Boka handlar om då 76 fangar rømde frå ein tysk fangeleir under krigen. Berre tre av dei kom seg trygt til eit anna land, og av dei 73 som vart tekne vart 50 henretta. Fire av dei som flykta var norske, og to av dei som overlevde var òg norske.
Det er ein utruleg historie, men det er ikkje sjølve flukta som er mest utruleg. Fangane var alle flygarar, og dei var plasserte i fangeleiren Stalag Luft III. Her hadde dei det merkeleg fritt, og dei vart handsama langt snillare enn fangar i andre leirar. Viss du vart teken under eit fluktforsøk vart du berre returnert til leiren, der du rett nok fyrst sat nokre veker i isolat. Vaktene i leiren visste at det var vanleg at fangane prøvde å grava seg ut, men tok ikkje leitinga etter gangar alvorleg nok til at dei oppdaga gangen som vart brukt under rømminga. Det skuldast nok litt at fangane hadde gode dekkoperasjonar, men likevel. Det verkar av og til som om sjefen for leiren, Friedrich Wilhelm von Lindeiner, er på fangane si side.
Under flukta grov dei ein tunnel på rundt 100 meter, åtte meter under bakken. Dei hadde sydd sivile klede, dei hadde laga falsk legitimasjon, dei hadde med seg mykje pengar, osb. Dei to nordmennene som greidde seg snakka begge godt tysk, og reiste med tog til Stettin og vidare til Sverige.
Guffen tilrår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar