Utgangspunktet for denne romanen er greitt: Forteljaren, ein kar som heiter Erlend, tenkjer på dei som bygde landet og på dei som oppdaga verda. Han kjenner det som om han høyrer til i ein generasjon som ikkje set nokre større spor etter seg, og finn ut at han vil gjera noko med det. Han går på skeiser på eit vatn ved Trondheim, og merkar at vinden fører han over til den andre sida. Kan noko liknande ha skjedd i Stillehavet?
Han får med seg seks andre og reiser til ei øy i Polynesia, der dei skal prøva ut denne teorien. Og ein del andre teoriar. Dei prøver å framstå som forskarar, men dei lurer ingen: Dei er der mest for å ha gjort det, verkar det som. Ingen trur på skeise-teorien, truleg heller ikkje han som fyrst kom på han.
Boka vert litt for omfattande. Det tek for lang tid før dei legg ut på reisa, og når dei omsider kjem fram til øya, skjer det såpass lite at det vert litt keisamt å lesa. Det ligg i korta at forteljaren er ekspedisjonsleiar og har siste ordet, men han let seg rett som det er overtala av andre.
Guffen er lunken.
Tatt av kvinnen (1993)
Naiv. Super (1996)
Fvonk (2011)
Helvete (2019)
Marit Eikemo et.al.: Smilefjes. Fem samtaler med Erlend Loe (2019)
Forhandle med virkeligheten (2020)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar