8. oktober 2009

Thomas Pynchon: Inherent Vice (2009)

Thomas Pynchon er ein luring. Han skriv ikkje mange bøker, dette er den åttande boka hans, debutboka kom i 1963. Det einaste kjende biletet av han er frå marinen i 1950-åra, og etter at han tok til som forfattar, har det ikkje vorte noko publisert noko bilete av han. Då han i 1974 vann National Book Award for meisterverket Gravity's Rainbow, sende han komikaren Irwin Corey for å ta mot prisen.

Inherent Vice kan ikkje måla seg med Gravity's Rainbow, men det er det få bøker som kan. Inherent Vice er uventa lettlest. Handlinga er henta frå Los Angeles, og er lagt til slutten av 1960-åra. Doc Sportello er ein rutinert hippie som arbeider som privatdetektiv, og boka opnar med at gamle-kjærasten hans kjem på vitjing, av di ho treng hjelp med ei sak. Det går som det må gå, Doc har litt kontakt med politiet, litt kontakt med kriminelle, mykje kontakt med andre hippiar, og når boka er over er dei fleste gode vener og vel forlikte. Som alltid er det mange referansar til populærkultur, mellom anna til ei mengd fjernsynsprogram, og Pynchon viser klasse ved å ha minst tre referansar til Marx Brothers.

Utover i boka misser ein gjerne litt interesse for sjølve historia, og kosar seg heller med setningar og avsnitt som berre Pynchon kan skriva. Han har eit enormt ordforråd, og variasjon i språket er upåklageleg. Og av og til dukkar det godbitar som dette avsnittet:

Back at his place, Doc found Scott and Denis in the kitchen investigating the icebox, having just climbed in the alley window after Denis, a bit earlier, down at his own place, had fallen asleep as he often did with a lit joint in his mouth, only this time the joint, instead of dropping onto his chest and burning him and waking him up at least partway, had rolled someplace else among the bedsheets, where soon it began to smolder. After a while Denis woke, got up, and wandered into the bathroom, thought he would take a shower, sort of got into doing that. At some point the bed burst into flame, burning eventually up through the ceiling, directly above which was his neighbor Chico's water bed, luckily for Chico without him on it, which being plastic melted from the heat, releasing nearly a ton of water through the hole that had by now burned in the ceiling, putting out the fire in Denis's bedroom while turning the floor into a sort of wading pool. Denis came drifting back from the bathroom, and not able right away to account for what he found, plus getting the fire department, who had now arrived, confused with the police, went running down the alley to Scott Oof's beach place, where he tried to describe what he thought had happened, basically deliberate sabotage by the Boards, who had never stopped plotting against him.

Passeleg med paranoia der, og avsnittet viser òg kor glad Pynchon er i komma.

Guffen tilrår.

Meir Pynchon på kulturguffebloggen
Ruth A. McIntyre: William Pynchon. Merchant and Colonizer (1961)
Slow Learner (1984)
Lotion: Nobody's Cool (plate, 1995 - hårfint relatert til Pynchon)
Bleeding Edge (2013)
Inherent Vice (film, 2014)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar