30. juni 2011

Erling Lægreid: Bak maska (1994)

Eg var innom ein bruktbutikk på Voss, der det aular av billege bøker, og der dei bak disken aldri greier å rekna saman rett pris. Denne boka fekk eg omtrent gratis, og det var ein høveleg pris.

Erling Lægreid har lenge vore tilsett i NRK, der han ved ulike høve har kome med kommentarar om alt mogleg. Nokre av desse er samla i denne boka. Her er ein total mangel på informasjon, ingen av dei er daterte, og av og til kunne det vore greitt å vita om me snakkar om nitti- eller åttitalet.

Lægreid kan vera god på radio. Å lesa desse tekstane er noko heilt anna. Dei munnlege verkemidla han bruker på radio forsvinn sjølvsagt her, og det kan vera grunnen til at dette ikkje er morosamt i det heile. Radio er best på radio. Det er meininga at det skal vera litt å le av her, i alle fall viss ein skal tru teksten på baksida, men for meg tok det lang tid. Det var ikkje før på side 70 at eg drog litt på smilen, der skriv han at "Thorvald [Stoltenberg] har vore den perfekte utanriksminister; for han snakkar betre engelsk enn norsk". Då var eg nesten halvferdig med boka, og stort meir er det ikkje å le av. Det er meir Are Kalvø enn Agnes Ravatn, med andreord.

Han er jamt over samfunnskritisk, det anar meg at han nærmast er samfunnskritisk av prinsipp. Av og til dukkar det opp gode poeng eller gode formuleringar, men det er eit stykke mellom dei. Og når ein les heile boka på ein gong ser ein at Lægreid har nokre favorittuttrykk han bruker ofte. Når han opnar setningar med "som kjent ...", og det gjer han ofte, er det eit signal om at han i resten av setninga skriv om noko ingen veit frå før.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Lægreid på kulturguffebloggen:
Nærgåande skisser (2011)
Fleire nærgåande skisser (2012)

29. juni 2011

Marit Eikemo: Arbeid pågår (2009)

Harald Strand held på med ei doktoravhandling om Ibsen. Han har reist til Spania for å fullføra denne avhandlinga, men får ikkje gjort noko som helst. Han surfar på nettet, han drikk, og han fantaserer om to damer - Alice i nabohuset, og Ellisiv i Bergen. Kvar dag seier han til seg sjølv at han skal få gjort noko med avhandlinga, men det skal ingenting til før han misser tråden, før noko kjem i vegen. Og det skal ingenting til før han avsluttar arbeidsdagen, og sjølv om han er heilt fri og frank, er det uråd å arbeida etter klokka seks, osb.

Det er eit liv som har stranda, med andre ord, og Eikemo skildrar dette livet godt. Men på same måte som med avhandlinga til Strand, som berre er halvferdig, vert det noko halvgjort over denne romanen. Eg kunne tenkt meg noko meir, noko meir uventa. No vert det ei bok som er heilt grei, som ikkje utmerkar seg altfor mykje, og som truleg ikkje vert henta fram att frå bokhylla.

Guffen er lunken.

Meir Eikemo på kulturguffebloggen
Mellom oss sagt (2006)
Samtidsruinar (2008)
Samtale ventar (2011)
Alt inkludert (2015)
Gratis og uforpliktande verdivurdering (2018) 
Hardanger (2019)

28. juni 2011

Siri Hustvedt: The Summer Without Men (2011)

Mia Fredricksen har vore gift med Boris i tretti år, då han ein dag seier at han vil ha ein pause - han har treft ei anna. Mia reiser vekk, til heimstaten Minnesota, og vert der heile sommaren. Mor hennar bur på ein eldreheim der, og Mia vert kjend med fleire av dei andre som bur der. Ho held òg eit poesikurs for ungdom, der sju jenter tek del. Og ho vert òg kjend med ei kvinne på sin eigen alder. Det skjer mykje, ikkje berre i Minnesota - ho har òg kontakt med Boris, med dottera Daisy, og med ein anonym person som sender ho e-postar.

Me møter altså mange personar, og det vert i meste laget. Ein ting er at det er vanskeleg å halda dei frå kvarandre, det er ikkje lett å hugsa kven som er kven av dei eldre kvinnene, og av poesielevane hennar. Som om ikkje dette var nok, kjem der sekvensar der Mia snakkar om bøker ho har lese, ting ho har tenkt. Det vert for mykje, og det engasjerer heller ikkje.

Eg har lese alle dei fem romanane til Hustvedt, og fram til den tredje var det jamn stigning. Den fjerde, The Sorrows of an American, var ein nedtur, og denne nedturen held diverre fram her.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Hustvedt på kulturguffebloggen
The Blindfold (1992)
The Enchantment of Lily Dahl (1996)
What I Loved (2003)
The Sorrows of an American (2008)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen, 2.2.13)
The Blazing World (2014)
Memories of the Future (2019)

27. juni 2011

Glen Matlock: I Was a Teenage Sex Pistol (1990)

x
Dette er barnelærdom: Glen Matlock var bassist i Sex Pistols fram til 1977, då han fekk sparken. Bandet sende ut ei pressemelding der dei skreiv at den viktigaste grunnen var at han likte Beatles.

Matlock er ikkje samd i denne versjonen. Han meiner at han slutta av fri vilje, av di han ikkje greidde å samarbeida med vokalisten, Johnny Rotten. Matlock skriv at Rotten endra seg i takt med at bandet vart meir kjende, og meir berykta, og at det til slutt var uråd å vera i same rom som han.

Kva som er den rette versjonen er eg ikkje sikker på. Å bruka ein sjølvbiografi som kjelde er alltid utrygt. Matlock treivst heilt sikkert dårleg i bandet, men det er like sikkert at dei andre treivst dårleg med han. Då Sex Pistols la ut på ein gjenforeningsturne i 1996, var det med Matlock på bass, men i intervjua før turneen la ikkje Rotten og Jones skjul på at dei eigentleg ikkje likte Matlock.

Matlock var likevel viktig for Sex Pistols. Det var han som skreiv dei fleste og dei beste av songane deira, det dei skreiv etter at han slutta er ikkje mykje å skryta av. Han skriv overtydande om musikken deira, om korleis dei var meir opptekne av energi og melodi enn av fart. Han skriv òg godt om dei andre i bandet, og om forholda han hadde til dei. Han tonar òg ned rolla til manageren, Malcolm McLaren, som slettes ikkje hadde kontroll over alt som skjedde.

Men i det heile er det ei heller kjedeleg bok. Ho kan godt lesast som eit forsvarsskrift for Matlock, men eg vert ikkje overtydd. Her er ei rekkje korte anekdotar, nokre av desse er underhaldande, andre er heilt utan poeng. Matlock framstår som ekstremt oppteken av pengar. Han verkar ikkje spesielt punk, og det er lite i veremåten hans som tilseier at han faktisk var med i eit band som endra rockehistoria. Det som fanst av ideologi i Sex Pistols kom nok frå Rotten, og det var han og Sid Vicious, bassisten som avløyste Matlock, som var dei som sterkast påverka korleis punkarar såg ut. Dei tre andre i bandet, Matlock, Steve Jones og Paul Cook, var på alle måtar meir anonyme, og det kan gjerne vera grunnen til at sjølvbiografien til Rotten er langt meir underhaldande enn denne.

Guffen er lunken.

Meir Sex Pistols på kulturguffebloggen
Jon Savage: England's Dreaming (1991)
John Lydon: Rotten (1993)
The Filth and the Fury (film, 2000)
David Nolan: I Swear I Was There. The Gig That Changed The World (2006)
Trygve Mathiesen: Banned in the UK (2010)
Jon Savage: The England's Dreaming Tapes (2010)
Trygve Mathiesen: Sid's Norwegian Romance (2011)
John Lydon: Anger Is an Energy (2014)
Johan Kugelberg (red.): God Save Sex Pistols (2016)
Steve Jones og Ben Thompson: Lonely Boy (2016)
Mal-One & The Punk Collective: Worlds End (2020)
Pistol (fjernsynsserie, 2022)

25. juni 2011

North by Northwest (1959)

Medan me ventar på meir Mad Men er det vel ikkje anna å gjera enn å leita etter filmar der hovudpersonen er ein språksikker og snartenkt reklamemann. North by Northwest var den einaste filmen eg kom på i farten, og det er ein heilt grei film.

Me ser aldri Roger Thornhill på kontoret. Filmen opnar med at han går derfrå, saman med sekretæren sin, på veg til ein middag med nokre andre. I restauranten skjer det eit lite samantreff som legg premissane for resten av filmen. Ein kelner går rundt i restauranten og etterlyser Mr. Kaplan, og samstundes rekkjer Thornhill opp handa for å få kontakt med ein annan kelner. Ute i gangen står to russiske agentar, som leitar etter Kaplan, og trur at Thornhill signaliserer at han er Kaplan.

Herfrå går det slag i slag. Dei tek han med til eit gods, der han, forståeleg nok, nektar for å vera Kaplan. Dei vil ta livet av han, i ei fingert bilulukke, men han slepp unna, og ligg hakket før dei resten av filmen. På vegen er han innom FN, der han kjem i skade for å verta mistenkt for eit knivdrap, han tek tog til Chicago, og på toget vert han kjend med Eve Kendall. Ho er dobbeltagent, og for å redda livet hennar vert han med ein CIA-agent vidare til Rapid City, dit ho har reist saman med nokre russiske agentar. Han greier å få ho med seg ut av huset deira, og det sluttar med ein slosskamp oppe i Mount Rushmore. På vegen har Thornhill vore i livsfare mange gonger. Den mest fantastiske scena er der han, ute på den endelause prærien, prøver å flykta frå eit småfly.

Filmen er laga av Alfred Hitchcock. Han er suveren på å halda på spenninga, der me veit at noko kjem til å skje, let han det gjerne gå lang tid før det endeleg skjer. Det er solide greier.

Guffen tilrår.

Meir Hitchcock på kulturguffebloggen
Dial M for Murder (1954)
Rear Window (1954)
The Man Who Knew Too Much (1956)
Vertigo (1958)
Psycho (1960)
The Birds (1963)

24. juni 2011

Glen E. Friedman: Keep Your Eyes Open (2007)

Eg skreiv nyleg om debutplata til Fugazi, og i kjent stil kjem det ein oppfølgjar. Det er ikkje mange vekene sidan eg fyrste gong høyrde om denne boka, og her ein dag låg ho i postkassa. Det er ei fin bok.

Friedman vart etter kvart godt kjend med bandet. Han fotograferte dei jamleg frå 1988 til bandet tok ein pause fjorten år seinare. På to av dei tidlege platene deira var der fotografi han hadde teke, og gjennom heile boka er det tydeleg at han set bandet og musikken deira høgt. Det er solid musikk. Og det er solide bilete.

Fugazi var (eller er, for dei som trur at dei nokon gong avsluttar pausen) eit svært energisk band. Det kjem godt fram i bileta til Friedman. På scena var dei to gitarist/vokalistane Ian MacKaye og Guy Picciotto dei to mest energiske. Heile tida i rørsle, ikkje alltid i lodd og vater, dei skreik like mykje som dei song, og må ha vore drøymemotiv for ein fotograf som kom så tett innpå dei. Bassist Joe Lally og trommeslagar Brendan Canty har nærmast trekt seg så langt bak på scena som råd, for at dei to andre skal få plass nok til å boltra seg på. Lally står gjerne heilt ved sida av slagverket, slik at dei to har god augekontakt. Det verkar heilt rart, men det skapar nesten inntrykk av at det er to ulike band på scena på ein gong.

Friedman tok òg mange gruppeportrett, og her er det derimot tydeleg at det er eitt band. Dei står godt til kvarandre, dei vekslar på å ta heidersplassen i bileta, og ser ut som om dei høyrer godt saman. Der er lite smiling på desse bileta, og det er ikkje uventa. Friedman skriv i ein bilettekst at "attitude works well on film", og det stemmer.

Boka kom ut på dagen tjue år etter den fyrste Fugazi-konserten. Ho kunne gjerne vore tjukkare, men forklaringa ser ut til å vera grei: I staden for sidetal står det namnet på ein Fugazi-song nedst på kvar side, i kronologisk rekkjefølgje. Boka har òg eit føreord der Ian F. Svenonius med vekslande hell forklarar kvifor Fugazi var viktige.

Guffen tilrår.

Meir Friedman på kulturguffebloggen:
My Rules (2014)

Meir Fugazi på kulturguffebloggen
Fugazi: Fugazi (1988)
Joe Gross: In on the Kill Taker (2018)

23. juni 2011

En håndfull tid (1989)

Var verkeleg norsk film så dårleg i åttiåra? I mai såg eg Orions belte, og vart overraska over kor dårleg han var. Denne filmen fekk veldig mykje skryt då han kom, og slik han står i minnet mitt var det ein fin film, ei god forteljing om korleis nokre minne kan leva livet ut. I dag var filmen meir patetisk enn poetisk.

Alt er ikkje svart. Martin Martinsen, fint spelt av Espen Schønberg, bur på gamleheim, men dett rett som det er inn i ei drøymeverd der han snakkar med enkja si, som døydde i barselseng medan dei var på Vestlandet for å kjøpa hestar. Han stikk av frå gamleheimen, og går opp att turen dei to gjorde femti år tidlegare, og sjølv om han er gamal og skral, kjem han seg fram til grava hennar før han sjølv døyr. Me ser ikkje så mykje til vandringa hans, det handlar meir om turen dei to gjorde då dei var yngre.

I filmen skjer omtrent det same med ulike personar til ulike tider. Martin er farlaus, Anna vert med han vestover av di faren misbrukar henne, dei to slår seg ned hjå eit par der det manglar både foreldre og ungar, og den gamle Martin er sjølv vitne til at ein far misbruker dotter si. Og Anker, son hans, miste altså mor si alt då han vart fødd. Eg trur det er dette filmskaparane vil seia noko om, kanskje noko om at levetida vår er rimeleg kort, sånn totalt sett, kanskje noko om at folk opplever tid ulikt. Eg veit ikkje, eg får ikkje heilt tak i det. Der er i alle fall nok av klokker i filmen.

Ein pyntar gjerne på minnene sine. For den gamle Martin var tida han hadde saman med Anna den beste tida han hadde hatt; for den unge Martin var hestane langt viktigare. Han ville heller sjå til ei hoppe som venta føll, enn ein kjærast som venta unge.

Det som dreg filmen ned er mangelen på originalitet. Eller rettare, den hyppige bruken av det ein nesten kan kalla klisjear i dårlege norske filmar. Her er det litt av kvart - det er mykje natur, det er mykje blod, det er fuglar, fjell og fjord, det er uekte latter, det er folk som badar nakne, det er incest, det er slakting, det er stavkyrkjer. Det vert for mykje av dette, og når det mot slutten av filmen dukkar opp ein engelsk forfattar som meiner at alle hendingar skjer samtidig, i ulike tidslag, verkar det nesten som om filmen er meint som ein komedie.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

21. juni 2011

David Nichols: The Go-Betweens (2003)

Hm. Litt rar bok dette. Boka har sine manglar, men er likevel verdt å lesa. The Go-Betweens er eitt av dei finaste popbanda som har eksistert, og det er skrive skammeleg lite om dei. Boka fyller difor eit hol, og gjev eit greitt innblikk i historia til bandet.

Likevel er her altså nokre manglar. Den største er at Nichols aldri prøver å gje eit fullgodt svar på det store spørsmålet rundt The Go-Betweens: Kvifor vart dei aldri større? Dei hadde det meste som skulle til - fabelaktige melodiar, glimrande tekstar, to passeleg eksentriske gitarist-vokalistar, og dei fekk i tillegg jamt over gode meldingar for platene sine, i alle fall frå og med meisterverket Liberty Belle and the Black Diamond Express, som kom i 1986. Kanskje dei ikkje ville det nok sjølv, kanskje dei hadde det fint slik dei hadde det, eg veit ikkje. Det spelte sikkert inn at dei aldri fekk ein skikkeleg manager, at der ofte var utskiftingar av medlemmer, og at dei sleit med å finna eit plateselskap som verkeleg ville satsa på dei, men likevel: Så lenge platene dei gav ut var gode nok, burde vel det vera det viktigaste? Dei var der nesten, men greidde aldri heilt å ta det siste steget.

Nichols går kronologisk til verks. Han vektlegg ting litt rart, eg synest han bruker altfor mykje tid på dei tidlegaste åra deira, åra då dei prøvde og feila i heimbyen Brisbane i Australia. Alt her viste dei god språkbruk, det tidlege bandet The Godots fekk slagordet "the band you've been waiting for". Deretter går det slag i slag, frå plate til plate, fram til dei to viktigaste i bandet, Robert Forster og Grant McLennan, oppløyste bandet på ein rimeleg mislukka måte. Trommeslagaren Lindy Morrison hadde vore med i ti år, multiinstrumentalisten Amanda Brown hadde vore med i fire-fem år, medan bassisten Michael Armiger hadde vore med nokre månader. Forster og McLennan fann ut at dei tre andre måtte få beskjed på nøyaktig same tidspunkt. Dei hadde kanskje tenkt at dei ville heva Armiger opp på nivået til Brown og Morrison; resultatet var at dei følte seg redusert til nivået hans. Og det gjorde ikkje ting betre at McLennan og Brown var sambuarar då han fortalde ho at han og Forster ville halda fram utan dei andre. Dei var ikkje sambuarar mange timar etter det.

Nichols skriv òg uventa mykje om kva dei tidlegare bandmedlemmane gjorde i 90-åra. Den fyrste utgåva av denne boka kom i 1997, men etter at bandet kom saman igjen i 2000 kom det ei ny og utvida utgåve i 2003. Då var Go-Betweens igjen eit relevant band, dei hadde nett gitt ut den fine Bright Yellow Bright Orange, og to år seinare skulle dei gje ut den endå finare Oceans Apart. Lenger kom dei ikkje, McLennan døydde i 2006.

Eit så fint band som The Go-Betweens fortener ei betre bok enn denne. Men i mangelen på noko anna er ho altså likevel verdt å lesa. Nichols siterer mykje frå intervju, både eigne og frå andre kjelder, og det er eit pluss ved boka - bandet formulerte seg godt også i slike samanhengar.

Guffen tilrår.

Meir Go-Betweens på kulturguffebloggen
Liberty Belle and the Black Diamond Express (1986)
The Go-Betweens. That Striped Sunlight Sound (2006)
Klaus Walter: The Go-Betweens, The Songs of Robert Forster and Grant McLennan (2008)
Robert Forster: The 10 Rules of Rock And Roll (2011)
Robert Forster: Grant and I (2016)
Tracey Thorn: My Rock'n'Roll Friend (2021)

19. juni 2011

Sindre Kartvedt: Vest for Eden (2003)

Endå ei bok om USA skriven av ein nordmann, den andre i dag. Måten dei to forfattarane nærmar seg emnet sitt kunne knapt vore annleis. Sigmund Skard har ein akademisk skrivemåte, og viser stort sett til forskarar og teoretikarar. Sindre Kartvedt har røtene og føtene sine i populærkulturen, og let til ei viss grad musikkinteressa si styra reiseruta.

Kartvedt har budd i Los Angeles sidan midt i 80-åra. Han bur ikkje i den rikaste bydelen, og i kapitlet om Los Angeles skriv han meir om bydelane der folk ikkje vassar i pengar. Slik er det òg dei andre stadene han tek utgangspunkt i. Han reiser til område som anten er ekstreme, som Las Vegas, eller den Disney-styrte og sterile byen Celebration i Florida. Og han reiser til stader som er ekstremt utypiske i USA, som statane Montana eller Wyoming, område der ein knapt ser dei kjedebutikkane ein ser overalt elles.

Han får fram at det er mykje rart i USA. Han skriv likevel med respekt, det er ikkje den latterleggjeringa ein ofte kan finna elles. Han prøver å forstå det, og han prøver å sjå korleis dei amerikanske mytene lever i ulike delar av landet. Han skriv godt om dei opne og enorme naturområda i Montana, der alle elvar har poetiske og stemningsrike namn. Han skriv diverre ikkje like godt om dei fyrste som reiste gjennom det området, omtalen av ekspedisjonen til Lewis og Clark (eller Crook, som han ein gong skriv), og omtalen av delar av Black Hills er ikkje heilt presis. Han er langt betre når han skriv om populærkultur, eller når han med ei setning punkterer amerikanske myter. Han skriv til dømes om korleis dei rikaste i USA likar å kalla landet eit meritocracy, eit samfunn som i tråd med ideala til Jefferson er eit land der dei flinkaste når lengst. "Det er imidlertid et vanskelig premiss å anvende på en nasjon der George W. Bush er blitt president".

Guffen tilrår.

Sigmund Skard: Amerikanske problem (1949)

Sigmund Skard var ein klok mann. Han var lenge i USA under andre verdskrigen, og vart etter krigen tilsett ved Universitetet i Oslo, for å undervisa i amerikansk litteratur og kultur. Denne boka er skriven nokre år etter at han tok til, og viser at han har svært god oversikt over korleis USA var bygd opp. Han skriv godt og informativt. Han er positiv til USA, han er glad i landet, men han er òg svært kritisk til mykje av det han finn.

Boka er farga av at ho er skriven rett etter krigen. Der er ein stor optimisme i landet, og det er rett før den verkeleg store auken i det personlege forbruket tek til. Amerikanske kulturprodukt når òg vidare og vidare i verda. Skard ser at dette vil utvikla seg, og han er ikkje spesielt glad for det. Han meiner at den amerikanske kulturen som vert eksportert er tanketom, og at dette er til skade både for amerikanarar og andre. Folk frå andre nasjonar får eit feil bilete av korleis landet er. Han er òg uroleg for korleis dei ulike delane av landet vert likare og likare. Ein kjøper meir og meir frå store postordrekatalogar, slik at alt vert meir standardisert.

Boka har fire delar. I den fyrste presenterer han landet, både geografisk og litt historisk. I dei to neste bolkane går han inn på det han ser som amerikanske problem, fyrst samfunnsproblema, deretter kulturproblema. I ein siste del skriv han om etterkrigs-USA, der han viser at han har stor sans for Franklin D. Roosevelt, og det han fekk gjort. For Skard er dei største problema at pengar er viktigare enn menneskeverd, og at landet ikkje ser ut til å ha ei god løysing på integreringsutfordringane i sørstatane. Han jamfører landet med ein person, og skriv at det fyrst nokre tiår inn på 1900-talet vart vakse. Det har kvitta seg med nokre pubertetsproblem, det politiske systemet vert til dømes mindre og mindre korrupt.

Boka opnar og sluttar med noko Henrik Wergeland skreiv i 1835, at Europa ligg i ein skuggedal mellom to mektige makter, USA og Russland. Skard meiner at slik er det framleis i 1949, og han skriv at for han er begge desse stormaktene like lite freistande. Han vil finna ein annan veg, men er ikkje i tvil om at det er lurare å støtta seg på stormakta i vest.

Boka kom ut for seksti år sidan, og er sjølvsagt utdatert på mange område. Her er likevel nok av gode poeng.

Guffen tilrår.

Meir Skard på kulturguffebloggen
Sigmund Skard og Åse Gruda Skard: Menneske vi møtte (1985)

15. juni 2011

Mr. Smith Goes to Washington (1939)

Det vert ikkje akkurat spart på dei amerikanske symbola i denne filmen. Det er likevel noko anti-amerikansk over det heile, filmen fortel om eit korrupt politisk system. Når det strøymer på med bilete av George Washington, når det kjem heile eller halve djupt patriotiske eller nasjonale songar, når Mr. Smith tek turen til Lincoln-monumentet, når senatorar omtalar senatssalen som "the greatest floor in the country" handlar det like mykje om at det kan vera råd å få dei amerikanske verdiane attende til den amerikanske politikken.

Filmen opnar med at ein senator døyr. Han kjem frå ein ikkje namngjeven stat i den amerikanske midtvesten, og guvernøren i den staten må utnemna ein ny senator. Han greier ikkje å velja mellom dei to mest opplagde kandidatane, og tek like godt ein tredje, ein populær speidarleiar. Namnet hans, Jefferson Smith, er symboltungt - Thomas Jefferson var ein av dei viktigaste tidlege presidentane, og Smith er ... vel, det vert ikkje mykje vanlegare enn Smith. I ei ideal amerikansk verd kan ein vanleg mann påverka det som skjer, og det er òg det som skjer her.

Smith landar uforvarande midt i ei sak som stinkar. Paine, den andre senatoren frå heimstaten til Smith, har saman med Taylor, ein rik pressemann som styrer det meste i staten, anonymt kjøpt opp alt land rundt ein dal som skal demmast ned. Planen er å tena store pengar på å selja dette landet til staten, men ut av det blå foreslår Smith i senatet at området skal verta ein leir for gutar frå heile landet, ein leir der dei kan lærast opp til å verta gode amerikanske patriotar. For Paine vert den einaste utvegen å skulda Smith for juks, og han skaffar dokument som viser at det faktisk er Smith som eig dalen der leiren skal vera. Smith er på nippet til å verta kasta frå senatet, men får ordet i ein debatt. Og i det amerikanske senatet er det så viseleg laga at ein kan snakka så lenge ein vil. Det gjer Smith, han snakkar i 24 timar før han besvimer. Paine får så dårleg samvit at han seier det som det er.

James Stewart har hovudrolla, og han er som vanleg glimrande. Frå å vera ein naiv, usikker, stammande og fersk senator tidleg i filmen vert han meir sjølvsikker, og er ein heilt annan person når filmen sluttar. Eg likar Stewart.

Guffen tilrår.

14. juni 2011

Frå arkivet: Fugazi: Fugazi (1988)

Eg las nyleg Our Band Could Be Your Life, ei fin bok om amerikansk undergrunnsmusikk i 80-åra. Der skriv forfattaren mellom anna mykje og godt om Fugazi, som eg høyrde mykje på rundt 1990. One thing led to another osb.

Eg er som vanleg ikkje heilt sikker, men eg trur eg var på konsert med dei før eg høyrde dei på plate. Fugazi er frå Washington DC. Dina budde litt utanfor byen, og var ofte på konsertar der. Eg trur eg såg dei fyrste gong våren 1989, og likte det eg såg. Eg hadde sikkert fått ei kort innføring i kven som var med, med det var stort sett berre namn for meg. At den eine av vokalistane hadde vore med i Minor Threat var for meg berre ei nyttig opplysning, eg hadde aldri noko forhold til det bandet.

Dette var uansett noko heilt anna. Der Minor Threat var rein aggresjon, var musikken til Fugazi langt meir samansett. Her er sinte gitarar og tidvis sint synging, men slettes ikkje alltid. Og under og rundt vokal og gitar dansar ein lettbeint og lystig bass, som saman med nokre trommer som er langt meir varierte enn vanleg var i punken gjev musikken eit anna og meir spanande fundament.

Slik er det òg på denne plata, den fyrste dei gav ut. Her er berre sju songar, på den neste var det berre seks, og dei vart seinare utgitt som ein samle-CD. Opningssporet er den beste songen dei nokon gong gav ut, "Waiting Room". Det opnar med ein leikande bass, trommene kjem inn, gitarane kjem inn, og så stoppar det berre. Heilt. Fire-fem sekund utan lyd, og så er det i gang for alvor. Kva eller kven Ian MacKaye ventar på seier seg ikkje sjølv, eg trur han har sagt at det handlar om tida etter Minor Threat, der han venta på å koma inn i eit nytt band, men er slettes ikkje sikker.

Det er klarare kva to av dei andre store høgdepunkta på plata handlar om. I "Give Me the Cure" er eg-personen ein AIDS-sjuk mann som ventar på ein medisin. Han treng ikkje vita kvifor eller kvar sjukdomen kom frå, han vil heller ha ein medisin. "A Reason? Good God, I don't need a Reason". I "Suggestion" er eg-personen ei kvinne som gjerne vil gå gjennom gatene utan at alle menn vurderer ho fysisk. Det er rimeleg effektfullt i utgangspunktet, altså at ein sterk og sint vokalist skrik desse orda ut, men det var endå sterkare å høyra songen på ein konsert med kvinneleg gjestevokalist.

Det er av og til på nippet til å vera overtydeleg, og plata kan kanskje verka som ei lærebok i korleis Fugazi meiner at ein skal leva livet sitt. Sjølv har eg ikkje noko problem med det, dei har fornuftige meiningar, og av og til kan det vera greitt å vera overtydeleg. Det kjem jo litt an på kva publikum ein har, og på den tida kunne mange punk-konsertar framleis vera valdelege.

Kva skjedde etterpå? Fugazi la grunnlaget for suksessen til Fugazi. Dei vart (og var) eit viktig band, der dei stod for gode haldningar som vart spreidd til svært mange. I boka eg nemnde over står det at dei har selt over to millionar plater, og det var altså for ti år sidan. Denne plata er den beste dei gav ut, nærmast kjem dei på Repeater (1990). Dei turnerte over heile verda, og gav ut plater gjennom heile 90-åra. Den siste kom i 2001, og bandet har hatt pause sidan 2003.

Guffen tilrår.

Meir Fugazi på kulturguffebloggen
Glen E. Friedman: Keep Your Eyes Open (fotobok, 2007)
Joe Gross: In on the Kill Taker (2018)

13. juni 2011

Otto Hageberg: Olav Duun. Biografiske og litteraturhistoriske streiflys (1995)

Otto Hageberg gav i 1996 ut Forboden kjærleik, ein studie av bøkene til Duun. Denne langt tynnare boka omtalar han som eit sideprodukt av Forboden kjærleik, og her handlar det meir om mennesket Duun. Han sveipar av og til innom bøkene til Duun, men det skjer ikkje ofte. Eg høyrer til dei som synest det er greitt å vita litt òg om forfattarane - ikkje av di det påverkar lesinga av bøkene deira, men av di det berre er greitt å vita litt om dei.

Duun skilde sjølv klart mellom bøker og person. Han likte seg ekstremt dårleg i rampelyset, og hadde liten kontakt med andre i det litterære miljøet. Han var sjeldan intervjua, og, slik Hageberg er inne på ein stad, det er ikkje mange forfattarar me veit så lite som Duun.

Boka har fire tyngdepunkt. Hageberg har fått tilgang til brev Duun sende til fleire medlemmer av ein familie han vart kjend med før han flytta frå Trøndelag til Holmestrand. Han skriv om kontakten mellom Duun og fleire forleggjarar - Olaf Norli, William Nygaard og Harald Grieg. Og han skriv om den store prisen Duun likevel ikkje fekk, Nobelprisen, og om den store tyske prisen han kontroversielt nok tok mot, Henrik Steffens-prisen. Dette gjer han godt, og fleire av kjeldene han nyttar hadde ikkje vore brukte av andre, slik at han gjev oss betre kjennskap til livet til Duun. Spesielt den fyrste brevvekslinga er spanande i så måte. Sjølv om halvparten av denne dialogen manglar - Duun brende sjølv desse breva - fortel breva som framleis finst nye ting om ungdomen til Duun.

I dei tre siste delane kjem det klart fram kor stor Duun var i si samtid. Han vart verande hjå Olaf Norli, men både Nygaard og Grieg var interesserte i å få han over på deira forlag. Og det var uventa lite kritikk i norske media etter at Duun fekk Steffens-prisen, dette forklarar Hageberg med at Duun hadde så høg status i det norske kulturlivet at han nærmast var friteken for kritikk. I alt er dette ei bok som gjev ein lyst til å lesa Duun. Det har eg truleg gjort for lite av.

Guffen tilrår.

Meir Duun på kulturguffebloggen
Medmenneske (1929)
Dag Solstad leser Olav Duun (2015)

12. juni 2011

Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)

I mangelen på anna høveleg lesestoff i sommarvarmen plukka eg med meg denne boka ein dag. Eg kjøpte ho i 1994, og då var her mykje nytt for meg. Nokre år seinare gav Olav Vesaas ut ein stor biografi om far sin, og eg har òg vore gjennom det aller, aller meste av det Vesaas skreiv, så for meg er ikkje denne boka like spanande som fyrste gong eg las ho. Då var det meir stas, no var det meir repetisjon.

Boka kom i ein serie Den norske bokklubben laga, og der kom rundt ti slike bøker, trur eg. Korte og lengre tekstar står om kvarandre, saman med foto og andre illustrasjonar. Her er flest tekstar av Vesaas, men òg nokre om han. Boka har ei vag inndeling, her er kapittel og alt det der, men det er ikkje like lett å sjå kvar overgangane går. Kronologien er òg litt haltande innanfor nokre av kapitla. Men det gjer ingenting. Her er nok til at me får eit godt inntrykk av kven Vesaas var, både som forfattar og privatperson. Tekstutdraga frå romanane er gjerne nokre heilt andre enn dei eg ville teke, men det er vel berre ein styrke. At det er så mykje å ta av, meiner eg.

Vesaas er for meg den aller største forfattaren. Det er flott å sjå kor audmjuk han var i forhold til si eiga skriving, korleis han ser at han var heldig som fekk lov til å prøva seg fram som ung forfattar, og at han fekk lov til å halda fram. I det lange og sentrale essayet "Om skrivaren", som kjem i ulike bolkar gjennom boka, takkar han foreldra sine for at dei ikkje tvinga han til å ta over garden, og i andre høve sender han ut takk i alle retningar. Det er òg stas å lesa korleis forfattarar som Sigurd Hoel eller Aksel Sandemose skryter bøkene hans opp i skyene. Men mest stas er det sjølvsagt å lesa det han har skrive sjølv. Det er glitrande litteratur, og det er fare for at eg (igjen) må henta fram ein eller fleire av dei beste romanane hans.

Guffen tilrår.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Is-slottet (film, 1987)
Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

11. juni 2011

The Big Store (1941)

Marx-kavalkaden held fram, han syng vel faktisk på siste verset. Denne filmen greier ikkje å snu kvalitetsnedgangen, her er heller lite å le av.

Fleire ting minner om A Day at the Races. Også her er det ei verksemd som er trua av konkurs. Der var det eit sanatorie, her er det eit konservatorie. Der kom Groucho inn og berga det heile (på sett og vis), det gjer han her òg, og i begge filmane vrir han seg unna alle spørsmål om erfaring. Her er han privatdetektiv.

Opplegget er at Tommy Rogers, som eig det meste av eit stort handlesenter, vil selja det og bruka pengane til å redda konservatoriet. Sjefen for handlesenteret prøver å stoppa dette, sidan det då vil koma for ein dag at han har gjort store underslag over lang tid. Han prøver, men greier det ikkje. Det er heller ikkje det viktigaste. Det er altså eit musikkonservatorie som skal reddast, og det fører diverre med seg endå fleire musikkinnslag enn det vanlegvis er. Huff og huff.

I alt dette er det likevel ei glimrande scene. Det er ein enkel ide, som sikkert har vore brukt mange gonger både før og seinare, men likevel. Harpo er sekretæren til Groucho, og tek plass ved skrivemaskina når Margaret Dumont skal fortelja Groucho kva saka handlar om. Med ein gong ho opnar munnen, går Harpo inn i maskinskrivinga med ein slik iver og arbeidsglede at lydane frå skrivemaskina overdøyver alt snakk. Han stoppar når ho er ferdig, Groucho bed om at ho tek det heile ein gong til. Det gjer ho, og Harpo følgjer opp. Igjen og igjen.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

10. juni 2011

Harriet Russell: Envelopes (2005)

Me var på veg heim frå Italia, ein ti-tolv personar, og flyet frå Milano til Oslo var fullbooka og vel så det. Eg venta på neste fly, og fekk godt betalt for det. Ikkje berre fekk eg ein gratis flytur til USA sommaren etter, og ikkje berre fekk eg helsa på Magnus Takvam under mellomlandinga i Geneve, eg kjøpte òg ei engelsk avis der eg las om denne boka.

Det er ei bok det er lett å verta glad av. Harriet Russell voks opp i Shulbrede Priory, og familien samla på konvoluttar der desse orda var skrivne feil. Til slutt hadde dei 270 ulike stavingar, og Russell funderte vidare på dette då ho vart vaksen. Kor mykje gjer Posten for å finna fram når adressa er feilstava? Og kva viss det adressa vert dels gøymt på konvolutten. Hun ville forsøge et saadant arbejde.

Ho sender brev til seg sjølv, brev der adressa er kamuflert. På dei fyrste breva kan det vera nok å skriva spegelvendt, seinare tek ho det heilt ut. Orda i adressa står som anagram. Bokstavane og tala i adressa står etterkvarandre i ein lang labyrint. Adressa vert ein del av det periodiske systemet. Konvolutten har berre eit bilete av huset brevet skal til. Ho lagar teikneseriar på konvolutten, osb. Ho har det morosamt, og det har truleg postmennene hatt òg. På fleire av konvoluttane har dei skrive "Solved by" like ved eit stempel som viser kva kontor som har hatt saka.

Det er heile boka - to korte føreord, og bilete av alle konvoluttane. Det er meir enn nok, i alle fall for meg.

Guffen tilrår.

7. juni 2011

12 angry Men (1957)

Det aller meste av denne filmen går føre seg i eit lite rom, der tolv jurymedlemmar prøver å verta samde om utfallet av ei rettssak. Det er snakking og argumentering heile tida, dei to ulike sidene prøver å få støtte for sitt syn. Det er alt som skjer, ein og ein halv time med snakking. Og det er aldeles glimrande.

I utgangspunktet er elleve av dei tolv overtydde om at den tiltalte, ein 18 år gamal gut med eit ufatteleg uskuldig fjes, er skuldig. Den tolvte, spelt av Henry Fonda, er usikker nok til at han i fyrste omgang røyster "ikkje skuldig". Så prøver han ut noko av det dei har høyrt, og gradvis får han fleire og fleire med seg. Nokre vinglar litt, andre er sterkt farga av personlege røynsler eller fordommar, men Fonda får etter kvart fleirtal. Det er ikkje nok, juryen må vera samrøystes, og høgdepunktet kjem når nummer elleve skiftar side.

Filmen er glimrande laga. Det er eit godt tempo gjennom heile film, det er framifrå skodespel, og koreografien, viss det er det rette ordet, er imponerande. Dei flyttar seg rundt i rommet, dei formar alliansar, dei lyttar i bakgrunnen, og det vert nesten like klaustrofobisk for oss som ser på, som det er for dei tolv. Det er i alle fall like spanande - det seier seg jo sjølv kva som vil skje, men det er like fullt spanande.

Guffen tilrår.

5. juni 2011

John Steinbeck: Travels with Charley (1962)

John Steinbeck, ein av dei aller finaste amerikanske forfattarane, var bortimot seksti år då han fann ut at han ville sjå seg om i heimlandet sitt. Han hadde skrive om det i ei rekkje bøker, men ville ut på ein ny tur, for å sjå etter Amerika, og etter amerikanarane. Han får laga ein enkel husbil, tek med seg hunden sin, og køyrer, grovt sett, rundt heile landet. Han startar i New York, reiser nordaustover til Maine, før han følgjer grensene vestover, sørover langs Stillehavskysten, austover gjennom Texas og vidare til Louisiana, før han køyrer nordover mot New York. Ikkje uventa er det ei bok det er verdt å lesa.

Han vil vera åleine, for å lettare koma i snakk med folk. Han vil helst reisa langs dei mindre vegane, det er der han møter det verkelege Amerika. Langs dei nye og store motorvegane møter han berre bensinstasjonar og gatekjøkken, og det er ikkje det han treng. Dessutan skjer det så lite langs dei vegane at han berre tenkjer og dagdrøymer, i staden for å observera og læra. Han bur oftast i bilen, og likar best å sova på stader der ingen andre er  - "I was born lost and take no pleasure in being found".

Han er glad i Amerika, sjølv om der er mykje han mislikar. Han skriv ein stad at "I admire all nations and hate all governments", og det er jo eit greitt utgangspunkt. Mange av dei han møter deler denne oppfatninga, dei er misnøgde med regjeringa, dei få gongene han møter nokre som er nøgde, gjer han eit stort nummer ut av det.

Han skriv godt om sjølve landet, altså om naturen og alt det der, men han er mest interessert i folket som bur der. Han skriv godt om korleis røtene til amerikanarane ikkje stikk så veldig djupt, og korleis det ikkje er rart at fleire og fleire kjøper seg mobile homes, då kan dei jo raskt flytta når og viss dei treng det. Og han skriv godt om korleis dei amerikanske dialektane forsvinn - han går nesten opp i fistel når han kjem til Montana, og merkar at her snakkar dei markant annleis.

Guffen tilrår.

Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
To a God Unknown (1933)
Tortilla Flat (1935)
In Dubious Battle (1936)
The Harvest Gypsies (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Grapes of Wrath (1940, film)
The Moon is Down (1942)
Cannery Row (1945)
The Pearl (1947)
The Wayward Bus (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Journal of a Novel (1969)
Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)

Geert Mak: USA. En reise (2012)

4. juni 2011

Michael Azerrad: Our Band Could Be Your Life (2001)

Det tok litt tid før eg vart kjend med amerikansk undergrunnsmusikk. Eg hadde god oversikt over det som skjedde her til lands, eg visste litt om det som skjedde i England, men då eg var eitt år i USA mot slutten av 80-åra vart det tydeleg at eg mangla mange av referansepunkta til mange av dei eg snakka med der. Fleire lurte til dømes på kvifor eg var straight edge; eg visste ikkje eingong kva det var.

Denne boka er ei fin innføring i amerikansk musikk i 80-åra. Azerrad fortel om 13 band, men han gjer mykje meir enn det. Han får fram korleis det som veks fram litt tilfeldig og sporadisk nokre stader i landet, vert til eit landsomfattande nettverk. Han får fram korleis nokre eldsjeler og ideologar innfører idear og arbeidsmåtar som spreier seg til heile landet, og i nokre høve til eit endå vidare område. Han viser at det var eit slit, at fleire av desse pionerane omtrent risikerte helsa si for det dei trudde på. Og han får fram at det vart laga mykje glimrande musikk.

Dei tretten banda han skriv om er Beat Happening, Big Black, Black Flag, Butthole Surfers, Dinosaur Jr, Fugazi, Hüsker Dü, Minor Threat, The Minutemen, Mission of Burma, Mudhoney, The Replacements og Sonic Youth. Alle desse er ikkje like interessante for meg, men eg har plater med tre-fire av dei. Det einaste av banda eg har vore på konsert med er Fugazi, som eg har sett fire-fem gonger.

Det er altså pionerar det er snakk om. Den vanlege vegen inn i denne musikken var at unge gutar las om punk i eit blad, eller høyrde ei plate med Ramones, og fann ut at dette var noko for dei. Dei kjøpte instrument, og prøvde seg fram. Vegen vart til medan dei gjekk, og dei plukka opp basiskunnskap om instrumenta etter kvart. Mike Watt i The Minutemen sa det slik - "we thought tightness of the strings was a personal thing - like, 'I like my strings loose'. We didn't know it had to do with pitch". Band som Black Flag skilde seg ut, både musikalsk og visuelt, og i eit land som USA er det å be om bråk. Det var jamleg slosskampar, både før, under og etter konsertane.

Dei to artiklane om Minor Threat og Fugazi illustrerer godt korleis dette endra seg. Ian MacKaye, ein av dei heilt sentrale personane i amerikansk punk, var med i begge banda. I Minor Threat var han ofte i slosskamp; for Fugazi var det eit poeng å ta avstand frå dette. Miljøet i Washington DC, heimbyen deira, vart meir og meir prega av valdelege skinheads, og tidleg i 1985 samla folk seg til eit stort møte, der dei vart samde om å byggja opp eit  nytt miljø, der folk skulle ha meir respekt for kvarandre. Fugazi stod tidvis fram som eit ideologipoliti, dei fatta ikkje poenget med hemningslaus slamdancing, eller med stagediving, så viss nokon fann på noko slikt under konsertane deira, fekk dei på høfleg vis beskjed om å ta seg ein bolle. MacKaye hadde så høg status i miljøet at folk høyrde på han. Han er ikkje den einaste med slik status, det verkar som om alle òg såg opp til Sonic Youth, og høyrde på det dei sa.

Fellesnemnaren for banda er at dei gjer ting sjølv. Azerrad har ikkje teke med band som heile tida var knytte til større plateselskap, han skriv at han gjerne skulle skrive om R.E.M., men dei greidde ikkje dette kriteriet. Banda gjer ting sjølv, og for dei aller fleste inkluderer det lange turnear frå ein liten varebil, der det er lite pengar, lite mat, lite dusjing, lite privatliv, overnatting privat, og der bilen oftast bryt saman ein to-tre gonger.

Det er altså ei finfin bok. Azerrad har eit godt og variert språk, og det er spesielt imponerande at han heile tida finn nye og presise måtar å skildra musikk på.

Guffen tilrår.

Meir Azerrad på kulturguffebloggen
Azerrad/Mould: See a little Light (2011)