Det er sommar, og det ser pikerten ut til at NRK2 igjen køyrer ein serie med westernfilmar. Denne var aldeles ukjend for meg, men han var langt meir interessant enn eg hadde venta.
Filmen er regissert av Peter Fonda, som nokre år før hadde gjort det godt med Easy Rider. Han fekk laga denne filmen utan noko større innblanding frå filmselskapet, og filmen er prega av tida han er laga i. Gjennom heile den korte filmen kjem det nokre drøymeliknande sekvensar, der to eller tre bilete ligg oppå kvarandre, og der all rørsle går i sakte film. Filmmusikken er òg uvanleg stemnings- og smakfull.
Historia er ikkje av dei mest originale. To cowboyar har ridd frå jobb til jobb i sju år, før ein av dei seier at han vil attende til familien. Dei har med seg ein tredje kar, og i ein liten by vert han drepen av nokre lokale bandittar. Dei to hemner seg på bandittane, dei skyt leiaren deira gjennom begge fotsålane, før dei reiser heim. Der skil dei lag etter ei tid. Han som vert att får melding om at banditten med dei sundskotne fotsålane har fanga kameraten, og han forlet familien igjen, for å prøva å berga han som er fanga.
Ikkje altfor originalt, altså, men samla sett er dette ein heilt grei film.
Guffen tilrår.
15. juni 2015
12. juni 2015
John Steinbeck: Cannery Row (1945)
Denne boka hadde eg venta meg meir av. Boka er sett på som ei av dei betre Steinbeck-bøkene, men for meg var det ikkje slik. Ho minner mykje om Tortilla Flat, som kom ti år tidlegare. Også der møter me ei samling arbeidslause karar i Monterey - alle drikk litt for mykje, og kjem opp i den eine rare situasjonen etter den andre.
Mykje av handlinga her krinsar rundt dette kollektivet, og forholdet deira til Doc, ein marinbiolog som lever av å samla inn havdyr han sender til universitet over heile landet. Luringane hjelper han med å samla inn froskar, utan at det går heilt etter planen. Så vil dei halda ein fest for han, og det går heller ikkje heilt etter planen.
For meg vart dette for sprikande. Nye personar vert introduserte ofte, nokre er berre med i eitt kort kapittel, andre vert med litt lengre. Det vert for mange personar å halda styr på, i alle fall i ei såpass kort bok, og det heile engasjerer tidvis lite.
Samstundes er jo boka sjølvsagt prega av at det er Steinbeck som har skrive ho. Her er fleire finfine kapittel. Boka sluttar med eit slikt kapittel, der Doc ryddar etter festen.
Guffen er lunken.
Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
To a God Unknown (1933)
Tortilla Flat (1935)
In Dubious Battle (1936)
The Harvest Gypsies (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Grapes of Wrath (1940, film)
The Moon is Down (1942)
The Pearl (1947)
The Wayward Bus (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Travels With Charley (1962)
Journal of a Novel (1969)
Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)
Geert Mak: USA. En reise (2012)
Mykje av handlinga her krinsar rundt dette kollektivet, og forholdet deira til Doc, ein marinbiolog som lever av å samla inn havdyr han sender til universitet over heile landet. Luringane hjelper han med å samla inn froskar, utan at det går heilt etter planen. Så vil dei halda ein fest for han, og det går heller ikkje heilt etter planen.
For meg vart dette for sprikande. Nye personar vert introduserte ofte, nokre er berre med i eitt kort kapittel, andre vert med litt lengre. Det vert for mange personar å halda styr på, i alle fall i ei såpass kort bok, og det heile engasjerer tidvis lite.
Samstundes er jo boka sjølvsagt prega av at det er Steinbeck som har skrive ho. Her er fleire finfine kapittel. Boka sluttar med eit slikt kapittel, der Doc ryddar etter festen.
Guffen er lunken.
Meir Steinbeck på kulturguffebloggen
Cup of Gold (1929)
The Pastures of Heaven (1932)
The Red Pony (1933)
To a God Unknown (1933)
Tortilla Flat (1935)
In Dubious Battle (1936)
The Harvest Gypsies (1936)
Of Mice and Men (1937)
The Long Valley (1938)
The Grapes of Wrath (1939)
The Grapes of Wrath (1940, film)
The Moon is Down (1942)
The Pearl (1947)
The Wayward Bus (1947)
Burning Bright (1950)
East of Eden (1952)
Sweet Thursday (1954)
East of Eden (1955, film)
The Short Reign of Pippin IV (1957)
The Winter of Our Discontent (1961)
Travels With Charley (1962)
Journal of a Novel (1969)
Jackson J. Benson: John Steinbeck. Writer (1984)
Of Mice and Men (1992, film)
America and Americans. And Selected Nonfiction (2002)
Geert Mak: USA. En reise (2012)
Etikettar:
litteratur,
Steinbeck,
USA
Sverre M. Nyrønning: Northug (2014)
Petter Northug er ein glitrande skiløpar. Han kan vera eit framifrå intervjuobjekt, der dei gode replikkane trillar ut av han, men han kan òg vera det stikk motsette. Plasseringa hans i skiløp styrer humøret hans - har løpet gått dårleg, er det som regel lite å få ut av han. Kanskje det òg er eit resultat av at han er sin eigen herre - han vil styra alt i livet sitt, og går sine eigne vegar. Han har fått mykje kritikk for at han står utanfor det norske skilandslaget, for at han teikna sponsoravtale med COOP, medan det norske skilandslaget har sponsoravtale med ein annan matgigant. Han har fått kritikk for at han spelar altfor mykje poker, og han har sjølvsagt fått kritikk for at han køyrde i fylla på vårparten i fjor.
Det er altså nok av grunnar til at ei bok om Northug burde vera underhaldande og interessant. Og ei slik bok vert nok skriven ein gong, men denne boka kjem ikkje til å verta ståande som sjølve boka om Northug. Til det er forfattaren altfor, altfor lojal mot Northug. I eit etterord som er skrive til denne utgåva skildrar Nyrønning mediekøyret i dagane etter lanseringa av boka, og det er noko av det mest patetiske eg har lese. Eg les boka som noko i eit retning av eit forsvarsskrift, ei bok som skulle vera med på å retta opp det litt frynsete ryktet Northug hadde fått, og i etterordet står det at fleire avisartiklar hinta om det same. Nyrønning forsvarar seg med at han har vore heilt fri i arbeidet, men viss han har vore det - kvifor er han ikkje meir kritisk?
Nyrønning skal ha honnør for måten boka er bygd opp på. Det er ikkje noko oppramsing av gull og grøne skogar, han prøver i staden å forstå korleis Northug vart så god skiløpar. Det er tydeleg at foreldra hans var viktige, men det er sjølvsagt Northug sjølv som veit best kvifor han har kome dit han er. Nyrønning har snakka med han fleire gonger, men har ikkje kome langt nok innpå han. Det er truleg ikkje Nyrønning si feil; Northug verkar som om han har klare grenser for kva han vil snakka om. Og når han seier stopp, er det stopp.
Guffen er lunken.
Det er altså nok av grunnar til at ei bok om Northug burde vera underhaldande og interessant. Og ei slik bok vert nok skriven ein gong, men denne boka kjem ikkje til å verta ståande som sjølve boka om Northug. Til det er forfattaren altfor, altfor lojal mot Northug. I eit etterord som er skrive til denne utgåva skildrar Nyrønning mediekøyret i dagane etter lanseringa av boka, og det er noko av det mest patetiske eg har lese. Eg les boka som noko i eit retning av eit forsvarsskrift, ei bok som skulle vera med på å retta opp det litt frynsete ryktet Northug hadde fått, og i etterordet står det at fleire avisartiklar hinta om det same. Nyrønning forsvarar seg med at han har vore heilt fri i arbeidet, men viss han har vore det - kvifor er han ikkje meir kritisk?
Nyrønning skal ha honnør for måten boka er bygd opp på. Det er ikkje noko oppramsing av gull og grøne skogar, han prøver i staden å forstå korleis Northug vart så god skiløpar. Det er tydeleg at foreldra hans var viktige, men det er sjølvsagt Northug sjølv som veit best kvifor han har kome dit han er. Nyrønning har snakka med han fleire gonger, men har ikkje kome langt nok innpå han. Det er truleg ikkje Nyrønning si feil; Northug verkar som om han har klare grenser for kva han vil snakka om. Og når han seier stopp, er det stopp.
Guffen er lunken.
Etikettar:
litteratur,
Norge
6. juni 2015
The Untouchables (1987)
Kort tur til Bergen, lang kveld på hotellrommet, ein tur innom Netflix. Denne filmen har eg ikkje tenkt på sidan eg såg han mot slutten av 80-åra, og eg meinte å hugsa at det var ein heilt grei gangsterfilm. Slik var det ikkje.
Chicago, ca 1930. Al Capone har full kontroll over byen. Det er midt i forbodstida, og han tener usømelege summar på å selja alkohol. Han har kjøpt politiet, men møter uventa motstand då den relativt unge Elliot Ness kjem til byen for å knekka Capone. Så lenge dei aller, aller fleste i politiet er på lag med Capone vert det ikkje lett, men han knyter til seg tre andre, og greier å stoppa Capone. Ein av dei fire masar og masar om at den beste måten å knekka Capone på er å tiltaka han for skattesvindel. Etter kvart greier dei å få tak i kassadagbøkene hans, og får òg rekneskapsføraren hans til å vitna mot han.
Det er ein nesten ufatteleg uengasjerande film. Det går seint, det er føreseieleg, det er livlause replikkar, og sjølv om her er mange kjende skodespelarar (Robert DeNiro, Sean Connery, Kevin Costner), er skodespelet rutineprega.
Guffen kan ikkje tilrå dette.
Chicago, ca 1930. Al Capone har full kontroll over byen. Det er midt i forbodstida, og han tener usømelege summar på å selja alkohol. Han har kjøpt politiet, men møter uventa motstand då den relativt unge Elliot Ness kjem til byen for å knekka Capone. Så lenge dei aller, aller fleste i politiet er på lag med Capone vert det ikkje lett, men han knyter til seg tre andre, og greier å stoppa Capone. Ein av dei fire masar og masar om at den beste måten å knekka Capone på er å tiltaka han for skattesvindel. Etter kvart greier dei å få tak i kassadagbøkene hans, og får òg rekneskapsføraren hans til å vitna mot han.
Det er ein nesten ufatteleg uengasjerande film. Det går seint, det er føreseieleg, det er livlause replikkar, og sjølv om her er mange kjende skodespelarar (Robert DeNiro, Sean Connery, Kevin Costner), er skodespelet rutineprega.
Guffen kan ikkje tilrå dette.
5. juni 2015
Rolf Sagen: MS Liv (2014)
Ei lita og lite pretensiøs bok som eg likte meir enn eg var klar over under lesinga. Det meste av boka er ei loggbok Sagen førte då han i 1970 kjøpte ein liten båt på Sunnmøre og førte han til Oslo, saman med ein kamerat. Boka fortel om tilhøvet til båten, tilhøvet til stadene dei fer forbi, og sjølvsagt tilhøvet mellom dei to. Det midtre temaet er det som fengar meg mest, der Sagen ofte fortel om hendingar han har opplevd på stader han ser, om personar han hugsar derfrå. Det han skriv om båten vert gradvis meir fengande, der han vert meir og meir kjend med båten, og med dei sterke og mindre sterke sidene til båten. Reisekameraten hans får han mindre og mindre godt å seia om. Han irriterer seg over mykje han andre gjer, men reknar òg med at det er det same andre vegen.
Det er to havstrekker dei kvir seg til - utanfor Stad, og utanfor Jæren. Desse vert det berre fortalt om etter at dei har kome forbi, og det kjem truleg av at dei har hatt nok med å koma seg forbi.
Boka er skriven i eit enkelt og greitt språk. Også språkleg er boka best når Sagen tenkjer tilbake på eigen oppvekst, på stader han fer forbi. Og der er mange fine formuleringar når han skildrar naturen, spesielt i dei lyse kveldane og nettene.
Guffen tilrår.
Meir Sagen på kulturguffebloggen
Springfart ved fjorden (1986)
Alltid likt å lese om krigen (2003)
Det er to havstrekker dei kvir seg til - utanfor Stad, og utanfor Jæren. Desse vert det berre fortalt om etter at dei har kome forbi, og det kjem truleg av at dei har hatt nok med å koma seg forbi.
Boka er skriven i eit enkelt og greitt språk. Også språkleg er boka best når Sagen tenkjer tilbake på eigen oppvekst, på stader han fer forbi. Og der er mange fine formuleringar når han skildrar naturen, spesielt i dei lyse kveldane og nettene.
Guffen tilrår.
Meir Sagen på kulturguffebloggen
Springfart ved fjorden (1986)
Alltid likt å lese om krigen (2003)
Etikettar:
litteratur,
Noreg,
Sagen
Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea (1952)
Eg hugsar ikkje heilt kva eller kven som laga den lista, men det må ha vore mot slutten av 1900-talet. Det var ei liste over dei hundre beste bøkene frå det hundreåret. Eg og Torstein snakka om kor mange bøker me hadde lese på lista, og kva me tykte om dei. Denne hadde me begge lese, viss eg hugsar rett, og begge var ekstremt lunkne til boka. Boka kjeda oss, og det var med ein viss skepsis eg henta ho fram att no.
Lite har endra seg. Boka handlar om den rutinerte fiskaren Santiago, som ikkje har fått fisk på meir enn åtti dagar. Han legg optimistisk ut på ein ny tur, og - under over alle under - han får eit monster av ein fisk på kroken. Etter tre dagar greier han å ta livet av fisken, og set kursen heimover att. Fisken er så stor at han må binda han fast til utsida av båten. Det er langt heim, og sjølv om han prøver hardt, greier han ikkje å halda haiar unna fisken. Alt han kjem heim med er skjelettet til fisken.
Det er ei historie som ikkje engasjerer i det heile. Dei tre dagane han kjempar med fisken er kanskje den minst engasjerande delen av boka - han snakkar med seg sjølv, han vert sår i rygg og hender, han let seg tidvis styra av fisken, og så bortetter.
Guffen kan ikkje tilrå dette.
Meir Hemingway på kulturguffebloggen
Klokkene ringer for deg (film, 1943)
Lite har endra seg. Boka handlar om den rutinerte fiskaren Santiago, som ikkje har fått fisk på meir enn åtti dagar. Han legg optimistisk ut på ein ny tur, og - under over alle under - han får eit monster av ein fisk på kroken. Etter tre dagar greier han å ta livet av fisken, og set kursen heimover att. Fisken er så stor at han må binda han fast til utsida av båten. Det er langt heim, og sjølv om han prøver hardt, greier han ikkje å halda haiar unna fisken. Alt han kjem heim med er skjelettet til fisken.
Det er ei historie som ikkje engasjerer i det heile. Dei tre dagane han kjempar med fisken er kanskje den minst engasjerande delen av boka - han snakkar med seg sjølv, han vert sår i rygg og hender, han let seg tidvis styra av fisken, og så bortetter.
Guffen kan ikkje tilrå dette.
Meir Hemingway på kulturguffebloggen
Klokkene ringer for deg (film, 1943)
Etikettar:
litteratur,
USA
4. juni 2015
Kim Gordon: Girl in a Band (2015)
Å ha eit kjærastepar i eit band er som ein dårleg idé. Tenk på Go-Betweens, tenk på Fleetwood Mac. (Dei siste ville eg rett nok ikkje kjent att musikken til, men eg las nett ein artikkel om dei i Mojo.) Tenk på Wings. Det store, lysande unntaket var Sonic Youth, der ekteparet Kim Gordon og Thurston Moore lagde kvalitetsmusikk (saman med to andre) i bortimot tretti år. Heilt til dei gjekk frå kvarandre i 2011.
Tilhøvet mellom dei to pregar heile boka. Gordon opnar med slutten, dei siste konsertane Sonic Youth gjorde saman, der dei to knapt nok snakka saman. Ho er bitter, kanskje til og med sint på Moore, og sjølv om òg seier mykje fint om han, ligg det heile tida noko og skurrar. Slik sett er tittelen på boka ørlite misvisande - javisst handlar det om å vera kvinne i eit band, men det handlar òg om å vera eit par i eit band.
Her er mykje bra å lesa, men det er òg mange daudpunkt. Ho vaks opp i California, og tida fram til ho flyttar til New York som tjueåring vert altfor omfattande skildra. Har eg sagt noko liknande før? Sikkert. Altfor mange biografar legg for mykje vekt på oppvekståra.
Guffen er lunken.
Tilhøvet mellom dei to pregar heile boka. Gordon opnar med slutten, dei siste konsertane Sonic Youth gjorde saman, der dei to knapt nok snakka saman. Ho er bitter, kanskje til og med sint på Moore, og sjølv om òg seier mykje fint om han, ligg det heile tida noko og skurrar. Slik sett er tittelen på boka ørlite misvisande - javisst handlar det om å vera kvinne i eit band, men det handlar òg om å vera eit par i eit band.
Her er mykje bra å lesa, men det er òg mange daudpunkt. Ho vaks opp i California, og tida fram til ho flyttar til New York som tjueåring vert altfor omfattande skildra. Har eg sagt noko liknande før? Sikkert. Altfor mange biografar legg for mykje vekt på oppvekståra.
Guffen er lunken.
Meir Sonic Youth på kulturguffebloggen
Stevie Chick: Psychic Confusion. The Sonic Youth Story (2003)
Thurston Moore: Sonic Life (2023)
Stevie Chick: Psychic Confusion. The Sonic Youth Story (2003)
Thurston Moore: Sonic Life (2023)
Etikettar:
litteratur,
musikk,
Sonic Youth,
USA
Abonner på:
Innlegg (Atom)






