29. oktober 2015

Helga Flatland: Vingebelastning (2015)

Andreas er ikkje heilt i balanse, men det er ikkje mykje om å gjera. Han slit med tvangstankar, han må av og til rekna litt for å roa seg ned, han har draumar, men manglar ambisjonar, og glir eigentleg halvnøgd gjennom livet, frå dag til dag. Heilt til han vert påkøyrt i eit gangfelt, og vert liggjande nokre dagar på sjukehuset. Der finn dei ut at han er deprimert. Han vert langtidssjukmeld, og vert stamkunde hjå ein psykolog. Det taklar han ikkje, han tek diagnosen han har fått på alvor, han les seg opp på internett, og vert dårlegare. Eine og åleine på grunn av diagnosen, og då raknar alt rundt han. Han misser dei få venene han har, han kjem på kant med familien, og sambuaren flyttar frå han.

Boka hoppar att og fram i tid, me får altså dels vita korleis Andreas har det no, og korleis han har hatt det før. Det er eit grep som fungerer godt, og det gjer i grunnen heile boka òg. Flatland skriv som vanleg godt, og ho viser stor innsikt i kva som rører seg inne i Andreas. Og boka kan godt lesast som ein kommentar til det norske samfunnet i dag, der diagnosane sit laust.

Guffen tilrår.

Meir Flatland på kulturguffebloggen
Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010)
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake (2011)
Det finnes ingen helhet (2013)
En moderne familie (2017)

25. oktober 2015

The Decline of Western Civilization. Part II (1988)

Her er det langt meir å le av enn i film nummer ein i serien. I alle fall for meg. Den fyrste filmen handla om punkrockmiljøet i Los Angeles ved inngangen til 1980-åra; denne handlar i hovudsak om heavymetalmiljøet i Los Angeles ved utgangen av 1980-åra. Det spinkle musikkmiljøet eg var innom i 80-åra låg langt nærmare punk enn heavy, og det kan kanskje vera grunnen til at eg smiler meir her. Punkarane i del ein hadde eg mykje til felles med, mange av dei som vert portretterte her ville eg kvidd meg for å visa meg med offentleg.

Samstundes vonar eg at mange i heavymiljøet òg vil smila av dette. I alle fall det visuelle. Himmel og hav for nokre kostymer, og himmel av hav for nokre frisyrar. Her er enormt med hår, enormt. Hår og sminke, og det er langt mellom dei gongene det ser bra ut.

Penelope Spheeris har intervjua mange musikarar. Nokre er store stjerner, nokre har spelt i band i ti år og har innsett at dei neppe vert store stjerner, mange er relativt ferske, og i den siste gruppa er alle overtydde om at det snart er deira tur til å verta stjerner. Det er vanskeleg å seia kven som er dei mest fornuftige, dei aller fleste verkar rimeleg livsfjerne. Dei større stjernene er opptekne av å visa kor langt dei er komne - Paul Stanley i Kiss vert intervjua liggjande (fullt påkledd) i ei seng, saman med tre (like påkledde) fotomodellar som stryk han over kroppen. Vokalisten i Wasp viser òg fram velstanden, der han vert intervjua på ei luftmadrass i eit symjebasseng, men det intervjuet er kanskje det tristaste av dei alle. Han snakkar om korleis han er alkoholikar, og illustrerer det ved å tømma to heilflaske vodka over hovudet sitt, med munnen open. Alt dette medan mor hans sit ved bassengkanten og ser taust på.

Av dei halvstore stjernene er Poison dei som vert intervjua lengst. Her går Spinal Tap-alarmen, og vel så det. "If you buy a car and it's a great car, it looks great, it runs fast; it's great if you can handle the speed. If you can't handle the speed, you're gonna wreck. And I think it's the same thing with success". Eller "what happens is, the four of us look at the ... well, the three of us lokk to the other three .... the four of us look at the other three, one being an individual". Solide greier.

Guffen tilrår.

Resten av trilogien på kulturguffebloggen
Del 1, 1981
Del 3, 1998

23. oktober 2015

Sverre Knudsen: Sverre Knudsen, 1979 (2015)

Det kjem fleire og fleire bøker om norsk rock, og det er bra. Alle er ikkje like gode, men denne er ei av dei betre eg har lese. Sverre Knudsen var sentral i The Aller Værste!, som for meg er ei av dei tre største norske gruppene gjennom tidene. Dei var ikkje aktive spesielt lenge, dei kom saman i 1979, og la opp i 1982. Dei har hatt nokre reunions - eg såg dei i 1983, og til saman tre gonger på dei to turneane deira i 1990 og i 1999 (omtrent).

Tida med TAV! dekkjer berre litt av denne boka. Det er det alt fører fram mot, det er der Knudsen endeleg - ahem - finn seg sjølv, det er i året 1979 han får til det han drøymt om i fleire år. Boka tek til med oppveksten hans i Bærum, der han tidleg får sans for pop. Og rock. Lenge er han rastlaus, han reiser mykje, han skifter jobb ofte. Han får sett og gjort mykje, men han kjenner seg ikkje heime nokon stad. Han vil ha noko meir enn det skulekameratane kan gje han, men han får ikkje nok innpass i musikkmiljøa han gjerne vil inn i.

Punken kjem, og Knudsen vert hekta. Han reiser fleire gonger til London, og plukkar opp både stilfulle klede og smakfulle plater der. Han skriv litt om korleis han ergrar seg over at dei andre i TAV! ikkje har god nok stil, og at dei heller ikkje leitar så aktivt etter ny musikk som han gjer. For min del kunne han gjerne skrive meir om tida i bandet, han skriv om konfliktane som gjorde at alt braut saman, men der må vera mykje meir å henta der. Det står rett nok mykje i det lange og gode intervjuet Tore Renberg gjorde med Lasse Myrvold rett før Myrvold døydde, men det er plass til langt meir. Boka sluttar omtrent med at TAV! vert oppløyst, men ein stad kikar han litt lengre fram, og nemner i forbifarten at då han, Myrvold og Harald Øhrn danna gruppa The Beste, meinte Knudsen at bandet burde få namnet Dumdum Boys. Kjartan Kristiansen var òg med i The Beste, så her er det berre å leggja saman to og to.

Det er ei svært god og underhaldande bok, dette. Så får me heller leva med at han ikkje nemner den gongen TAV! skulle spela på Dalastovo, og eg og Helge såg Knudsen på gata i storfriminuttet. Me stoppa han, fekk autografen hans, og snakka med han i minst ein halvtime. Me lova å koma på konserten, sjølv om me begge visste at me var tre år for unge til å vera gamle nok, og at me difor ikkje kom til å våga å prøva.

Guffen tilrår.

Meir The Aller Værste! på kulturguffebloggen
The Beste: En sang for åtte kroner ... (1985)
Yngve Knausgård: The Aller Værste! Materialtretthet (2011)

Kjersti Rorgemoen: Håpet og festen (2015)

Eg-personen i denne boka er ei ung kvinne som ikkje heilt har kome i gang med livet. Ho bur framleis i eit hybelhus for studentar, sjølv om det er fleire år sidan ho var student. Ho arbeider på Fretex, med makulering, og det er vel ein litt annan jobb enn ho hadde drøymt om. Men ho går trufast på jobb, har få vener, likar korkje jul eller nyttår eller 17. mai, og sit generelt mykje åleine og tenkjer.

Så det kunne vore ei heller trist bok, men det er det jo ikkje. Kjersti Rorgemoen skriv glimrande, og me vert svært godt kjende med eg-personen. Og her er mykje å le av også denne gongen, som då eg-personen møter ein fetter, som "forklarte at han var med på eit større prosjekt. Eg spurde ikkje kva prosjektet var større enn". Eller "Eg sat i stresslessen for å gjere noko åndsførefallande arbeid".

Guffen tilrår.

Meir Rorgemoen på kulturguffebloggen
Ikke til hjemlån (2008)
Purkene snudde seg (2009)
Eit praktisk menneske (2020)

20. oktober 2015

Patti Smith: M Train (2015)

Ny memoarbok frå Patti Smith, ny fin leseoppleving. Ho fortel om samtidige opplevingar, men skriv òg mykje om ting ho har opplevd tidlegare, og ho referer mange av draumane sine.

Nokre ting går att. Ho drikk mykje kaffi. Ho reiser, og kjem heim att (til New York). Ho les. Ho skriv om lesing. Og ho skriv om ting. Små ting, små gåver ho har fått, eller små gåver ho skal gje til folk ho kjenner (eller til døde forfattarar ho set høgt). Dette er noko av det mest fascinerande med boka, korleis ho har god råd, og korleis ho bur i eit land der velstand er noko som skal vera synleg - og så er det altså desse små tinga som er viktigast for ho. Små steinar, små smykke. Og god kaffi.

Ho skriv om gode vener ho møter, men skriv òg mykje om dei ho har mist. Mest skriv ho om ektemannen Fred Smith, som døydde for over tjue år sidan, men ho skriv òg mykje og varmt om far sin.

Og det heile er uvanleg velskrive. Det er eit enkelt, men uvanleg vakkert språk. Ei flott bok.

Guffen tilrår.

Meir Patti Smith på kulturguffebloggen
Just Kids (2010)
Woolgathering (2011)
Devotion (2017)
Year of the Monkey (2019)

18. oktober 2015

Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)

Motorpsycho er eit band som ser oftare framover enn bakover. Dei er det, men akkurat no for tida verkar det ikkje slik. Slottsfjellskonserten i sommar, der dei spelte heile Demon Box, var visst så artig at dei akkurat denne helga repeterer det tre gonger, på heimebane i Trondheim. (Og nei, eg kunne ikkje tenkt meg å vera der. Absolutt ikkje. Ikkje i det heile.) Dei konsertane går av stabelen på Rockheim, der dei fredag opna ei stor Motorpsycho-utstilling. Til den opninga kom det ut ei samleplate - deira fyrste - og denne boka kom òg ut.

Samleplata inneheld femten songar frå femten ulike album. I denne boka har femten personar fått tildelt ein av desse songane, og dei skriv om den songen (og som regel om albumet han er henta frå). Det kjem dei fleste godt frå, men ikkje alle.

Dei beste bidraga er dei som vert personlege. Dei som skriv om korleis dei oppdaga Motorpsycho, korleis nokon introduserte dei for Motorpsycho, og korleis nokre plater er viktigare for dei enn andre. Håkon Gebhardt, som var med i bandet i nesten femten år, skriv ein svært god tekst om den fyrste Motorpsycho-plata som kom etter at han var med. Var han interessert i plata? Eigentleg ikkje. Men var han interessert i plata? Sjølvsagt. Anne Lise Frøkedal og Hedvig Mollestad Thomassen har skrive dei to andre artiklane eg verkeleg merka meg, men der er fleire gode, sjølvsagt.

Men nokre bommar òg. Mange artiklar er livlause. Ein artikkel om "Vortex Surfer" går altfor langt i å prøva å forklara kva som skjer i songen. Det vert for teknisk, det vert for internt, det vert for kjedeleg. Den lengste artikkelen er skriven av Lars Ramslie, og handlar om "The Golden Core" frå Timothy's Monster. At den songen får ein lang artikkel er heilt greitt, det er jo uråd å laga ei liste over dei fem beste Motorpsycho-songane utan at den songen er med, men Ramslie har eit så ambisiøst prosjekt at eg fort dett av. Han prøver å visa at Timothy's Monster eigentleg handlar om religion, trur eg, og les ting inn i tekstane som aldri har slått meg. Det ville òg forbausa meg om bandet har tenkt i tråd med hypotesane til Ramslie, kanskje mest av di det på TM-boksen som kom for nokre år sidan er ein CD med den uutgitte fyrste versjonen av TM, der berre ti av tretten songar er med på den endelege versjonen, og der songane kjem i eit heilt anna rekkjefølgje. Artikkelen gav meg assosiasjonar til ein anekdote om Tarjei Vesaas - han var på eit seminar om sin eigen forfattarskap, og etter ein heftig debatt vart han beden om å seia noko om det han hadde høyrt. Han svara noko slikt som at han sit og lyttar, han - underforstått var det mykje nytt for han òg.

Guffen er lunken.

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Øyafestivalen, Oslo, 14.8.2010
Byscenen, Trondheim, 18.3.2011

Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

14. oktober 2015

Mark Atwood Lawrence: The Vietnam War. A Concise International History (2008)

Vietnamkrigen er truleg den hendinga frå andre del av 1900-talet som prega det amerikanske samfunnet mest. Amerikanske soldatar kjempa i Vietnam i ti år, 1965 til 1975, og det tiåret endra mykje i USA. Haldninga til regjeringa endra seg. Store og sterke motkulturar vaks fram. Det var ikkje like opplagt at USA skulle kjempa mot kommunisme over heile verda, og det var slettes ikkje opplagt at dei skulle vinna slike krigar, trass i at dei var ei av dei to supermaktene i verda.

Eg har sjølvsagt høyrt mykje om Vietnamkrigen, men denne boka var ei lita perle. Knappe to hundre sider proppfulle av informasjon, der Lawrence teiknar og forklarar kva som skjedde. Han opnar med forhistoria, der Frankrike etter andre verdskrigen trekkjer seg ut av Vietnam. Landet vert delt på midten, der kommunistane styrer den nordlege delen, men der dei òg har litt makt sør for grensa. USA går inn i krigen, fyrst forsiktig og litt motviljug, før dei pøser på med folk og våpen. Det hjelper ikkje, kommunistane står mot alt, og i 1975 flyktar dei siste amerikanske soldatane frå Saigon.

Nord-Vietnam hadde god hjelp frå Sovjet, som mellom anna hjelpte dei med våpen som kunne skyta ned amerikanske bombefly. Det var effektivt, også rekna i dollar: Dei skaut ned så mange amerikanske fly at bomberaida over Nord-Vietnam gav langt større økonomiske tap for USA: I 1965 var tapa verdt 6,6 gonger så mykje, året etter var tapa 9,6 gonger større. Dei store tapa førte til at dei amerikanske presidentane gjekk til kongressen for å be om større løyvingar. Dei fyrste åra fekk dei det, men etter kvart som det vart tydeleg at desse løyvingane gjekk ut over det amerikanske samfunnet, auka motstanden mot krigen. Både blant folk flest, men òg blant dei folkevalde.

Guffen tilrår.

Breaking Bad, sesong 3 (2010)

Dette svingar framleis. Sesongen opnar med at dei to hovudpersonane, den ikkje lenger kreftsjuke kjemilæraren Walter White, og den tidvis rusfrie rusmisbrukaren Jesse Pinkman, ikkje snakkar mykje med kvarandre. White lagar den beste metamfetaminen nokosinne, og går med på å laga stoffet for den største dealaren i Albuquerque. Pinkman lagar litt for seg sjølv. Dei vert dregne mot kvarandre att, samarbeider ei stund, vert irriterte på den andre, før dei mot slutten er heilt på lag att.

Sesongen sluttar med at minst ein av dei er vorten drapsmann, og det er eit godt bilete på korleis dei utviklar seg, og korleis dei vert gripne av det dei held på med. I den fyrste sesongen viste dei begge sterk avsky mot valden; no ser det ut til at dei har akseptert at det er ein del av narkotikamiljøet. Problemet deira, ved utgangen av sesongen, er at dei har kome på kant med Gus Fring, stordealaren, og det verkar opplagt at det vert eit oppgjer mellom desse i neste sesong.

Det er ein ekstremt fengande og spanande serie. Når det byggjer seg opp mot eit høgdepunkt tek serieskaparane seg god tid, utan at spenninga avtek. Det er gode dialogar, det er mykje å le av, og det er dei gode bihistoriene: Det skrantande ekteskapet til White, der kona etter kvart får vita kvar alle pengane kjem frå. Syster hennar er gift med ein narkotikapolitimann, som fleire gonger er på nippet til å avsløra anten White eller Pinkman, og som sluttar sesongen i rullestol.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Breaking Badsesong 1 (2008)
Breaking Badsesong 2 (2009)
Breaking Badsesong 4 (2011)
Breaking Badsesong 5 (2012-13)
Better Call Saulsesong 1 (2015)
Better Call Saulsesong 2 (2016)
Better Call Saulsesong 3 (2017)
Better Call Saulsesong 4 (2018)
Alan Sepinwall: Breaking Bad 101 (2018)
El Camino (2019)
Better Call Saulsesong 5 (2020)
Better Call Saulsesong 6 (2022)

11. oktober 2015

Sinatra. All or Nothing at All (2015)

Det er hundre år sidan Frank Sinatra vart fødd, og denne nye mini-serien (to episodar, bortimot fire timar) fortel livet hans. Igjen. Eg har lese to biografiar om Sinatra dei siste åra, den eine var altfor positiv, den andre var langt meir kritisk. Denne filmen legg seg ein stad midt i mellom. Familien, i alle fall dei to ungane Frank jr. og Nancy, har vore involvert i arbeidet med denne seerien, og det kan henda at det gjer at også denne vert for lite kritisk.

Det var i alle fall haldninga mi i den fyrste delen av serien, der det fyrste møtet mellom Sinatra og toppfolk i mafiaen vert bortforklart som noko heilt tilfeldig. Nokre år tidlegare, under forbodstida i USA, hadde Sinatra sunge på hemmelege klubbar styrte av mafiaen, og då han trefte desse mafiafolka att, var det sjølvsagt på sin plass å helsa på dei. Bakdelen med denne bortforklaringa er at forbodstida tok slutt då Sinatra var 18 år, og sjølv om alt då hadde prøvd seg som songar, var han ikkje stor nok til å verta kjend med dei mafiakongane.

Seinare vert det oftare vist til samrøret mellom Sinatra og mafiaen. Det vert likevel ikkje gjort noko nummer av det, og fleire gonger vert kritiske merknader møtt med Sinatra sine eigne svar i store fjernsynsintervju. At han forsvarar eigne haldningar, burde ikkje overraska nokon. Andre av dei mindre sympatiske sidene til Sinatra, som at han var ein rundbrennar av dimensjonar, eller at han kunne vera valdeleg mot sine nærmaste, vert òg nemnd, og det kjem godt fram at han var ekstremt sjølvopptatt.

Me vert med på både opp- og nedturar i livet hans. Ein avskilskonsert i 1971 er ei rammeforteljing gjennom heile serien. Her framførte han elleve av dei best kjende songane sine, men avskilet vara berre i to år. Tida etter 1971 er kort fortalt i filmen. Og så er her mykje musikk, mange flotte songar, og mange av bileta frå klubbane han song i, og frå byane han spelte i, er finfine.

Guffen tilrår.

Meir Sinatra på kulturguffebloggen
Anthony Summers & Robbyn Swan: Sinatra. The Life (2005)
Barbara Sinatra: Lady Blue Eyes. My Life with Frank Sinatra (2011)

4. oktober 2015

Odd W. Surén: Knuseverk (2003)

Den tredje boka i trilogien om Tommy Kristoffersen vart ein liten nedtur. Dei to fyrste bøkene var artige, med god flyt, men her stoppar det opp litt for ofte. Det kjem òg eit altfor langt parti der Kristoffersen drøftar terroråtaka mot USA i september 2001, både med seg sjølv og andre. Kvifor Surén bruker så mykje tid på dette er rart, kanskje han var for mykje prega av tida boka vart skriven i.

Kristoffersen arbeider framleis på det kommunale kulturkontoret. Han får nye naboar, ei frodig SV-kvinne og den nesten like frodige dotter hennar. Han vert invitert dit på jolekvelden, og overraskar både seg sjølv og lesaren ved å takka ja. Det er altså litt same mønster som i dei to føregåande bøkene, i den fyrste skal han i bryllaup, i det andre i eit klassejubileum. Denne gongen går alt langt betre, jolekvelden går over all forventning, og sjølv om boka har ei opa ending, er det ting som tyder på at åra utan dame er over for Kristoffersen.

Knuseverket i tittelen viser til eit verkeleg knuseverk i nabolaget hans; det knuser og bråkar heile tida. Samstundes har det ein parallell i Kristoffersen, som ser etter veike sider ved alle han kjenner, og knuser dei (i sitt eige sinn). Han er òg hard med seg sjølv, han er fullt klar over at han har mange sider, og kvir seg ikkje for å gjera dei synlege. Men då han og naboen går tur jolekvelden, litt for å lufta seg etter for mykje mat og drikke, går dei til knuseverket, der det naturleg nok ikkje er nokon som arbeider seint på jolekvelden. Knuseverket har stoppa; Kristoffersen har stoppa knusinga si. Det ligg harmoni i lufta.

Men det er ikkje sikkert at det er ein slik Kristoffersen me vil ha. Det var langt artigare å lesa om han når han var negativ og misnøgd, og det var òg langt meir å le av i dei to føregåande bøkene.

Guffen er lunken.

Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Dødsmåter (2006)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)

The African Queen (1951)

Ein stad i Afrika får eit britisk syskenpar, som arbeider der som misjonærar, høyra at fyrste verdskrigen har brote ut. Nokre dagar seinare vert landsbyen deira øydelagd av tyske soldatar. Broren døyr litt seinare, og systera, Rose, vert litt motviljug med Charlie Allnut, som driv med transport av post og andre varer på elva. Båten hans heiter "The African Queen", og det aller, aller meste av filmen handlar om ferda deira nedover elva. Skal dei koma seg ut av det tysk-okkuperte området må dei forbi ein stor tysk båt på ein innsjø, og dei legg ein ambisiøs plan for å klara dette: Fremst på båten deira monterer dei nokre heimelaga torpedoar, som dei planlegg å køyra rett inn i det tyske båten. Det greier dei ikkje, men båten greier det for dei. Dei to overlever, og kjem seg glade og lukkelege i land.

Glad og lukkeleg er derimot ikkje ord som dekkjer opplevinga mi av denne filmen. Det var heller kjedeleg og stilleståande, der dei rolege elvepartia fleire gonger vert avbrotne av stryk, og der dei møter både insekt og igler. Dei to nærmar seg kvarande gjennom heile filmen, i starten er han mest oppteken av å visa kor barsk han er, men han mjuknar gradvis opp. Ho på si side vert hardare og hardare, etter å ha vore ein pusling i starten er det ho som er den tøffaste når dei fer utfor stryk. Men at dei to hovudpersonane endrar seg i filmen er ikkje det same som at filmen er god, sjølvsagt, og dette vart altså aldri spesielt bra. Det hjelper heller ikkje at det er ein av desse filmane som prøver altfor hardt på å vera morosam.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Huston på kulturguffebloggen
Malteserfalken (1941)
Misfits (1961)
Wise Blood (1979)

3. oktober 2015

The Decline of Western Civilization (1981)

Denne dokumentaren varierer enormt. Av og til er både musikken og intervjua glimrande, andre gonger er begge deler langt under middels. Det er ein film om punkemiljøet i Los Angeles rundt 1980. Nokre av banda som vert intervjua er kjende, som Black Flag (før Henry Rollins vart med) eller Germs (med Pat Smear, som seinare hadde ei birolle i Nirvana); andre er mindre kjende (som Catholic Discipline eller Alice Bag Band).

Det er altså omtrent år null, og det er kanskje dette som er mest fascinerande. Nokre kler seg annleis, nokre klipper seg annleis, nokre meiner det er greitt å gå med nazi-regalia, men mange gjer ingen av delane, og ser ut som dei like godt kunne spelt i danseband. Kontrasten er stor med det miljøet som seinare vart sterkt i Washington DC på austkysten - her er det drikking, doping og damer (som ikkje akkurat vert respektfullt omtalt), og det er mykje vald. Både visuelt og ideologisk ville dette vore heilt annleis berre nokre år seinare. Det som bind dei saman, ved sida av musikken, er at dei er misnøgde med samfunnet rundt dei.

Musikken? Det svingar mest av Black Flag. Nokre andre band er sånn halvgode; andre er slitsame.

Guffen tilrår.

Resten av trilogien på kulturguffebloggen
Del 2, 1988
Del 3, 1998