Eg les meg gjennom eldre Auster-bøker. Denne kjøpte eg den hausten ho kom ut. Fredagskvelden den veka var Marit ute, kanskje til og med vekkreist, og eg låg på sofaen heile kvelden, heilt til boka var ferdig. Det var som om dei mindre vellukka romanane Mr. Vertigo og Timbuktu ikkje fanst - denne boka var like fengande som dei tidlegaste Auster-romanane.
Frå midten av 90-åra arbeidde Auster mykje med film. Han skreiv manus til fire filmar, og regisserte éin av dei. Slik sett er det ikkje noko bombe at denne boka handlar om film. Ho har ein glitrande opningssetning - "Everyone thought he was dead" - og han alle trudde var død var ein ukjent og gløymt regissør frå stumfilmar, Hector Mann. Forteljaren i romanen, David Zimmer, er ein professor som har mist heile familien sin i ei flyulukke. Han burer seg inne, og er på veg mot ein tidleg død når han tilfeldigvis ser ein av filmane til Mann. Han ler for fyrste gong på lenge, og vil finna ut meir om Mann. Det fører han verda over, og etter at han har sett alle filmane Mann laga skriv han ei bok om desse filmane. Så får han eit brev frå ei som seier at ho er gift med Mann, og at Mann framleis lever. Mann vil gjerne treffa Zimmer, og han reiser (litt motvillig) til New Mexico for å møta Mann. På veg dit får han òg høyra at Mann forsvann av fri vilje femti år tidlegare, og at han heile tida har laga filmar. Desse har ingen sett.
Det er velskrive og fengande, det einaste som dreg litt ned er nokre altfor lange referat frå filmane hans. Her er fleire referansar til andre Auster-bøker, både tidlegare og komande. David Zimmer er òg namnet på ein person i Moon Palace, medan Auster seinare gav ut bøker med same titlar som to av filmane til Mann - Travels in the Scriptorium og The Inner Life of Martin Frost.
Guffen tilrår.
Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Baumgartner (2023)
Bloodbath Nation (2023)
Siri Hustvedt: Ghost Stories. A Memoir (2026)
16. september 2018
15. september 2018
Team Ingebrigtsen, sesong 1 (2016)
Dette er serien for dei som meiner at Sopranos vert for valdeleg. Begge seriane handlar om ein familie der familiefaren bestemmer alt. (Skal ein vera pirkete er der rett nok eigentleg to familiar i Sopranos.) Dette er familien Ingebrigtsen, der det berre handlar om friidrett.
Far i huset, Gjert, er trenar. Knallhard trenar. Han trenar sine eigne ungar, tre gutar og etter kvart ei jente. Denne sesongen tek til alt i 2013, og dekkjer tida fram til 2016. Den eldste av dei tre gutane, Henrik, har alt vunne 1500 meter i EM, og her får han selskap av broren Filip i Europa- og verdstoppen. Jakob, bror nummer tre, er det største talentet, men er berre tolv år då sesongen tek til.
Dei vert altså køyrt knallhardt. Faren legg opp eit treningsprogram det ikkje skal avvikast frå. Viss nokon ikkje gjer alt, eller ting ikkje fungerer, vert han streng, eventuelt sur. Alle i familien er fritalande, og det er her mykje av sjarmen til serien ligg. Det kjem klare beskjedar når folk snakkar med kvarandre, men også når dei er åleine med kameraet. Ei slik flott scene er når dei tre gutane reiser på treningsopphald utan faren. Så fort dei får sjansen kjøper dei seg store burgerar, og ein av dei tek sjølvsagt eit bilete av måltidet og sender til faren. Han ringjer nokre sekund seinare og skjeller dei ut.
Og faren vil styra alt. Når Henrik fortel at han har fått seg kjæraste, er den fyrste reaksjonen til faren at dette skal ikkje gå ut over treninga. Han modererer seg rett nok etter nokre veker, men likevel. Og når Jakob tek ein imponerande topp ti-plass i junior-EM, der han som 16-åring konkurrerer mot 19-åringar, er ikkje faren i godlune: På telefon rett etter løpet er det ikkje viktig å gratulera Jakob, det er langt viktigare å snakka om kvifor Jakob valde eit så dumt løpsopplegg.
Guffen tilrår.
Meir Team Ingebrigtsen på kulturguffebloggen
Sesong 2 (2018)
Sesong 3 (2019)
Sesong 4 (2020)
Sesong 5 (2021)
Far i huset, Gjert, er trenar. Knallhard trenar. Han trenar sine eigne ungar, tre gutar og etter kvart ei jente. Denne sesongen tek til alt i 2013, og dekkjer tida fram til 2016. Den eldste av dei tre gutane, Henrik, har alt vunne 1500 meter i EM, og her får han selskap av broren Filip i Europa- og verdstoppen. Jakob, bror nummer tre, er det største talentet, men er berre tolv år då sesongen tek til.
Dei vert altså køyrt knallhardt. Faren legg opp eit treningsprogram det ikkje skal avvikast frå. Viss nokon ikkje gjer alt, eller ting ikkje fungerer, vert han streng, eventuelt sur. Alle i familien er fritalande, og det er her mykje av sjarmen til serien ligg. Det kjem klare beskjedar når folk snakkar med kvarandre, men også når dei er åleine med kameraet. Ei slik flott scene er når dei tre gutane reiser på treningsopphald utan faren. Så fort dei får sjansen kjøper dei seg store burgerar, og ein av dei tek sjølvsagt eit bilete av måltidet og sender til faren. Han ringjer nokre sekund seinare og skjeller dei ut.
Og faren vil styra alt. Når Henrik fortel at han har fått seg kjæraste, er den fyrste reaksjonen til faren at dette skal ikkje gå ut over treninga. Han modererer seg rett nok etter nokre veker, men likevel. Og når Jakob tek ein imponerande topp ti-plass i junior-EM, der han som 16-åring konkurrerer mot 19-åringar, er ikkje faren i godlune: På telefon rett etter løpet er det ikkje viktig å gratulera Jakob, det er langt viktigare å snakka om kvifor Jakob valde eit så dumt løpsopplegg.
Guffen tilrår.
Meir Team Ingebrigtsen på kulturguffebloggen
Sesong 2 (2018)
Sesong 3 (2019)
Sesong 4 (2020)
Sesong 5 (2021)
Etikettar:
fjernsyn,
Norge,
Team Ingebrigtsen
14. september 2018
Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv (2014)
Eg har ikkje lese mykje av Kjell Askildsen, men det eg har lese har eg likt godt. Eg likte òg godt samtaleboka van der Hagen laga med Dag Solstad, så då eg fann denne i eit boksal var det lett å slå til.
Det var eit godt kjøp. Det er ei god form van der Hagen har funne. Han har (over tid, i dette tilfellet) etablert eit godt forhold til han han skriv om, og her er det teke med intervju han har gjort med Askildsen for relativt lenge sidan. Askildsen snakkar fritt om alt mogeleg, og gjev van der Hagen svar når han spør. Alle spørsmål er ikkje like viktige for Askildsen, men når dei handlar om litteraturen hans er han heilt konsentrert, og det verkar som om han er meir oppteken av å formulera seg presist der. Og denne presise formuleringsemna er jo noko som kjenneteiknar han.
Det handlar òg mykje om det ikkje-skrivande livet hans, men ikkje for mykje. Han fortel om både kone og born, men mest fortel han om foreldra. Forholdet til faren ser ut til å ha prega han stort. Askildsen vaks opp i Mandal, men kom seg vekk så fort han kunne. Det vart for innestengt og religiøst for han. Dette skriv han gjerne om, og det vart ikkje alltid teke like godt opp av foreldra.
Guffen tilrår.
Meir Askildsen på kulturguffebloggen
Et stort øde landskap (1991)
Alt som før (1994)
Vennskapets pris (2015)
Meir van der Hagen på kulturguffebloggen
Dialoger (1993)
Dialoger II (1996)
Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013)
Det var eit godt kjøp. Det er ei god form van der Hagen har funne. Han har (over tid, i dette tilfellet) etablert eit godt forhold til han han skriv om, og her er det teke med intervju han har gjort med Askildsen for relativt lenge sidan. Askildsen snakkar fritt om alt mogeleg, og gjev van der Hagen svar når han spør. Alle spørsmål er ikkje like viktige for Askildsen, men når dei handlar om litteraturen hans er han heilt konsentrert, og det verkar som om han er meir oppteken av å formulera seg presist der. Og denne presise formuleringsemna er jo noko som kjenneteiknar han.
Det handlar òg mykje om det ikkje-skrivande livet hans, men ikkje for mykje. Han fortel om både kone og born, men mest fortel han om foreldra. Forholdet til faren ser ut til å ha prega han stort. Askildsen vaks opp i Mandal, men kom seg vekk så fort han kunne. Det vart for innestengt og religiøst for han. Dette skriv han gjerne om, og det vart ikkje alltid teke like godt opp av foreldra.
Guffen tilrår.
Meir Askildsen på kulturguffebloggen
Et stort øde landskap (1991)
Alt som før (1994)
Vennskapets pris (2015)
Meir van der Hagen på kulturguffebloggen
Dialoger (1993)
Dialoger II (1996)
Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013)
Etikettar:
Askildsen,
litteratur,
Norge,
van der Hagen
9. september 2018
Odd W. Surén: Den som skriver (2013)
Dette var merkeleg. Eg har sansen for Surén, og dette er i tillegg ei bok som har fått svært rosande omtalar. Eg gleda meg til å lesa ho, men vart skuffa heilt frå opninga. Det fenga ikkje, det var keisamt, og eg var på nippet til å leggja boka frå meg. Men det skjedde noko midt i boka, og derfrå og ut svinga det meir.
Eg-personen, Corr, er den som skriv. Han bur i Blokk, eit samfunn som minner litt om 1984, og som minner litt om eit fengsel. Ingen har reell fridom, og alle har respekt eller fryktar han som skriv. Han er den eine historieskrivaren deira, og skriv kvar dag ned alt som har hendt. Språket hans er avgrensa. Han bruker lang, lang tid på å presentera både seg og samfunnet, på å skriva om kva han driv med, og på folk han har kontakt med.
Det er seige saker, men det snur når ein framand brått dukkar opp. Han har eit langt rikare språk, og han er ikkje redd. Han snakkar fritt, og fortel om eit land som er meir spanande, meir fargerikt og betre på alle måtar. Alle i Blokk følgjer han til det andre landet. Den einaste som vert att er Corr. Fleire frå det nye landet vitjar han og prøver å få han til å flytta, men han vert verande i Blokk, heilt åleine.
Guffen er lunken.
Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Dødsmåter (2006)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)
Eg-personen, Corr, er den som skriv. Han bur i Blokk, eit samfunn som minner litt om 1984, og som minner litt om eit fengsel. Ingen har reell fridom, og alle har respekt eller fryktar han som skriv. Han er den eine historieskrivaren deira, og skriv kvar dag ned alt som har hendt. Språket hans er avgrensa. Han bruker lang, lang tid på å presentera både seg og samfunnet, på å skriva om kva han driv med, og på folk han har kontakt med.
Det er seige saker, men det snur når ein framand brått dukkar opp. Han har eit langt rikare språk, og han er ikkje redd. Han snakkar fritt, og fortel om eit land som er meir spanande, meir fargerikt og betre på alle måtar. Alle i Blokk følgjer han til det andre landet. Den einaste som vert att er Corr. Fleire frå det nye landet vitjar han og prøver å få han til å flytta, men han vert verande i Blokk, heilt åleine.
Guffen er lunken.
Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Dødsmåter (2006)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)
Etikettar:
litteratur,
Norge,
Surén
7. september 2018
Alice Munro: The Moons of Jupiter (1982)
Det finst bøker eg bruker lang tid på å lesa ferdig. Som regel er grunnen at bøkene er seige å koma gjennom, andre gonger kjem det av at bøkene er finfine. Då er det som regel novellesamlingar, der kvar novelle er så god at det kjennest rett å la den novella få synka litt inn før eg les den neste.
Dette er ei slik bok, og slik er mange av Munro-bøkene eg har lese. Det er flotte, flotte noveller. Det er vanskeleg å referera handling, og det er vanskeleg å peika på raude trådar i boka. Munro er ein meister, og byggjer opp novellene heilt rett. Ved fleire av novellene var det slik at dei fyrste sidene verka litt keisame, det skjedde litt for lite, og det var vanskeleg å sjå kva som skulle heva det heile. Men heilt umerkeleg skjer det noko, brått er eg langt inne i novellene, og når kvar novelle sluttar skulle eg gjerne vore der litt lenger.
Mange av novellene går føre seg på den canadiske landsbygda. Hovudpersonen er som regel ei kvinne, gjerne ei som skriv. Det er mange møte mellom slektningar, og det er ofte slik at hovudpersonen møter eldre slektningar. Slik er det i tittelnovella, som avsluttar boka, og som kanskje er den aller finaste. Far hennar er på sjukehus, og ho er i byen for å vera nær han. Av og til snakkar dei med kvarandre, av og til tenkjer ho attende på korleis ho sjølv har vore som forelder.
Guffen tilrår.
Meir Munro på kulturguffebloggen
Dance of the Happy Shades (1968)
Lives of Girls and Women (1971)
Something I've Been Meaning to Tell You (1974)
Who Do You Think You Are? (1978)
The Progress Of Love (1986)
Friend Of My Youth (1990)
Open Secrets (1994)
The Love of a Good Woman (1998)
Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001)
Runaway (2004)
The View from Castle Rock (2007)
Too Much Happiness (2009)
Dear Life (2012)
Dette er ei slik bok, og slik er mange av Munro-bøkene eg har lese. Det er flotte, flotte noveller. Det er vanskeleg å referera handling, og det er vanskeleg å peika på raude trådar i boka. Munro er ein meister, og byggjer opp novellene heilt rett. Ved fleire av novellene var det slik at dei fyrste sidene verka litt keisame, det skjedde litt for lite, og det var vanskeleg å sjå kva som skulle heva det heile. Men heilt umerkeleg skjer det noko, brått er eg langt inne i novellene, og når kvar novelle sluttar skulle eg gjerne vore der litt lenger.
Mange av novellene går føre seg på den canadiske landsbygda. Hovudpersonen er som regel ei kvinne, gjerne ei som skriv. Det er mange møte mellom slektningar, og det er ofte slik at hovudpersonen møter eldre slektningar. Slik er det i tittelnovella, som avsluttar boka, og som kanskje er den aller finaste. Far hennar er på sjukehus, og ho er i byen for å vera nær han. Av og til snakkar dei med kvarandre, av og til tenkjer ho attende på korleis ho sjølv har vore som forelder.
Guffen tilrår.
Meir Munro på kulturguffebloggen
Dance of the Happy Shades (1968)
Lives of Girls and Women (1971)
Something I've Been Meaning to Tell You (1974)
Who Do You Think You Are? (1978)
The Progress Of Love (1986)
Friend Of My Youth (1990)
Open Secrets (1994)
The Love of a Good Woman (1998)
Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001)
Runaway (2004)
The View from Castle Rock (2007)
Too Much Happiness (2009)
Dear Life (2012)
Etikettar:
Canada,
litteratur,
Munro
6. september 2018
Bill Bryson: Notes from a Big Country (1998)
Bill Bryson er amerikansk. På ei av dei mange reisene sine møtte han ein britisk kvinne. Dei gifta seg, og etter eit par år der han fullførte utdanninga si i USA slo dei seg ned i England. Etter atten år, då han var vel etablert som forfattar, flytta familien til USA. Han fekk spørsmål frå ein tidlegare kollega om han ville verta spaltist i ei britisk sundagsavis, der han kunne skriva om korleis det var å koma attende til USA etter så mange år i England.
I introduksjonen skriv Bryson at han gjorde det han kunne for å unngå å verta spaltist, men at han ikkje greidde å få den tidlegare kollegaen til å forstå det. Litt motviljug tok han fatt på oppgåva, og i denne boka er 78 av kommentarane hans samla.
Det er stort sett fornøyeleg lesnad. Bryson er ikkje altfor glad i alt det amerikanske. Når han fyrst har fått for seg at han skal vera kritisk, tek han gjerne godt i, og det gjer det jo artigare. Kva han skriv om? Det er nesten lettare å ramsa opp det han ikkje skriv om. Service, naboskap, reklame, fjernsyn, datamaskiner, flyselskap, familieliv, osb.
Heilt på nivå med dei beste bøkene hans er nok ikkje dette. Bøkene er nok tekstar han arbeider meir med, desse tekstane var i utgangspunktet skrivne for eit kortare liv. Men her er altså mykje bra likevel.
Guffen tilrår.
Meir Bryson på kulturguffebloggen
The Lost Continent (1989)
Neither here Nor there (1991)
Notes from a Small Island (1995)
A Walk in the Woods (1998)
Down Under (2000)
Shakespeare. The World as a Stage (2007)
At Home (2010)
One Summer. America 1927 (2013)
The Road to Little Dribbling (2015)
The Body (2019)
I introduksjonen skriv Bryson at han gjorde det han kunne for å unngå å verta spaltist, men at han ikkje greidde å få den tidlegare kollegaen til å forstå det. Litt motviljug tok han fatt på oppgåva, og i denne boka er 78 av kommentarane hans samla.
Det er stort sett fornøyeleg lesnad. Bryson er ikkje altfor glad i alt det amerikanske. Når han fyrst har fått for seg at han skal vera kritisk, tek han gjerne godt i, og det gjer det jo artigare. Kva han skriv om? Det er nesten lettare å ramsa opp det han ikkje skriv om. Service, naboskap, reklame, fjernsyn, datamaskiner, flyselskap, familieliv, osb.
Heilt på nivå med dei beste bøkene hans er nok ikkje dette. Bøkene er nok tekstar han arbeider meir med, desse tekstane var i utgangspunktet skrivne for eit kortare liv. Men her er altså mykje bra likevel.
Guffen tilrår.
Meir Bryson på kulturguffebloggen
The Lost Continent (1989)
Neither here Nor there (1991)
Notes from a Small Island (1995)
A Walk in the Woods (1998)
Down Under (2000)
Shakespeare. The World as a Stage (2007)
At Home (2010)
One Summer. America 1927 (2013)
The Road to Little Dribbling (2015)
The Body (2019)
Etikettar:
Bryson,
litteratur,
Storbritannia,
USA
2. september 2018
Steven Gaines: Heroes & Villains (1986)
The Beach Boys hadde femtiårsjubileum i 2012, og held vel på framleis. Dei er eitt av dei fremste døma på at det går an å vri mykje vatn ut av ei fille - det er mange år sidan sist dei gav ut musikk som kan kallast interessant. Alle dei tre Wilson-brørne er ute av gruppa no, og det er òg Al Jardine - det er altså berre Mike Love att av dei fem klassiske medlemmane i gruppa.
Dei slutta vel eigentleg å vera relevante mot slutten av 60-åra. Men midt i 60-åra var dei den einaste gruppa som kunne metsja The Beatles. Brian Wilson, før han miste grepet heilt, hadde slutta med turnear, og arbeidde heller i studio, der han sette saman dei to meisterverka Pet Sounds og Smile.
Det skjedde mykje rundt gruppa. I 60-åra var dei tidvis store musikalsk. Brian Wilson tørnar galen, kanskje mest på grunn av altfor mykje dop. Dennis Wilson, den einaste av dei fem som surfa, drukna i 1983. Far til dei tre Wilson-brørne meiner at han bør styra alt, inkludert skriving av nye songar. Alle vassa i damer, dei fleste var gifte fleire gonger, og dei fleste drakk og dopa seg for mykje. Mike Love, som vanlegvis vert rekna for den store skurken i BB-historia, styrer etter kvart alt, og kjem på kant med alle dei andre.
Steven Gaines er mest oppteken av det som skjer rundt gruppa. Det er ikkje musikken som er det viktige, han trivst betre når han kan skriva om damer eller drikk eller dop. Det er ei vinkling som er rar, og som gjer at boka slettes ikkje er så god og interessant som ho burde vera. Han skriv heller ikkje spesielt godt.
Guffen er lunken.
Meir Beach Boys på kulturguffebloggen
Dennis Wilson: Pacific Ocean Blue (1977)
Charles L. Granata: I Just Wasn't Made for These Times (2003)
Beautiful Dreamer. Brian Wilson and the Story of "Smile" (2004)
Luiz Sanchez: Smile (2014)
Brian Wilson og Ben Greenman: I am Brian Wilson (2016)
Mike Love og James S. Hirsch: Good Vibrations. My Life as a Beach Boy (2016)
Brian Wilson. Long Promised Road (2021)
David Leaf: God Only Knows (2022)
Beach Boys (2024)
David Leaf: Smile. The Rise, Fall and Resurrection of Brian Wilson (2025)
Dei slutta vel eigentleg å vera relevante mot slutten av 60-åra. Men midt i 60-åra var dei den einaste gruppa som kunne metsja The Beatles. Brian Wilson, før han miste grepet heilt, hadde slutta med turnear, og arbeidde heller i studio, der han sette saman dei to meisterverka Pet Sounds og Smile.
Det skjedde mykje rundt gruppa. I 60-åra var dei tidvis store musikalsk. Brian Wilson tørnar galen, kanskje mest på grunn av altfor mykje dop. Dennis Wilson, den einaste av dei fem som surfa, drukna i 1983. Far til dei tre Wilson-brørne meiner at han bør styra alt, inkludert skriving av nye songar. Alle vassa i damer, dei fleste var gifte fleire gonger, og dei fleste drakk og dopa seg for mykje. Mike Love, som vanlegvis vert rekna for den store skurken i BB-historia, styrer etter kvart alt, og kjem på kant med alle dei andre.
Steven Gaines er mest oppteken av det som skjer rundt gruppa. Det er ikkje musikken som er det viktige, han trivst betre når han kan skriva om damer eller drikk eller dop. Det er ei vinkling som er rar, og som gjer at boka slettes ikkje er så god og interessant som ho burde vera. Han skriv heller ikkje spesielt godt.
Guffen er lunken.
Meir Beach Boys på kulturguffebloggen
Dennis Wilson: Pacific Ocean Blue (1977)
Charles L. Granata: I Just Wasn't Made for These Times (2003)
Beautiful Dreamer. Brian Wilson and the Story of "Smile" (2004)
Luiz Sanchez: Smile (2014)
Brian Wilson og Ben Greenman: I am Brian Wilson (2016)
Mike Love og James S. Hirsch: Good Vibrations. My Life as a Beach Boy (2016)
Brian Wilson. Long Promised Road (2021)
David Leaf: God Only Knows (2022)
Beach Boys (2024)
David Leaf: Smile. The Rise, Fall and Resurrection of Brian Wilson (2025)
Etikettar:
Beach Boys,
litteratur,
musikk,
USA
Abonner på:
Innlegg (Atom)






