I januar 1984 vart Arne Treholt arrestert, mistenkt for spionasje. Han hadde vore statssekretær, han hadde vore ambassaderåd i New York, og det siste året før han vart arrestert hadde han vore byråsjef i Utanriksdepartementet. Han vart arrestert på Fornebu, på veg til eit møte med ein KGB-agent i Wien. Sommaren 1985 vart han dømd til tjue års fengsel.
Bech-Karlsen hadde dekt rettssaka for avisa Ny Tid. I denne boka skriv han om det han meiner er formelle feil og veike sider ved prosessen mot Treholt. Han skriv ikkje at han meiner at Treholt er uskuldig, men han meiner altså at alt ikkje var som det burde vera. Han er kritisk til rettsvesenet, men han er òg kritisk til media, som han meiner at kjøpte alt påtalemakta sa. Han meiner at det ikkje var nokon grunn til at rettssaka gjekk bak lukka dører. Han meiner at sjølv om mange av dokumenta han hadde med seg var hemmelegstempla, var dei slettes ikkje topphemmelege - dei var graderte langt nede på stigen. Han meiner at det er påfallande at alle dommarane og alle (?) i juryen sokna til den politiske høgresida, og at det såleis var fare for at juryen blanda partipolitikk inn i saka.
Det kan godt henda at han har nokre poeng. Men det kan òg henda at dei poenga ikkje var så viktige. Boka er lettlesen - det sprudlar aboslutt ikkje av språket hans, men han får poenga sine fram på ein grei måte.
Guffen er lunken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar