23. mai 2018

Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)

Denne boka inneheld bortimot tjue av dei mange artiklane Halldis Moren Vesaas skreiv. Ein tredel er henta frå Syn og Segn, fire andre frå Dagbladet, medan resten er henta frå andre bøker, aviser og årbøker. Ho har samla dei i fire grupper, og to av gruppene inneheld berre éin artikkel kvar.

Den eine er artikkelen "Kva livet har lært meg", der hovudpoenget er at dei tre viktigaste livsforankringane hennar er menneske, bøker og natur. Den andre er artikkelen "Når fuglen før fjør", som handlar om korleis det er når alle ungane har flytta heimefrå. Den tredje gruppa er reiseskildringar, medan den siste handlar om litteratur og forfattarar. Den siste er den beste, men det er mykje bra også i dei andre. Og det bør ikkje overraska nokon at det handlar litt om bøker også i dei andre delane.

Ho skriv om forfattarar ho har møtt, eller forfattarar ho har eit nært forhold til. Nokre er lyrikarar, andre likar seg betre i romanform. Best likar eg artiklane som handlar om forfattarar eg kjenner nokolunde godt, ho skriv om Tor Jonsson og Rasmus Løland, og til slutt kjem det to artiklar om Tarjei Vesaas. Artikkelen om Løland kan stå som døme på korleis ho går til verks - ho skriv i hovudsak om romanen Hundre år, og det er viktig for ho å få fram at Løland var noko meir enn rein barnebokforfattar. Ho ser altså etter nye sider ved forfattaren, etter nye moment, og det gjer jo lesinga spanande.

Guffen tilrår.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

22. mai 2018

Paul Auster: Mr. Vertigo (1994)

Det er omtrent her nedturen tek til for Paul Auster. Fram til denne boka var han i kjempeform, men dette er langt frå like bra. Det meste av det som kjenneteiknar dei gode Auster-bøkene manglar her. Historia er ikkje god nok. Hovudpersonane er ikkje interessante nok. Bipersonane er ikkje interessante nok. Språket er ikkje godt nok.

Hovudpersonen er Walter Rawley. Han fortel livshistoria si, med hovudvekt på tida saman med den mystiske Master Yehudi. Yehudi har ein slags magiske krefter, og tvingar Walter gjennom ein lang prosess som kulminerer med at Walter lærer seg å fly. Dei reiser land og strand rundt, gjer store pengar, men all velstanden tek slutt då onkelen hans møter dei. Onkelen gjer krav på store delar av overskotet, og meiner at dette var ein del av avtalen då Yehudi fekk overta ansvaret for Walter. Yehudi vert drepen av onkelen. Nokre år seinare tek Walter hemn, før han slår seg opp i det kriminelle miljøet i Chicago. Så går han inn i militæret for å unngå fengsel, vert sendt til krigen i Europa. Og så vidare.

Det er ei lang rekkje hendingar som ikkje heng altfor godt saman. Rawley er ein gut/mann det er vanskeleg å lika, også av di språket Auster gjev han er dårleg. Både i replikkane hans og i boka elles er det mange, altfor mange, døme på slang. Kanskje det var slik dei snakka i USA i 1920- og 30-åra, men det gjer ikkje stort anna enn å irritera.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

21. mai 2018

Magne Myhra: Mistelteinen (1959)

Magne Myhra debuterte med denne romanen i 1959, 29 år gamal. Det er ei bok som viser at han er kunnskapsrik og språkleg sikker, og som òg viser at han vil noko. Det er likevel ikkje ein altfor vellukka roman.

Hovudpersonen er David Rabinath, ein jøde som veks opp i ei vestlandsbygd. Som jøde er han litt på utsida av samfunnet, og det verkar som om det som er hovudpoenget til Myhra i romanen: Han vil visa korleis det er å stå utanfor. Det er ei prisverdig vinkling, men Myhra gjer altfor mykje ut av det. David er ikkje berre på utsida av di han er jøde - utetter i boka vert han òg foreldrelaus (av di faren drep mora og så seg sjølv). Ho som tek seg av han er altfor streng med han. Han vert invalid. Han slit òg med å ha kontakt med andre menneske. Han slit på så mange område at det vert vanskeleg å tru på det.

Boka er forma som eit brev til ei jente han gjekk på skule med, ei jente som viste han litt godhug, i alle ei tid. David har eit så tungt liv at han søkjer tilbake til dei få harmoniske dagane han hadde i oppveksten.

Utan gode sider er likevel ikkje boka. Den fyrste halvdelen er best, og då er det både avsnitt og kapittel som fungerer godt. Alt i alt vert det likevel ikkje godt nok.

Guffen er lunken.

Meir Myhra på kulturguffebloggen
Sønn av en kvinne (1978)

Per Petterson: Til Sibir (1996)

Det sentrale i denne boka er det nær forholdet mellom to søsken - eg-forteljaren, ei jente eg er usikker på om me får vita namnet på, og Jesper, bror hennar. Jesper er den ville og modige, jenta er litt meir forsiktig. Dei veks opp heilt nord i Danmark, i tida før andre verdskrigen. Begge kallar seg kommunistar, og draumen hennar er å forlata Danmark og reisa til Sibir. Slik går det ikkje, i staden flytter ho til Oslo.

Før me kjem så langt har ho mist kontakten med Jesper. Under andre verdskrigen vert han med i den danske motstandskampen, og han må flykta til Sverige. Seinare får ho høyra at han er i Marokko, og etter mange år utan livsteikn får ho eit brev frå han, der han skriv at no kjem han heim. Ho reiser til foreldra i Danmark, der ho reknar med at han snart møter opp, han òg.

Det er ei fin bok. Den fyrste delen, fram til andre verdskrigen, er litt stilleståande, men det er eit godt grep: Det gjer oss kjende med dei to hovudpersonane, og med samfunnet dei veks opp i. Det er meir fart i delen som handlar om krigsåra, og også når ho er i Oslo er det fin flyt i romanen.

Guffen tilrår.

Meir Petterson på kulturguffebloggen
Aske i munnen, sand i skoa (1987)
Ekkoland (1989)
Det er greit for meg (1992)
I kjølvannet (2000)
Ut og stjæle hester (2003)
Månen over Porten (2004)
Jeg forbanner tidens elv (2008)
Jeg nekter (2012)
Menn i min situasjon (2018)
Ut og stjæle hester (film, 2019)
Mitt Abruzzo (2021)

20. mai 2018

Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)

Dette var stas. Eg kjøpte boka på Mammutsal, og rekna vel eigentleg med at det var ei bok der det meste var kjent. Eg tok så til dei grader feil.

Eg har ein del bøker om Jotunheimen. I svært mange av dei står det om historia til dette fjellområdet, og det står som regel om akkurat det same. Og det er gjerne dei same replikkane og sitata som vert dregne fram. Om Keilhau og Boeck i 1820, om Wergeland som reiser over Sognefjellet, om Vinje (med sitat frå Pantebrevet), om Slingsby, Mohn og Lykken i Mohns skar i 1876 (der heile replikkvekslinga alltid er med), om Tre i Norge (der det kjem eit sitat om norske fiskeskikkar), om Therese Berthaeu, og så bortetter. Det var det eg trudde eg fekk her. Det gjorde eg for så vidt, men eg fekk så mykje, mykje meir.

Aasgaard har gjort noko alle dei andre forfattarane burde gjort. I staden for å bruka andre fjellbøker som kjelde har han gått til originalkjelda. Det kan vera DNT-årbøker, det kan vera andre publikasjonar, det kan vera brev og arkiv. Alt det innsamla materialet bruker han til ei kronologisk framstilling av Jotun-historia. Mest plass gjev han til åra 1868-1908. Det var då pionerane famla seg fram, og det er her boka er aller best. Han fortel om utviklinga, år for år, om nye ruter, nye fjelltoppar som vert erobra, nye hytter, nye klatrarar, og han gjer det grundig. Som regel stadfestar og utdjuper han den kjende historia, av og til kjem han med ny informasjon som gjer at dei etablerte historiene må etablerast. Legg til at boka har ei rekkje flotte (og relativt ukjende) illustrasjonar, og vips: Me har ei bok som går inn blant Jotun-favorittane, og som kan hentast fram ofte.

Noko skal det likevel trekkjast for: Det er framleis uforståeleg at ein samlar så mykje informasjon i sluttnotar. Den lengste sluttnoten dekkjer nesten ei heil side, og det må vera opplagt at viss all den teksten skal vera med, bør han få plass i hovuddelen av boka, gjerne i ein fotnote. Så kan sluttnotane vera reine referansar.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

18. mai 2018

Vidar Kvalshaug: Blodbøksommer (2017)

Eit fellestrekk ved novellene i denne boka er hytter. Sommarhus, store og små, enkle eller meir forseggjorte, arvegods eller oppussingsobjekt. Personane me møter reiser heile tida til hytta, for å treffa andre eller for å vera åleine. Eller for å snakka om eller tenkja på nokon som manglar.

Det er ei uvanleg fin bok. Dei fyrste bøkene til Kvalshaug var romanar, men han verkar no som ein reindyrka novelleforfattarar, eg trur dette er den sjette samlinga hans. Han er ein forfattar som kan handverket sitt, og som byggjer opp novellene heilt eksemplarisk. Midt i novellene tek gjerne historia ei anna vending, det kjem noko overraskande som fangar meg endå meir.

Eg har lese ei eller to noveller om dagen, og stort sett kost meg heile tida. Det er alltid eit godt teikn når eg ikkje kjenner meg mett når boka er ferdig, og slik er det her òg: For min del kunne her gjerne vore fleire noveller.

Guffen tilrår.

Meir Kvalshaug på kulturguffebloggen
Ingen landevei tilbake (1996)
Nesten som på film (1998)
Juling og andre kjærtegn (2000)
Komme hjem og reparere hus (2005)
Den første av dine aller siste sjanser (2009)
Trampolineland (2012)
Alt på stell (2016)

17. mai 2018

Richard King: How Soon Is Now? (2012)

Ei av dei finaste musikkbøkene eg har er Our Band Could Be Your Life av Michael Azzerad. Han skriv om 13 amerikanske band, som alle prega den alternative musikkscena i USA frå slutten av 70-åra og framover. Alle desse gav ut platene sine, i alle fall dei fyrste platene, på uavhengige plateselskap.

Denne boka handlar om uavhengige plateselskap i Storbritannia. Det er sjølvsagt aldeles urettvist å be ein forfattar skriva ei heilt anna bok, men eg trur dette hadde vore meir lesverdig om King hadde gjort som Azzerad. Hadde han skrive meir om banda hadde det vore meir spanande historier; no skriv han om plateselskapa og dei som dreiv dei. I alle fall stort sett - boka er best når han skriv om banda som gav ut plater der.

Boka er lang, og det er uråd å halda oppe interesse gjennom heile boka. Det kan vera av di eg ikkje har noko forhold til dei seinaste banda han skriv om, men det kan òg vera av di det ikkje skjer så altfor mykje nytt. King er langt betre når han skriv om band og plateselskap frå midt i 70-åra til rundt 1990 - Buzzcocks, Orange Juice, The Smiths og fleire.

Guffen er lunken.

11. mai 2018

Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)

Eg kjøper det eg finn av Marx Brothers-bøker, og det er det mange andre som gjer òg. Då er det slik at dei fleste Marx-bøkene automatisk sel litt, men det er òg slik at det er vanskeleg å finna nye tema å skriva om. Dette heftet handlar om Love Happy, den siste (og dårlegaste) filmen deira. Det er den filmen deira som sjeldnast vert vist, og slik sett er det eit godt utgangspunkt: Kan det likevel vera noko bra ved denne filmen?

Collier er ikkje i nærleiken av å svara på det. Love Happy er den dårlegaste Marx-filmen, dette er òg den dårlegaste Marx-boka. Etter ei kort innleiing kjem det nokre sider med samtidige avisnotisar om filmen, det står litt om korleis det var kontroversielt at logoar frå sponsorar var godt synlege i filmen, det kjem nokre film-meldingar (der filmen jamt over vert slakta), det kjem altfor mange foto frå filmen, og det kjem eit intervju med Groucho. Det er rett nok frå same året filmen vart spelt inn, men handlar om heilt andre ting. Og Groucho har ei minimal rolle i filmen; dette var eigentleg tenkt som ein Harpo-film, ikkje ein Marx-film.

Så disposisjonen er dårleg, og utføringa er endå verre. Dei fleste bilettekstane er til dømes kliss like, det einaste som endrar seg er namnet på den som er fotografert (Groucho during the making of "Love Happy"; Harpo during the making of "Love Happy", osb.) Collier prøver ikkje ein gong å forklara kvifor han lagar bok om denne filmen. Og me som lesarar sit i alle fall ikkje igjen med ei kjensle av dette er ein film me bør henta fram att.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

10. mai 2018

Jan OIav Gatland: Ein driftig djevel i Bergen. Historia om Mons Litleré (2018)

Mons Litleré er ein av heltane i den tidlege målsoga. Han vaks opp i Naustdal, vart overtydd målmann, og tok til med forlagsdrift og bokhandel. Han flytta seinare til Bergen, og vart etter kvart sentral i den norske målrørsla. Han redigerte ei tid avisa Firda, og gav ut meir enn hundre bøker på forlaget sitt, dei fleste på landsmål. Økonomisk var det ikkje velstand, men målforfattarane godtok at betalinga ikkje kom med ein gong, det var jamt over semje om at dette var eit forlag og eit tiltak som måtte støttast. Litleré døydde i 1895, berre 28 år gamal, men han sette altså spor etter seg.

Desse spora har Gatland funne mange av. Han går detaljert til verks, og her ligg både styrken og svakheita ved boka. Boka er i hovudsak lagt opp kronologisk, men det kjem òg små og store kapittel om forfattarane som skreiv for han. Det vert referert frå brev, det står om opplag og økonomi, og det står om bokmeldingar. Sjølv om dette opplagt har sin verdi som kjeldeskrift, vert det for repeterande å lesa det. For 35 år sidan gav Idar Stegane ut ein langt kortare biografi om Litleré, og eg vart vel like klok av å lesa den.

Guffen er lunken.

Meir Litleré på kulturguffebloggen
Idar Stegane: Mons Litlerés forlag (1983)

7. mai 2018

Pauline Kael m.fl.: The Citizen Kane Book (1971)

Det er fare for at me går inn i ein Citizen Kane-periode her på bloggen. Eg las ei bok om denne filmen for ikkje så lenge sidan, og der vart denne boka omtalt som eit nøkkelverk om filmen. Det kan godt vera, men under lesinga såg eg meg nøydd til å tinga eit par bøker til, så det kjem altså meir.

Boka har fire delar. Fyrst kjem essayet "Raising Kane" av Paulien Kael, deretter kjem manuset til filmen, så kjem ein kort artikkel der endringane frå manus til film vert lista opp, før det heile sluttar med alle replikkane frå filmen. Så sjølv om det for så vidt er stas å lesa manuset frå ein slik godfilm, er det essayet til Kael som er det berande i boka.

Ho skriv mykje godt om filmen, både om førearbeidet, om sjølve filmen, om mottakinga, og sjølvsagt om forholdet til William Randolph Hearst. Men det viktigaste for Kael er det ho òg fekk mest kritikk for: Ho argumenterer lenge og vel for at Orson Welles, som både regisserte og hadde hovudrolla i filmen, insisterte på at han skulle stå som medforfattar til manuset. Kael meiner at dette var Herman Mankiewicz sitt verk, og at Welles burde ha gjeve Mankiewicz all ære for det. Dette kjem ho tilbake til gong etter gong, og ære vera ho for det - reint bortsett frå at det ser ut til å vera fri fantasi. Welles var nok langt meir involvert enn det ho skriv, og då vert jo spørsmålet kva ho vil oppnå med det.

Guffen tilrår.

Meir Welles på kulturguffebloggen
Citizen Kane (1941)
The Magnificent Ambersons (1942)
Den tredje mann (1949)
Touch of Evil (1958)
Charles Higham: Orson Welles. The Rise and Fall of an American Genius (1985)
Robert L. Carringer: The Making of Citizen Kane (1985)
James Naremore (red.): Orson Welles's Citizen Kane (2004)
Me and Orson Welles (2008)
Harlan Lebo: Citizen Kane (2016)
They'll Love Me When I'm Dead (2018)
Mank (2020)

2. mai 2018

Rolf Sagen: Alltid likt å lese om krigen (2003)

Eg-personen reiser til Vaim, bygda der han vaks opp, for å snakka med gamle folk om kva dei hugsar frå andre verdskrigen. Han har lese mykje om krigen, og innimellom det dei fortel han, skriv han om reelle hendingar frå krigen. Frå Noreg, frå Tyskland, frå Russland. I tillegg til dette skriv han om skrivinga, og om korleis han vert beden om å lesa opp på eit arrangement på ungdomshuset i Vaim.

Det er altså ein tredelt roman, og det er ei tredeling som kler romanen godt. Det er truleg skriving-delen som er den viktigaste, i alle fall for forfattaren, og det er ikkje utenkjeleg at han også ser på det arbeidet som noko krigsliknande, der han kjempar for å få ferdig ein tekst eller ei bok.

Det er òg ei velskrive bok. Dei humoristiske sprella som Sagen er kjend for er ikkje like dominerande her, men det ligg likevel noko lystig over dei delane av teksten som ikkje er rein historietime.

Guffen tilrår.

Meir Sagen på kulturguffebloggen
Springfart ved fjorden (1986)
MS Liv (2014)

1. mai 2018

Dead Poets Society (1989)

USA, slutten av 1950-åra, på ein internatskule for søner for velståande familiar. Skulen har fått ein ny engelsklærar, John Keating, og han er heilt annleis enn dei andre lærarane, som jamt over er like stive og formelle som foreldra til elevane. Keating får elevane til å riva ut dei sidene i læreboka han ikkje likar, han flyttar undervisinga ut av klasserommet, og han oppmodar dei om å finna kunstnaren i seg, anten det er diktar eller skodespelar.

Og ei stund går det heilt bra. Heilt til han som vil verta skodespelar vert teken på fersken av faren då han står på scena i ei Shakespeare-oppsetjing. Faren tek han ut av skulen, han tek livet sitt, og rektor tek Keating ut av skulen. Dei andre elevane tek ikkje dette spesielt lett.

Filmen er fin, sjølv om det er mykje å trekkja for. Her er mange klisjear, altfor mange gonger er det altfor lett å sjå kva som kjem til å skje, og terpinga på at ein skal gripa dagen - carpe diem - førte jo til at halve verda skulle ha det uttrykket som livsmotto i 1990-åra.

Guffen tilrår.