28. mai 2017

Øystein Lønn: Thomas Ribes femte sak (1991)

Dette var ei snedig bok. Politietterforskaren Thomas Ribe bur i ein by ikkje langt frå heimbygda Ribe. Dokteren i heimbygda er (så godt som) drepen, og Ribe reiser heim for å løysa saka. Han møter potensielle informantar, han vert sjølv avhøyrt som potensiell mordar. Han snakkar med fleire som seier at dei veit kven som har gjort det, og han seier sjølv at han veit kven som har gjort det.

Men om han/dei verkeleg veit det kjem aldri fram. Me får aldri vita kva som har skjedd, og det er heller ikkje det vesentlege. Det som på overflata kan verka som ei krimbok er noko heilt anna. Det handlar om korleis me snakkar med kvarandre, om kva me tek for gitt at andre forstår. Og det handlar svært mykje om korleis praten går usagt i ei bygd. Alle veit alt om alle, men det dei veit er ikkje nødvendigvis rett.

Guffen tilrår.

Meir Lønn på kulturguffebloggen
Berners datter (2018)

25. mai 2017

Thor Gotaas: Femmila (2013)

Eg likar femmiler, i alle fall frå sofaen. Eg likte det sjølvsagt betre då det var intervallstart. Då kunne det vera fleire timar med spenning, i motsetnad til desse fellesstartgreiene dei driv med no for tida. Det er ikkje vanskeleg å vera samd med alle som, både i denne boka og elles, lengtar tilbake til langrennsøvingar med intervallstart.

Ei femmil er likevel framleis seig. Slik sett er denne boka midt i blinken. Gotaas har gått grundig til verks. Han skriv om utviklinga i denne eine langrennsøvinga, frå dei verkelege manndomsprøvane frå slutten av 1800-talet til dei langt raskare og meir tilrettelagde øvingane me finn i dag. Han skriv òg om eit stort utval av utøvarar, og det er i denne siste bolken det burde vore redigert langt strammare. Det er ikkje måte på kor mange femmilsslukarar som var skogsarbeidar, som levde eit liv i armod, som gjekk på ski mange dagar og netter for å koma til konkurransane, og som gjekk like langt heim att, der dei slengde ein ny pokal på bordet før dei gjekk attende til tømmarskogen. Svært få av desse portretta er spesielle nok til å fenga noko større.

Gotaas er betre når han fortel om utviklinga i øvinga. Tidleg i historia var det stor skilnad på øvingane i dei tre nordiske landa (som jo var dei dominerande). I Noreg var det ei kupert løype i Nordmarka; i Finland var det langt enklare løyper. Då det skulle lagast femmils-trasé i vinter-OL i Chamonix i 1924, hadde arrangøren fått med seg at det burde vera krevjande, og hadde laga ei løype med ein høgdeskilnad på 800 meter, og der løypa ein stad fall med 500 høgdemeter på berre to kilometer. Her snakkar me manndomsprøve. Det er òg den vanlege rosen av femmila i Holmenkollen, men her er det ikkje berre nordmenn som snakkar: Gotaas viser at den femmila faktisk hadde eit høgt stempel hjå utøvarar frå heile verda.

Guffen er lunken.

24. mai 2017

Greg Grandin: Kissinger's Shadow (2015)

Henry Kissinger var litt av ein røvar. Han studerte ved Harvard, tok doktorgrad der, og var tilsett ved universitetet då han i 1968 vart kalla til rolla som nasjonal tryggleiksrådgjevar (National Security Advisor) i regjeringa til Nixon. Etter at Nixon vart attvalt i 1972 vart Kissinger utanriksminister.

Her fekk han etter kvart mykje makt. Det han likte best var å visa andre land kor mykje militær makt USA hadde. Under Vietnam-krigen var det han som stod bak den massive, massive bombinga av nabolandet Kambodsja. Han meinte at USA hadde full rett til å stoppa framveksten av kommunisme i andre land, og la dermed grunnlaget for det som vart amerikansk politikk dei neste tiåra. USA blanda seg inn i ei rekkje land i Latin-Amerika, Midt-Austen og andre stader i Asia. Etter at han gjekk av var han mykje brukt som utanrikskommentator, og var òg rådgjevar for fleire av presidentane. Heile tida støtta han amerikanske invasjonar, heile tida nekta han for at han hadde gjort noko gale eller urettvist. I 1973 fekk han forresten Nobels fredspris.

Kissinger får ikkje mykje skryt i denne boka. Grandin er professor ved New York University, og soknar til venstresida i amerikansk politikk. Det kan godt henda at det fargar framstillinga hans, men det heile er bygd opp svært grundig. Ein sit att med eit inntrykk av at Kissinger var til dels inhuman i kampen for å byggja opp amerikansk herredøme, og at viss han ikkje hadde brukt makta si så katastrofalt, ville verda vore ein betre stad i dag.

Guffen tilrår.

21. mai 2017

Life of Brian (1979)

Dette er framleis ein relativt god film. Eg har sikkert ledd meir av han tidlegare, men der er framleis nok av situasjonar og replikkar som fungerer.

Me følgjer livet til Brian. Han er ikkje altfor oppvakt, han er lett å leia, sjølv om det i filmen er han som leier andre. Handlinga er lagt til dei fyrste tiåra i vår tidsrekning. Kvelden han vert fødd får han besøk av tre vise menn, som det viser seg skal til fødselen i nabohuset. Filmen handlar like mykje om han i nabohuset, eller om religiøse leiarar i det heile. Det handlar òg mykje om politiske motstandsrørsler, som har lett for å dela seg opp i mindre og konkurrerande fraksjonar, i staden for å stå samla mot den felles fienden.

At Brian vert profet er høgsst tilfeldig. Han er på flukt frå romarane, og ser at ein utveg kan vera å gli inn i mengda av andre profetar. Diverre snakkar han så mykje svada at han får ein stor flokk følgjarar, som gjer alt dei kan for å leva slik dei trur han bed dei om.

Det er mykje å le av, men det er òg scener som ikkje held. Av og til vert det langdrygt, av og til er vitsane for halvgode. Men sånn sett under eitt var det eit fint gjensyn.

Guffen tilrår.

Meir Monty Python på kulturguffebloggen
Monty Python and the Holy Grail (1975)
The Meaning of Life (1983)
Monty Python Live (mostly) (2014)

Lars Saabye Christensen (red.): Signaler 86 (1986)

Cappelen gjev årleg (trur eg) ut debutantantologiar. Dette er den aller fyrste, og er som slike antologiar oftast er: Nokre tekstar er gode, andre er mindre. Alle tekstane er ikkje skrivne av debutantar, men alle er tidleg i karriera si. Nokre namn er godt kjende i dag, som Stig Sæterbakken, Per Petterson (som har ein av dei finaste tekstane), Tor Ulven eller Rønnaug Kleiva, andre kom ikkje så mykje lengre enn dette med skrivinga si.

Den lengste teksten i boka er den viktigaste grunnen til at eg kjøpte boka. Morten Jørgensen skriv om norske rocketekstar. Jørgensen har sjølv vore med i band, og har sjølv skrive bøker - best kjend er han for tida som vokalist i Lumbago og for romanen Sennepslegionen. Det er forfriskande med ein som tek norske tekstar på alvor, og det var ekstra forfriskande for tretti år sidan. Eg er slettes ikkje samd med han i alt - for han er Lars Lillo Stenberg den som skriv dei beste rocketekstane på norsk. Det vert jo aldeles rart; Jørgensen nemner jo til dømes fleire tekstar av Lasse Myrvold. Det er òg rart at han insisterer på å få sine eigne tekstar vurdert i essayet - det gjer han sjølvsagt ikkje sjølv, men likevel. Etter essayet kjem rocketekstar av ni forfattarar, og denne bolken opnar òg med tekstar av Jørgensen sjølv. Dei er ikkje altfor imponerande.

Guffen tilrår.

20. mai 2017

James Joyce: Dei døde (1914)

I gode gamle dagar gav Det Norske Samlaget ut ei rekkje omsetjingar av klassiske verk. Norsk Barneblads forlag gjorde det same med mange av dei store barnebøkene. No har Skald forlag gått i gang med ein ny serie omsetjingar. Det er eit prisverdig tiltak, der alle sjølvsagt burde melda seg som abonnentar og få tilbod om nye bøker, etter kvart som dei kjem.

Denne boka er omsett av Jon Fosse. For eit halvt år sidan vart han spurt av Klassekampen om kvifor desse bøkene burde omsetjast til nynorsk, og svaret hans var framifrå: "Kvifor trengst dei på færøyisk, islandsk, bokmål og på all verdsens andre språk, medan dei ikkje trengst på nynorsk? Eg forstår ikkje spørsmålet. Det ligg ein fordom mot nynorsk i sjølve spørsmålet".

Dei døde er den siste novella i samlinga Dubliners, som eg las for mange år sidan. Det er ei lang novelle, som vert betre og betre. Det handlar om eit middagsselskap heime hjå to systre, og det heile vert fortalt gjennom systerson deira, Gabriel Conroy. Han skal halda tale i selskapet, der det òg er mykje musikk. Ein av songane sullar kona til Conroy så underleg, og seinare på kvelden, på hotellrommet deira, får han vita grunnen: I ungdommen hadde ho ein kjærast som song denne for ho. Kjærasten døydde då han var sytten år, altså for fleire tiår sidan, og Conroy vert nærmast sjokkert over at kona tenkjer på han enno. Kona sovnar, men han ligg lenge vaken og tenkjer på korleis dei døde framleis er med oss.

Det er i det som skjer etter at dei går frå festen at novella verkeleg tek av. Skildringa av festen er òg god, der alle gjer sitt beste for å oppføra seg høvisk, og der det ofte vert fortalt med ein lun humor. Men dei siste sidene er fabelaktige. Og det same er omsetjinga, forresten.

Guffen tilrår.

Meir Joyce på kulturguffebloggen
Dubliners (1914)

7. mai 2017

Last Days (2005)

Biletet og teksten på plakaten seier det meste: Filmen er inspirert av dei siste dagane til Kurt Cobain. Hovudpersonen i filmen heiter rett nok Blake, og andre namn er òg endra, men elles stemmer både eitt og hitt.

Blake er ein musikar som har fått nok. Han tek ikkje telefonen, han prøver å gøyma seg for dei andre i huset, han snakkar knapt med folk når dei snakkar til han, og dei einaste gongene han ser ut til å trivast er når han er heilt åleine, anten det er i naturen eller med gitaren på øvingsrommet. Me får ikkje sjå at han tek livet sitt, men får sjå at nokon har drepe seg, i eit rom som liknar på rommet Cobain tok livet sitt.

Filmen prøver ikkje å gje noko svar på kvifor det gjekk som det gjekk. Det verkar heller som om han vil visa kor einsam Blake var, og kor dårleg han fann seg til rette saman med andre. Det går i eit forferdeleg tregt tempo, det finst ikkje spanande, og filmen er noko av det mest mislukka eg har sett.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Det er mykje godt å seia om denne boka, men der er òg ting å trekkja for.

Det eine er at Olav Vesaas er son til Halldis Moren Vesaas. Det treng sjølvsagt ikkje vera noko problem, men han kom langt betre frå det då han skreiv om faren, altså Tarjei Vesaas. I denne boka vert han for synleg sjølv, og også kona og ungane hans vert for synlege. Sjølv om det berre er ei setning her og då, vert det samla sett for mykje, og det er òg høgst uklart kva det tilfører boka. Det andre er at boka er altfor detaljert. Det er ein kunst å samla inn alt av relevante kjelder, men det er òg ein kunst å vita kva ein skal ta med (og kva ein ikkje skal ta med). Her vert det for mange detaljar om besøk på Midtbø, og om arbeids- og ferieturar i inn- og utland.

Men det er altså mykje fint òg. Halldis Moren Vesaas var ein stor diktar og ein stor attdiktar, og ho hadde òg mange roller i kulturlivet, både nasjonalt og lokalt (i Vinje). Ho vaks opp i Trysil, debuterte som 22-åring med diktsamlinga Harpe og dolk, arbeidde nokre år i Sveits, før ho som nygift flytta til garden Midtbø i Vinje. Ho var ei sterk kvinne, men det var likevel ektemannen som var den viktigaste. Han hadde eige arbeidsrom; ho måtte skriva i same rommet som ungane leika. Ho fekk ikkje eige arbeidsrom før i 1956, og då var begge ungane flytta heimefrå. Paradoksalt nok vart det omtrent slutt på at ho skreiv eigne dikt på den tida, frå samlinga I ein annan skog i 1955 gjekk det førti år til neste diktsamling, Livshus i 1995. Ho gjekk sjølvsagt ikkje arbeidslaus eller gjerandslaus i desse åra - det var då ho verkeleg kom i gang som attdiktar. Ho arbeidde mykje for Det Norske Teatret.

Alt i alt er det mykje bra i denne boka. Men med strammare redigering kunne det vore endå betre.

Guffen er lunken.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

1. mai 2017

Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)

Eg repeterer: Eg har lese dei aller, aller fleste bøkene som er skrivne om Marx Brothers - og det er skrive mykje om dei. Det er difor både overraskande og gledeleg når det dukkar opp bøker med heilt nye vinklingar, slik det har gjort dei siste åra. Denne boka pløyer ny jord, og Bader løyser oppgåva si på ein finfin måte.

Det er velkjent at Marx Brothers var vaudeville-artistar i bortimot tjue år før dei slo gjennom i 1924. Det er denne perioden Bader skriv om. Han har gjort eit gravearbeid av dei sjeldne, og fortel om det meste Marx Brothers gjorde på scener rundt om i USA (og England). Frå dei spede fyrste forsøka, der Groucho som femtenåring vart rundlurt av leiaren i ein trio han reiste rundt med, eller den svært fornøyelege historia om då sju år gamle Gummo opptrer saman med onkelen sin. Onkelen agerte buktalar; Gummo sat på fanget hans, inne i ei dokke. For å visa at det ikkje var juks stakk onkelen ei nål gjennom beinet. Det var avtala på førehand, og Gummo hadde begge føtene sine i det eine buksebeinet. Diverre hadde dei ikkje avtala kva buksebein han hadde føtene i.

Bader kjem med mykje ny informasjon, og tek òg livet av mange mytar. Han viser kor store dei var alt før 1920, der dei var av dei best betalte i vaudeville, og der dei jamleg vart omtala i bransjeblada. Påstanden om dei var heilt ukjende då dei brakdebuterte på Broadway i mai 1924 vert altså kraftig tilbakevist. Bader siterer frå lokalaviser, bruker ei rekkje andre skriftlege kjelder, mellom anna upubliserte livsminne skrivne av Susan Marx (som var gift med Harpo), Kay Marx (som var gift med Groucho) og Robert Marx (son til Gummo). Og det er som det skal vera når han sluttar med eit seksti sider langt annotert oversyn over alle gongene dei stod på scena.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

Greg Child: Over the Edge (2002)

August 2000. Eitt år seinare veit alle kva islamistiske terroristar kan finna på, men sommaren 2000 vart ikkje alle åtvaringar tekne på alvor. I Kirgisistan i sentral-Asia er der nokre fjellområde som dreg til seg klatrarar frå heile verda, og i august vert fleire av desse kidnappa av terroristar. Den eine gruppa, sett saman av klatrarar frå Tyskland og Ukraina, vert sette fri etter kort tid, men den andre gruppa, fire unge amerikanarar, vert haldne i fangeskap i rundt ei veke, av tre terroristar. Saman er dei på flukt frå militæret - dei flyttar seg sakte om nettene, og ligg i dekning om dagen. Ein av terroristane vert drepen, og då dei to attverande skiljer lag ser amerikanarane at dei har ein utveg: Dei dyttar den andre utfor eit stup, og greier å ta seg fram til ein militærleir.

Historia er fargerik nok fram til dette. Dei reiser heim til USA, gjev nokre intervju, og reknar med at det meste er over. Men det heile tek ei uventa vending. Terroristen dei hevda å ha dytta i døden lever framleis, og fleire hevdar at dei har dikta opp heile greia. Den offentlege versjonen i Kirgisistan er at militæret frigjorde dei. Klatrarane har òg selt både bokrettar (til Child) og filmrettar, og har altså fått både pengar og PR. Det utviklar seg altså til ein kamp om kven som har rett, kven som kan kontrollera sanninga. Og ein ting er å ta til orde mot amerikanske journalistar, noko heilt anna er å reisa attende til Kirgisistan for å drøfta saka med politikarar og byråkratar som ikkje kan eitt ord engelsk.

Det er ei fin bok. Child, som sjølv er ein ekstremt rutinert klatrar, skriv greitt nok. Han byggjer boka fint opp, der han vekslar mellom dei ulike gruppene av folk i fjellområdet, og der han kort informerer om den historiske utviklinga i landet og i islam. Eg vart rett nok litt skeptisk då Child introduserer seg sjølv i forteljinga, om lag då dei to fyrste av amerikanarane returnerer til USA, men såg etter kvart at han ikkje kunne fortalt den siste delen av historia utan at han sjølv var så synleg.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)