31. desember 2010

Kevin Cummins: Joy Division (2010)

Det er ikkje all musikk som står seg godt etter tretti år, men slik er det definitivt med musikken til Joy Division. Karriera deira var heller kort, vokalist Ian Curtis tok livet sitt i 1980, rett før den andre LPen deira, Closer, kom ut. Dei var originale, og påverka mykje av det som hende vidare i 80-åra, både musikalsk og visuelt.

Kevin Cummins var, saman med Anton Corbjin, den fotografen som fotograferte Joy Division oftast. Og best. I denne boka har han samla mange av bileta han tok av bandet. Her er ei rekkje flotte bilete, nokre er kjende frå før, men her er òg mange nye. Han fotograferte dei ulike stader i Manchester, han fotograferte dei i øvingslokalet, og han fotograferte dei på scena. Dei tidlegaste konsertbileta viser at dei ikkje har funne stilen sin enno, både gitarist Bernhard Sumner og bassist Peter Hook har til dømes bart, medan Curtis går i skinnbukser. På dei seinare konsertbileta handlar det meste om Curtis.

Cummins skriv at Curtis var den som var mest opphengt i korleis bileta såg ut. Det var viktig for han at dei var seriøse, han ville ikkje ha bilete der bandet smilte og hadde det godt. Bileta skulle stå godt saman med musikken. Alle bileta er i svart-kvitt, Cummins skriv at han ikkje hadde råd til å kjøpa mykje film, og sidan ingen musikkaviser hadde fargebilete på den tida, var det ingen vits i å ta fargebilete.

Her er òg nokre bilete frå Manchester, også i svart-kvitt, og nyare (farge)bilete av gjenstandar knytt til bandet - instrument, tekstark, osb. Boka opnar med ein samtale der Cummins og Sumner snakkar om den tidlegaste tida i bandet, og kor viktige bileta var for dei. Ein fin tekst, men det hadde vore fint om forlaget hadde brukt ein annan tekstfarge enn oransje.

Guffen tilrår.

Meir Cummins på kulturguffebloggen
Manchester. Looking for the Light through the Pouring rain (2009)
New Order (2015)
Joy Division. Juvenes (2021)


Meir Joy Division/New Order på kulturguffebloggen
Here are the Young Men (konsertfilm, 1982)
Chris Ott: Unknown Pleasures (2004)
Control (film, 2007)
Peter Hook: The Hacienda. How Not to Run a Club (2009)
Peter Hook: Unknown Pleasures. Inside Joy Division (2012)
Ian Curtis: So This Is Permanence (2014)
Bernhard Sumner: Chapter and Verse (2014)
Kevin Cummins: New Order (2015)
Peter Hook: Substance. Inside New Order (2016)
Jon Savage: This Searing Light, The Sun and Everything Else (2016)
Stephen Morris: Record Play Pause (2019)
Stephen Morris: Fast Forward (2020)
Kevin Cummins: Joy Division, Juvenes (2021)

30. desember 2010

Oddleiv Apneseth: Jølster 2008 (2010)

Dette er eit blinkskot av ei bok. Oddleiv Apneseth arbeidde i heile 2008 med eit unikt fotoprosjekt. Han reiste rundt i Jølster, heimkommunen sin, og fotograferte mange av innbyggjarane i kommunen, i omgjevnader dei høyrer heime i.

Fotografia i boka kjem nokolunde kronologisk. Det fyrste biletet er frå ein nyttårsfest nokre minutt inn i 2008, det siste er frå eitt av dei siste minutta i det same året. Kronologien er berre viktig i nokre få tilfelle, der me møter att personar me alt har sett bilete av.

Det ligg mykje planlegging bak dei ulike bileta. Det er ikkje slik at han reiste rundt med kamera og tok bilete av det han såg. Når det slår han at det er mange gravemaskiner i kommunen, prøver han å få samla desse til fotografering ein dag. Det greier han ikkje, men han får med mange. Han gjer det òg til noko høgtideleg å verta fotografert. Svært mange av dei han portretterer er alvorlege, slik det òg er på gamle bilete. No er (sjølvsagt) teknologien komen så langt at det ikkje er noko problem å smila, men likevel bed han dei om å vera djupt seriøse. Slik er det på eit klart fleirtal av bileta, også opningsbiletet frå nyttårsfesten. Ingen av ansiktsuttrykka på det biletet tyder på at dei har eit godt nytt år i vente.

Apneseth arbeidde tidlegare i Bergens Tidende. Viss ikkje eg hugsar heilt feil, laga han fleire glimrande reportasjar saman med Frode Grytten, og han tok òg bileta til Bikubesong. Grytten snakkar ofte om at det ikkje er noko problem å leggja mange historier til Odda, det skjer like mykje i små samfunn som i store. Slik er det òg her - til mange av bileta i boka har Silja Juklestad skrive tekstar. Jamt over er desse gode og informative, og dei gjer bileta endå betre.

Dei finaste bileta er av gamle folk. Eg har stor sans for biletet av (og teksten om) Einar Myklebust, som står med hoppskia han for mange år sidan hoppa 49 meter med, og for biletet av Bertil Årdal, som står med ryggen til, i bar overkropp, og står på toppen av Olahansfjellet og ser ned mot dalen.

Det er altså ei flott bok. Det einaste eg saknar er eit kart over kommunen, som viser kvar dei ulike små lokalsamfunna held til. Eg har ei kjensle av at dette er ei bok eg kjem til å bla i mange gonger.

Guffen tilrår.

22. desember 2010

Sigmund Falch: Ho peika på Ceylon og viste ein pupp (2008)

Å skriva nye tekstar til gamle bilete for å få folk til å le er ikkje noko nytt. Av og til er det bra, av og til er det ikkje så mykje å skryta av.

Her fungerer det bra. Boka har rundt førti bilete, som alle får ein tekst på ei setning eller to. Falch har eit godt auge for å sjå det komiske i bileta, og for å finna bilete som fungerer. Det er jamt over god underhaldning, men heller ikkje meir enn det. Det vert litt smiling, av og til litt humring, men aldri skikkeleg leing, slik det til dømes vert når ein kikar i bøkene til Jan Stenmark, som av og til jobbar på same måten.

Guffen tilrår.


Meir Falch på kulturguffebloggen:
Ingen fridde i Jølster (2012)

15. desember 2010

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned (2010)

I denne boka går Heivoll attende til heimbygda si, Finsland. Handlinga ligg på tre nivå, og er lagt til tre tidsperiodar. I 1978 går ein pyroman rundt i Finsland og tenner på hus. Tjue år seinare flyttar Heivoll til Oslo for å studera, men finn gradvis ut at han heller vil skriva på heiltid. Far hans døyr omtrent på denne tida. Eit nytt tiår seinare er Heivoll igjen attende i Finsland, for å skriva ein roman om korleis bygda opplevde brannane i 1978.

Denne tredelinga fungerer godt. Det gjer romanen rikare, slik at boka vert langt meir enn ei forteljing om ein som likar å brenna ned hus. Boka handlar mellom anna om samhald, det handlar om å vera trygg, og det handlar om tilhøvet mellom far og son.

Det er likevel pyromanhistoria som er den sentrale. Den er godt skriven, det vert tidleg klart kven som tenner på brannane, men det er likevel spanande å følgja desse delane av teksten. Pyromanen, Dag, var skuleflink og ville studera, men endra seg etter at han var i militæret. Far hans var like godt brannsjef i kommunen, og Dag var med på sløkkinga av alle brannane. Han hadde ei eller anna form for sinnsliding, og dette var med på å gje han ei mildare straff. Det verkar som om foreldra tok det tyngre enn han, dei måtte leva vidare med skamma.

Det heile er altså bra, men eg er likevel litt skuffa. Kanskje boka har fått for mykje skryt, kanskje eg venta meg for mykje? Eg greier ikkje heilt å setja fingeren på kva som manglar. Det einaste som irriterte meg under lesinga var korleis Heivoll rett som det er let korte setningar stå som eigne avsnitt, av typen "Og så." eller "Men altså".

Guffen tilrår.

12. desember 2010

Duck Soup (1933)

Eg farta rundt i USA eitt år seint i 80-åra. Eg las mykje om Marx-brørne, og i dei fleste bøkene vart denne filmen omtalt som den beste av filmane deira. Eg visste altså litt om kva som venta meg, eg visste kva vitsar som kom i filmen, men det gjorde ingenting, og det gjer framleis ingenting. Eg ser filmen om og om igjen - eg ler ikkje mykje kvar gong, eg sit like mykje og smiler over kor bra det heile er.

Det tok litt tid før eg fekk sett filmen. Eg såg òg mykje film det året eg var i USA, men fekk aldri sett Duck Soup. Eg jobba nokre månader i ein rimeleg bra videobutikk, men heller ikkje der hadde dei filmen. Endeleg såg eg i ei avis at ein filmklubb ein halvtime unna skulle visa filmen, men då eg kom dit, viste det seg at dei ikkje hadde fått tak i filmen, slik at dei viste ein Chaplin-film i staden.

Nokre år seinare, då eg studerte i Bergen, lånte eg ut ei Marx-bok til Anders. Han greidde å øydeleggja boka litt, og som eit plaster på såret fekk eg ein VHS-kassett med ein tredjegenerasjons kopi av Duck Soup. Endeleg.

Filmen var verdt å venta på. Det er den beste av Marx-filmane, og er dermed òg høgst truleg den løgnaste filmen som er laga. Vitsane er sjølvsagt gode, men det viktigaste som skil denne filmen frå dei andre er at her ikkje er daudpunkt. Her er ingen harpesolo, her er ingen romantiske bihistorier, her handlar det omtrent berre om å få publikum til å le.

Kort fortalt: Til liks med Horse Feathers opnar filmen med at Groucho tek til i ny jobb. Denne gongen er han statsleiar i Freedonia, og det tek ikkje lang tid før han har fornærma Trentino, ambassadøren frå nabolandet Sylvania, så mykje at det vert krig. Harpo og Chico spionerer for Sylvania, men går etter kvart over til Freedonia.

Dei fleste vitsane i filmen er verbale, og Groucho og Chico deler broderleg dei beste mellom seg. "Go! And never darken my towels again!" "Let me out of here, or throw me a magazine." "Who are you gonna believe - me or your own eyes?" "How can I be lost if I'm found?" Ordvekslingane mellom dei to er av dei beste dei laga. Veldig få av vitsane fell på steingrunn, og det er påfallande kor mange av vitsane her som held seg godt i dag.

Det er altså ein kanonfilm. Overraskande nok ville ikkje Paramount fornya kontrakta med Marx-brørne, som etter denne filmen stod utan kontrakt. Zeppo, den litt malplasserte fjerde broren, trekte seg ut av gruppa, og dette gav dei tre andre endå eit godt kort på forhandlingshanda - dei meinte at utan Zeppo var dei verdt langt meir.

Høgdepunkt: Dei ti minutta som vert avslutta med spegelscena er massive. Harpo og Chico må få tak i krigsplanane til Freedonia, og etter at Chico har låst Groucho inne på toalettet hans, kler både Chico og Harpo seg ut som Groucho, for å lura Margaret Dumont til å gje dei planane. Det går ikkje heilt etter planen - det Harpo trur er ein safe er ein radio, som ikkje sluttar å spela, same kor maltraktert han vert. Groucho høyrer lyden. Harpo prøver å koma seg vekk, men knuser ein spegel. Då Groucho kjem mot han, gjer Harpo sitt beste for å få Groucho til å tru at han er spegelbiletet hans. Det går sjølvsagt ikkje, men det hadde ikkje vore ein Marx-film dersom ikkje Groucho hadde spelt med på det heile. Då eg for litt sidan las ei bok om Duck Soup, sette eg for fyrste gong inn ein peikar til ei side utanfor denne bloggen, og då kan eg vel gjera det same ein gong til. Sjå og le.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

11. desember 2010

Horse Feathers (1932)

Etter den vesle nedturen med Monkey Business er Marx-brørne her tilbake i kanonform. Dei har skore vekk mykje visvas, og det vesle som er av daudkjøt (Zeppo som romantikar; Harpo som harpist) er såpass nedtona at det får passera.

Filmen går rett på. Det heile opnar med at Groucho vert tilsett som rektor for Huxley College, og dei fyrste fire-fem minutta er han i storslag. Ikkje berre held han ein glitrande innsetjingstale, men han framfører òg ein av dei klassiske Marx-songane, "Whatever it is, I'm against it". Zeppo spelar son hans, som har studert ved Huxley i tolv år, og for ein gongs skuld er Zeppo sentral i framdrifta i filmen. Han foreslår for Groucho at Huxley må få seg nokre skikkelege football-spelarar, og han tipsar Groucho om at der er to slike i ein bar. Ikkje uventa tek han kontakt med Chico og Harpo, som slettes ikkje er dei football-spelarane Zeppo har snakka om. Og like lite uventa er det at Chico og Harpo hjelper Huxley til å vinna kampen.

På vegen fram mot den avsluttande football-kampen er der ei rekkje glimrande scener. Songen "Everyone says I love you" vert framført fire gonger - Harpo spelar han på harpe, Zeppo syng han, medan Groucho og Chico syng han, samstundes som dei spelar høvesvis gitar og piano. Spesielt versjonen til Chico er bra, han flettar inn nokre tekstliner om Columbus og Pocahontas. (Woody Allen, som er ein stor Marx-fan, kalla i 1996 ein fin film opp etter denne songen.)

Det er altså skore ned til beinet, og filmen varer berre i ein time. Det er akkurat nok, og Horse Feathers er ein av dei tre finaste Marx-filmane.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)

I den aldeles glimrande boka Lost in Music skriv Giles Smith om kor viktig musikken var for han i oppveksten. Han fortel mellom anna om korleis han, då han var student, var heilt fiksert på at dei rette platene stod fremst i platebunka, slik at det raskt vart tydeleg for dei som vitja han at han hadde god smak.

Eg har det ikkje heilt sånn, sidan huset me bur i er så lite at alle bøkene står i eit anna hus. Likevel tenkte eg på det då eg las denne boka - kva om folk ser kva eg les? Kva om folk ser at eg har lese denne? For dette er ikkje rare greiene.

Boka handlar om ein god skodespelar, og ein mindre god. Den gode er Toby Temple, den løgnaste komikaren i Hollywood, og ein som har makt nok til å gjera som han vil. Den mindre gode er Jill Castle, ei ung dame som drøymer om å verta stjerne, og som ser at Temple kan vera nøkkelen. Mot slutten av boka får dei (endeleg) eit forhold til kvarandre, men han vert sjuk og døyr, og ho tek like godt livet sitt, etter at den tidlegare agenten hennar har vist den komande ektemannen hennar ein pornofilm ho spelte inn for nokre år sidan.

Det er ein svært tynn historie, og boka er heller ikkje spesielt godt skriven. Ting vert veldig opplagde, når Temple heilt ut av det blå fortel Castle at han er livredd for å drukna, må det vera eit signal om at han faktisk kjem til å drukna om ikkje lenge. Der er òg så mange ting som skjer i siste liten at det berre vert latterleg.

Det var ein einaste grunn til at eg las denne boka. I Groucho fortalde Hector Arce om to romanar som var baserte på dei siste leveåra til Groucho Marx. Då levde Groucho saman med Erin Fleming, ei ustabil skodespelarinne, som meir eller mindre tvinga Groucho til å kutta banda til folk ho ikkje likte, mellom anna dei tre ungane hans. Det er ikkje vanskeleg å sjå parallellar i den siste delen av boka, men resten av boka var berre visvas. Det verste av alt er at eg, samstundes med at eg tinga denne boka, tinga den andre. Ein skal ikkje skua hunden på håra og alt det der, men den boka ser endå verre ut. Heldigvis var det ikkje mange kronene eg betalte for kvar.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

10. desember 2010

Into The Wild (2007)

Christopher McCandless er ikkje altfor imponert over det amerikanske samfunnet. Han har nett fullført college, og foreldra har store planar for han. Han skal få ein ny og dyr bil som eksamenspresang, og dei skal betala det meste av den vidare utdanninga hans. Han er ikkje interessert i det i det heile. Han vil ut av samfunnet, han vil prøva noko nytt. Han gjev vekk alle pengane sine og reiser mot Alaska, der han vil leva som eremitt ei tid, for å finna ut kva han skal gjera med livet sitt.

Han stoppar nokre stader og jobbar litt, nokre stader stoppar han hjå folk han møter, men han er heile tida klar på kvar han skal. I Alaska kjem han over eit bussvrak, og dette vert heimen hans. Han les, han skriv, og han lever av det han finn i naturen. Heilt til han døyr av det han finn i naturen, rundt to år etter at han slutta på college. Han blandar saman to plantar, og et ein giftig plante.

I filmen, som er basert på ei sann historie, som først vart fortalt i bokform av Jon Krakauer, følgjer me McCandless gjennom desse to åra. Han er ekstremt fokusert, og vert framstilt som ein høgst oppegåande person. Han har heile tida gode svar på kvifor han gjer det han gjer, og det kjem godt fram kvifor han ikkje likar det moderne samfunnet. Den fyrste tida i Alaska verkar han òg svært lukkeleg. Han kjem frå ein heim der ting slettes ikkje er harmoniske, men i bussen finn han ein heim han har det godt i. Også på veg til Alaska har han det godt. Utan pengar, utan bil og utan jobb kjenner han seg langt friare enn han ville gjort med alt dette. Den einaste staden han kjenner seg redd eller trua på turen vestover, er då han er i Los Angeles. Der vert han for innestengt.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Jon Krakauer: 
Into the Wild (1996)
Carine McCandless: The Wild Truth (2014)

9. desember 2010

Keith Richards: Life (2010)

Rolling Stones? Uinteressante. Eg har ingen av platene deira, og eg trur ikkje eg er i stand til å kjenna att meir enn ein fem-seks av songane deira. Eg kjenner likevel godt til historia deira, eg les jo Mojo jevnt og trutt. Og det treng heller ikkje vera slik at ein må kjenna musikken til den biograferte, eg hadde til dømes stor glede av den glimrande boka til Patti Smith. Så då sjølvbiografien til Keith Richards fekk rosande omtale både der og her, fann eg ut at eg kunne ta sjansen. Det angrar eg ikkje på.

Kort fortalt: Richards veks opp i utkanten av London. Han vert gitarist i Rolling Stones, som vert store stjerner utover i 60- og 70-åra. Dei tek ein pause midt i 80-åra, då vokalist Mick Jagger heller vil prøva seg på eigne bein, men dei kom saman igjen rundt 1990, og held framleis koken, fyrst og fremst som konsertband.

Dei levde opp til rockemyta. Det var damer, det var drikking, og det var dop. Den verste av dei var Richards, som hadde eit stort forbruk av både det eine og andre. Slik han framstiller det i denne boka, er det bortimot utruleg at han er i live.

Det er måten han framstiller på som gjer denne boka god. Han har hatt god hjelp av journalisten James Fox, og språket i boka er svært friskt og munnleg. Richards framstår som brutalt ærleg. Mick Jagger får til dømes gjennomgå, Richards omtalar den fyrste soloplata hans slik: "I've never listened to the entire thing all the way through. Who has? It's like Mein Kampf. Everybody had a copy, but nobody listened to it." Han er like utleverande når han skriv om seg sjølv. I 1976, altså den tida då Richards var mest rusa, døydde den to månader gamle sonen hans Tara i krybbedød. Richards skriv at han ikkje anar kvar sonen er gravlagd.

Med så mykje narkotika i omløp er der sjølvsagt nokre episodar med politiet. Richards skriv om minst like mange episodar der politiet ikkje fann noko, og der han eller andre greidde å koma seg unna. Det er nesten ironisk at eit fall frå ei grein to meter over bakken for nokre få år sidan heldt på å ta livet av han.

Ei bra bok, altså. Eg vart likevel ikkje spesielt sugen på å høyra Rolling Stones.

Guffen tilrår.

Meir Rolling Stone på kulturguffebloggen
Crossfire Hurricane (2012)
Keith Richards. Under the Influence (2015)

6. desember 2010

Monkey Business (1931)

Ny kveld, ny Marx-film. Dei to fyrste filmane deira var bygde på stykke dei hadde gjort stor suksess med på Broadway. Monkey Business var skriven for film, slik at vitsane ikkje var prøvde ut på publikum før filminga. Det er diverre tydeleg.

Her er mange godbitar, for all del. Den verbale humoren til Groucho er endå betre enn i Animal Crackers, han er framleis ein glimrande snakkar, og har mange solide replikkar. Chico har ikkje dei heilt store replikkane i denne filmen, det vert for mange halvgode ordspel, men på den andre sida har han den kanskje aller beste pianosoloen sin her. Harpo kjem betre frå denne filmen enn dei tidlegare, og Zeppo har ei langt større rolle her.

Så kvifor tek det ikkje heilt av? Her er minst to grunnar. Den eine er at dei alt i den tredje filmen hentar fram vitsar frå dei føregåande. På ein måte er det greitt, men problemet er at dei hentar fram att vitsar som ikkje var spesielt gode i utgangspunktet. Viktigare er det at manuset ikkje er godt nok. Det vert ei for sprikande historie, av og til er det berre hekta samen ei rekkje scener som skal vera morosame.

Dei fire Marx-brørne er blindpassasjerar på eit skip. Dei vert oppdaga, og to tredjedelar av filmen handlar om korleis dei ikkje vert oppdaga av mannskapet på skipet. På vegen er der ein gryande romanse mellom Zeppo og ei ung dame, truleg for å gje han ei større rolle. Dei fire vert òg livvakter for to rivaliserande gangsterar; Groucho vert like godt livvakt for begge to. Dei kjem seg i land, og på eit selskap arrangert av den eine gangsteren vert dotter hans kidnappa, men Marx-brørne greier å få ho fri.

Det er altså ikkje all verda, men alt går ikkje galt. Scena der Groucho vert teken på fersken med kona til han eine gangsteren og snakkar seg ut av heile situasjonen er stor. Sekvensen der dei skal prøva å koma seg i land utan pass er òg solid. Dei har på merkeleg vis fått tak i passet til Maurice Chevalier. Biletet i passet liknar ikkje på nokon av dei tre fyrste, og dei prøver å syngja ein Chevalier-hit for å overtyda passkontrolløren. Det går dårleg. Fjerdemann, Harpo, gjev derimot ein feilfri imitasjon av Chevalier, takka vera ein berbar sveivegrammofon han har på ryggen. Det går bra, heilt til piffen går ut av grammofonen, og han må sveiva han opp på ny.

Høgdepunkt: Pianosoloen til Chico, der han fyrst spelar om kapp med orkesteret, før han viser fram den fabelaktige (og særeigne) teknikken sin i eit anna nummer.

Guffen er lunken.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

5. desember 2010

Animal Crackers (1930)

Den andre filmen til Marx Brothers, og eit langt steg framover frå Cocoanuts. Det er her stordomstida tek til.

Den største skilnaden er at her verkar dei mykje sikrare. Sjølv om også denne filmen er basert på eit teaterstykke, er dette noko heilt anna. Det er film, ikkje filma teater. Dei spelar betre, dei snakkar betre, dei leikar seg meir. Dei er friare, det heile minner (truleg) meir om slik dei var på scena. Av og til verkar det som om dei improviserer - det gjer dei ikkje her, men det var plenty improvisering på scena.

"Dei" tyder tre av dei fire Marx-brørne. Zeppo er med, og dei vert verande ein kvartett i tre år og tre filmar til, men det han gjer her kan knapt nok kallast ei birolle. Han har berre replikkar i to scenar, og då hjelper det lite at den eine av desse er den klassiske scena der han som sekretæren til Groucho kladdar eit brev til Hungerdunger, Hungerdunger, Hungerdunger, Hungerdunger og McCormick. Han er så godt som usynleg.

Her er framleis nokre musikalske innslag, men dei er ikkje så mange og så leie som sist. Tidleg i filmen syng Groucho songen "Hello, I must be going", eitt av dei musikalske høgdepunkta i filmane deira. Chico har eit glimrande pianonummer, resten av musikken kan spolast forbi.

Kva det handlar om? Mrs. Rittenhouse har ein haug med gjestar ei helg, der det kunstnarlege alibiet er avdukinga av eit måleri som ... finst ikkje viktig. Historia i Marx-filmar er der fyrst og fremst for å skapa ei ramme Marx-brørne kan vera morosame i.

Det er Groucho som dominerer i filmen. Han har fleire fabelaktige dialogar, mellom anna ein med Chico, og to med kunsthandlaren Roscoe Chandler. Men Harpo og Chico heng ikkje langt etter, dei spelar til dømes ein interessant runde med bridge.

Høgdepunkt: Då Groucho frir til to damer på ein gong ("Why, that's bigami!" "Yes, and it's big of me too"), og der han tre gonger avbryt samtalen for å ha strange interludes.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

4. desember 2010

Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (2006)

Det kan henda at eg burde ha lukta lunta her, sidan undertittelen er "The spritual and Musical Journey of George Harrison", men det gjorde eg ikkje. Det tok likevel ikkje lang tid før eg skjøna kva som venta meg. I innleiinga fortel Greene at han møtte Harrison i 1970, i eit krishna-tempel, og held fram med å gje ein kortversjon av korleis Harrison vart ein religiøs mann. I boka ligg hovudvekta på austlege religionar. Der er sjølvsagt litt musikk, men ikkje så mykje. Og det er sjølvsagt greitt at forfattaren skriv om den religiøse Harrison, og mindre om den musikalske, det er berre det at det var ikkje det eg kom for.

Det står altså ein del om tida i Beatles, og litt om solokarriera til Harrison. Om Beatles-tida trur eg ikkje eg fann noko nytt i det heile. Her fortar Greene seg forbi det meste, før Harrison tek med seg dei andr ei gruppa til India i 1968. Det er her Harrison for alvor ser ljoset, men det er òg her eg dett av. "This is a land of yogis and saints, and people hundreds of years old. There's one somewhere around who was born before Christ - and he's still living now" - når ein biograf kan leggja slike ord i munnen på personen han biograferer, bør han kommentera at dette sjølvsagt er svada. Når han i staden skapar eit inntrykk av at han går god for det, er det ikkje vanskeleg å forsvara at det vert ein del skumlesing i resten av boka.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)

30. november 2010

Peter Storey: True Storey (2010)

Peter Storey spelte på Arsenal på den tida det vart favorittlaget mitt. Det var ei anna tid, både for spelarar og publikum. Her til lands var det kanskje råd å sjå tre-fire Arsenal-kampar i løpet av ein sesong, men det var alt. Spelet var heilt annleis, det var mykje hardare kroppskontakt, spesielt om vinteren var det langt dårlegare banar, sunt kosthald og slikt var ikkje aktuelt, og spelarane tente langt mindre.

Eg kan ikkje hugsa at eg såg kampar der Storey var med, sjølv om eg sikkert gjorde. Eg hugsar at eg las om han i ulike blad, og visste korleis han såg ut. Saman med Peter Simpson hadde han dei mest perfekte Playmobil-sveisane på heile laget.

Storey var ikkje i verdsklasse på fotballbanen, men var likevel ein viktig spelar for laget. Han skriv i boka at han var"more disgraceful than graceful", jobben hans var å vinna ballen, og å takla motspelarar så hardt at dei kvidde seg for å prøva igjen. Han fekk 500 kampar for Arsenal, og vann mellom anna The Double i 1970/71.

Det er ikkje før i den siste tredelen boka skil seg frå vanlege fotballbiografiar. Gjorde nokon noko urett mot Storey då han spelte fotball, var det alltid dei andre si feil, skriv han. Andre får òg skulda for alt som skjedde etter at han la opp. Då sleit han litt med å få eit stabilt liv. At han akkurat no er inne i det fjerde ekteskapet er éin ting, ein annan ting er at han ei tid nærmast gjekk inn og ut av fengsel. Brotsverka var varierte - han var med på eit bilheleri, han var med på falskmynteri, han dreiv eit lite horehus, og han smugla porno frå Frankrike til England. Slik han legg det fram, vart han lurt av andre omtrent heile vegen - det einaste han vedgår skuld i var horehuset og pornoen.

Han har sjølvsagt ein medforfattar her. Boka er ikkje spesielt godt skriven, men som pauselitteratur innimellom heimeeksamen fungerte det heile greitt.

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

The Cocoanuts (1929)

Det siste året har eg lese åtte bøker om Marx-brørne. Det slo meg at det er lenge sidan eg har sett filmane, og då kan eg jo like godt køyra gjennom dei, i kronologisk rekkjefølgje, i alle fall dei eg har liggjande.

Dette er altså debutfilmen deira. Marx-brørne slo for alvor gjennom i 1924, då framsyninga I'll Say She Is gjorde furore på Broadway. Denne filmen er basert på det andre Broadway-stykket deira, som hadde premiere i 1925. Dei spelte inn filmen på dagtid i 1929, på kveldstid var dei attende på Broadway og framførte Animal Crackers. Det kan forklara at filmen ser ut som eit hastverksarbeid, det er ikkje mykje meir enn eit filma scenestykke.

Det er òg ein tidleg lydfilm, han hadde premiere berre eit og eit halvt år etter den aller fyrste lydfilmen, og det er tydeleg at filmbransjen ikkje hadde full kontroll over dette nye mediet. Eit par gonger i filmen brettar Groucho ut eit kart. Det skapte problem for lydfolka, papiret knitra så mykje at all dialog forsvann. Det er ikkje vanskeleg å sjå korleis dei løyste dette problemet - kartet er kliss vått.

Diverre er det ikkje så mykje anna å le av her. Eller - her er ein del bra, men det er svært mykje som dreg nivået ned. Her er fleire songar, her er tre-fire dansenummer, og både Harpo og Chico har dei obligatoriske soloane sine, på høvesvis harpe og piano. Bortsett frå pianospelinga til Chico er dette traurige greier. Rundt ein fjerdedel av filmen går med til dette, slik at det vert for lite Marx-brør. Og når dei er på skjermene, er dei ikkje Marx nok. Det kjem langt betre filmar seinare.

Filmen etablerer likevel eit mønster for korleis dei skal vera på film. Groucho snakkar fort og mykje, har ein fin jobb han ikkje passar i, og han prøver å få napp hjå Margaret Dumont. Harpo snakkar ikkje i det heile, men har heile tida små påfunn som er meir eller mindre vellukka. Chico har ein sterk italiensk dialekt, og spelar ein enkel person som kan snakka seg ut av alle situasjonar. Zeppo er med på kjøt og flesk.

Handlinga er lagt til Florida, der Groucho er direktør for eit hotell som går dårleg. Han har kjøpt opp eit landområde ved hotellet, der han vil leggja ut tomter, men han slit med å finna kjøparar. Margaret Dumont vert fråstole eit verdifullt halsband frå hotellrommet sitt, og Harpo og Chico hjelper til med å oppklara det tjuveriet. Og så er her ei romantisk historie som berre går i vegen for komedien, slik det har lett for å verta i Marx-filmar.

Høgdepunkt? Samtalen mellom Groucho og Chico, der sistnemnde tolkar viaduct som Why a duck?.

Guffen er lunken.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)