Ei fin lita bok. Mor til Ernaux vart dement og budde den siste tida på ein institusjon. Ernaux tok korte notat gjennom heile perioden. Mange år seinare tok ho fram igjen desse notata, og såg at det var godt skrive. I eit føreord skriv ho at gjev det ut utan å gjera endringar, og det er nesten utruleg: Boka er så full av gode refleksjonar og så presis og komprimert at det verkar som teksten er redigert.
Når ho vitjar mora tenkjer ho ofte tilbake på korleis dei to har kjent kvarandre. Har dei kome kvarandre nær nok? Har dei kome kvarandre for nær? Ho fortel om alt ho får sett, både av pinleg intime situasjonar og av eldre folk som er like hjelpetrengande som småbarn. Utetter i boka innser Ernaux at ho og mora har bytt plass - der mora ein gong tok seg av ho, er det no Ernaux som tek seg av mora.
Det er mykje kjensle i det ho skriv, men samstundes held ho avstand til det som skjer. Kanskje det berre er når ho skriv; kanskje det er slik heile tida.
Guffen tilrår.
Meir Ernaux på kulturguffebloggen
Hendelsen (2000)
Årene (2008)
Sommeren 58 (2016)
Far. En kvinne (2021)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar