31. oktober 2009

Alex Fynn og Kevin Whitcher: Arsènal (2009)

Få bøker om fotball er verdt bryet. Det hjelper sjølvsagt litt om bøkene handlar om Arsenal, men det er ikkje alltid nok. Nivået har rett nok kome seg dei siste åra, i alle fall trur eg det. Eg har ikkje lese altfor mange eldre fotballbøker, men det eg har lese av eldre bøker, har vore sånn midt på treet.

Biografiar om spelarar kjem i eigen klasse. Til liks med biografiar om andre idrettsmenn er slike bøker til dels patetiske, og er bøker ein kan skumma gjennom på heller kort tid. Her har det òg vore litt oppsving, i alle fall sett med Arsenal-auge - sjølvbiografiane til Paul Merson og Tony Adams fortel til dømes om mykje interessant.

Fotballen har endra seg stort dei siste åra. Etter at Sky kjøpte rettane til å visa engelsk fotball, og etter at Meisterligaen este ut til å inkludera alle topplaga i Europa, er det usømeleg mykje pengar i idretten. Spelarane tener langt meir enn berre for ti-tolv år sidan, og billettprisane har òg stige sterkt. Når pengane vert så viktige, vert det òg slik at dei rikaste laga vinn. Det er dette Arsènal handlar om - korleis Arsenal greier å hengja med i toppen av engelsk og europeisk fotball, utan eit altfor godt økonomisk grunnlag.

Då det økonomiske toget var på veg ut frå stasjonen, sat Arsenal med Highbury, ein bane med plass til usle 38 000 tilskodarar. Det var ikkje rom for utvidingar, og med så få tilskodarar vart det økonomiske forspranget til dei andre topplaga større og større. Boka fortel om korleis Arsenal bygde ny bane berre nokre hundre meter frå Highbury, og korleis manageren, Arséne Wenger, greidde å halda laget godt nok til at dei heldt seg blant dei fire beste laga i England. Utan pengar til å kjøpa nye spelarar måtte han byggja opp eit lag med heilt unge spelarar, eit lag med stort potensiale, men som så langt ikkje har vunne noko.

Boka handlar ikkje berre om unge fotballspelarar. Det vert skrive minst like mykje om gamle styremedlemmar - nokre av dei viser vilje til fornying og satsing, andre er berre med som passasjerar. Det går føre seg ein maktkamp i styrerommet, ein kamp som ikkje er avslutta, og denne vert godt fortalt.

Innimellom alt dette dukkar det òg opp døme på kor tilfeldig ting kan vera også i fotballen. Jugoslavia kvalifiserte seg for fotball-EM 1992, men vart utestengd grunna krigen i landet. Danmark fekk plassen deira, og vann like godt heile EM. I finala skåra John Faxe Jensen eitt mål, og han vart seinare kjøpt av Arsenal. I den handelen fekk dåverande manager George Graham pengar under bordet, og måtte gå frå klubben. Etter eit mellomspel med Bruce Rioch vart Wenger tilsett, og han forvandla Arsenal heilt - frå å vera eit kjedeleg lag, til å vera eit av dei mest fargerike og underhaldande i Europa. Ville det ha skjedd viss det ikkje var krig i Jugoslavia?

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

25. oktober 2009

Bury My Heart At Wounded Knee (2007)

Eg har lese ein del bøker om historia til indianarar, og fleire av dei har gjort såpass inntrykk at eg har lese dei fleire gonger. Stephen Ambrose har til dømes ein fin dobbelbiografi om liva til general Custer og Crazy Horse. Det er eit godt grep å fortelja historia om indianarkrigane frå 1850-åra til slaget på Little Big Horn i 1876, ved å få fram livssoga til to personar som var viktige på kvar si side i den striden. Eg las boka sommaren 1988, då eg budde i Colorado, og då eg nokre månader seinare heldt fram med bilkøyringa, la eg vegen innom fleire stader som var nemnde i boka, til dømes Bear Butte, og eg var òg såpass prega av boka at eg fekk eit uventa godt inntrykk av indianarmuseet ved Crazy Horse Monument i Sør-Dakota. Eg var innom der igjen i sommar, og det var ein solid nedtur.

Ei anna bok eg har lese fleire gonger er Bury My Heart At Wounded Knee. Boka er skriven av Dee Brown, kom ut i 1970, og har selt millionar av eksemplar, verda over. Boka er ei indiansk historiebok, frå midten av 1800-talet og fram til massakren ved Wounded Knee i 1890. Ho fortel altså om slutten på den indianske livsstilen, fortel om slutten på den indianske sivilisasjonen, og er difor ikkje noko lystig bok. At historia har eit indianar-perspektiv er heilt greitt for meg. I Wounded Knee-massakren vart minst 150 indianarar, mellom anna kvinner og born, skotne ned av sterkt væpna soldatar. Det er ei vanleg oppfatning at dette var den siste skotvekslinga mellom kvite og indianarar. Det stemmer ikkje heilt, det var ei mindre skotveksling ved Drexel Mission i januar 1891.

I alle fall - eg har aldri vore ved Wounded Knee. Eg var i området i sommar, men folk eg snakka med sa at det ikkje var verdt turen. Eg angrar kanskje litt på det, men det ville ha vore ein relativt lang avstikkar for å sjå eit monument, og for å ha vore der. Ved highwayen utanfor Rapid City ligg det ei Wounded Knee-museum, lite og effektivt.

Filmen opnar med slaget ved Little Big Horn i 1876, og har to-tre parallelle handlingar. Ein ung gut som kjempa ved Little Big Horn vert sendt til college, utdannar seg som lækjar, og får jobb på Pine Ridge-reservatet. Sitting Bull, ein av dei som leia indianarane ved Little Big Horn, flyktar til Kanada for å unngå eit reservat-liv, men etter at dei fleste som var med han returnerte til USA, gjev han opp han òg, og flyttar til Pine Ridge. Samstundes prøver ein senator å forhandla fram ein avtale mellom kvite og indianarar, slik at indianarane i alle fall skal få økonomisk kompensasjon for at dei kvite har teke jorda deira.

Det heile er fortalt altfor omfattande. Filmen er laga for fjernsyn - eg veit ikkje kor mykje det har hatt å seia, men det er uventa få scener frå slag. Slaget ved Little Big Horn er til dømes over på nokre minutt, og både her og seinare vert det teke for gitt at publikum veit mykje av det som skjer. Filmen vekslar mellom mange stader og personar, og det kjem ikkje fram kor langt fram i tid handlinga er komen.

Eg kjeda meg under delar av filmen, og tenkte på kor stor skilnad det er på boka og filmen. Det er fullt mogleg å filmatisera bøker med godt resultat, slik gjekk det diverre ikkje her.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

18. oktober 2009

Motorpsycho (USF, Bergen, 17.10.09)

Lenge sidan sist, eg trur det må vera seks eller sju år sidan sist eg var på konsert med Motorpsycho. I alle fall ein rein Motorpsycho-konsert - eg såg eit par Tussler-konsertar, og var òg på ein konsert der dei hadde med seg nokre blåsarar frå Jaga Jazzist. Men sist gong var altså i 2002 (eller 2003), og det var ikkje akkurat i glansdagane deira.

I åra før 2002 (eller 2003) var eg på Motorpsycho-konsertar fleire gonger i året, og eg trur eg har passert tretti totalt. Fyrste gong eg såg dei var i mars 1992, på Hulen i Bergen. Rundt 50-60 personar i salen, halvparten var vekke før det siste ekstranummeret, "California Dreamin'". På den tida levde eg utan stereoanlegg, alt eg hadde var ein klokkeradio, så eg såg dei på konsert minst fem-seks gonger før eg kjøpte ei av platene deira.

Eg budde i Bergen det meste av 90-åra, og USF var femte staden eg såg dei der i byen. Ein av dei mest minneverdige var på NHH, av alle stader, i mars 1994. Dei avslutta det vanlege settet med "Mountain"/"Home of the Brave"/"The Golden Core". Den fyrste og den siste av desse er noko av det ypparste dei har laga, nokon gong. Eg kunne ha teke med at dei rundspelte Seigmen den kvelden, men det ville sagt lite om kor bra konserten var.

"The Golden Core" var ikkje gitt ut på plate då. Songen kom med på Timothy's Monster, som ikkje kom ut før eit halvt år seinare, i september 1994. Då spelte dei på Garage, også i Bergen, nokre dagar før plata kom ut, og spelte like godt omtrent berre songar frå den plata. Publikum kjende desse dårleg - jubelen som møtte "Plan #1" kom i stor grad av rein lette. Eit anna høgdepunkt frå same konserten var då dei spelte "The Wheel", som har eit uvanleg fengande og monotont bassriff, som dei ikkje kvidde seg for å dra ut i timevis. Eg stod med augene igjen, vippa att og fram i mange minutt, før eg opna dei att, og såg to jenter framanfor meg sjå på meg, medan dei rista lett på hovudet, truleg ute av stand til å skjøna at nokon kunne lika dette. Etter konserten fortalde bror min at han hadde opplevd nøyaktig det same nokre meter unna.

Eg var fan, og er det nok enno. Eg kjøpte alle platene deira, også den høgst middelmådige pop-trilogien som kom rundt tusenårsskiftet (Let Them Eat Cake; Phanerothyme; It's a Love Cult), tre plater som dempa entusiasmen for bandet kraftig. Dei levde likevel godt på gamle minner, kvintalogien frå midten av 90-åra kjem ingen andre band til å kopiera - Demon Box; Timothy's Monster; Blissard; Angels And Daemons At Play; Trust Us. Spesielt dei to fyrste av desse heng ekstremt høgt. Entusiasmen min tok seg opp att med sideprosjektet The International Tussler Society, som eg vonar ikkje er lagt til sides for godt.

For nokre år sidan slutta Geb, trommeslagar, og etter ei plate der bassist Bent Sæther spelte trommer, og ein turné der dei hadde med ein hollandsk trommeslagar eg i farten har gløymt namnet på, fekk dei seg ein ny mann. Eg anar ikkje kva som kom fyrst her, men eg såg prosjektet Kanon på Moldejazz 2007, der fem-seks musikarar laga massive instrumentalversjonar av klassikarar frå rockehistoria. I alle fall hevda dei at det var det - eg kjende ikkje att nokon av songane. Konserten var likevel bra, og trommeslagaren der, Kenneth Kapstad, imponerte med stor energi og kraft, trass ein ekstremt pinglete kropp. Han vart med i Motorpsycho, og konserten i Bergen var fyrste gong eg såg dei med han bak trommene.

Han gjer framleis ein god jobb, men han er veikare enn Geb når det gjeld å byggja opp crescendoar, og òg når det gjeld desse lange improvisasjonane. Det siste er forståeleg, Geb var med i bandet i ei årrekkje, og improvisasjon er i stor grad bygd på musikalsk kommunikasjon mellom dei ulike musikantane. Om dette var grunnen til at det var få lange instrumentalparti, veit eg ikkje, men det kan ikkje ha vore mange songar som sneik seg over ti minutt.

Konserten var òg skjemd av dårleg lyd, det vart litt for tett av og til, slik at det var vanskeleg å få med alt. Og ein bør få med alt - Snah er ein fabelaktig gitarist, eg kjem ikkje på nokon her i landet som kan gjera alt det han kan. Han og Sæther vekslar på å syngja, ingen av dei er spesielt gode til det, men det har alltid vore litt av sjarmen deira. Det er litt skeivt og skakt, det er ikkje alltid dei får til det dei prøver på, men når det sit, og det gjer det ofte, er det altså heilt suverent. For den halv-offisielle Motorpsycho-nettsida skreiv eg ein gong ein konsertrapport der dei opna med ein halvtimes versjon av "Un Chien d'Space", og eg skreiv at dei kunne like godt gått av scena etter opningsnummeret. Det er framleis det aller, aller beste eg har høyrt frå ein scene nokon gong.

Kanskje med unntak av nokre versjonar av "The Golden Core". Dette er den beste songen deira, dei har ikkje spelt han for mange gonger dei siste åra, men henta han fram igjen i Stavanger, dagen før konserten på USF. Også her var det pikerten den songen som avslutta konserten, diverre utan at dei fekk full klaff. Eit mindre høgdepunkt kom då instrumental-partiet tek til. Både gitaristen og trommeslagaren stoppar å spela, medan Sæther spelar nokre takter åleine, der det skjer minimalt. Eit perfekt utgangspunkt for den massive avslutninga, sjølvsagt, men folk i salen snakkar og ropar. Slik er det jo alltid. Bak trommene ser Kapstad ut på publikum, litt overraska, litt irritert, og fører sakte eine peikefingeren opp til leppene sine, for å signalisera at dei bør halda kjeft. Andre i publikum hysja òg på dei som snakka, og merkeleg nok tok dei hintet.

Det var ein solid konsert. Ikkje det beste eg har sett med Motorpsycho, men det hadde eg heller ingen voner om, og det hadde òg vore i meste laget. Ein Motorpsycho-konsert over snittet har jo langt meir å by på enn andre konsertar, så eg stiller nok opp neste gong òg.

Guffen tilrår, vilkårslaust.

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

15. oktober 2009

Mojo (1993 - )

Eg trur det var Nye Takter som kom fyrst, til og med før Tidsskriftet Musikkavisa. Etter kvart vart det ei grei todeling - bror min kjøpte Nye Takter, medan eg kjøpte Puls. Me heldt begge ein knapp på Nye Takter, men det dukka jo opp interessante ting i Puls òg. Parallelt med dei norske blada kjøpte me òg engelske musikkblad.

I 80-åra dukka det opp det me vel kan kalla musikkmagasin, oftast med eit anna format, og alltid med fargetrykk. Q var lenge eit godt blad, glansperioden var fyrste halvdel av 90-åra, då dei hadde svært godt artiklar og intervju om all slags musikantar.

Q vart gradvis dårlegare, og kan i dag sjeldan by på interessant lesnad. Dei er vorte uventa opptekne av å skriva om dei mest populære banda, og det har aldri vore eit godt utgangspunkt for eit blad.

I 1993 dukka Mojo opp. Om det er ein slektning av Q, eller om det berre verkar sånn, er mindre viktig. Eg kjøpte eit nummer av og til, viss bladet hadde ei interessant framside - eg kan enno hugsa kvelden eg gjekk innom Narvesen på Torgalmenningen i Bergen og såg at Mojo hadde Nick Drake på framsida. Gradvis kjøpte eg det oftare, og rundt nummer 100, som kom i 2002, tok eg ut eit abonnement.

Det har eg aldri angra på. Tvert imot - å få Mojo i posten ein gong kvar månad førte berre til at eg vart meir og meir imponert, og etter nokre rundar på brukthandlar, både i Oslo og London, og etter nokre fleire rundar innom ebay, hadde eg Mojo komplett. Medrekna spesialutgåver er det godt og vel 200 nummer, og dei aller, aller fleste av desse har artiklar som godt kan lesast fleire gonger. Akkurat no ligg dei nedpakka, men det vert stas den dagen dei kan hentast fram att. Eg veit at eg kan gå til ein tilfeldig årgang, plukka ut eit tilfeldig nummer, og finna artiklar eg har gløymt at eg har lese.

Kvifor er Mojo så glimrande? Journalistane deira er kunnskapsrike, dei skriv godt, dei skriv gjerne lange artiklar, slik at dei som vert intervjua får koma til orde i rikt monn, bladet kan godt ha lange temaartiklar om ei einaste plate, dei har gode meldingar - bladet gjer at du får lyst til å høyra musikk. Bladet gjer deg lyst til å spela musikk høgt. Heile tida.

Guffen tilrår. Sterkt.

10. oktober 2009

A River runs through it (1992)

Eg har eit relativt avgrensa grunnlag for å vurdera fiskefilmar. Men eg trur denne kjem høgt opp på lista. Flott filming og flott natur, og ein film der handlinga driv framover i eit svært roleg tempo. Det er noko nostalgisk over det heile, handlinga er lagt til åra rundt 1920, og filmen viser eit Montana der livet er godt. Der er eit lass med flotte bilete i filmen, fine skogar og fine elvar, til og med veret er fint gjennom heile filmen. Me såg filmen på den vanlege småskjermen, på eit kinolerret må filmen ha vore endå meir visuell.

Kva filmen handlar om? To brør (som eigentleg er brør) går i ulike retningar. Den eine studerer i seks år, og kjem såvidt heimom ein sommar før han tek til som professor ved eit universitet i Chicago. Den andre er journalist, med stor spelegjeld og stort alkoholforbruk. Det som bind dei saman er fiskeinteressa, som dei òg deler med far sin. Dei et litt, dei drikk litt, han eine trulovar seg, og dei fiskar ein del. Det er vel eigentleg alt.

Guffen tilrår, i alle fall for dei som likar fiskefilmar med god tid.

8. oktober 2009

Thomas Pynchon: Inherent Vice (2009)

Thomas Pynchon er ein luring. Han skriv ikkje mange bøker, dette er den åttande boka hans, debutboka kom i 1963. Det einaste kjende biletet av han er frå marinen i 1950-åra, og etter at han tok til som forfattar, har det ikkje vorte noko publisert noko bilete av han. Då han i 1974 vann National Book Award for meisterverket Gravity's Rainbow, sende han komikaren Irwin Corey for å ta mot prisen.

Inherent Vice kan ikkje måla seg med Gravity's Rainbow, men det er det få bøker som kan. Inherent Vice er uventa lettlest. Handlinga er henta frå Los Angeles, og er lagt til slutten av 1960-åra. Doc Sportello er ein rutinert hippie som arbeider som privatdetektiv, og boka opnar med at gamle-kjærasten hans kjem på vitjing, av di ho treng hjelp med ei sak. Det går som det må gå, Doc har litt kontakt med politiet, litt kontakt med kriminelle, mykje kontakt med andre hippiar, og når boka er over er dei fleste gode vener og vel forlikte. Som alltid er det mange referansar til populærkultur, mellom anna til ei mengd fjernsynsprogram, og Pynchon viser klasse ved å ha minst tre referansar til Marx Brothers.

Utover i boka misser ein gjerne litt interesse for sjølve historia, og kosar seg heller med setningar og avsnitt som berre Pynchon kan skriva. Han har eit enormt ordforråd, og variasjon i språket er upåklageleg. Og av og til dukkar det godbitar som dette avsnittet:

Back at his place, Doc found Scott and Denis in the kitchen investigating the icebox, having just climbed in the alley window after Denis, a bit earlier, down at his own place, had fallen asleep as he often did with a lit joint in his mouth, only this time the joint, instead of dropping onto his chest and burning him and waking him up at least partway, had rolled someplace else among the bedsheets, where soon it began to smolder. After a while Denis woke, got up, and wandered into the bathroom, thought he would take a shower, sort of got into doing that. At some point the bed burst into flame, burning eventually up through the ceiling, directly above which was his neighbor Chico's water bed, luckily for Chico without him on it, which being plastic melted from the heat, releasing nearly a ton of water through the hole that had by now burned in the ceiling, putting out the fire in Denis's bedroom while turning the floor into a sort of wading pool. Denis came drifting back from the bathroom, and not able right away to account for what he found, plus getting the fire department, who had now arrived, confused with the police, went running down the alley to Scott Oof's beach place, where he tried to describe what he thought had happened, basically deliberate sabotage by the Boards, who had never stopped plotting against him.

Passeleg med paranoia der, og avsnittet viser òg kor glad Pynchon er i komma.

Guffen tilrår.

Meir Pynchon på kulturguffebloggen
Ruth A. McIntyre: William Pynchon. Merchant and Colonizer (1961)
The Crying of Lot 49 (1965)
Slow Learner (1984)
Lotion: Nobody's Cool (plate, 1995 - hårfint relatert til Pynchon)
Bleeding Edge (2013)
Inherent Vice (film, 2014)