28. juni 2017

James W. Loewen: Lies My Teacher Told Me About Christopher Columbus (2014)

James Loewen har skrive fleire bøker av denne typen. Ei bok om løgner han finn i skulebøker, ei bok om løgner han finn på monument over heile Amerika. Denne er den minst omfangsrike, men poenget hans er likevel det same: Kvifor fortel ikkje lærebøker sanninga?

Det er ikkje bombe at det er slik. Sjølvsagt er lærebøkene prega av forfattarane som skriv dei, og sjølvsagt kan ikkje forfattarane som skriv lærebøker i amerikansk historie ha like stor innsikt i alt som har skjedd. Likevel er det all grunn til å dela uroa til Loewen. Mønsteret er at lærebøkene fortel historia frå dei kvite sin synsstad. I dette tilfellet, altså Christopher Columbus, fører det til at myter erstattar fakta, og at dei mindre gode sidene til Columbus og mennene hans vert ignorerte.

Skal Columbus vera ein helt, må òg lærebøkene kutta ut mange av følgjene av det auka samkvemet mellom Europa og Amerika. Sjukdomar, slavehandel, folkemord, osb - det passar ikkje inn, og vert difor ignorert. Det er kanskje dette som uroar Loewen mest. Kvifor godtek lærarar det? Kvifor krev dei ikkje betre lærebøker?

Denne boka er skriven for lærarar. Spreidd utover teksten kjem det spørsmål til debatt, som lærarar gjerne kan bruka i timane sine. Men spørsmåla kan òg drøftast av lærarar, og det er der det tynne håpet ligg: At bøker som denne gjer at undervisinga vert betre.

Guffen tilrår.

Meir Loewen på kulturguffebloggen
Lies Across America (1999)
Sundown Towns (2005)
Lies my Teacher told Me (2007)

27. juni 2017

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)

Dei vidaregåande skulane på Voss vert slegne saman, og biblioteket på skulen til Marit skal kvitta seg med altfor mange bøker. Me var innom der sundag, og eg tok mellom anna med meg denne. Det var mest for å verta betre kjend med ein diktar eg ikkje har lese mykje av.

Eg vart vel meir kjend med Jacobsen, men ikkje så mykje med diktinga. Boka er ei samtalebok, og det er ei form eg likar godt. Vesaas intervjua Jacobsen for NRK eit par år før Jacobsen døydde, og boka har fire delar. Dei to fyrste handlar om oppvekst og det tidlege vaksenlivet, den tredje handlar om andre verdskrigen, og berre den fjerde handlar om diktinga hans.

At andre verdskrigen får så stort rom skuldast at Jacobsen etter krigen vart dømd for landssvik. Før krigen arbeidde han var ei arbeidarparti-avis, og då avisa fekk pålegg om å bruka heile fyrstesida på stoff diktert av dei tyske okkupantane, gjorde Jacobsen det utan å mukka. Akkurat der er Jacobsen på line med det eg finn andre stader, men han nektar blankt for å ha vore medlem i NS. Artikkelen i Norsk biografisk leksikon har til og med datoen han melde seg inn.

Dette burde ikkje vore det som dominerte ei slik bok. Diktinga hans må vera langt viktigare, slik at samtalane burde vore disponerte annleis. Det kan ikkje Vesaas åleine lastast for; Jacobsen er veldig interessert i å reinvaska seg for det han gjorde under krigen, og snakkar og snakkar om det. Samtalebøker har denne openberre svakheita. Dei som snakkar kjem med sine versjonar av det som har skjedd, og dei kan altså ikkje brukast som sikre kjelder.

Trass i desse innvendingane var det ei heilt grei bok. Innimellom vert teksten broten opp av Jacobsen-dikt, og kvar dag opnar og sluttar med Vesaas sine tankar om det som kjem/det som har kome.

Guffen tilrår.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

25. juni 2017

Harlan Lebo: Citizen Kane (2016)

Citizen Kane er filmverda sitt svar på Sgt. Pepper. Filmen vart fleire gonger kåra til den beste filmen gjennom tidene, før andre filmar tok over. Eg googla litt no, og på lista over beste filmar på IMDB ligg Kane heilt nede på 36. plass. Det vert jo heilt absurd, ikkje minst når ein ser på kva filmar som ligg høgare.

For Citizen Kane er ein fabelaktig film. Denne boka får godt fram kor stor prestasjon filmen er. Orson Welles hadde ikkje laga film før, men fekk frikort frå RKO. Han kunne gjera kva han ville i Hollywood, og etter å ha lagt vekk to andre prosjekt (mellom anna ei filmatisering av Heart of Darkness) gjekk han i gang med Citizen Kane. Så godt som alle skodespelarane var debutantar, og sjølv var Welles regissør, produsent, medforfattar og skodespelar.

Eg såg filmen om att endå ein gong etter å ha lese boka. Welles er glimrande i hovudrolla, men det er mykje anna å gle seg over. Lebo skriv mykje om lyssetjing. Om korleis filmen er filma med uvanleg stor djupn i skarpheita. Om korleis det var heilt nytt at også taka i romma vert filma. Om korleis Welles skada venstrehanda i scena då Kane raserer rommet til Susan Alexander.

Han skriv òg mykje om problemet med å lansera filmen. Kane er heilt opplagt basert på den mektige mediamannen William Randolph Hearst, og han gjorde det han kunne for å stoppa filmen. Welles valde ein original taktikk: Han inviterte dei med mest makt i Hollywood til å sjå filmen, og alle var så imponerte at dei gjekk frå den lause planen om å kjøpa negativet til filmen, og øydeleggja det.

Guffen tilrår.

Meir Welles på kulturguffebloggen
Citizen Kane (1941)
The Magnificent Ambersons (1942)
Den tredje mann (1949)
Touch of Evil (1958)
Pauline Kael m.fl.: The Citizen Kane Book (1971)
Charles Higham: Orson Welles. The Rise and Fall of an American Genius (1985)
Robert L. Carringer: The Making of Citizen Kane (1985)
James Naremore (red.): Orson Welles's Citizen Kane (2004)
Me and Orson Welles (2008)
They'll Love Me When I'm Dead (2018)
Mank (2020)

Patrick Phillips: Blood at the Root (2016)

Patrick Phillips bur i dag i Brooklyn, New York, men han vaks opp i Forsyth County rett nord for Atlanta, Georgia. Familien hans flytta dit i 1977, om lag då han tok til på skulen, og oppdaga gradvis at i Forsyth var ting annleis. Her budde det berre kvitingar, og Phillips vert etter kvart klar over kvifor det er slik: I 1912, etter ei rettssak der tre farga vart dømde for å ha valdteke og drepe ei kvit kvinne, vart alle farga jaga ut av fylket. For dei fleste av kvitingane var dette eit heidersteikn, også så seint som i 1970- og -80-åra. 75 år etter rettssaka, altså i 1987, vart det gjennomført ein minnemarsj, som viste at rasismen framleis var dominerande i Forsyth. Phillips og foreldra hans var ein av svært få kvite familiar som gjekk i marsjen.

Denne boka fortel i detalj om hendingane i 1912, og om korleis rasismen dominerte både før og etter det. Det er ikkje lystig lesnad. Den viktigaste grunnen til at dette kunne skje var at sheriffen var rasist, han vart seinare med i Ku Klux Klan, og han ignorerte heilt dei statlege påboda han fekk. Dei dømde vart hengde, og trass i at det kom påbod om å ikkje gjera dette altfor offisielt, vart henginga lagt til eit naturleg amfi, der publikum kunne få god innsikt i det som skulle skje. Guvernøren i staten fekk høyra om dette, og påla sheriffen å byggja eit høgt gjerde rundt galgene. Det vart gjort, men det vart ikkje sett ut vakter den siste natta, så avrettingsdagen var gjerdet brunne ned, slik at alle fekk sjå.

Det er ei bok å verta sint av, ei bok å verta oppgitt av. I dag er Forsyth eit litt meir blanda samfunn, men det er ikkje noko bombe at det framleis er ekstremt mange grumsete haldningar i området.

Guffen tilrår.

9. juni 2017

Ruth A. McIntyre: William Pynchon. Merchant and Colonizer (1961)

Eg har lese (nesten) alt av Thomas Pynchon, og det er eg ikkje åleine om. Torstein har sikkert lese alt, og det var han som gav meg dette heftet til jol i fjor. Det er mest for spesielt interesserte, slik alle publikasjonar er, men det er slettes ikkje det einaste som er skrive om William Pynchon: Der er skrive minst ei bok om han. Han skreiv òg nokre få bøker sjølv, og kjem for alltid til å stå som forfattaren av den fyrste boka skriven i Amerika som vart bannlyst. Kor mange slektsledd det er mellom desse to forfattarane veit eg ikkje, men begge har artiklar på Wikipedia. Artikkelen om William er den einaste av dei to med bilete av den omtalte.

Dette heftet gjev ei grei innføring i kven han var, og kvifor han sette spor etter seg. Han kom til det amerikanske kontinentet alt i 1630, og budde fleire stader i New England. Han dreiv med handel, han kjøpte opp skinn frå indianarane og importerte dei til Europa. Han gjorde det stort, dels av di han busette seg lengre vest enn andre handelsmenn. Han grunnla byen Springfield, sørvest i Massachusetts.

I 1650 gav han ut boka The Meritorious Price of Our Redemption, der han, modig nok, tok eit oppgjer med dei vanlege tolkinga av kristendommen. Boka var forboden, dei fleste kopiane vart brende, og Pynchon fann det tryggast å returnera til England. Då var han ein halden mann, og skreiv fleire pamflettar der han var kritisk til kristendommen. Han døydde i 1662, 72 år gamal.

Det er ikkje eit hefte som sprudlar, dette, men her er likevel mykje å merka seg. Nokre av dei andre personane har namn som dukkar opp i skriftene til Thomas Pynchon (Winthrop, til dømes), nokre personar burde gjera det (som Theophilus Eaton), her aular av gode stadnamn, og eit par av sitata frå skrifter av Pynchon kunne vore skrivne av den nolevande Pynchon.

Guffen tilrår.

Meir Pynchon på kulturguffebloggen
The Crying of Lot 49 (1965)
Slow Learner (1984)
Lotion: Nobody's Cool (plate, 1995 - hårfint relatert til Pynchon)
Inherent Vice (2009)
Bleeding Edge (2013)
Inherent Vice (film, 2014)

7. juni 2017

Paul Auster: The New York Trilogy (1987)

Eg veit ikkje kvar eg fyrste gong høyrde om Paul Auster, men eg hugsar at Brynjulv og eg snakka om han fleire gonger tidleg i 90-åra. Me kasta oss ikkje over bøkene hans med ein gong, men eg kjøpte denne boka tidleg i 1994, og dei neste åra las eg alt av Auster eg kom over. Slik er det til ei viss grad framleis, eg kjøper og les bøkene hans etter kvart som dei kjem ut. Entusiasmen er ikkje like stor for kvar bok no, men den ferskaste boka hans, 4 3 2 1, var god nok til at eg fekk lyst til å gå tilbake til utgangspunktet mitt.

Denne trilogien fengar framleis. Boka er sett saman av tre relativt korte romanar - City of Glass (1985), Ghosts (1986) og The Locked Room (1986). Opninga på den fyrste romanen set tonen for heile forfattarskapen til Auster. Han skriv mykje om korleis tilfeldigheiter pregar liva våre, og romanen opnar med noko som er det mes tilfeldige av alt: "It was a wrong number that started it". Han som får telefonen heiter Daniel Quinn; han i andre enden spør etter privatdetektiven Paul Auster. Quinn forklarar at det er feil nummer, men då han får det same spørsmålet nokre kveldar seinare, svarar han stadfestande.

Quinn går altså gjennom romanen som ein annan enn han er, og dette er eit gjennomgåande tema i dei tre romanane. I Ghosts, som gjorde eit langt betre inntrykk no enn før, sit to menn og overvakar kvarandre, tvers over ei gate i New York. Etter kvart byter dei plass. I den siste romanen, den glimrande The Locked Room, vert ein journalist kontakta av enkja til Fanshawe, barndomskameraten hans. Han har forsvunne, truleg død, og han hadde sagt til kona at viss han forsvann, skulle journalisten gå gjennom alle dei upubliserte verka hans. Utover i romanen vert journalisten gradvis Fanshawe, han giftar seg med enkja, og vert mistenkt for å ha skrive bøkene sjølv.

Der er òg andre ting i boka som er typisk for Auster, som at ein karakter er fødd 3. februar 1947, same dag som Auster, og at Fanshawe var fleire år i Frankrike, som òg Auster var. Det er òg noko leikent i korleis namn dukkar opp att i dei tre romanane. I The Locked Room har enkja fått privatdetektiven Quinn til å leita etter den sakna mannen sin. Både i den fyrste og den siste av dei tre romanane dukkar det opp ein biperson som heiter Henry Dark. Og i opningsromanen er det mange Paul Auster-ar - privatdetektiven som vert omtalt, ein forfattar med kona Siri og sonen Daniel (og som "behaved badly throughout"), kanskje eg-personen (som dukkar opp på nest siste side av boka), og den Auster som Daniel Quinn leikar at han er. Quinn/Auster er hyra inn av Peter Stillman for å overvaka far hans, som òg heiter Peter Stillman. Quinn/Auster tek kontakt med Stillman sr., og presenterer seg som Peter Stillman.

Så dette var eit fint gjensyn. Kanskje eg held fram med dei andre store Auster-romanane frå 1980- og 90-åra, kanskje ikkje.

Guffen tilrår.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

5. juni 2017

The Usual Suspects (1995)

Denne filmen har eit snedig manus. Ein båt på hamna i Los Angeles vert øydelagd av brann, og på båten finn politiet haugevis med lik. Ein av dei overlevande, krøplingen Verbal Kint, vert teken inn til avhøyr. Historia han fortel handlar mykje om han sjølv og fire andre bandittar, men mest handlar det om den mystiske Keyser Söze.

Dei fem har kome til LA for å selja nokre stolne juvelar, og vert pressa til å ta seg inn på båten. Der skal dei øydeleggja enorme mengder kokain, som er smugla inn i landet. Söze, som pressar dei til å gjera dette, vil få meir kontroll over narkotikahandelen dersom kokainen vert øydelagd. Dei fem prøver seg, men møter raskt på overraskingar.

Filmen vekslar mellom avhøyret på politistasjonen og filming av hendingane Kint fortel om. Politiet anar at han ikkje fortel alt, men let han gå. Scenene i og utanfor avhøyrsrommet er glimrande, eg såg filmen på kino då han kom, og hugsar korleis slutten endra premissane for alt som hadde skjedd. Like overraskande var det sjølvsagt ikkje no, men det var likevel verdt bryet å sjå filmen.

Guffen tilrår.

Charles W. Chesnutt: The Conjure Woman (1899)

På engelsk mellomfag hadde me to ulike litteraturkurs. Det eine handla om Flannery O'Connor, og var svært bra (trass i at førelesaren ikkje var all verda). Det andre handla om amerikanske romanar frå åra mellom borgarkrigen og fyrste verdskrigen, og var litt mindre bra (trass i at førelesaren var svært bra). Denne boka var ei av dei me las på det kurset. Eg las ho om att no, og ho er langt betre enn det eg trudde.

Eit ektepar flyttar sørover til North Carolina. Dei kjøper ein plantasje, og sjølv om dei ikkje veit mykje om å driva jorda, prøver dei seg fram. Mannen er optimistisk og vil få det til; kona går fort lei. Romanen har sju kapittel, og dei er alle bygd opp på same måte: Etter nokre innleiande sider eller avsnitt dukkar ein tidlegare slave, Uncle Julius, opp. Mannen frå nord spør om råd, og får ei lang forteljing i retur. Denne forteljinga handlar som regel om nokre mindre konfliktar mellom slavane, der problemet vert løyst ved å snakka med ein trollmann eller ei trollkvinne, som kokar saman eit brygg eller tryllar folk om til dyr eller plantar. Mannen frå nord skjønar at dette er eventyr; kona hans vert riven med av historiene. Sjølv om ho òg nok ser at det berre er tull, vert som regel resultatet slik Julius vil: Endringane mannen frå nord foreslår vert lagt til sides. Det tener Julius på, på ulike måtar.

Dei sju eventyra er jamt over gode. Dei spelar alle på at slavane var overtruiske, og på at dei var rimeleg lettlurte. Det poenget hadde vore verre å leva med viss forfattaren hadde vore kvit, men det var han jo ikkje. Og kopla saman med rammehistoriene vert jo biletet eit heilt anna - det er Julius som lurer den kvite mannen frå nord.

Guffen tilrår.

4. juni 2017

Seinfeld, sesong 1 (1989)

Vaksenopplæringa held fram: Me prøvde oss på denne med Aslak. Han likte det så langt. Då me kjøpte DVD-spelar for ti-tolv år sidan var Seinfeld den fyrste serien me såg, og det er ein serien som toler å verta sett ein gong til.

Dette er rett nok ikkje heilt slik me kjenner det. Det er berre fem episodar, medrekna ein pilot. Den vart send i 1989, dei fire andre vart sendt året etter. Serien har slettes ikkje funne forma si, i dei fyrste episodane er det lite av Kramer og mindre av Elaine. Det er mykje av George, og han er ikkje heilt som seinare i serien. Her er han eigedomsmeklar, og har heile tida godt med pengar.

Men her er òg mykje som me kjenner att. Seinfeld og George har eit godt forhold, der dei kan le av alle, seg sjølve medrekna. Seinfeld går ut med (eller prøver å gå ut med) tre ulike damer på desse fem episodane, og George kjem kvar gong med gode tips til kva han skal gjera, og analyserer alt som vart sagt og gjort.

Så me får sjå korleis det går - kanskje ser me heile greia opp att, kanskje går me lei når/viss Aslak går lei.

Guffen tilrår.


Olav Midttun: A. O. Vinje (1960)

Det burde kome fleire bøker som denne. I dag er det oftast slik at biografiar er omfangsrike, og dei kjem gjerne i fleire band. Slike biografiar har absolutt sin verdi, men dei mange detaljane kan føra til at mange lesarar trekkjer seg unna. I denne boka er det heilt annleis, Midttun avgrensar seg til 150 sider. Og, som alle veit, poenget er ikkje kor mange sider ein skriv, det er viktigare kva ein skriv på dei sidene ein fyller. Og her er Midttun eksemplarisk.

Han går biografisk til verks, og følgjer Vinje gjennom oppvekst, skulegang, yrkesliv, bladliv, reising og privatliv. Han tolkar, fortel og forklarar, og i det avsluttande kapitlet flettar han saman trådane. Der skriv han òg kort om korleis Vinje er omtala i litteraturhistorier, og sluttar med to sider med tilrådd lesnad. Der står han sjølv med om lag ein tredel av dei tilrådde bøkene/artiklane, men det kan han godt gjera.

I boka bruker Midttun mykje plass på diktaren Vinje. Sjølv kunne eg like gjerne lese meir om bladmannen Vinje. Det sprutar meir av sakprosaen til Vinje, og der var han langt viktigare enn i poesien. Mange av dikta hans lever godt, og det er vel og bra, men når ein jamfører Dølen med andre aviser frå den tida, er det tydeleg kor friskt Vinje skreiv.

Guffen tilrår.

Meir Midttun på kulturguffebloggen
Rasmus Løland (1961)
Mål og menn (1968)
Livsminne (1971)

Meir Vinje på kulturguffebloggen
Ferdaminne frå sumaren 1860 (1861)
Vetle Vislie: Aasmund Vinje (1906)
Idar Handagard: Aasmund Vinje i Staalediktet (1909)
Lyriske dikt (1910)
Langslet og Rydne: Villmann, vismann og veiviser (1993)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Toril Moi leser A.O. Vinje (2016)
Ottar Grepstad: Vinje-bibliografien (2017)