21. oktober 2025

Terje Eggum: Tvers gjennom fylket. Fjærland sin lange vegkamp (2025)

Eg er gamal nok til å interessa meg for lokalhistorie. Det er rett nok den lokale lokalhistoria som interesserer mest, men også lokalhistorie frå andre område kan interessera. Denne boka handlar om korleis folk i og rundt Fjærland kjempa for å verta knytt til vegnettet. 

Det som kanskje gjorde at eg fann boka interessant er at eg har køyrt gjennom Fjærland mange gonger. Eg stoppar ofte, og viss ungane er med høyrer det med til det daglege programmet at eg snakkar om korleis Fjærland lenge var relativt isolert. Slik var det fyrste gong eg var her - då kom eg med den siste ferja frå Hella og overnatta i sovepose bak Bremuseet. 

Eggum fortel om ein lang kamp. Løyvingar til veg vaks ikkje på tre tidlegare heller. Me får lesa om alle framlegg som har vore oppe, frå planane om jernbane i 1920-åra til dei mange ulike vegløysingane. Lenge var det snakk om å byggja veg langs fjorden, anten på austsida eller vestsida. Det var kamp om midlane også i fylket, og det tok lang tid før det vart noko av vegane. Tunnelen nordover til Lunde opna i 1986; vegen sørover mot Sogndal vart opna i 1994. 

Eggum fortel historia godt, sjølv om det av og til vert for mange detaljar. Det hadde nok vore betre flyt i boka dersom han hadde komprimert nokre av kapitla. Han skal derimot ha stor pluss for bileta - alle held ikkje like god teknisk kvalitet, men dei er jamt over svært informative.

Guffen tilrår. 

20. oktober 2025

Eivind Trædal: Hvorfor ytre høyre vinner debatten (2018)

Fram til ho der frå Generasjonspartiet dreit seg ut på Dagsnytt atten i haust, hadde vel Trædal ein slags rekord for å vera sint i det programmet. I 2018 vart han invitert til å diskutera tilstanden der og då. Han visste at Hans Rustad frå Document skulle vera med; rett før sending oppdaga han òg at Helge Lurås frå Resett var invitert. Han var irritert, litt av di han ikkje var informert, men òg av di NRK tok på dei med silkehanskar.

Denne boka handlar om korleis luringane på ytre høgre oppfører seg i debattar. Han skriv mykje om både Document og Resett, og undrar seg litt over at dei to (og Human Rights Service) har fått så pass stor plass, relativt kort tid etter Utøya. Han ser på kva verkemiddel dei bruker, til dømes korleis dei svært ofte spelar ut ytringsfridom-kortet når dei vert motsagt. Han skriv om hundefløyte-argument. Han skriv om den frykta meir moderate politikarar har for å ta tak i dette griseriet. Han skriv om korleis dette er trekk me ser over store delar av den vestlege verda. Boka vart skriven i den fyrste presidentperioden til Trump. No er han inne i den andre perioden sin, og det er ikkje akkurat vorte mindre stovereint å vera høgreekstrem i USA.

Det er ei god og interessant bok. Undertittelen på boka, og hvordan vi kan stoppe dem, viser til at Trædal kjem med nokre tips til korleis dei høgreekstreme kan møtast i debattar. Kortversjonen er at me ikkje må vera redda for å ta kampen.

Guffen tilrår. 

19. oktober 2025

Trango. Et ønske om å leve sterkt (2025)

I Pakistan ligg Trango-massivet, eit område med fire markante toppar, der fleire av dei høge fjellveggane er tilnærma loddrette. For mange år sidan overnatta eg ofte hjå Lars i Bergen, og boka Trango. Triumf og tragedie av Stein P. Aasheim var ei bok eg bladde ofte i. Fjella var avsindig vakre, og sjølv om eg slettes ikkje er nokon fjellklatrar, skjønar eg godt at fjellklatrarar vert dregne til området.

Boka til Aasheim fortel halve historia i denne filmen. I 1984 gjennomførte ein norsk ekspedisjon fyrstebestiginga av austveggen på Trango Tower. Aasheim var ein av fire som klatra det meste av turen, men saman med ein annan snudde han nokre hundre meter frå toppen. Dei hadde brukt lengre tid enn tenkt, slik at viss alle fire fullførte turen ville dei gått tom for mat. Dei to andre, Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, kom til topps, men omkom på returen. 

Den andre halvparten handlar om ein norsk ekspedisjon i 1999, der fire klatrarar kom til topps på nabotoppen Trango Pulpit. Det var ein lang ekspedisjon - dei var over fem veker i fjellveggen, men her kom alle trygt ned.

Filmen flettar desse to ekspedisjonane saman. Frå begge turane finst det film- og lydopptak, og dette vert sett saman med foto og nyare intervju, vert det heile aldeles glimrande. Både før, under og etter klatringa kjem dei med gode tankar om kvifor klatring er så fascinerande. Dei er klare over at feil kan vera fatale, men dei vert likevel dregne tilbake til fjellveggane. I alle fall ei stund.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Ragnar Frislid: Gjende (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Joe Simpson: Touching the Void (1988)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Michael Kodas: High Crimes (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

18. oktober 2025

Ida Hegazi Høyer: Under verden (2012)

Den namnlause forteljaren i denne boka har flytta ut på den austlandske landsbygda. Ho er forfattar, men det er det som skjer innimellom skrivinga som driv boka framover. Ho er ofte middagsgjest hjå to naboar. Ho arbeider på Cubus. Ho innleier eit forhold til ein rimeleg ung gut. Ho prøver å fanga både mus og rotter i huset ho bur i. Og ho prøver å få litt kontakt med forfattaren Per Petterson, som bur i den same bygda.

Ho får ikkje til alt ho prøver på. Jobben på Cubus går sånn halvbra, heilt til dei andre som jobbar der lurer på kva ho eigentleg driv med. Muse- og rottejakta går rimeleg bra. Forholdet til den unge guten fører ikkje noko godt med seg. Og når ho endeleg møter Petterson vert ikkje møtet heilt som ho hadde tenkt seg.

Forfattaren i boka får altså ikkje til alt, men forfattaren av boka bør vera meir nøgd med dette. Det er ei finfin bok. Språket er poetisk og fint, og av og til dukkar det opp nokre setningar som er reine blinkskot. 

Guffen tilrår. 

Meir Høyer på kulturguffebloggen
Ut (2013)
Unnskyld (2014)
Fortellingen om øde (2015)
Kirurgen (2022)

14. oktober 2025

Agnes Ravatn: Doggerland (2025)

Det handlar om eit forlag som ikkje går så bra. Eller - det handlar jo om mykje meir enn det. Det handlar om slektsforhold, det handlar om KI, det handlar om kva som gjer litteratur god, det handlar om kva som er viktig i livet - å tena pengar eller å skapa kunst.

Matriarken Myrna Høst er direktør for forlaget Høst. Det er eit forlag som gjev ut kvalitetsbøker, altså bøker som kritikarar likar og lesarar ignorerer. Ho vil pensjonera seg, og tvillingane hennar, Henny og Filip, er begge klare for å ta over. Filip vil halda fram som før; Henny meiner at den einaste måten forlaget kan leva på er å skapa det lesarar og kundar vil ha. 

Dei er inviterte til ei øy på Vestlandet, saman med ektefeller og ein unge og ein god ven. Det vert eit tett drama. Dei er heilt åleine på øya, den einaste andre er han som eig hotellet, og som òg fungerer som ein slags analysestrateg og samtalepartnar. Alle trur det er ei feiring av syttiårsdagen til Myrna; i realiteten er det ei firmasamling der arverekkjefølgja skal avgjerast.

Det er ei flott bok. Ravatn er god på å skriva dialogar, og dei er det mange av her. Ho er òg god på å leggja ut falske spor. Eg-personen, kona til Filip, arbeider som redaktør i forlaget, og ho får levert eit manuskript som ser ut til å handla om nokre av dei på øya. Ho prøver å finna ut kven som har skrive det, og den leitinga vert me som lesarar med på òg. Me trur me har svaret, men så tek historia ei anna vending. Det gjer historia ofte, men ikkje så ofte at det vert påteke. Det heile er så fortetta og godt fortalt at denne romanen bør dramatiserast for teater.

Guffen tilrår.

Meir Ravatn på kulturguffebloggen
Veke 53 (2007)
Ikke til hjemlån (2008)
Stillstand (2009)
Folkelesnad (2011)
Fugletribunalet (2013)
Operasjon sjølvdisiplin (2014)
Verda er ein skandale (2017)
Stoisk uro (2018)
Dei sju dørene (2019)
Gjestene (2022)
Alle mot alle (2023)

12. oktober 2025

Olaf Almenningen et al. (red): Frå A til Å. Veneskrift til Dagfinn Worren (2014)

Leksikografen Dagfinn Worren var redaktør for Nynorskordboka, som kom i 1986, og var hovudredaktør for Norsk Ordbok frå 2005 til 2015, året dette tolvbandsverket vart fullført. Slik sett har dette heidersskriftet fått ei fin form - her er 29 bidrag, og desse opnar med kvar sin bokstav. 

Denne løysinga har òg eit anna pluss: Med så mange bidrag vert kvar artikkel rimeleg kort. Eg har ikkje noko imot å lesa lange artiklar, men dette skriftet skil seg ikkje ut frå andre heidersskrift eg har lese: Det er klart at nokre av artiklane fengar mindre enn andre. Og når artiklane er korte er det lettare å lesa dei som er mindre interessante. 

Svært mange av dei som skriv har vore kollegaer av Worren. Dei skriv såleis om emne som bør gleda han, og det er kanskje det viktigaste. Her er mykje av interesse også for oss som ikkje er så langt inne i språk og ord som Worren. Blandinga er stor, her er altså reint faglege artiklar blanda med lettare artiklar. Artikkelen "Ærefull avgang" har form av eit referat frå eit møte der leiargruppa i Norsk Ordbok vurderer vala Worren har gjort så langt i livet.

Guffen tilrår. 

11. oktober 2025

Aksel Lydersen: Fra sprogstridens historie (1965)

Denne boka var utgitt av Riksmålsforbundet. Baksideteksten vert avslutta med setninga "Den som vil gjøre seg opp en begrunnet mening om sprogsaken i Norge, komme ikke utenom Aksel Lydersens bok". Det er ei sanning med mange modifikasjonar. Han har nokre poeng, men det er ikkje til å koma utanom at dette minner om eit partsinnlegg. 

Det skriv eg ikkje av di nynorsk er hovudfienden her, for slik er det ikkje. Lydersen, og truleg òg Riksmålsforbundet, var sterk motstandar av språkblanding. Lydersen skriv om rettskrivingsendringane i 1917, 1938, 1941 og 1959, og er mest kritisk til korleis dei ulike målformene nærmar seg kvarandre. Han mislikar bokmål, som vel var den største konkurrenten til riksmål.

Lydersen skriv mykje om skulemålsrøystingar, og bruker mykje plass på å gå detaljert gjennom to slike røystingar. Begge stadane vart resultatet at nynorsk vann, men Lydersen meiner at det skuldast triksing og miksing frå målfolk eller målvener som sat med litt for mykje makt. 

Guffen er lunken.