29. desember 2012

Frå arkivet: Dennis Wilson: Pacific Ocean Blue (1977)

Dennis Wilson kom litt i skuggen av broren Brian. Begge var med i Beach Boys frå starten av, men det var Brian som vart den musikalsk dominerande. Dennis skreiv òg musikk for Beach Boys, var ein svært habil vokalist, og spelte fleire instrument, men var likevel stort sett sett på som ein av brørne til Brian. Hovudinstrumentet hans var trommer.

Han var den største hippien i gruppa. Han levde eit fritt liv, han var den einaste som surfa, han hadde nær kontakt med Charles Manson, og han fekk etter kvart eit stort alkoholproblem. Han drukna i 1983, seks år etter at denne plata kom ut.

Pacific Ocean Blue var den fyrste soloplata til ein av medlemmane i Beach Boys. Ut frå musikken her er det ingenting som hintar om at Wilson var med i Beach Boys. Tekstane er meir alvorlege, musikken er melankolsk, og her er det nok pianoet som ber mykje av musikken. Beach Boys kunne òg vera alvorlege, sjølvsagt, men der dei i hovudsak var lystige, er altså dette litt tyngre.

Det er intenst og inderleg. Han syng om folk som står han nær, ein av dei songane eg likar best er eit av bonusspora, "Only With You", der teksten er på grensa til det banale, men der framføringa til Wilson er så naken og ærleg at det er gripande og vel så det. Men det er ikkje den einaste godbiten, eg lasta nyleg inn heile bonus-CDen på telefonen min, og kvar gong det dukkar opp ein song herfrå, vert eg slått av kor bra det heile er.

Guffen tilrår.

Meir Beach Boys på kulturguffebloggen
Steven Gaines: Heroes & Villains (1986)
Charles L. Granata: I Just Wasn't Made for These Times (2003)
Beautiful Dreamer. Brian Wilson and the Story of "Smile" (2004)
Brian Wilson og Ben Greenman: I am Brian Wilson (2016)
Mike Love og James S. Hirsch: Good Vibrations. My Life as a Beach Boy (2016)
Brian Wilson. Long Promised Road (2021)
David Leaf: God Only Knows (2022)

23. desember 2012

Lars Amund Vaage: Syngja (2012)

For ti år sidan var eg med på å laga ei utstilling om Lars Amund Vaage, Ragnar Hovland og Torvald Sund. Bøkene deira er høgst ulike, men der var nokre biografiske fellestrekk: Alle er fødde i 1952, og alle debuterte i 1979. Dei fylte altså femti år det året, og ein journalist frå Sunnmørsposten spurde korleis dei såg på å nå ein slik milepæl. Eg hugsar ikkje kven, men ein av dei sa at det må jo gå an å skriva gode bøker også etter at ein har fylt femti. Journalisten spurde om dei hadde døme på forfattarar som hadde skrive dei beste verka sine etter femtiårsdagen.

Det var ein heller merkeleg seanse. Vaage svara "Vesaas" kontant, men etter det eg hugsar var han den einaste som vart nemnt. Viss nokon lagar ei slik liste ein gong, kan ein òg føra opp Vaage. Eg las nokre av bøkene hans i samband med utstillinga, og har lese litt etterpå, men eg har aldri vorte heilt imponert. Språket har alltid vore glimrande, men det har som regel kome eit punkt der eg merkar at eg misser interessa.

Slik er det ikkje i Syngja. Det er ei nær og intens bok, som det er vanskeleg å leggja frå seg. Det vert litt repetisjonar nokre stader, men med jamne mellomrom kjem det avsnitt som er så sterke at eg rett som det var fekk klump i halsen. Det er ikkje berre emnet i boka som gjer det; minst like mykje skuldast det presise og vakre språket til Vaage.

Eg-personen i romanen er forfattar, og vert far som relativt ung, eller i alle fall relativt umoden. Dottera har autisme, viser det seg, og utover i boka les me om korleis eg-personen prøver å verta kjend med dotter si. Dottera har eit svært avgrensa språk, har vondt for å kommunisera kva ho vil, utviklar seg seint, har svære svingingar i humøret og treng tilsyn døgeret rundt. Dei fyrste åra gjer faren alt for ho, han les om emnet, han går på kurs, han legg eiga skriving til side. Av og til verkar han som ein drøymefar, andre gonger verkar han berre lei. Han vil det beste for barnet sitt til alle tider, sjølvsagt. Men, som han skriv, korleis kan han og mora vita at det dei gjer, faktisk er det beste for ei dotter som ikkje kan melda tilbake kva ho vil?

Det er eit portrett av dottera, men det er òg eit portrett av forfattaren. Han vil skriva ei bok om dottera, ei bok som dottera kan lesa, sjølv om ho ikkje har språk til det. Fleire stader i boka skriv Vaage om korleis eg-personen tvilar på si eiga skriveevne. Men han skriv òg om korleis han kjenner at dette er ei bok han må greia å skriva - greier han ikkje dette, vil han neppe greia å skriva fleire bøker seinare.

Vaage har sjølv ei dotter med autisme, og han har altså henta mykje av dette, kanskje alt, frå eige liv. Det opplagde unntaket er ein ven han fortel om fleire gonger, før han mot slutten av boka overraskande fortel at dette berre er ein oppdikta ven. Men at det i stor grad er bygd på hans eigne røynsler påverkar oss sjølvsagt når me les boka.

Guffen tilrår.

19. desember 2012

J. Edgar (2011)

J. Edgar Hoover var ein fascinerande person. Han var maktsjuk, paranoid, eineveldig og pr-kåt, og der han ikkje kvidde seg for å undersøkja privatlivet til dei mektigaste i USA, budde han sjølv saman med den mannlege kjærasten sin, noko som slett ikkje var akseptert på den tida. Han var direktør for FBI i nesten femti år, fram til han døydde i 1972.

Denne filmen handlar om det meste av livet hans, og han sprikar, for å seia det mildt. Det vert vanskeleg å få noko klart bilete av kva Hoover filmen vil presentera. Den ytre ramma er at Hoover har fått ein ung FBI-agent til å ta notat til sjølvbiografien hans. Her endrar Hoover på historia, viser det seg, han gjev seg sjølv ei sentral rolle i hendingar han i beste fall var perifer i. Filmen hoppar att og fram i tråd med det Hoover fortel, men ikkje spesielt systematisk. Det som ser ut til å vera den viktigaste hendinga, kidnappinga av sonen til Charles Lindbergh, kjem ein støtt og stadig tilbake til.

Filmen hadde truleg vore betre om han hadde konsentrert seg om ein kortare periode av livet til Hoover. No vert det noko overflatisk over det heile, og sjølv om Leonardo DiCaprio gjer ein solid innsats i tittelrolla, er det altfor mange klisjear. Me har sett slike gansterscener hundrevis av gonger før; scenene frå kontorgangar i Washington verkar òg høgst uoriginale.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Hoover på kulturguffebloggen
Anthony Summers: Official and Confidential. The Secret Life of J. Edgar Hoover (2003)

18. desember 2012

Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga (2010)

Ein gamal bonde på Island ser tilbake på livet sitt, i form av eit brev han skriv til Helga, ei kvinne han hadde eit kort forhold til for mange, mange år sidan. Han fortel det heile som om ho ikkje veit kva som skjedde, han fortel om korleis dei to, sjølv om begge var gifte på kvar sin kant, fann kvarandre og gjekk frå kvarandre, korleis ho flytta inn til Reykjavik medan han sat att på garden, og tenkte på ho kvar einaste dag som gjekk.

Han er djupt forankra i det islandske. Han refererer til sogelitteraturen, han er innom folketrua, og er skeptisk til alt moderniteten har ført med seg. Det var ei av grunngjevingane han brukte då han ikkje ville flytta med ho til byen; der vert all fantasi og skaparevne drepen, der vert ikkje lenger islendingar islendingar. Dei to fekk ei dotter, og det må ha gjort vondt for han å sjå at gjorde noko så forkasteleg som å få seg jobb som hallodame i fjernsynet. Nokre år tidlegare hadde ho vitja han og mellom anna fortalt kor rock'n'roll livet i Reykjavik var; måten han seinare kvittar seg med fjernsynet sitt på er klassisk rock'n'roll.

Det er mykje klaging i brevet. Han angrar på at han lot Helga gå, men mest klagar han over korleis samfunnet har endra seg. Han er djupt rotfesta i bondesamfunnet. Å svika kona si er heilt greitt; å sei frå seg garden som har vore lenge i ætta er heilt utenkjeleg. Han bruker òg metaforar frå jordbruket når han i brevet skildrar Helga: Når han skal skildra kor fint det var å sjå ho naken i sola, er det einaste han kan jamføra det med den gongen han fekk ein flunkande ny Farmall-traktor. Ein annan stad fortel han at han har kokt seg suppe på eit torskehovud, og det smaka så godt! Tranen rann nedover haka hans, og kva tenkjer han i ei slik stund? At kyssa hennar var endå meir søte og fulle av lyst enn dette.

Boka er framifrå omsett av Johannes Gjerdåker.

Guffen tilrår.

Meir Birgisson på kulturguffebloggen
Soga om vêret (2003)

Tom Franklin: Crooked Letter, Crooked Letter (2010)

Ei kvinne forsvinn i ein liten by i Mississippi. For tjuefem år sidan forsvann ei anna kvinne, og mistanken vart retta mot Larry Ott. Han vart aldri dømd for noko som helst, men vert i praksis frosen ut av samfunnet. Ingen kjem innom verkstaden han driv, og dei einaste som vitjar han er fulle ungdomar som herjar med eigedomen hans, og politisjefen som kjem innom kvar gong ei seriøs sak dukkar opp. Slik er det òg denne gongen.

Politikonstabelen i byen, Silas Jones, ber på fleire løyndomar. Ikkje berre av di han har noko å skjula, men av di han har vondt for å opna seg for andre. Han hadde mykje kontakt med Ott ei kort tid i oppveksten, og anar at her er noko som ikkje stemmer. Han oppsøkjer stader dei to vitja i ungdommen, og avdekkjer gradvis nok til at barndomsvenen vert reinvaska.

Det er ei fin bok om relasjonar mellom menneske. Forholdet mellom Ott og Jones er det mest opplagde, der dei etter tjuefem år utan kontakt gradvis nærmar seg kvarandre igjen. Men det handlar òg om ei lang rekkje andre relasjonar, mellom mødre og søner, mellom fedre og søner, mellom menn og damer, osb. Ott har eit (urettvist) stempel som overgripar og kriminell, og det gjer han attraktiv for dei som verkeleg har falle utanfor samfunnet, dei som er viljuge til å gjera det meste for at folk skal leggja merke til dei.

Boka er godt disponert. Franklin vekslar mellom notid og fortid, på ein måte som verkar heilt rett. Boka kunne knapt vore skrive på nokon annan måte, hadde me visst alt som skjedde for lenge sidan hadde det ikkje vore så interessant å lesa om notida. Språket er finfint, spesielt dialogane imponerer.

Guffen tilrår.

14. desember 2012

Merethe Lindstrøm: Barnejegeren (2005)

Dette vert jo reine Lindstrøm-bloggen. Det er den tredje boka hennar eg les i haust, og det er den tredje boka hennar eg er imponert over. Det er gode bøker, og denne er så godt skriven at eg kjende smerta til hovudpersonen. Av og til var det vondt å lesa boka.

Hovudpersonen, Ida, arbeider som barnepsykolog. Det verkar ikkje akkurat som om ho har funne drøymejobben, ho slit med å ordleggja seg, ho slit med på finna ord som passar i gitte situasjonar. Notidsforteljinga i boka handlar om at ei åtte år gamal jente er sakna etter ein fjelltur. Jenta har vore pasient hjå Ida, men bortsett frå det greier ho ikkje å engasjera seg stort i denne leitinga. Hendinga vekkjer til live det opne såret ho har bore med seg omtrent heile livet.

Dotter hennar er narkoman i Oslo. Ida har ei kjensle av at det er hennar feil, av at ho gjorde noko gale då ho, som åleinemor, oppdrog dottera. Ho kjem stadig tilbake til ein episode der dei kom vekk frå kvarandre på eit arrangement på det lokale kjøpesenteret. Ho fann dottera relativt fort att, men greier ikkje fri seg frå ein tanke om at ho på den korte stunda kan ha vorte utsett for eit overgrep. Etter at dottera vert vaksen flyttar ho altså til Oslo, og Ida greier ikkje å snakka skikkeleg med ho. Ho sit i staden heime, der ho mimrar om dei gode dagane dei hadde saman, og der ho drøymer om å ta dottera med til Alaska. Ho har mykje kontakt med folk, men det fungerer aldri heilt godt - ho har det eigentleg best når ho mimrar, og når ho legg ut på reiser i tankeverda.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

13. desember 2012

Hang 'Em High (1968)

Bra planlegging - ei veke i Volda, utan at eg tok med meg ein einaste film. På guterommet der eg budde låg det rett nok ein del filmar, men det var ikkje det mest interessante utvalet. Denne filmen såg ut til å vera sånn halv-interessant, i alle fall. Det er han knapt, spesielt originalt er det ikkje. Filmen er grei som tidtrøyte, men ikkje noko meir.

Clint Eastwood spelar Jed Cooper, ein tidlegare politimann som heller vil driva med kveg. Han vert teken for ein kvegtjuv, og endar i galgen. Han vert skore ned i siste liten, teken med til fengselet, der han vert sleppt fri. Han vert hyra inn som marshall, og prøver å fanga dei ni mennene som (på eige initiativ) hengde han.

Det greier han, stort sett. Men før me kjem så langt må me gjennom dei obligatoriske scenene der ein rir gjennom ørkenen, og nokre scener der han finn kjærleiken. Innimellom kjem det òg ei altfor lang scene der dommaren hengjer seks menn - nokre skuldige, andre uskuldige.

Men han greier altså å fanga eller drepa dei fleste av dei ni. Filmen sluttar med at han legg ut på leit etter dei to siste. Det er eit ganske klart signal om at det var planlagt ein oppfølgjar. Om det nokon gong kom så langt, veit eg ikkje, og eg er vel heller ikkje spesielt interessert i å sjå den filmen, om han nokon gong vart laga.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

10. desember 2012

Merethe Lindstrøm: Gjestene (2007)

Ei bok med flotte, flotte noveller. Lindstrøm skriv om hendingar som verkar daglegdagse, i eit språk som verkar så klart og rett, og som gjer det vanskeleg å leggja boka frå seg.

Novella som fenga meg mest er "Under". Hovudpersonen i denne novella er på veg heim med t-banen, saman med ei sovande dotter, då ho vert rana av ein mann med kniv. Det heile går svært sakte, og forteljinga vert i all si enkelheit svært spanande. Kjem han med kniven til å skada nokon av dei to? Kjem han til å ta med seg den vesle jenta?

Innimellom notidsskildringa på t-banen kjem glimt der kvinna kikar tilbake til hendingar året før, og dette er eit grep Lindstrøm nyttar ofte. I ei anna novelle, "Vederlag", avdukar ho gradvis relasjonen mellom dei tre karakterane - eit godt vakse par, og ei langt yngre kvinne. Denne vekslinga i tid fungerer svært godt. Det er ikkje berre desse novellene som fortel om nære relasjonar mellom personar, slik er det også i dei fem andre.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Dager i stillhetens historie (2011)
Arkitekt (2013)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

9. desember 2012

Marit Tusvik: 26 små romaner (2011)

Endå ei bok frå bokhandelen i Øystese; endå ei bok av ein forfattar eg (skammeleg nok) ikkje har lese noko av før. Tittelen kan verka litt misvisande - dei 26 forteljingane i boka er korte, og kunne såleis godt ha vore kalla noveller i staden. Mange av dei kunne vore bygd ut til romanar, eller i alle fall utvida; av og til verkar det som om me berre kjem inn midt i ei meir omfattande handling.

Er her nokre gjennomgåande tema? Definitivt. Det handlar ofte om parforhold, og oftast vert det sett gjennom augene til kvinna. Dei er ofte usikre, dei er anten på veg inn i eller på veg ut av noko, og dei er veldig ofte på reise. Forteljingane er lagt til land over heile verda.

Språket i boka er reint og stilsikkert. Tusvik byggjer godt opp under humøret til dei ho skriv om, av og til er det løye, andre gonger langt meir alvorleg. Ei kort og grei bok; ei kort og grei melding.

Guffen tilrår.

4. desember 2012

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)

Ein forfattar eg set svært høgt skriv om ei av dei beste platene til det aller beste bandet. Det kan vel ikkje gå gale?

I fjor fekk Morgenbladet hjelp av norske musikarar til å kåra dei hundre beste norske platene. Blissard kom som nummer 25 på den lista, som ei av fem Motorpsycho-plater. Rett etter at lista var offentleggjort gav Falck Forlag ut ei bok om heile prosjektet, og bøker om dei ti platene som kom øvst på lista. No, eitt år seinare, kjem det like godt ei tolvte bok. Det er vanskeleg å samanlikna den med dei andre, både av di denne boka er langt meir omfangsrik, og av di det her handlar om ei plate eg er glad i.

Johan Harstad kjem svært godt frå oppgåva. Grovt sett har boka fire delar - ein del der han skriv om sin eigen oppvekst, og om korleis han oppdaga og fekk eit nært forhold til Motorpsycho; ein der han fortel om karriera til Motorpsycho fram til Blissard (som kom i 1996); ein der han fortel om Blissard, og ein der han går tilbake til ein konsert Motorpsycho heldt i heimbyen hans, Stavanger, i 1997. Etter desse 190 sidene kjem det rundt 140 sider med sluttnotar, der han har samla små og store merknader til hovudteksten. Som alltid er det litt irriterande å bla slik att og fram mellom hovudtekst og sluttnotar, men når sluttnotane strekkjer seg opptil seks sider, kan det kanskje vera greitt å ikkje ha dei som fotnotar nedst på sidene.

Eg fekk sansen for Motorpsycho nokre år før Harstad. Eg kjenner meg likevel godt igjen i det han skriv, om korleis det dukkar opp eit band som dreg deg inn i musikken, eit band som heile tida er på leit etter nye lydar og nye stemningar, eit band som gjerne er best på konsertar, eit band som er så originalt at det er vanskeleg å setja dei i bås, eit band som er interessert i musikken, men ikkje i noko anna av det eit liv i musikkbransjen fører med seg. Nesten ikkje noko anna, i alle fall. Slik sett passar det perfekt at han skriv om Blissard, midt på plata kjem songen "The Nerve Tattoo", der teksten til Bent Sæther greitt forklarar kva som er feil med mykje av musikken som vert gitt ut, og kva musikken har å seia for han. Eitt av dei mange gode poenga til Harstad er korleis det midt i denne songen kjem eit vendepunkt på heile plata, der stemninga slår heilt om.

Det handlar mykje om Motorpsycho, sjølvsagt, men det handlar òg mykje om Harstad. Boka kan av og til minna om Lost in Music av Giles Smith; begge skriv om korleis musikken tidvis kan vera det viktigaste av alt.

I ein fotnote skriv Harstad at han har arbeidd litt på og av med ein Motorpsycho-biografi dei siste åra. Han ser at det kan verta eit for stort prosjekt, men me får verkeleg håpa at han får gjort det ein gong. Denne boka er finfin, men det hadde vore ekstra gledeleg om det berre var ein forrett. Og medan me ventar på den eventuelle biografien kan me jo høyra endå ein gong på Blissard.

Guffen tilrår.

Meir Harstad på kulturguffebloggen
Herfra blir du bare eldre (2001)
Ambulanse (2002)
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (2005)
Hässelby (2007)
Bsider (2008)
Darlah (2009)
Osv. (2010)
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet (fjernsynsserie, 2011)

Manifest for folk flest (2013)
Max, Mischa og Tetoffensiven (2015)
Ferskenen (2018)


Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

29. november 2012

Tony Fletcher: A Light That Never Goes Out (2012)

Historia om The Smiths er fascinerande. Dei to mest interessante i bandet, gitaristen Johnny Marr og vokalisten Morrissey, snakka fyrste gong med kvarandre då Marr ringde på hjå Morrissey, og spurde om dei skulle skriva popsongar i lag. Dette var i mai 1982. Eitt år seinare, etter at dei hadde rekruttert trommeslagaren Mike Joyce og bassisten Andy Rourke, gav dei ut debutsingelen "Hand In Glove", og deretter gjekk det slag i slag. Singlane kom i eit uvanleg høgt tempo, det same gjorde LP-ane, turneane og intervjua, og etter fem år utan pause sa Marr takk for seg sommaren 1987.

Då hadde gruppa sett store spor etter seg, både musikalsk og kulturelt. Marr var den store instrumentalisten i bandet, ein ekstremt dyktig gitarist, og alt medan The Smiths var aktive spratt det fram band med gitaristar som var i overkant inspirerte av Marr. Morrissey skreiv dei fyrste åra tekstar om å vera ung, usikker og upopulær, men vart gradvis ein sterkare samfunnskritikar, der han song om kongehuset, kosthald og konservative politikar. Eg var sjølv ein av dei mange som vart hekta; eg reiste til England for å sjå dei live (i 1986), og er framleis vegetarianar - teksten "Meat Is Murder" var ein av grunnane til at eg la om.

Noko av det som fenga mest med Marr og Morrissey var motsetnadene. Morrissey var innadvendt, dagmenneske, tilnærma fråhaldsmann, og treivst best i eige selskap. Marr var det stikk motsette. Det var han som dreiv bandet fram, som greidde å trylla fram fengande melodiar innimellom alt det andre. Det var han som var den musikalsk visjonære, og det var òg han som fekk det meste av ansvaret. Bandet var lenge utan manager, og då var det gjerne Marr som måtte ta avgjerdene. Morrissey hadde klare meiningar om kva han ville vera med på, og kven han ville samarbeida med, men trass i dei mange kompromisslause tekstane var han ein pudding når det galdt å vanskelege samtalar. Det var alltid andre som måtte stå for sparkinga når nokon måtte ut; den einaste gongen han gjorde det sjølv var då Rourke vart mellombels sparka ut av bandet, etter å ha brukt litt for mykje heroin: Då la Morrissey ein lapp under vindusviskaren på bilen til Rourke, med teksten "Andy - you have left The Smiths. Goodbye and Good Luck. Morrissey".

Morrissey hadde òg for vane å drita i å møta opp til avtalar, dersom han undervegs hadde funne ut at dette var noko han ikkje ville. Våren 1987 skulle dei spela inn ein video, og då Morrissey ikkje møtte opp der, men i staden lot band, kameramenn, teknikarar og andre venta til inga nytte, fekk Marr nok.

Tony Fletcher fortel denne historia godt, når han omsider kjem i gang. Han bruker alt, alt for lang tid på å koma til poenget. Han skriv om historia til byen Manchester, han skriv om den irske innvandringa til byen, han skriv om oppvekst og skulegang, og sjølv om alt dette høyrer med, gjer han for mykje ut av det. Andy Rourke kom inn i bandet lenge før den fyrste singelen kom ut - det skjer på side 225.

Guffen tilrår.

Meir The Smiths på kulturguffebloggen
Simon Goddard: Mozipedia (2009)
Frode Grytten: Dronninga er død (2010)
Morrissey: Autobiography (2013)
Julie Hamoll: 15 Minutes With You (2015)
Johnny Marr: Set the Boy Free (2016)

25. november 2012

Rønnaug Kleiva: Ikkje for varmt, ikkje for kaldt (2008)

Dette er ei samling korte noveller, som alle krinsar rundt dei same emna. Me møter personar som er midt i livet, og som gjerne er i eit forhold der alt ikkje er heilt som det skal. Nokon veit at dette er forhold dei vil ut av; andre ser ut til å vera på veg mot den same konklusjonen. At dei tenkjer ein del på sex i slike situasjonar er ikkje uventa; litt meir uventa er det at det er såpass mykje snakk om død. Det er ikkje ei bok å le høgt av, men her er likevel innslag av humor, som då ei kvinne på reise til Paris trålar bokhandlar for å finna ei lærebok i sjølvmord mannen har bede ho kjøpa til han.

Den novella er på tjue sider, og er den suverent lengste av dei åtte i boka. Dei andre er på inntil ti sider, og skal så korte noveller fungera er det vesentleg at me kjem tett innpå hovudpersonane med ein gong. Det ordnar Kleiva lett, boka er skriven i eit språk utan dei store avvegane. Det er rett på sak, og me får tidleg vita det me treng i kvar novelle. Og då fungerer det godt.

Guffen tilrår.

24. november 2012

Morten A. Strøksnes: Tequiladagbøkene gjennom Sierra Madre (2012)

I slutten av 1980-åra var eg ein snartur gjennom det nordlege Mexico. Eg la det meste av bagasjen min igjen hjå Richard og Meike i Los Angeles, før eg drog sørover til Los Mochis i det vestlege Mexico, tok toget til Chihuahua inne i landet, og reiste vidare med tog til El Paso i Texas, via grensebyen Ciudad Juarez. Det heile tok tre-fire dagar, og eg hugsar det mest som nokre ekstremt varme dagar, i eit fabelaktig landskap.

Hadde eg lese denne boka då, hadde eg truleg droppa turen. Morten A. Strøksnes omtalar Ciudad Juarez som verdas farlegaste by, ein by der liv ikkje er verdt noko ting. Byen er i dag totalt dominert av narkotikakartell, og dei mange og brutale avrettingane er så hyppige at avisene ikkje skriv rett ut kva som har skjedd. Dels av di dei veit kva konsekvensane ville ha vore viss dei gjorde det, sjølvsagt.

Strøksnes reiser dels i fotspora til ein av sine store heltar, den norske oppdagaren Carl Lumholtz. På 1890-talet gjorde Lumholt seg svært godt kjend i fjellkjeda Sierra Madre, og Strøksnes refererer ofte til stader Lumholtz vitja. I så godt som alle musea han er innom finn han namnet til Lumholtz, som gav ut fleire bøker som framleis har høg status. Strøksnes skriv at jakta på ære og heider ikkje var det som dreiv Lumholtz. Han var heile tida på farten, han var rastlaus, og hadde ein sterk bortlengt. Strøksnes har det på same måten, og har fleire gonger lete Lumholtz bestemma kvar han skal reisa. Han har vore i fotspora hans i Australia, og har òg leitt i arkiv i Noreg, New York og Princeton. Men, skriv Strøksnes, viss alle rapportane om krig mellom militæret og narkotikakartella stemmer, kan det henda at bortlengten hans vert erstatta av ein sterk heimlengt.

Slik går det ikkje. Strøksnes stortrivst i Mexico. Han reiser på kryss og tvers, men det går stort sett sørover, frå grensetraktene i nord til Mexico By i sør. Han møter varme, sympatiske og ærlege familiefolk, men skriv like mykje om det usynlege og potensielt svært valdelege trugsmålet frå narkotikakartella. Ser du på feil mann på feil måte, kan du liggja tynt an. Seier du noko feil når feil mann høyrer det, ligg du tynt an. Dette gjev boka ei særeiga spenning, der Strøksnes har det veldig godt i eit land der han ikkje veit kva som ventar rundt neste sving. Slik er det for så vidt òg i nabolandet, i dei fyrste tre kapitla er han i USA, og det heile opnar med at han seint ein kveld køyrer heilt åleine gjennom den myrke ørkenen. Han ser ein livlaus person i vegbanen lengre framme, og er usikker på om han vågar å stoppa. Det kan jo vera ei felle.

Han trivst langt betre i fjella enn i storbyen, og det er ikkje berre av di byane har fleire farar. Best likar han seg når han kan gå lange turar, verkar det som, sjølv om stiane ofte er farlege. Han møter gjestfrie folk, han har kontaktar som gjer at han vert godteken når han kjem til dei små samfunna i fjellet, og han skriv godt om desse samfunna, som han i høgste grad tek på alvor.

Boka er basert på ein artikkelserie i Dag og Tid. Boka er utvida, og her skriv han òg på bokmål. Serien i Dag og Tid var glitrande, og det same er denne boka. Strøksnes er ein av skribentane eg set aller høgast, og det passa bra at same dag eg las ferdig denne boka, tok ein ny (og litt kortare) Strøksnes-serie til i Dag og Tid. Her held han seg innanlands, slik han òg gjorde i ein serie frå ei rundreise med Riksteatret. Me får tru at dette berre er eit mellomspel, og at han om ikkje altfor lenge legg ut på ein ny langtur til eit land langt borte.

Guffen tilrår.

Meir Strøksnes på kulturguffebloggen
Automobil (2005)
Rett vest (2009)
Et mord i Kongo (2010)
Havboka (2015)
Lumholtz' gjenferd (2022)


Meir Dag og Tid på kulturguffebloggen
Nils Rune Langeland: Noreg (2008)
Agnes Ravatn: Stillstand (2009)

Asbjørn Aarnes: Troll i ord (2009)
Agnes Ravatn: Folkelesnad (2011)
Erling Lægreid: Nærgåande skisser (2011)
Erling Lægreid: Fleire nærgåande skisser (2012)

Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin (2014)
Agnes Ravatn: Verda er ein skandale (2017)

18. november 2012

Arne Borg: I årene som fulgte (2011)

Endå ei bok eg fekk med meg frå boksalet i Øystese. Både boka og forfattaren var heilt ukjende for meg, og det er ofte ein god inngang til ei bok.

Boka handlar om dei (nesten) førti fyrste åra av livet til Torfinn Sars. Han veks opp i Oslo, saman med mora. Faren er kunstfotograf, og har ikkje noko kontakt med familien i det heile. Oppveksten til Torfinn er trygg og verna, han er like mykje saman med mormora som med mora. Han har to gode kameratar, som han syklar mykje rundt i Oslo med, handlar plater med, og høyrer mykje på musikk saman med.

Språket i boka verkar litt forelda, og det kjem heile tida spørsmål. Etter at me har fått høyra om syklinga og musikken kjem det sentrale spørsmålet "Var det her Torfinn Sars ville at tiden skulle ha stoppet?" For etter dette går det nedover med Sars. Etter gymnaset har han nokre kortvarige jobbar, før han vert uføretrygda, og flyttar til ei lita leilegheit i Gamlebyen. Dei to kameratane ser han mindre til, den eine slår seg ned i London, han andre vert suksessrik datagründar. Dei ser kvarandre av og til, men det vert berre stivt og rart, slik det ofte er når ein møter folk ein ikkje har sett på lenge.

Det var nok der Sars ville at tida skulle ha stoppa. Der var han trygg, der vart det ikkje stilt altfor mange og store krav til han, der var han omgitt av folk han kjende og var trygg på, der hadde han det fritt og greitt. Og der var han komen til eit punkt i livet der han var på høgd med dei andre, på dei fleste plan. Han er slettes ikkje førebudd på eit liv i vaksenverda. Han slit stort med å binda seg til andre, og er òg merkeleg uvitande om ting som skjer i samfunnet. Han har ikkje mobil, han har ikkje datamaskin, og når han brått kjem på at han vil kjøpa Springsteen-plata The River på CD, går han på leiting etter platebutikkar i Oslo, der han har budd heile livet, utan å finna ein einaste. Dei han hugsar frå 1980-åra er vekke; dei som har kome etter det er heilt ukjende for han.

Guffen tilrår.

Magical Mystery Tour (1967)

Denne filmen har lenge hatt stempel som den store The Beatles-kalkunen. Filmen vart vist ( i svart-kvitt) på BBC andre joledag 1967, og vart (nesten) unisont slakta av avisene. Det er ikkje vanskeleg å skjøna kvifor. I løpet av filmen framfører The Beatles fire-fem songar, og innimellom desse kjem det sketsjar eller innslag som ikkje heng altfor tett saman. I tillegg er fleire av desse reint surrealistiske. For mange sjåarar må overgangen frå dei tidlegare The Beatles-filmane, og frå korleis The Beatles framstod berre eit par år tidlegare, ha vore enorm.

Det er likevel vanskeleg å skjøna den massive slakten frå 1967. Filmen har mykje sjarm, her er mykje å le av, og det verkar som ein film som, til liks med mykje av det The Beatles gjorde, er før tida si. At vanlege fjernsynssjåarar ikkje såg dette er ein ting; at meldarane ikkje såg slektskapen med nye filmtrendar er meir overraskande. Den raske kryssklippinga, den leikande haldninga, all improviseringa, den surrealistiske humoren - alt dette vart jo populært og akseptert berre nokre år seinare. George Harrison skal ha sagt at Monty Python var den gruppa som best fanga ånda til The Beatles, og etter å ha sett denne filmen er det lett å sjå kva han meinte.

Filmen er bygd opp rundt ein pakketur med buss. I tillegg til The Beatles er her med tjue-tretti andre. Bussen er mest brukt for å flytta filmen rundt til nye stader, men her er mange scener frå inni bussen. Det er litt omvising frå reiseleiarane, det er litt synging og vitsing, og det er samtalar mellom ein mann og tanta hans. Ringo Starr, som er den mest overtydande skodespelaren av dei fire i The Beatles, spelar denne mannen, og dei to har fleire gode dialogar. Desse er improviserte, sjølvsagt, slik resten av filmen er det.

Den leikande haldninga er òg tydeleg i musikkinnslaga. Her er altså nokre nye songar, medan cover-versjonar av eldre songar vert brukt som bakgrunnsmusikk. Songane framstår som musikkvideoar, og den beste songen i filmen, "I Am the Walrus", har òg den beste videoen.

Guffen tilrår.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)

16. november 2012

Dag Helleve, Ragnar Hovland og Per Olav Kaldestad: Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly (2011)

Endå ei bok eg raska med meg frå boksalet i Øystese. Dei tre forfattarane har gjeve ut tre reisebøker saman tidlegare. Denne gongen går turen til Canada, eit land eg gjerne skulle vore i. Eg har prøvd ein gong så langt, men då vart eg stoppa på grensa. Denne boka får fint fram at Canada er eit spanande reisemål, men det er òg det mest positive ein kan seia om ho.

Det er ei bok som spriker i absolutt alle retningar. Dei har skrive ho som om dei har reist i lag heile tida, sjølv om dei òg tek med hendingar frå turar dei har reist kvar for seg. Det er tekstar om landskapet, om landet, om byar, om attraksjonar, men der er òg intervju med forfattarar frå Canada, omsette tekstar av desse forfattarane, og mot slutten av boka kjem det eit langt kapittel som nærmast er ein biografi om Helge Ingstad. Det kapitlet er eitt av dei lengste i boka; andre kan vera på berre nokre liner.

Dei ulike kapitla er ikkje signerte, det kjem altså ikkje fram kven som har skrive kva. Av dei tre forfattarane kjenner eg skrivestilen til Hovland best, og ser nok kva kapittel han har skrive. Dei er dei morosamaste i boka, men der er ikkje like mykje å le av som i andre Hovland-tekstar. Resten av kapitla i boka er uventa ordinære. Og når det i kapitlet om Ingstad to gonger vert streka under kor greitt det var å ha eit kart over Canada for handa når ein les Klondyke Bill, er det påfallande at dei ikkje har sett at det i denne boka kunne vore greitt å trykt eit kart over landet.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Helleve på kulturguffebloggen
Vegen til Molde (1986)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Langs kvar ein veg (1992)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Vegen til Navan (1995)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Waterloo (1997)

Meir Hovland på kulturguffebloggen
Alltid fleire dagar (1979)
Vegen smal og porten trong (1981)
Sveve over vatna (1982)
Under snøen (1983)
Bussen til Peking (1984)
Professor Moreaus løyndom (1985)
Utanfor sesongen (1988)
Sjølvmord i skilpaddekafeen (1989)
Mercedes (1989)
Love Me Tender (1989)
Konspirasjonar (1990)
Paradis (1991)
Gjest Bårdsen døyr åleine ved Nilens breidd (1991)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Langs kvar ein veg (1992)
Over Bali og Hawaii (1992)
Eline og Julie tar ferja (1994)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Vegen til Navan (1995)
Dr. Munks testamente (1996)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Waterloo (1997)
Halve sanninga (1997)
Åleine i Alpane (1999)
Psst! Kubanske notat (2000)
Ei vinterreise (2001)
Norske gleder (2002)
1964 (2006)
Fredlaus (2006)
Dr. Munks popleksikon (2008)
Kunsten å komme heim (2011)
Stille natt (2011)
Ragnar Hovland - 60 år i svevet (Bergen, 22.3.12)
Folgerø/Tokvam: Ler dei no, så har eg vunne. Eit møte med Ragnar Hovland (2012)
Frå Ragnar til alle (2013)
Om noko skulle skje (2016)
Litt betyr det no likevel (2019)

Meir Kaldestad på kulturguffebloggen
Helleve, Hovland, Kaldestad: Langs kvar ein veg (1992)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Vegen til Navan (1995)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Waterloo (1997)

13. november 2012

Per Petterson: Aske i munnen, sand i skoa (1987)

Per Petterson debuterte med denne boka i 1987. Det er ei heller tynn bok, her er ti korte noveller. Hovudpersonen i alle novellene er Arvid, ein gut i seksårsalderen. Det er heller kvardagslege hendingar han opplever, det mest spesielle må vera då bestefaren døyr, og då både faren og mora kjem på låtten mot enden av seremonien. Elles er det livet med andre ungar, både jamstore og større, det er vaksne originalar, det er turar på hytta, det er skilnaden mellom faren og onkelen, det er ein del drikking.

Men mest av alt er det eit presist og glimrande språk. Petterson sløser ikkje med orda og setningane; han får plass til svært mykje på dei 125 sidene. Det er flotte skildringar av å veksa opp i tiåra etter andre verdskrigen, i ein hovudstad der det framleis er store klasseskilje.

Guffen tilrår.

Meir Petterson på kulturguffebloggen
Ekkoland (1989)
Det er greit for meg (1992)
Til Sibir (1996)
I kjølvannet (2000)
Ut og stjæle hester (2003)
Månen over Porten (2004)
Jeg forbanner tidens elv (2008)
Jeg nekter (2012)
Menn i min situasjon (2018)
Ut og stjæle hester (film, 2019)
Mitt Abruzzo (2021)

12. november 2012

Lars Petter Sveen: Eg kjem tilbake (2011)

Handlinga er lagt til ein gong i framtida. Dei vanlege samfunnsstrukturane er nedbrotne, og er erstatta med eit samfunn der valden florerer. Ingen er trygge; alt kan skje. Hovudpersonen, Lied, er bokhandlar, men vil gjerne vita meir om faren, som vart drepen for lenge sidan, og om onkelen, Trane, som levde utanfor byen. Han var leiar for ei gruppe der, men vart teken til fange av bymennene og avretta.

Lied snik seg ut frå byen, og opplever mykje rart på vegen gjennom skogen. Han vert etter kvart teken til fange, men bergar livet då den nye leiaren får høyra at han er bokhandlar. Han får fire dagar på seg til å ordna boksamlinga til leiaren, og det ordnar han. På den fjerde dagen er der ein fest der mange prominente, inkludert folk frå byen, får sjå og høyra om bøkene.

Midtvegs i festen går alt gale. For romanen, derimot, har det gått gale langt tidlegare. Det er ei trist bok, språket er livlaust, handlinga er treg, og det er tidvis eit slit å koma seg vidare. Romanar om ei dyster framtid kan gjerast langt betre enn dette.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Sveen på kulturguffebloggen

11. november 2012

Motorpsycho og Ståle Storløkken (Den norske opera, Oslo 11.11.2012)

OK - no er det fare for at panegyri-alarmen går igjen. At eg er glad i Motorpsycho er ikkje noko nytt, og det er vel heller ikkje noko nytt at eg prøver å få med meg dei mest spesielle konsertane deira. Eg var relativt raskt ute med å kjøpa billett til denne konserten, og sat dermed ideelt plassert, midt i salen, på rekkje fem.

For ein konsert det var. Tidlegare i år gav dei saman med Ståle Storløkken ut det svært ambisiøse albumet The Death Defying Unicorn, ein slags rockeopera om ei sjøreise som gjekk heller galt. Dei fire framførte plata på ein turne i vår; den eine konserten eg såg på den turneen vart øydelagt av dårleg lyd. Dette var noko heilt anna. Her var lyden framifrå, og det var ikkje lenger berre fire på scena. Her var alle frå plata med - fiolinisten Ola Kvernberg, strykarane i Trondheimssolistene, og blåsarane i Trondheim Jazzorkester. I tillegg trylla lysmannen Pekka Stokke fram eit visuelt landskap som stod glimrande til musikken.

Det heile opna relativt forsiktig, men etter eit minutt eller to tek det av, og det kjem bortimot einogeinhalv time utan kvilepausar. Det er rolege parti, det er gnistrande fiolinsoloar, det er parti med berre strykarar, men det er fyrst og fremst massive og monumentale parti, der gitarar og trommer dominerer. Det er parti som er så sterke at eg rett som det er fekk klump i halsen; andre gonger merka eg at eg sat med eit stort smil.

Dei to vanlegaste ankepunkta mot Motorpsycho er at dei i improvisasjonspartia kan verta for introverte, og at dei slettes ikkje kan syngja. Slik var det berre delvis her. Dei song langt betre enn vanleg, spesielt bassisten Bent Sæther, men det er vel likevel lenge mellom det vert sunge såpass, eh, varierande frå scena i Operaen. Konserten (og plata) har nokre dødpunkt halvveges. Det var ikkje like mykje improvisasjon som vanleg her, naturleg nok, men dei kunne godt ha stramma inn noko av dette.

At dødpunkta kjem midt i konserten gjer forresten at heile konserten minner om heile Motorpsycho-historia: Den fyrste halvdelen er glimrande, så kjem det nokre år på eit langt lågare nivå, før det igjen har teke seg opp dei siste fem-seks åra. For slutten på plata er noko av det beste Motorpsycho har gjort på lenge, og på denne konserten toppa dei det. Dei siste ti-femten minutta var magiske, og er noko av det ypparste eg har høyrd frå dei.

Der er mange finfine prestasjonar. Det er vanskeleg å finna den største stjerna. Kvernberg var stor, gitaristen Snah er alltid stor, men eg merka at den eg såg mest på var trommeslagaren, Kenneth Kapstad. Fy fasan kor mykje energi det er i den spinkle kroppen. Likevel var det samspelet som gjorde denne kvelden så stor. Kor mange var det på scena? Ein stad mellom 25 og 30?

Så det var nok ein stor Motorpsycho-kveld, nok ein Motorpsycho-konsert for minneboka. Kven skulle trudd det, meir enn tjue år etter at eg såg dei saman med nokre titals andre på Hulen, at dei skulle få langvarig ståande applaus frå ein fullsett opera? Ei konsertmelding eg skreiv for ei uoffisiell Motorpsycho-nettside for femten år sidan slutta med setninga "We're not worthy indeed". Det gjeld framleis.

Guffen tilrår.

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

10. november 2012

Ruth Lillegraven: Mellom oss (2011)

Denne boka, som er debutromanen til Lillegraven, fortel om ein familie med mange løyndomar i skåpet. Me møter ei rekkje personar. Hovudpersonen er nok Tonje, som lenge har arbeidd som prostituert. Ho har aldri møtt faren, Svein, som ikkje har gitt lyd frå seg etter ein ferie i Sør-Amerika for tretti år sidan. Mora veit at han ikkje ville ha kontakt med dei, men har ikkje fortalt det til Tonje. Foreldra til faren, som tok seg mykje av Tonje i oppveksten, var begge aktive i motstandsrørsla under krigen, men vil ikkje fortelja noko om det.

Gradvis vert løyndomane færre. Det skjer gjerne tilfeldig, som då Tonje finn eit brev faren sende til Mora frå Chile. Eller då ein journalist kjem til farfaren hennar for å intervjua han om krigsåra, eller kanskje meir for å få han til å stadfesta det han har funne ut i arkiv og andre stader.

Der ligg ein god historie i botnen av boka, men det er likevel lite å gle seg over her. Kapitla i boka er ganske korte, og det er heilt greitt, men i starten kjem det nye kapittel og nye personar i eit slikt tempo at det er vanskeleg å halda dei frå kvarandre, og vanskeleg å verta kjend med dei. Boka hoppar att og fram i tid og rom, og også her er det vanskeleg å halda tidene frå kvarandre. Mange av setningane i boka er altfor ordrike, og mykje av det Lillegraven skriv om vert òg forklart for detaljert. Det er finare med bøker som let oss gjera koplingane sjølv. Og det øydelegg òg litt at det kjem ein epilog som fortel kva som eigentleg skjedde med Svein i Chile.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

7. november 2012

Mad Men, sesong 5 (2012)

Hm. Dette var ikkje like gjevt som eg trudde det skulle verta. Eg har storkost meg med dei fire fyrste sesongane, og såg fram til dette. Kanskje eg såg for mykje fram til det, men det engasjerte meg i alle fall ikkje like mykje som før.

Eg er ikkje heilt sikker på kvar det sviktar. Kanskje det vert for mange historier å fylgja, no verkar det som om dei fleste i reklamebyrået har hovudroller i minst ein episode, og dei mange karakterane som vert introduserte på denne måten forsvinn gjerne like fort som dei kom. Eg veit ikkje om det stemmer, men eg har ei kjensle av det tidlegare i hovudsak handla om reklamebyrået og om Don Draper; no handlar det meir om alle dei tilsette i reklamebyrået og om Don Draper.

For det er ikkje måte på kor mykje dei går gjennom dette året. Peggy Olson får seg sambuar, men han ser me omtrent ikkje noko til etter at dei har fortalt mor hennar om det. Pete Campbell har flytta ut av byen same med kone og unge, og mistrivst enormt med det. Lane Pryce slit med skatten, og med ei kone som helst vil flytta attende til London. Roger Sterling styrer sikkert mot endå ei skilsmisse. Joan Harris har òg eit høgst skrantande ekteskap. Og Don Draper er ikkje heilt seg sjølv. Han er nygift, og har eit høgst slitsamt forhold til eks-kona (som òg slit, både med den nye ektemannen og med vekta). Kona hans, Megan, er ikkje nøgd med å vera heimeverande, og alt dette endrar Draper. Han vert meir oppfarande, han er ikkje like energisk, og verst av alt er det at firmaet har tilsett ein ny tekstforfattar, Michael Ginsberg, som er fullt på høgde med Draper og vel så det.

Den fyrste halvdelen av sesongen var uventa slapp og uinspirert. Det var stas å sjå desse luringane igjen, men det tok liksom aldri heilt av. Det kom seg midtveges, og den tredje siste og den nest siste episoden var aldeles glimrande. Me såg dei to på ein kveld, og då verka det som om alt var greitt igjen. Diverre tapte det seg litt igjen i den aller siste episoden.

Guffen er lunken.

Meir Mad Men på kulturguffebloggen
Sesong 1 (2007)
Sesong 2 (2008)
Sesong 3 (2009)
Sesong 4 (2010)
Sesong 6 (2013)
Sesong 7 (2014-15)

6. november 2012

Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. (2011)

Eg var innom ein bokhandel i Øystese for nokre veker sidan. Dei reklamerte med stort boksal, og dei heldt det dei lova: Store mengder bøker vart selde for sterkt reduserte prisar, og eg raska med meg heller mange nyare norske bøker. Novellesamlinga til Lars Mæhle, som eg las for nokre dagar sidan, var ei av dei; dette er ei anna. Også denne var verdt bryet.

Boka har tre ulike forteljarar, men to andre personar spelar ei like stor rolle. Tre soldatar frå ei lita bygd har mist livet i Afghanistan. Julie har mist bror sin, Tarjei. Sigurd, som voks opp på nabogarden, har mist den hemmelege kjærasten sin, Trygve. Og Mats, som er kjærasten til Julie, slit med å forstå kvifor Julie glir vekk frå han.

Det handlar generelt mykje om korleis folk snakkar med kvarandre. Eller rettare, korleis dei ikkje snakkar med kvarandre. Julie er ekstrem på det feltet, ho hadde halde familien sin skjult for Mats alt før broren miste livet. Etter at det skjer prøver ho å driva garden ho har odelsrett til, men som faren heile tida ville at Tarjei skulle ha. Ho og broren hadde snakka med kvarandre om dette, men dei tok det aldri opp med faren. Ho flyttar etter kvart attende til Mats i Oslo, men reiser heim på jolefeire, og merkar at faren har neglisjert gardsdrifta totalt. Ho forklarar ikkje dette til Mats; ho seier berre at ho må vera der lenger. Han forstår ikkje dette, men for ho er det vanskelegare å snakka om ting enn å forklara alt som har skjedd.

Sigurd har det omtrent like gale, han snakkar omtrent berre med Trygve, også etter at han har vore død i meir enn eit år. Han er altså heller ustabil, og det same gjeld faren til Julie. Begge treng hjelp, og får det, men dei må altså ha hjelp for å greia å få ut det som boblar inne i det.

Guffen tilrår.

Meir Flatland på kulturguffebloggen
Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010)
Det finnes ingen helhet (2013)
Vingebelastning (2015)
En moderne familie (2017)

3. november 2012

Lars Mæhle: Korea. Noveller om kjærleik (2011)

Dette er den fyrste boka eg les av Lars Mæhle. I alle fall den fyrste vaksenboka, saman med Aslak har eg lese og høyrt fleire forteljingar om fotballaget Knoterud.

Men dette er andre bollar. Det er ei samling noveller, der personar frå ei novelle dukkar opp i ei anna. Og der dei fleste hovudpersonane dukkar opp i den lange sluttnovella. All handling er lagt til Sunndalsøra, der Mæhle sjølv voks opp, og alle novellene handlar om kjærleik. Meir presist - dei handlar om ikkje heilt vellukka kjærleik. Det kan vera ein ung gut som omsider kjem på korleis han skal visa ei jente at han er forelska i ho. Det kan vera eit ektepar der kona er den einaste i heile bygda som ikkje veit at mannen har ei elskarinne. Det kan vera ei ung gravid kvinne som ikkje har det så bra med kjærasten sin, og som difor reiser attende til huset der ungen vart unnfanga, for å mimra om kor fint det var der, og kor fin utsikta frå kjøkenvindauga var.

Korea er  ei fin bok. Mange av dei uavklara spørsmåla frå dei seks fyrste novellene får sine svar i den sjuande og siste novella, men ikkje alle. Og sjølv om det der vert lagt opp til fleire happy endingar, kjem dei ikkje, slik at den litt triste stemninga held seg gjennom heile boka. Og det er òg flott at boka sluttar med ei hending me ikkje veit resultatet av.

Guffen tilrår.

1. november 2012

Erling Lægreid: Fleire nærgåande skisser (2012)

Dette er oppfølgjaren til boka Nærgåande skisser, som kom i fjor haust. Eg koste meg stort med den boka, som eg las for omtrent eitt år sidan. Lægreid døydde i slutten av november i fjor, slik at den fine serien i Dag og Tid vart avslutta bråare enn nokon hadde tenkt.

I denne boka har Samlaget samla resten av dei korte portretta hans. Eller, portrett er kanskje eit for omfattande ord, ordet skisser er betre. Han fortel kort om folk han møtte i livet, men han får likevel godt fram kven eller korleis dei var. Det er forfattarar, journalistar, skodespelarar - i det store og heile er det skapande menneske han skriv om.

Eit anna fellestrekk mange av dei delar er at dei er glade i alkohol. Lægreid gjer ikkje noko stort nummer av det, han nemner det gjerne i forbifarten. Om Arne Hestenes heiter det at "drakk gjorde han heller ikkje, men han sa ikkje nei til litt champagne eller utsøkt vin". Tek ein denne setninga på alvor drikk altså ikkje ein som drikk litt.

Her er mange fine portrett. Dei eg liker best er portretta av Hartvig Sætra og Reidar Djupedal.

Den siste tredelen av boka bryt med resten. Dette er ein artikkel Lægreid skreiv til boka ÅrdAl. Verket og bygda (1997). Her skriv han om heimbygda Årdal - kva som kjenneteikna ho, og kva som kjenneteikna årdølene. Det er ein jamt over grei artikkel, men han er ikkje på same nivå som dei biografiske skissene. Det beste med den artikkelen er noko Sverre Tusvik skriv i innleiinga: Lægreid og Kjartan Fløgstad vart spurde om å skriva korte tekstar til den boka. Fløgstad heldt seg til dei 24 linene han hadde fått tildet, men Lægreid sleit litt med det - han leverte 34 sider.

Guffen tilrår.

Meir Lægreid på kulturguffebloggen
Bak maska (1994)
Nærgåande skisser (2011)

Meir Dag og Tid på kulturguffebloggen
Nils Rune Langeland: Noreg (2008)
Agnes Ravatn: Stillstand (2009)

Morten A. Strøksnes: Rett vest (2009)
Asbjørn Aarnes: Troll i ord (2009)
Agnes Ravatn: Folkelesnad (2011)
Morten A. Strøksnes: Tequiladagbøkene gjennom Sierra Madre (2012)
Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin (2014)
Agnes Ravatn: Verda er ein skandale (2017)