31. desember 2023

Fargo, sesong 4 (2020)

Denne sesongen gjekk meg litt hus forbi då han vart lansert. Han vart fjerna frå HBO etter uventa kort tid, men dukka opp att no, i samband med at det har kome ein femte sesong. Den nye sesongen har fått strålande meldingar, men eg valde å sjå denne fyrst, sjølv om eg er usikker på kvifor. Kvar sesong er heilt frittståande.

Denne gongen er me i Missouri, der to kriminelle organisasjonar kjem på kant med kvarandre. Den eine er italiensk-amerikansk, og er ein del av ein større, nasjonal organisasjon. Den andre er styrt av svarte amerikanarar, og er meir lokal. Dei kjempar om kven som skal kontrollera kva. I tillegg møter me eit par etterforskarar, ein rimeleg ustabil sjukepleiar, og ei tenåringsjente som likar å snusa i andre sine saker.

I kampen mellom dei to organisasjonane går ein del liv tapt. Det er diverre ikkje like originalt og fengande som dei tre fyrste sesongane. Dette vert meir tradisjonelt, og det vert ikkje betre av at her knapt er interessante karakterar. Svært mange av personane me møter vert drepne i løpet av serien, og ikkje éin einaste gong tenkte eg at den drepne karakteren var ein eg gjerne ville sett meir av. Det er stilreint og fint å sjå på, men dette var ein stor nedtur.

Guffen kan ikkje tilrå dette. 

Relatert på kulturguffebloggen
Fargo (film, 1997)
Fargo, sesong 1 (2014)
Fargo, sesong 2 (2015)
Fargo, sesong 3 (2017)
Fargo, sesong 5 (2023)

28. desember 2023

Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)

Denne boka er ein liten nedtur, kanskje spesielt når ho vert plassert i Vesaas-kronologien. Sju år tidlegare hadde han gjeve ut den glimrande novellesamlinga Vindane, og to år tidlegare kom romanen Fuglane ut. Vesaas var altså i godt slag, men denne boka held ikkje det same nivået. 

Her er ti noveller, og fleire av dei har ungar eller ungdom i hovudrollene. To noveller er så lange at dei dekkjer halve boka. I begge desse møter me unge jenter som verkar ettertrakta, dei vert i alle fall heile tida oppsøkt av andre. Diverre er ikkje desse to novellene spesielt vellukka, og "Blå knapp borte" er så veik at det nesten er vanskeleg å tenkja seg at det er Tarjei Vesas som har skrive ho.

Her finst heldigvis nokre noveller som fungerer. "G for Gudny" fungerer godt, og den meir dramatiske "Hesten frå Hogget" er ei av dei beste her. Me møter to unge gutar som midtvinters skal til seters med ein hest. Hesten går gjennom isen, og dei kjempar for å halda han i live. Dei tre siste novellene er korte. Her er det symbolikaren Vesaas som dominerer, i alle fall i sluttnovella, "Det snør og snør". 

Guffen er lunken. 

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Tarjei Vesaas: Is-slottet (1963)
Tarjei Vesaas: Bruene (1966)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Tarjei Vesaas: Båten om kvelden (1968)

Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)
Fuglane (Det Vestnorske Teateret, Bergen, 5.4.2025)

27. desember 2023

Jens K. Styve: Dunce. Apokalypse snart (2020)

Dunce er ein fin teikneserie. Stripene har gode poeng,. Teikningane er gode. Her er nok karakterar til at det vert god variasjon i stripene. 

Det handlar litt om far og son og om hunden deira, Brego. Ein sjeldan gong er alle med i same stripe; vanlegvis er det berre ein eller to av dei. Faren er på jobb, og me møter han saman med kollegaene sine. Hunden deira er av og til saman med andre hunder, både frivillig og ufrivillig. 

Nokre av stripene heng saman, i alle fall tematisk. Tidleg i boka handlar det mykje om at sosiale medium tek altfor mykje tid. Mot slutten, i striper som akkurat då var dagsaktuelle, handlar det om pandemien. Det er mykje smiling, det er litt humring, og ein gong lo eg høgt.

Guffen tilrår. 

Meir Styve på kulturguffebloggen
Eg, Ove Kvamme (2008)
Friedland (2013)

Dunce. Lut og kaldt vatn (2019)
Dunce. Apokalypse snart (2020

26. desember 2023

Stevie Chick: Psychic Confusion. The Sonic Youth Story (2007)

Sonic Youth er eit av mange band eg har høyrt for lite på. Dei var originale, viktige og gode, og var heile tida på leiting etter dei rette tonane. Sjølv om dei etter kvart gav ut plater på store selskap, vart dei sett på som eit undergrunnsband, eit band som stod for dei rette verdiane.

Det med undergrunnen fekk uventa stor plass her. Chick skriv mykje om andre band, og då er det ikkje berre snakk om å nemna dei i forbifarten. Viss Sonic Youth på ein turne hadde fire-fem oppvarmingsband, bruker gjerne Chick nokre sider på å presentera dei banda, og på å koma med korte biografiar om det. Det var litt rart, men samstundes fungerte det godt - ikkje minst for å få fram poenget med at Sonic Youth var viktige.

Eg kjenner ikkje historia til bandet i detalj, men etter det eg kan sjå går Chick grundig til verks. Han bruker både nye og gamle intervju, han bruker gamle artiklar, og det heile er rimeleg underhaldande. Sjølv om den gode stemninga i bandet fordufta nokre år seinare: Ekteparet Thurston Moore og Kim Gordon gjekk frå kvarandre, og i kjølvatnet av det brotet vart bandet oppløyst.

Guffen tilrår. 

Meir Sonic Youth på kulturguffebloggen
Kim Gordon: Girl in a Band (2015)
Thurston Moore: Sonic Life (2023)

21. desember 2023

Jon Fosse: Morgon og kveld (2000)

Undervegs i lesinga av denne romanen tenkte eg på dei altfor, altfor mange som ikkje har lese denne boka. For ei ufatteleg oppleving dei går glipp av! Boka er så glitrande, så fabelaktig, så velskriven og så original at ho gjorde eit enormt inntrykk også denne gongen, rundt tjue år etter at eg las ho fyrste gong. Fram til Septologien heldt eg denne for å vera den beste Fosse-romanen, og det seier ikkje så lite.

Kva det handlar om? Vegen inn i livet, og vegen ut att. Etter eit kort kapittel som handlar om fødselen til fiskaren Johannes, vert me med han gjennom dagen han døyr. Det er dødsdagen som gjer sterkast inntrykk, der han gjer det han plar gjera, Han møter bestevenen Peter, men han forstår ikkje heilt kvifor Peter er så rar. Dei dreg inn til byen for å selja fisk, men får det ikkje heilt til. Dei reiser heim att, og då han litt seinare går for å vitja Peter møter han dottera Signe, som går fort mot heimen til Johannes. Sidene der dette møtet vert skildra er noko av det aller, aller beste Fosse har skrive. 

Etter at Fosse fekk Nobelprisen har eg møtt eller høyrt om fleire som har sagt at dei ikkje har lese Fosse, av di han er så vanskeleg. Eg trur denne romanen er ein god inngang til forfattarskapen hans. Boka er krystallklar.

Guffen tilrår. 

Meir Fosse på kulturguffebloggen
Raudt, svart (1983)
Stengd gitar (1985)
Blod. Steinen er (1987)
Naustet (1989)
Flaskesamlaren (1991)
Bly og vatn (1992)
To forteljingar (1993)
Prosa frå ein oppvekst (1994)
Gitarmannen (1997)
Eldre kortare prosa (1998)
Morgon og kveld (2000)
Det er Ales (2004)
Melancholia (2004)
Leif Zern: Det lysande mørket (2005)
Andvake (2007)
Cecilie N. Seiness: Jon Fosse. Poet på Guds jord (2009)
Jente i gul regnjakke (2009)
Olavs draumar (2012)
Soga om Fridtjov den Frøkne (2013)
Kveldsvævd (2014)
Eskil Skjeldal og Jon Fosse: Mysteriet i trua (2015)
Det andre namnet (2019)
Eg er ein annan (2020)
Eit nytt namn (2021)
Kvitleik (2023)
I svarte skogen inne (Det Vestnorske Teateret, Bergen, 2.6.2023)
Jan H. Landro: Jon Fosse. Djupt og enkelt (2022)
Mor og barn (Det Vestnorske Teateret, Bergen, 28.2.2025)
Asle og Alida (Grieghallen, Bergen, 4.4.2025)
Vaim (2025)
Gitarmannen (DNS, Bergen, 24.1.26)

17. desember 2023

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Syke søster (2023)

Det handlar om tvillingane Alma og Edit. Edit lever ikkje meir; og Alma kjem ikkje over det. Ho har ein sambuar, og då ho vert gravid vert det litt i meste laget for ho. Ho reiser tilbake til Askild, som bur langt unna alle andre og som var fosterfar for tvillingane. 

Ingen av dei snakkar spesielt mykje, men dei greier likevel å bu i same hus. Det er Alma det handlar mest om, men det er Edit som er forteljaren i romanen. Av og til kan det stå at no tenkjer Alma på meg (eller noko liknande), og for meg er det ein måte å visa lesaren forholdet mellom Alma og Edit. Alma høyrer ofte at Edit snakkar til ho. 

Det er ei fin bok. Språket er stille og stilreint, og me merkar godt korleis Alma vert tryggare og tryggare. Ho vert òg meir komfortabel med at ho er gravid. Det einaste eg likte mindre i boka er sluttkapitlet, der det vart litt for mykje happy ending. Brått kom Even på besøk, og då tek Alma farvel med Edit.

Guffen tilrår. 

Meir Skomsvold på kulturguffebloggen
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009)
Monstermenneske (2012)
33 (2014)
Kjersti Annesdatter Skomsvold leser Aksel Sandemose (2017)
Barnet (2018)
Den andre forsvinninga (2019)
I dag jeg, i morgen du (2020)
Agnes natt og dag (2021)
Hun er levende (2025)

16. desember 2023

Ottar Grepstad: Den bortkomne Aasen-visa (2023)

Det har vore skrive mykje om Ivar Aasen og verket hans, men der er visst framleis hol som kan tettast. Det er kanskje ikkje det viktigaste holet, men det er viktig likevel. I 1843, truleg under det lange opphaldet i Nordhordland, skreiv han diktet "Vise om Giftermaal". Det vart ikkje publisert så lenge han levde, og sjølv om nokre har kjent til diktet, har ingen av Aasen-biografane plukka det opp.

Ottar Grepstad har grave djupt for å finna ut så mykje som råd om diktet. Originalmanuskriptet er vekke, men då VG i 1897 vart dei fyrste som trykte diktet skreiv dei at det var skrive "med Aasens egen Haand", så dei har truleg hatt det. Diktet har vore trykt fleire stader, men forma det hadde i VG i 1897 er truleg den mest korrekte å bruka. Grepstad leiter i arkiv, han finn spor som sender han vidare, og når han set punktum har han vore innom mykje av Sør-Noreg, Canada og USA. Temaet for diktet er livet som ungkar. Det var eit tema Aasen (litt motvillig) kjende godt til, og det var eit tema han ofte dikta om. 

Det heile kan minna litt om arbeidet Terje Aarset har gjort for å fortelja om korleis den nynorske songskatten vart til. Skilnaden er at Grepstad leitar etter informasjon om eit dikt/ein song som var så godt som ukjend. Det er uansett ein kjekk sjanger, og det hadde ikkje vore meg imot om nokon skreiv like godt og grundig om andre Aasen-dikt - kjende som ukjende.

Guffen tilrår. 

Meir Grepstad på kulturguffebloggen
Avisene som endra Noreg (2010)
Historia om Ivar Aasen (2013)
Vinje-bibliografien (2017)
Forfattarens skriftstader (red., 2018)
Aasen-bibliografien (2018)
Brent ord (2022)
Bokhistorier (2022)

Meir Ivar Aasen på kulturguffebloggen
Garborg, Hovden, Koht: Ivar Aasen. Granskaren, maalreisaren, diktaren (1913)
Handagard: Ivar Aasen (1956)
Kjell Venås: Ivar Aasen og Universitetet (2000)
"Kven skal læra han Ivar å lesa?" (10.12.2011)
Symra (2013)
Erlend Loe: Tale ved Ivar Aasens grav 17. mai 2026 (2026)