29. oktober 2017

Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden (2005)

Eg-personen i denne romanen er innlagd på sjukehus. Ho har eit dårleg forhold til mat, ho har ikkje lyst til å leggja på seg, og treng hjelp til å koma vidare i livet. For å få det til må ho fyrst få orden på etinga si.

Boka er sett saman av korte tekstar, som skildrar hendingar frå sjukehuset. Eg-personen snakkar med legar og sjukesystrer, ho snakkar med andre pasientar, og ho tenkjer på mykje rart. Ho vil vidare i livet, men veit ikkje om ho får det til. Ho sit ofte i matsalen og ser på det som skjer utanfor, det kan vera båtar på fjorden eller fyrverkeri i lufta. Ho sit i matsalen og ser på den verda ho ikkje er frisk nok til å ta del i. Sjølv om Karlsvik dels skriv om sine eigne røynsler med etevanskar, er det mest ei bok om å ikkje passa heilt inn, om å ikkje greia å finna seg til rette.

For meg vart boka berre delvis vellukka. Her er mange fine tekstar, men òg mange tekstar som ikkje er like gode. Og nokre av dei engasjerer ikkje i det heile.

Guffen er lunken.

Meir Karlsvik på kulturguffebloggen
Flytårn (2007)
Mørkerom (2017)

22. oktober 2017

Odd W. Surén: Dødsmåter (2006)

Forteljaren i denne boka, Jørgen M. Tolo minner om andre Surén-karakterar. Han er ein litt bitter mann, som ser ut til å bu ein stad ved Hordalandskysten. Tolo er forfattar, men slit med å følgja opp den siste og suksessrike boka si. Han prøver å skriva ei bok om merkelege dødsfall, men får det ikkje heilt til.

Ein dag han sit ved skrivebordet får han auga på ein gut som klatrar i eit tre. Treet står like ved ei elv, og Tolo irriterer seg over at guten leikar så nær den farlege elva. Han irriterer seg eigentleg over mykje rart, og i hyppige tilbakeblikk fortel han om korleis han ikkje passar inn, om korleis naboar og andre er kritiske til han, og så bortetter.

Den einaste han kjem litt innpå er Reidun Foldnes. Ho er bibliotekar, og hintar om at ho har levd eit spanande liv med mange løyndomar. Det viser seg at det berre er tull - der han slit med skrivesperre og ikkje kjem vidare med forteljingane sine, trillar det fantastiske historier, den eine etter den andre, ut av henne.

Det er ei fin bok, slik bøkene til Surén oftast er. Han skildrar desse nesten patetiske mennene med både sympati og humor, og det er litt dumt at eg snart er tom for Surén-bøker å lesa.

Guffen tilrår.

Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)

Anders Hovden: Per Sivle. Ei livssoge (1905)

Anders Hovden skreiv korte bøker om to som stod han nær, Ivar Aasen og Per Sivle. Ivar Aasen var ein farsfigur frå heimbygda, som støtta Hovden i studieåra, medan Hovden sjølv var ein farsfigur for Per Sivle. Sivle sleit med litt av kvart, og tok livet sitt i 1904, 47 år gamal. Boka kom ut året etter, og denne utgåva er frå 2000, der barnebarnet Karl-Anders Hovden har skrive eit etterord.

Det skin klart gjennom at Sivle var ein Hovden sette høgt. Nokon biografi over Sivle er det likevel ikkje, Hovden fortel om episodar og hendingar, og som i Aasen-boka er det fare for at alt ikkje er heilt rett. Så er det òg slik at Hovden har ein altfor patosfylt skrivestil, i alle fall i dei to nemnde bøkene, slik at det vert for lite av det som er interessant og for mykje av alt det andre. I 1905 var dette ei velkomen bok, men i dag, etter dei to fine Sivle-bøkene til Bjarte Birkeland og Alfred Fidjestøl, er dette nærmast for ein parentes å rekna.

Etterordet utdjupar mykje av det Anders Hovden skriv om. Karl-Anders Hovden har hatt tilgang til det som er skrive om Sivle gjennom heile 1900-talet, og har like mykje å by på som bestefaren. Likevel er dette ei bok som er fort lesen og fort gløymt.

Guffen er lunken.

Meir Sivle på kulturguffebloggen
Streik (1891)Berre ein hund (1975)
Alfred Fidjestøl: Eit halvt liv. Ein biografi om Per Sivle (2007)

21. oktober 2017

Jon Hustad: 14 menn og 1 kvinne (2004)

Jon Hustad er i dag journalist i Dag og Tid, og er ein av grunnane til at eg bruker mindre tid på den avisa i dag enn for nokre år sidan. Han framstår ofte som meir kunnskapsrik og forståande enn han er, og det kjem rett som det er lesarbrev som fortel kvar han har tenkt eller rekna feil.

I denne boka bryner han seg på personar som stort sett er frå generasjonen før han. Her er journalistar, politikarar, akademikarar - dei fleste av dei frå Noreg. Dei fleste portrettintervjua har stått på trykk i anten Morgenbladet eller Klassekampen. 

I ei bok som dette vil alltid noko vera bra, medan noko anna er mindre bra. Dei beste intervjua er dei der Hustad greier å koma litt innpå den han snakkar med, der han bruker skriveevna si til å skapa eit nærvær. Andre samtalar vert meir intervju enn portrettintervju, og nokre av personane han skriv om er heller ikkje interessante nok.

Intervjua med dei to Lønning-brørne er av dei betre. Eg hadde òg glede av å lesa intervjuet med Atle Kittang, og nokre andre.

Guffen er lunken.

18. oktober 2017

Snøkvit (Det Norske Teatret, Oslo, 14.10.17)

Helgetur til Oslo; eg og Halldis gjekk i teater. Det Norske Teatret har fått Maria Tryti Vennerød og Julian Skar til å dikta ein ny versjon av Snøkvit. Det var ein versjon som fenga både liten og stor.

Mange element frå eventyret er med, men mykje er nytt. Noko av det nye gjer eventyret langt meir aktuelt; det handla mellom anna om korleis nokre er altfor opptekne av korleis dei ser ut, det handla om korleis foreldre bestemmer for mykje over ungane sine, og det handla òg litt om å behandla andre med respekt.

I denne versjonen vil Snøkvit heller vera med ein fattig og ruskete gartnarson enn å liggja som ein pyntegjenstand inne. Ho trivst betre saman med dei sju dvergane enn saman med dei sju hofflakeiane til dronninga. Ho støttar planen deira om å sprengja slottet, og sjølv om dronninga bruker heksetriks greier dei å fella ho. Og så viser det seg at ho ikkje er ei skikkeleg dronning, ho er berre ei vanleg kvinne frå skogen.

Guffen tilrår.

Meir Det Norske Teatret på kulturguffebloggen
Olav Dalgard: Lars Tvinde (1966)
Arthur Klæbo: Edvard Drabløs (1967)
Ivar Eskeland: Du store alpakka. Soga om Gisle Straume (1987)
Innsirkling (9.2.11)
Bikubesong (Det Norske Teatret, Oslo, 23.4.2013)
Alfred Fidjestøl: Trass alt. Det Norske Teatret 1913-2013 (2013)
Haugtussa (Voss kulturhus, 8.5.2015)
Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret, Oslo, 28.1.17)
Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)

Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.22)
Inn frå regnet (Det Norske Teatret, Oslo, 17.9.22)
Tid for glede (Det Norske Teatret, Oslo, 14.10.2022)

15. oktober 2017

Andrew Czezowski og Susan Carrington: The Roxy. Our Story (2017)

The Roxy var den fyrste klubben i London som var punk. Dei som dreiv klubben var punk, det var der punkarane samlast, og det var (stort sett) punkekonsertar der. Klubben hadde ikkje noko langt liv, Czezowski og Carrington dreiv klubben frå midt i desember 1976 til slutten av april 1977. I forteljinga om punk snakkar ein gjerne om dei hundre kveldane på Roxy; i realiteten var altså klubben open noko lenger.

Den offisielle opninga var 1. januar, då The Clash spelte der. Dei neste månadene spelte alt som var av britiske punkeband der, og òg nokre amerikanske. Unntaket var Sex Pistols. Klubben var liten, med plass til 100 personar, men dei tok sjeldan omsyn til dette, og på det meste skal rundt 400 personar ha vore på konsert der. Roxy fekk ord på seg for å stå for noko nytt, og det var ikkje uvanleg at gamle rockegudane dukka opp for å sjå kva dette nye var for noko.

Boka er bygd opp som spoken history, og det fungerer godt. Dei to eigarane snakkar mest, og supplerer med dagboksnotat. Ei rekkje av dei andre som var innom kjem òg til orde, og me får eit godt inntrykk av korleis det var der. Mykje musikk, mykje drikk og dop, og mykje vald. Og lite kontroll og kunnskap om korleis ein driv business. Caezowski og Carrington hadde ein medeigar som gradvis tok kontroll, og dei trekte seg ut etter at han hyra inn band dei ikkje likte.

Guffen tilrår.

12. oktober 2017

Johannes Gjerdåker: Glimesteinar frå islandsk visetradisjon (2017)

Då denne boka kom ut for litt sidan kom det unison ros frå avisene som melde ho. Det er gledeleg å sjå at den rosen er vel fortent.

Johannes Gjerdåker har omsett dikt frå fleire språk. Best kjend er omsetjingane av Burns (frå engelsk) og Horats (frå gresk). Han budde nokre månader på Island for seksti år sidan, og interessa for islandsk kultur og språk har halde seg ved like. I eit etterord fortel Bergsveinn Birgisson om då han vitja Gjerdåker på Voss, og der Gjerdåker tok til orde for å ta opp den nære kontakten mellom Island og Noreg.

Dikta i denne boka er dikta i verseforma ferskeytla, ei gamal islandsk verseform. Det er eit stort spenn i innhald, og det kan godt hanga saman med at dikta er skrivne av ei rekkje diktarar. Dikta er grupperte etter tema, og det er, slik Birgisson peikar på, litt risikabelt å gjera det på den måten: Det kan føra til at lesaren automatisk les diktet som om det handlar om temaet det er gruppert under, medan det godt kan handla om noko heilt anna.

Det er stort sett fabelaktige dikt. Innanfor dei strenge ferskeytla-rammene får diktarane sagt mykje, både om små og store ting. Attdiktinga til Gjerdåker er imponerande, der han verkeleg gjer seg nytte av det rike ordforrådet sitt. Ei fin, fin bok.

Guffen tilrår.

Meir Gjerdåker på kulturguffebloggen
Henrik Krohn: Ei liti ferd fraa Sogndal til Fjerland (1868)
Vidare enn Voss. Johannes Gjerdåker 75 år (Voss, 15.9.11)
Johannes Gjerdåker-kveld (Voss, 24.1.14)

11. oktober 2017

A Beautiful Mind (2001)

John Nash er sylskarp. Målet hans på universitetet er å koma opp med ein teori som er så solid at alle andre matematikarar vil sjå opp til han. Mot slutten av livet får han ein nobelpris, men før han kjem så langt har han vore gjennom litt av kvart.

Eit stykke ut i filmen vert Nash kontakta av ein som arbeider for styresmaktene, og som treng hjelp til å knekka nokre russiske kodar. Nash vert beden om å sjå etter spor i eit utval amerikanske vekeblad, og det han finn legg han i ei halvgodt gøymt postkasse. Akkurat her verka det som om filmen vart heilt absurd, heilt til det vart klart at mykje av det Nash opplevde berre skjedde i sinnet hans. Han vert innlagt, og greier etter kvart å leva med desse indre demonane.

Filmen fekk Oscar for beste film. Det er det mange skrale filmar som har fått, og denne filmen var heller ikkje mykje å skryta av. Han skal ha pluss for å skjula sjukdomen til Nash lenge; det tok litt tid før eg skjønte at dette berre var innbilt. Men etter at den katten er ute av sekken vart det altså ein film me har sett variantar av før: Ein person får stor suksess, trass i store sjukdomsproblem.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

8. oktober 2017

The Heroes of Telemark (1965)

Denne historia er velkjend. Eg har dei siste åra både sett ein fjernsynsserie og ein norsk film om tungtvassaksjonen, og kjende jo litt til det heile frå før òg. Under ryddinga på gamleskulen sin tok Marit med seg nokre DVD-ar, mellom anna denne, som er den engelske versjonen.

Også dette er based on a true story, men her tek dei seg langt større fridomar med kva som eigentleg skjedde. Sabotørane har oppdikta namn. Det vert dikta opp ein romanse, der storsjarmøren som er ein av dei to sentrale sabotørane møter eks-kona igjen. Den same sabotøren vert med på turen med ferja Hydro, for å redda nokre ungar som var ombord. Flyet og seglflyet som var fulle av engelske soldatar, og som skulle landa på Hardangervidda, styrta berre nokre meter frå landingstripa sabotørane hadde laga. Og så bortetter.

Mykje av filmen verkar som venstrehandsarbeid. Skodespelet er ujamt, replikkane kan vera dårlege. Dei kjem seg til England ved å kapra ein passasjerbåt som er på veg frå Oslo til Kristiansand, og etter at kapteinen vert overmanna og gjev ordre om å setja kursen mot sør-sørvest, svingar båten til høgre. Det kan godt henda at det var ein slik film det britiske publikummet ville ha midt i sekstiåra, men dette var ikkje mykje å skryta av.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Relatert på kulturguffebloggen
Knut Haukelid: Det demrer en dag (1947)
Kampen om tungtvannet (film, 1948)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren (2011)
Kampen om tungtvannet (fjernsynsserie, 2015)

7. oktober 2017

Jørgen Norheim: Mars (1998)

Jørgen Norheim har gitt ut fem romarar; dette er den andre i rekkja. Nokre trekk dukkar opp i fleire av desse romanane. Det er mange referansar til verkelege historiske hendingar, og me kan godt møta verkelege historiske personar. Det er ofte folk som er attende på livet sitt. Arkivdokument kan spela ei viktig rolle. Den mystiske vaktmeisteren i Hansteens gate dukkar som regel opp. Og bøkene er alle skrivne i eit godt og klart språk.

Slik er det òg i Mars, men likevel fungerer det dårleg her. Handlinga er lagt til 2072, der det vert funne eit manuskript som fortel om mange hendingar frå 1900-talet. Forteljaren møtte mange store og mange små. Han skriv manuset sitt i ei hytte i Valdres, der han dels tenkjer tilbake, og der han dels har samtalar med ein lokal prest. Det heile sprikar altfor mykje, og det er tidvis vanskeleg eller uråd å sjå kvar kapitlet er på veg. Det går an å kalla boka eit kvileskjer i bibliografien til Norheim, men boka er knapt nok det.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Norheim på kulturguffebloggen
Liten svein i bærskog ut (1994)
Ingen er så trygg i fare (2002)
Adjutanten (2008)
Aldri redd for mørkets makt (2016)