001)

På baksida av boka står det nokre blurbs, setningar frå avismeldingar av boka. Ein av dei opnar med "There is a core of mystery in every Munro story". Det er rett, der dukkar alltid opp nye moment, men det store mysteriet er likevel dette: Korleis greier ho å skriva så rike noveller? Korleis greier ho å la ei novelle, som i utgangspunktet verkar vanleg og tradisjonell, brått ta steget inn i ei noko heilt anna? I dei fleste novellene hennar, og i alle fall alle novellene i denne boka, er det eit slikt usynleg punkt, der alt endrar seg, og det enkle og tradisjonelle vert djupt og innsiktsfullt.

Fleire gonger, og kanskje mest under den siste novella, var eg djupt rørt etter å ha fullført ei novelle. Munro skriv om vanlege folk som gjer vanlege ting, men det heile vert flytta opp på eit høgare nivå. 

Den siste novella, "The Bear Came Over the Mountain", er aldeles glimrande. Kona i eit ektepar, Fiona, vert dement, og mannen hennar, Grant, flyttar ho til ein pleieheim. Ho gløymer kven ho har vore, og ho gløymer kven mannen er. Ho finn seg ein besteven på heimen, og mannen hennar vert sjalu. Den nye bestevenen flyttar heimatt til kona si, men Grant merkar at Fiona saknar han. Han vitjar kona til den nye bestevenen og prøver å overtala henne til å senda bestevenen tilbake. Ho nølar. Seinare den dagen ringjer ho til Grant og inviterer han med på ein dans. Han er ikkje heime, han høyrer berre meldinga på telefonsvararen, men dei neste sidene er altså glimrande: Han funderer på kva han skal gjera, og kva som kan verta konsekvensen av at han takkar ja. Og det er berre éi av ni glimrande noveller i denne boka. 

Guffen tilrår. 

Meir Munro på kulturguffebloggen
Dance of the Happy Shades (1968)

Lives of Girls and Women (1971)
Something I've Been Meaning to Tell You (1974)
Who Do You Think You Are? (1978)
The Moons of Jupiter (1982)
The Progress Of Love (1986)
Friend Of My Youth (1990)
Open Secrets (1994)
The Love of a Good Woman (1998)
Runaway (2004)
The View from Castle Rock (2007)
Too Much Happiness (2009)
Dear Life (2012)

13. november 2023

Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

Denne plata kom ut i 2012, og var ulikt det Motorpsycho hadde gjort før. Dei hadde med seg Ståle Storløkken (og mange andre), og laga ein rockeopera. Songane fortalde ein historie, og musikken var mektig og magisk. Då dei turnerte etter at plata kom ut vart verket framført frå A til Å. Eg såg dei to gonger - konserten i Bergen vart øydelagt av dårleg lyd; konserten i Operaen i Oslo, der dei stilte med fullt mannskap, var aldeles glimrande.

Dei som skriv bøkene i denne serien (og i den engelsk-språklege som liknar) står rimeleg fritt til å vinkla teksten slik dei vil. I denne boka har Marius Lien teke eit godt grep: Etter ei innleiing der han skriv om ulike reisemåtar han finn i tekstane til Motorpsycho, konsentrerer han seg om båtreiser som kan minna om historien på plata. Det var ikkje heilt uvanleg at overlevande etter forlis brukte dei døde kameratane sine som mat, og den lengste historia handlar om forliset på skuta Essex i 1820. Når Lien fortel denne historia, vekslar han med kortare kapittel der han fortel om hendingane i tekstane på plata.

I tillegg til dette har han intervjua mange av dei som var med. Ingen av dei tre i Motorpsycho snakkar - Kenneth Kapstad takka nei, medan dei to andre ikkje var spurt, av di dei har kome til orde så ofte elles. Storløkken snakkar, Ola Kvernberg snakkar, fleire av Trondheimsolistene snakkar, Kjetil Mølster snakkar, Matias Eick snakkar, produsenten Kåre Vestrheim snakkar. Samla sett får dei fram nye og gamle sider ved plata. Boka gjorde òg det slike bøker ofte gjer: Eg måtte henta fram att plata for å friska ho opp att, og det svingar framleis av ho.

Guffen tilrår. 

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023

12. november 2023

Joe Hagan: Sticky Fingers (2017)

Denne biografien handlar om Jann Wenner, som fyrst og fremst er kjent som grunnleggjar og redaktør av det amerikanske musikkbladet Rolling Stone. I gamle dagar las eg jamleg musikkblad og -aviser, og det hende eg las Rolling Stone. Dei kunne ha gode og grundige intervju med artistar eller andre, men i det store og heile var det eit keisamt blad. Det var litt for etablert.

Det var truleg òg målet til Wenner. Musikken var viktig for han, men det var like viktig å verta rik og vidkjent. Bladet kom fyrste gong ut i 1967, og etter nokre vanskelege økonomiske år gjekk det langt betre frå tidleg i 1970-åra. For Wenner var dette stas, og denne boka viser at han var langt meir oppteken av å møta kjendisar, og å leva like rikt og fritt som dei. Dyre feriar, dyre vanar, lange skiferiar, osb. Det handlar mykje om sex, drugs og rock'n'roll, og dei to fyrste er langt viktigare enn musikken.

Wenner kjem ikkje spesielt godt ut av denne boka. Det var han som tinga biografien, og det skal han ha: Han gav Hagan frie tøylar. Hagan fekk tilgang til heile arkivet til Wenner, og han har òg intervjua Wenner (og veldig mange andre). Wenner er einerådig, han er lojal så lenge han treng å vera det, og han gjer det han kan for å vera på god fot med kjendisane. Dårlege plater frå store artistar (som Dylan eller The Rolling Stones) fekk heile tida rosande omtale; gjerne meldingar skrivne av Wenner sjølv. Andre gonger var pengane viktigare: I 1970 fekk Wenner eit langt intervju med Lennon, på vilkår av at det berre vart trykt i Rolling Stone og ikkje i bokform. Wenner gav det ut som bok likevel, etter at eit forlag kom med eit raust tilbod. Fram til dess var Lennon og Wenner på god talefot; frå 1971 snakka Lennon aldri med Wenner. 

Guffen tilrår. 

11. november 2023

Klar til strid (2023)

Eg låg heime med korona nokre dagar, og såg meg gjennom denne serien på NRK. Premisset er enkelt og greitt - me følgjer nokre rekruttar gjennom fyrstegangstenesta. Dei er stasjonerte ved Setermoen i Troms, og kjem frå heile landet. Nokre er jenter; dei fleste av gutar.

Det er sjølvsagt uråd å sjå serien utan militærnektar-brillene mine. Eg er framleis uvanleg glad for at eg kunne ha sivilteneste. Slik er det ikkje i dag, diverre, no er det slik at dei som vert kalla inn må i militæret. For meg ville det vore heilt uaktuelt. Dei lærer sjølvsagt mykje rart, men det grunnleggjande er at dei skal vera budde på å ta liv (og eventuelt ofra sitt eige). 

Dette er altså grunnleggjande, men dette poenget kjem likevel litt overraskande på nokre av soldatane. I ein av dei siste episodane vert alle samla i eit auditorium, der dei får beskjed om at Russland har invadert Ukraina. Han som snakkar gjer det klart at sjølv om sjansen er liten for at nokre i salen vert sende til krigen, står Noreg saman med Ukraina. Ingen veit kva som vil skje dei neste månadene. Nokre soldatar verkar sjokkerte - dei er ikkje klare for dette.

Serien er god. Eg kan ikkje vera sikker, men eg reknar med at han gjev eit nokolunde rett bilete av korleis det er å vera i militæret. Mykje er kjekt, mykje er eit slit. Du møter mange kjekke folk, men du møter òg befal som er altfor, altfor strenge. Nokre taklar det, andre slit litt meir. 

Serien sluttar med at dei reiser kvar til sitt. Dei snakkar om kor fint dei har hatt det, korleis dei har utvikla seg, og korleis dette har vore eit år som ein må oppleva for å forstå det. Det er altså det same som folkehøgskuleelevar seier når skuleåret deira er over, og rådet mitt er klart: Gå heller på folkehøgskule.

Guffen tilrår.

Matias Faldbakken: Vi er fem (2019)

Det er kjekt med bøker der handlinga tek uventa vendingar, og slik er det absolutt her. Hovudpersonen, Tormod, har to born saman med kona Siv. Dei bur eit godt stykke nord for Oslo, og vert ikkje heilt samde om dei skal ha eitt born tid. Kompromisset vert ein hund, men Snusken forsvinn etter ei tid. Tormod trekkjer seg tilbake til verkstaden, der han leiker med raudleire og kunstgjødning. 

Der og då vart det høgst uklart kvar vegen vidare skulle gå. Dei kjemiske blandingane gav meg assosiasjonar til terroristen frå 2011, men heldigvis er det ikkje heilt den vegen me skal. Tormod skapar likevel eit monster, som ei tid skapar uhygge i nabolaget.

Boka er godt bygd opp, og Faldbakken skriv konsist og godt. Det er korte setningar, han sløser ikkje med orda, og det er med på å driva forteljinga framover. Her er òg ting å humra over. Boka var underhaldande og grei å lesa, sjølv om eg ikkje er altfor glad i, ja, fantasy eller science fiction.

Guffen tilrår. 

9. november 2023

Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)

Jan Erik Vold sa ein gong at Fuglane er den eine boka me ikkje kunne klart oss utan. Det er store ord, men det er lett å vera samd med han. Eg veit ikkje kor mange gonger eg har lese ho (fire? fem?), men romanen gjer framleis eit stort inntrykk. 

Boka er eit strålande portrett av Mattis. Saman med systera Hege bur han litt unna dei andre, ein stad på landsbygda. Han er ikkje som dei andre der, han er ikkje så flink eller så ivrig til å arbeida. Han kan verka noko enkel, men samstundes er han i stad til å formulera nokre glitrande setningar, og han stiller spørsmål me alle av og til lurer på. "Kvifor er det slik det er?" Han ser det store i det små. Han lever lenge på ein rotur der han hadde med seg to lettkledde unge jenter, og han ser òg det store i rugdetrekket som brått kom over huset han bur i. 

Systera passar på han, og dei greier seg nokolunde godt. Han prøver seg som ferjemann, og på det viset fører han tømmerhoggaren Jørgen inn i huset. Jørgen og Hege vert eit par, og dette skiplar kvardagen til Mattis så mykje at han må finna ein veg ut.

Det er altså Mattis det handlar om, og det må vera vanskeleg å lesa denne boka utan å få sympati for han. Det meste av boka vert fortalt gjennom han, og me merkar godt kor tid han kjenner seg trygg eller utrygg. Det er mange toppar i forfattarskapen til Vesaas, men det er truleg her han når aller høgast.

Guffen tilrår. 

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Tarjei Vesaas: Is-slottet (1963)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)