Eg har ikkje lese mange romanar av Kjartan Fløgstad, og eg har vel ikkje vore like nøgd med alt eg har lese heller. Han er likevel ein forfattar eg ofte tenkjer at eg burde lesa meir av, og det kan henda at eg var for ung og urøynd som lesar sist eg las romanar av han. Så eg prøver meg igjen, og tek like godt til med den fyrste romanen hans.
Romanen kan minna litt om Bikubesong. Eller omvendt - denne boka kom jo ut lenge før Bikubesong. Der handlar det om Odda; her handlar det ofte om (noko som minner om) Sauda. Begge bøkene er romanar, men ingen av dei fortel ein samanhengande historie, og ingen ville ha reagert på om dei vart omtalte som novellesamlingar.
Her vert kvart kapittel fortalt av ein ny forteljar; alle kapitla opnar og sluttar med hermeteikn. Det er vel berre menn som kjem til orde, og det er menn som arbeider på fabrikk eller til sjøs. Dei har eit hardt og friskt språk, og dei må vel mistenkjast for å ta litt hardt i av og til. For meg er det kanskje det som er hovudinntrykket i denne boka - det vert ein slags heider av folkelege forteljingar.
Guffen tilrår.
Meir Fløgstad på kulturguffebloggen
Fløgstad-symposium (2001)
Brennbart (2004)
Fløgstad, Tusvik, Veiteberg: Skriftfest. Einar Økland 70 år (2010)
Rem, Søbye, Fløgstad: På æren løs (2020)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar